OverStortinget

Med høy prisvekst og høye renter de siste årene har naturlig nok folks privatøkonomi vært i fokus. For de av oss som har hatt lite fra før, har utviklingen vært katastrofal. For de av oss med grei økonomi har det vært vanskelig å omstille seg, for følelsen av å få mindre er aldri en god følelse. Likevel: Økonomien i Norge går godt. Norges befolknings kjøpekraft ligger fremdeles i verdenstoppen. Dette forbruket er en del av et overforbruksproblem som er en stor bidragsyter til den globale klimakrisen. Trontalen nevner ikke dette problemet med et ord. I stedet fikk vi høre en lang liste over tiltak regjeringen har gjort for å heve kjøpekraften for alle, ikke bare for dem som trenger det mest. I en tid som dette må vi prioritere. Da er det feil prioritering å gi mer til alle når det er de få som virkelig trenger mer, og når det samtidig er kommuner som er sultefôret på ressurser. Jeg ble aktiv i politikken på grunn av en kamp for lokalbarnehagen. Dette var en barnehage som har vært i drift siden 1950-tallet. Den var liten etter dagens standard, og dermed var det en barnehage vi ikke lenger hadde råd til å holde oss med. Samtidig var denne barnehagen det eneste tilbudet i skolekretsen og et helt nødvendig tilbud for enkelte unger som hadde behov for mer skjerming. Den skulle legges ned fordi den ikke var effektiv nok. Den var for dyr per barn fordi den var liten, fordi dagens bedriftsøkonomiske styring av kommuneøkonomien i det så et gyldig argument. Gjennom valgkampen snakket jeg med mange i både by og bygd som var bekymret over situasjonen i barnehagene, i skolene og i helsevesenet. Det var foreldre til unger med spesielle behov som var glad for lave priser på barnehage, men som aller helst skulle sett at ungen deres fikk de timene med spesialpedagogen som de hadde rett til, og i de omgivelsene som var rett for det barnet. Det var lærere som telte på knappene om de orket å fortsette i yrket, fordi de jobber i en skole som er blitt gitt stadig flere oppgaver med færre ressurser til å løse dem. Jeg er glad for at regjeringen vil dykke dypere ned i utfordringene vi ser, både i helsevesenet, i Kommune-Norge og i skolene. Min forventning til det arbeidet er at vi ser på utfordringen med at vi stadig forventer mer effektivisering, også i bransjer som ikke har tjent på effektivisering, hvor teknologien ikke har spilt på lag, og hvor teknologien kommer til å spille en mindre rolle for arbeidskraftbehovet enn i økonomien for øvrig. Ikke å vurdere hvordan ulike arbeidsoppgaver har ulike forutsetninger for effektivisering, og dermed ta høyde for at vi må være villige til å betale relativt mer for rettferdig fordeling, vil være en tapt mulighet. Velgerne har talt og valgt rettferdig fordeling og en god velferdsstat over skattelette. Da må vi også ta tak i de grunnleggende finansieringsutfordringene for velferdstjenestene i kommunen.