OverStortinget

Forskjellene øker, og det har konsekvenser for folks liv og hverdag. Folk gruer seg til å dra bankkortet enten det er i matbutikken, hos tannlegen eller når regninger for strøm og bolig, som har økt veldig mye, skal betales. Folk sitter igjen med mindre å rutte med og mindre de skulle ha sagt. Økonomisk usikkerhet betyr også noe for helsen vår. Folk med dårlig råd bor dårligere, har mindre stabile oppvekstvilkår, spiser dårligere, har tøffere arbeidshverdager eller kan ikke jobbe lenger, og i tillegg er det mer stress og dårligere tilgang på helsehjelp. Fattigdom gjør oss syke. Kampen mot Forskjells-Norge er også en kamp for bedre helse. Det er en kamp for leveår og livskvalitet. Da må vi både styrke og utvide velferden, ikke minst med en ordentlig tannhelsereform som gjør at det ikke koster mer å gå til tannlegen enn det gjør å gå til fastlegen. Det vil si med egenandelstak for nødvendig tannhelse, sånn som vi har i de andre helsetjenestene våre ellers, for det finnes ingen medisinske eller logiske grunner til å holde tennene utenfor. Når tennene ikke behandles som en del av kroppen, legges det i praksis opp til at de forskjellene vi har i samfunnet vårt, kommer til uttrykk i tannhelsen. Hos fastlegen får vi frikort, men hos tannlegen er det bankkortet som gjelder, og det har gjort at over 300 000 personer i Norge ikke har råd til å gå til tannlegen. Vi har altså et lite stykke USA i munnen, men sånn trenger det ikke å være. Heldigvis har vi en historisk mulighet, for Fremskrittspartiet og Høyre vant ikke valget. De ville ikke ha en tannhelsereform, men de partiene som vil ha det, har nå flertall, så la oss gjøre det i praksis, sammen. Sykehusene våre er drevet etter markedsøkonomiske prinsipper. Budsjettene er så stramme og kravene til rask gjennomstrømming av pasienter så høye at fagfolkene slutter. Denne politikken forsterker helsepersonellkrisen samtidig som den gjør livet som pasient og pårørende mer sårbart. Det har gjort at eldre har blitt kasteballer mellom sykehus og kommune. Markedstenkningen i sykehusene våre er høyrepolitikk som særlig straffer føde og barsel og psykisk helse. Vi må styrke sykehusene, vi må ikke svekke dem. Nedleggelser og kutt i helsetilbud, som vi ser nå, er feil vei å gå. Viktige beslutninger om plassering av fødetilbud og akuttfunksjoner tas i dag i lukkede styrerom. Tiden er overmoden for å ta makten vekk fra overbetalte direktører og begynne å lytte til fagfolkenes og pasientenes behov, og ikke minst for politiske beslutninger. Folkene er den knappeste ressursen vi har. Arbeidsbelastningen for helsepersonellet er for stor. Styrket bemanning er et av de viktigste tiltakene. Ja, vi må rekruttere flere, men det holder ikke å fylle en bøtte med hull i. Vi må også tette hullene, og det gjør vi gjennom bedre bemanning og bedre arbeidsvilkår. Når vi kjemper for bedre arbeidsvilkår, kjemper vi også for syke, for pleietrengende og for deres pårørende. Kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenestene er en av de viktigste jobbene vi har foran oss hvis vi skal ha et godt offentlig helsevesen også i framtiden. Når helsesektoren drives med minimumsbemanning, fører det til overtidsbruk, høy innleie og belastning for de ansatte. Rødt vil stanse pengeflommen som går fra våre offentlige sykehus til kommersielle vikarbyråer. De pengene må heller brukes til bedre bemanning og til å styrke sykehusenes egne bemanningsenheter. I sykehusene er kontrasten mellom de knallharde prioriteringene pasienter og ansatte blir møtt med, og de skyhøye lederlønningene helt slående. Det er et enormt gap mellom helsetoppenes lønns- og arbeidsvilkår og vilkårene til helsepersonell og sykehusansatte som faktisk gjør selve jobben. Denne utviklingen må stanse. Hvis man vil bygge tillit til helsevesenet vårt, er det gjennom gode helsetjenester, ikke overbetalte kommunikasjonsdirektører. Vi kan løse problemer i fellesskap ved å satse på våre helsetjenester og ved å endre på hvordan sykehusene og helsetjenestene våre drives. Vi kan styrke hele velferden, fra sykehus til eldreomsorg, fra barnehage til skole og barnevern, og veien dit går gjennom å styrke bemanningen. For å kunne styrke bemanningen må vi begynne med gode arbeidsvilkår og gode lønnsvilkår for dem som løfter velferden hver eneste dag.