OverStortinget

Jeg tror det er første gang jeg har vært med i en trontaledebatt der statsministeren ikke er til stede. Man kunne blitt indignert på vegne av Stortinget av den grunn, men det blir man ikke i dag, for når vi nå ser bildene fra Israel, etter 737 dager i fangenskap, 737 veldig mørke dager, må man bare glede seg over grunnen til at statsministeren ikke er til stede akkurat i dag. Endelig er det noen lyse nyheter, både for de israelske familiene som har samlet sine aller nærmeste, som har levd i den dypeste frykt i 737 dager, og for alle de palestinerne som har opplevd noe av det røffeste mennesker kan oppleve. Vi får glede oss over at statsministeren ikke er her. Vi har en trontaledebatt i det norske storting, og vi har diskusjoner om hvem som skal bestemme i Stortinget, i nasjonalstaten Norge, i det norske felleskapet. Vår modell bygger på folkestyre og folkesuverenitet – det at vi som sitter her, representerer folk i landet. Det var en høytidsstund i forrige uke, selv om det ikke ble noen oppmerksomhet rundt det, da vi 169 fikk våre fullmakter – ryddig, ordentlig og godkjent. Hvis man ser på alle plassene i salen, ligger Grunnloven der, og i § 49 står det egentlig veldig fint: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» Altså: Folket utøver sin makt gjennom Stortinget. Men det representative folkestyret har bevisst og ubevisst fått svekket sin makt i styringen av Norge. Hver enkelt fullmakt har mindre makt nå enn den hadde for ti år siden, for tjue år siden, for tretti år siden. Kampen om hvor makten skal ligge, er ikke noen ny diskusjon i det norske folkestyret, ei heller i det norske stortinget. Den går tilbake til kampen mot embetsmannsstaten. Da Norge skulle bli en selvstendig nasjon, var det nettopp en kamp om hvem som skulle bestemme, hvem som skulle styre. Kampen handlet om at det brede lag av folket – ikke noen få eliter enten i Norge eller da i Sverige eller i utlandet – skulle bestemme, at nettopp det norske folket skulle bestemme. Politikk og historie går i bølger. De siste tiårene har de folkevalgte i Norge mistet makt, og Stortinget vil gjøre det også videre. Stortinget om fire år vil ha mindre makt hvis vi ikke gjør noen aktive grep i denne stortingsperioden og bryter en trend der vi gang etter gang gir fra oss makt – fra de folkevalgte til andre organer. Maktutredningen til Øyvind Østerud fra 2003, da vi hadde en bred maktutredning, var tydelig på hvordan rettsliggjøring har vingeklippet det representative folkestyret, altså vårt demokrati. De siste tiårene har vi sett en ytterligere rettsliggjøring: at flere og flere beslutninger, både nasjonalt og internasjonalt, går fra de folkevalgte til ulike juridiske vurderinger og ulike domstoler langt fra folks hverdag. Dette er Senterpartiets hovedkritikk mot EØS-avtalen: at den går inn på stadig nye områder, og at den er en helt annen avtale nå enn den var i 1993. Vi importerer et sentraleuropeisk byråkrati med en voldsom vilje til å detaljregulere. Da vi hadde debatten om EØS-avtalen i 1993, var det en diskusjon om handel og økonomi, men sånn som EØS-avtalen og EU-systemet er nå, har det blitt veldig byråkratisk, det har blitt dyrt, og det er grunnleggende udemokratisk. Det er heller ikke bare et norsk problem; det er et europeisk problem at EU skal inn og regulere på stadig flere områder, og det svekker også vår konkurransekraft. Jeg vil ta opp noen helt konkrete problemstillinger vi kommer til å møte i denne stortingsperioden. La oss ta vann- og avløpsdirektivet: At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal rense vann og avløp i Finnmark, er grunnleggende ufornuftig, og det kommer til å bli kjempedyrt hvis ikke det norske storting rammer det inn. At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal isolere hus på Tynset, er det ingen grunn til, og det har ingenting med handel og økonomi å gjøre. Det er bare en voldsom vilje til å detaljregulere fra Brussels side. Min partikollega stortingsrepresentant Maren Grøthe tok opp dette med drivstoff og regulering av det i en tidligere replikk. Jeg håper dette stortinget tør å ramme inn mer enn det man har hatt for vane, for uansett hvilke reguleringer som har kommet gjennom EØS, blir det av flertallet sagt at vi da setter hele EØS-avtalen i fare. Jeg mener det er et problem, og at vi må få snudd den utviklingen, for den veksten vi har sett nå, skaper store kostnader for folk og for næringsliv, og den skaper et byråkrati som også gjør at vi som folkevalgte mister mer og mer makt. Det er imidlertid ikke bare internasjonale reguleringer som har gjort at dette huset har mistet makt, og at folk har mistet makt. Da Jens Stoltenberg var statsminister første gang, gjennomførte han helseforetaksreformen. Han var veldig stolt av at han gjorde det veldig fort. Det var nesten ingen utredninger, det skjedde på tre måneder, det ble hastet igjennom, og nå bærer vi konsekvensene av det. Hva er egentlig folkestyreprosjektet og demokratiprosjektet? Jo, det er at folk skal kunne ta beslutninger som er med på å styre deres hverdag. Det er egentlig poenget med hele demokratiet, at vi skal være med på å ta de beslutningene som styrer vår hverdag. Helseforetaksreformen handlet nettopp om det motsatte: å fjerne beslutninger fra de folkevalgte og flytte dem til et byråkrati folkevalgte ikke kan være med og bestemme over. Man fjernet dem fra det lokale og det nasjonale. Den tredje største posten på statsbudsjettet går til våre sykehus – den er på 230 mrd. kr. Min påstand er at vi 169 som sitter i denne salen, har mindre makt over hvordan de 230 mrd. kr brukes enn de 338 direktørene som er i norske helseforetak. Her blir det bare et vedtak, en bevilgning, og så er det direktørene rundt omkring i norske helseforetak som vedtar hvilke tilbud vi skal ha på de lokale stedene – om vi skal ha ambulanse, om vi skal ha føde, om vi skal ha akutt. Det er grunnleggende udemokratisk at det for en av de største budsjettpostene dette stortinget vedtar, er et ikke-valgt system som tar de store beslutningene. Vi har fått en slags ny klasse i Norge, direktørklassen i norske helseforetak, skapt av Stoltenberg I-regjeringen. Jeg håper denne stortingsperioden er den perioden da vi begynner å demontere det og ta tilbake den folkevalgte styringen over norske sykehus, og at det er politikere som står til ansvar i valg, som må ta de beslutningene. Videre: Denne reformen ble gjennomført så fort at man ikke kunne ta høyde for alle ting som kom til å skje. En av utfordringene ved denne modellen er at man ikke skiller drift og investeringer. Det merker vi spesielt godt nå, for når det er urolige økonomiske tider, blir kapitalkostnadene mye mer uforutsigbare. Det gjør at en del sykehusstyrer akkurat nå føler at de må kutte i grunnleggende tilbud fordi kapitalkostnadene har økt så mye på grunn av at det har blitt dyrere bygg og høyere renter. Det er ingen grunn til at sykehusene skal behandles på andre måter enn øvrig offentlig virksomhet. Ved øvrig statlig virksomhet er det staten som bærer risikoen, men akkurat når det gjelder sykehus, skal pasientene bære risikoen. Hver enkelt representant her i salen kommer til å oppleve at det er foreslått kutt i sitt fylke på grunn av en modell som gjør at sykehusene skal bære kapitalrisikoen. Den modellen må vi endre, og sykehusene må behandles som resten av den norske stat: Vi må skille drift og investeringer. Noe av det spennende i denne stortingsperioden er at vi har en regjering som har cirka samme mandat som Bondevik I-regjeringen. Den har altså et svakt mandat i Stortinget. Regjeringen må være svært lydhør for Stortinget og hva som er Stortingets vilje. Her kommer det til å være flertall som går på kryss og tvers. Noe av styrken i det norske parlamentariske systemet er at vi snakker sammen, at vi sitter fylkesvis, og at det ikke bare er partipolitikk i alt. Derfor skal jeg på vegne av Senterpartiet for første gang i mitt politiske liv ta opp forslag sammen med Erna Solberg, partileder i Høyre, for vi mener at det er klokere å vurdere at Politihøgskolen skal være flere steder enn bare i Oslo. Det mener begge partiene politisk. Sammen med Marie Sneve Martinussen, Sylvi Listhaug, Kirsti Bergstø og flere skal jeg legge fram forslag om budsjettsystemet. Vi mener det var feil da Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen i vår og sa at Stortinget skulle få mindre makt, og at den til enhver tid sittende regjering skulle få mer makt, så da har vi det flertallet. I denne debatten skal jeg ta opp forslag alle partier står bak. Det kommer også til å bli den nye virkeligheten i dette stortinget: Det at vi finner løsninger på tvers, er ikke et demokratisk problem, det er et gode – at vi i det norske stortinget, vi 169 som har fått en fullmakt fra folk i vårt fylke, på tvers av partier er opptatt av å finne løsninger, ikke bare drive partipolitisk spill. Jeg ser fram til godt og konstruktivt samarbeid.