OverStortinget

Denne høsten var det premiere på kinofilmen om senkningen av «Blücher» 9. april 1940. Regjeringen den gangen var paralysert av forvirring, naivitet og risikoaversjon i dette skjebnesvangre døgnet i norsk historie. Den virkelig store svikten den gangen startet mange år tidligere. I år etter år etter år hadde norske myndigheter sviktet i opprustningen av Norge, og vi var ikke forberedt da det gjaldt som mest. Oberst Eriksens besluttsomhet den natten ga likevel det frie Norge en sjanse, og senkningen av «Blücher» ble avgjørende for motstandskampen i årene som kom. Siden andre verdenskrig har vi gang på gang lovet oss selv: aldri mer 9. april. For at dette skal være mer enn bare et tomt uttrykk, må vi, det politiske Norge, bestå testen når vi nå står overfor en ny stor militær opprustning, for å beskytte selve demokratiet vårt. Vi kan ikke regne med eksepsjonell innsats fra enkeltpersoner, og at det alene skal redde oss på nytt. La meg være helt klar: Opprustningen av Norge trenger heller ikke å være et spørsmål om man hører til på høyresiden eller på venstresiden. Den mest handlekraftige politikeren 9. april var Høyre-mannen Carl Joachim Hambro. En av de mest markante motstandsfolkene dette landet har fostret, var Arbeiderparti-politiker Jens Christian Hauge. Opprustningen vi står overfor nå, vil handle om helt andre ting. Det vil først og fremst avgjøres av om vi klarer å utvise litt av det de viste: ledelse, gjennomføringsevne, handlekraft. Hele Norge forventer nemlig at vi som sitter i denne salen, klarer å samarbeide for å bygge opp Forsvaret. Med tanke på hvor ustabil verden har blitt, må vi legge til grunn en annen ting også, og det er at vi har dårlig tid. Klokken tikker. Skyene på horisonten nærmer seg. Tiden for den dype fredsmodusen, med trege prosesser, hemmende reguleringer og endeløse utredninger, må være forbi. Heldigvis klarte vi å samle oss om en ny langtidsplan for Forsvaret i Stortinget i 2024. Et sentralt poeng i den enigheten var å gi regjeringen nødvendige fullmakter til raskt å kunne komme i gang med anskaffelser av ubåter, luftvern, overvåkingsdroner osv. Dessverre har oppfølgingen av forsvarsforliket hittil ikke vært helt preget av den hasten og besluttsomheten som trengs. Vi vet at flere store anskaffelser fortsatt er på vent. Stortinget har ikke fått den dronestrategien vi krevde i langtidsplanen. Øvingsaktiviteten har gått ned i store deler av Forsvaret. Vi har grunnleggende utstyrsmangel på både soldatnivå og mannskapsnivå. Produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri har fortsatt ikke økt nevneverdig. Informasjonsflyten fra regjering til Stortinget har vært varierende og i noen tilfeller så svak at det har endt med kontrollsak. Jeg kan si at Høyre lover å være et konstruktivt opposisjonsparti i forsvarspolitikken. Vi skal ikke drive med svartmaling. Vi skal komme med kritikk når det er fortjent, med ros når det er fortjent, og vi skal føre nøye kontroll. Nettopp derfor forventer vi også at regjeringen skal være konstruktiv og tillitsfull i sin dialog med Stortinget. Min oppfordring til regjeringen er: Ikke pakk inn dårlige nyheter i ulne formuleringer, bortgjemt i dokumenter. Ikke la prosesser leve sitt eget liv i forsvarsbyråkratiet. Signer kontrakter på det materiellet Stortinget har bestemt at Forsvaret skal ha. Ikke minst: Still kapital til disposisjon for vår nasjonale forsvarsindustri. De står klare. Det de mangler, er kapital. Det er vårt felles ansvar, som borgere og som politikere, at opprustningen av Norge lykkes denne gangen, at vi forblir et fritt og fredelig land, og at vi fortsatt kan love hverandre: aldri mer 9. april.