OverStortinget

Norge er ett av landene i verden som bruker mest penger på skole. Vi har en høyt kompetent lærermasse, vi har et høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå blant foreldrene, og barna våre går på noen av verdens dyreste skoler. Ved første øyekast kunne vi kanskje antatt at norske elever leverer i verdensklasse, men det er langt fra sannheten. Hvert tredje år gjennomføres PISA-prøvene, en internasjonal digital prøve som effektivt måler kunnskapen i lesing, matematikk og naturfag hos 15-åringer over hele verden. Disse prøvene er viktige fordi vi gjennom resultatene ikke bare kan se hvor høyt norske elever presterer i forhold til elever i andre land, men også måle ressursutnyttelsen i den norske skolen. Hvor gode resultater får vi for pengene vi bruker? Som folkevalgte er det viktig å forholde seg aktivt til resultatene fra prøver som PISA, fordi Stortinget ikke bare har et ansvar for å gi elevene muligheten til å lykkes, men også for å bruke skattebetalernes penger med respekt. På begge disse punktene er det mye som tyder på at vi er på feil kurs. For det første viser PISA-resultatene langt fra verdens skarpeste elever. De viser dessverre det samme som har vært trenden over veldig mange år: en elevmasse som ikke kan kalles mer enn gjennomsnittlig rent faglig, i hvert fall ikke i forhold til andre OECD-land. Vår verden blir mer og mer sammenkoblet for hvert år som går, og det ville vært svært naivt av Stortinget å late som våre elevers kompetanse i forhold til kompetansen til elever i andre land ikke er relevant. Regjeringen har gjennom hele valgkampen snakket varmt om norsk skole og om sine økonomiske prioriteringer på utdanningsfeltet. Derfor er det skuffende å høre nivået på satsingene regjeringen la frem i årets trontale. Da regjeringen la frem den økonomiske ambisjonen i satsingen Leseløftet, må jeg innrømme at jeg opplevde det som langt mellom liv og lære. 631 369 er tallet på hvor mange norske elever Leseløftet er ment å treffe. De går daglig på hele 2 692 forskjellige skoler, og de er alt fra 5 til 16 år gamle. Til disse nesten 9 pst. av Norges befolkning har regjeringen klart å finne frem 1 mrd. kr, eller 371 471 kr per skole, omtrent 1 600 kr per elev. Ifølge tall fra Den Norske Forleggerforening vil det kunne gå til å anskaffe fem og en halv bok i året, noe jeg må innrømme er skuffende lite, all den tid jeg har vært vitne til statsrådens uttalelser om viktigheten av nettopp denne satsingen. Fem og en halv bok i året er ikke nok. Det skraper bare på overflaten i utfordringene norsk skole står i. Jeg registrerer at 15 minutter i timeplanen skal settes av til lesing hver dag, men som en ung mann som for få år siden forlot nettopp det norske utdanningssystemet, må jeg tillate meg å påpeke at dette allerede er praksis i svært mange klasserom. Fremskrittspartiet har større ambisjoner enn dette. Fremskrittspartiet har ambisjoner om en skole der elevene får både verktøyene, strukturen og tilliten som kreves for å hevde seg, også i et internasjonalt perspektiv. Det betyr først og fremst en strukturell endring av hvordan vi legger opp skolen. Elevene bør møtes med klare krav og forventninger, for så å få bestemme mest mulig over sin egen hverdag. Man burde få rettighetsfestet fritt skolevalg i hele landet, muligheten til å velge flere valgfag og møte et nivå i fagene man velger, som er tilpasset eleven selv – alt pakket inn i klare kompetansemål og tydelige forventninger fra både lærere og foreldre. Norske elever er ikke dummere enn andre, men de er tvunget til å være deltakere i et skolesystem som dessverre ikke oppnår de resultatene investeringene burde tilsi – langt under det politikerne lover og, viktigst av alt, langt unna det norske elever fortjener. Jeg håper regjeringen har større ambisjoner enn de tre avsnittene de presenterte på utdanningsfeltet i årets trontale. Studenter, elever og unge håpefulle over hele landet bør få vite hva som forventes av dem, for så å få muligheten til å strekke seg etter drømmene sine på sin egen måte. Det ser det ikke ut til at regjeringen prioriterer.