Statsråden var på Rena nå og feiret at det kom stridsvogner til Norge – en veldig god beslutning – men i den prosessen var det jo veldig ulike syn. Det kom også fram, ut i offentligheten, at forsvarssjefen kanskje på et visst tidspunkt tenkte at det ikke var det beste valget, men allikevel valgte man å gjøre det. I slike prosesser som man nå er inne i, kan man fort si at det var de de faglige rådene som ville tilsi det, men det var nå en politisk vurdering, og det var selvfølgelig også veldig mange i Forsvaret selv som var glad for den beslutningen, og forsvarssjefen er også glad for den beslutningen nå. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden her være villig til å bruke politisk skjønn og vurderingsevne, slik han gjorde da man kjøpte stridsvogner, som forsvarssjefen – og forsvarsministeren – feiret med stor bravur for et par uker siden?

Noen ganger er det et triks for en statsråd å bare avmelde denne typen vedtak i budsjettet uten å gjøre en reell vurdering. Nå varslet statsråden at han skal komme tilbake i statsbudsjettet, men nå skal jo Stortinget vedta at man skal gå gjennom dette. Vil regjeringen gå reelt inn i dette, litt fordomsfritt, og se på hvilke muligheter Haslemoen gir?

Vi som folkevalgte skal bruke veldig mye penger på sikring av Norge de neste årene. Vi har økt forsvarsbudsjettet fra noen og seksti milliarder til, inkludert Ukraina-støtten, i overkant av 180 mrd. kr i år. Det har altså vært økt med et voldsomt beløp på fire år. Nasjonalt vil vi bruke litt mer enn 110 mrd. kr på Forsvaret i Norge i år. Det er en enorm satsing. I den langtidsplanen som nå er foreslått, skal man trappe det videre opp. Så en veldig stor del av samfunnets ressurser skal vi bruke på forsvar og sikkerhet de neste årene. Jeg tror at for alle oss som er forsvarsvenner, er det helt avgjørende når man skal bruke så store samfunnsressurser, at man mange steder ser at man får ringvirkninger av det, og at man ser at det også kan skape lokale arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Det er grunnen til at vi i Senterpartiet har løftet forslaget om Haslemoen leir. Den ligger i nær tilknytning til Terningmoen leir og Rena leir, den ligger i nær tilknytning til Østerdal garnison, tunge forsvarsinvesteringer og Regionfelt Østlandet. Sånn sett ligger den midt i et forsvarstyngdepunkt i Norge der den norske stat har brukt mye ressurser. Haslemoen leir er blitt tatt veldig godt vare på av private aktører. At man i noen av de forsvarssatsingene vi skal ha i årene som kommer, også kan ha offentlig-privat samarbeid, tror vi i Senterpartiet kan være klokt, og at det også reduserer risikoen for staten når man har den typen samarbeid med private aktører som har tatt vare på de store samfunnsinvesteringene staten har gjort i sin tid. Jeg vil også nevne en ekstra begrunnelse for Haslemoen leir. Man ser at i Solør-regionen har man en del sammensatte utfordringer. Det er en region med veldig store muligheter, men en altfor stor andel av ungdommen i den regionen er utenfor arbeidslivet, og staten har lite aktivitet i Solør-regionen. Så i tillegg til at det kan være en god lokalisering for Forsvaret, med lange historiske røtter, vil det kunne gi store ringvirkninger for en region som trenger at staten ser det området. Det er den vinn-vinn-situasjonen vi også må tenke på nå, om vi skal klare å få politisk støtte for den opptrappingen som vi i Senterpartiet vil at vi skal ha for Forsvaret. Så kan man i tillegg til å skape god forsvarsevne også klare å skape gode lokale ringvirkninger, er det en vinn-vinn-situasjon. Det er derfor Haslemoen leir er et så godt alternativ. Det er også gunstig personellpolitisk sett, for da er det fullt mulig å ha en karriere i Forsvaret – f.eks. bo i Elverum, jobbe litt i Våler en periode, jobbe litt ved Terningmoen i en periode og jobbe litt i Rena. Det er også lett å pendle til andre steder. Så det er også personellpolitisk sett en veldig gunstig lokalisering. Senterpartiet skulle ønske at vi hadde gått enda lenger, men vi er glade for at vi får flertall for det vi får flertall for. Politikk bygges sten på sten – akkurat slik vi skal bygge det norske forsvaret. Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er med på.

De minimale utslippene som vil komme fra et nytt anlegg i Hønefoss, vil ikke påvirke Oslofjorden i det hele tatt, så vi må bare legge bort den delen av saken. Statsminister Støre sa: «Vi ønsker å legge til rette for at produkter bearbeides her i Norge istedenfor at vi sender råstoffet ut av landet». Det sa han i Hønefoss, nettopp på dette anlegget, for han så dette som viktig for norsk industri, og han så det som en del av det grønne skiftet – nettopp det å skape nye verdier med basis i norske råvarer, som er evigvarende, og som bruker fotosyntesen. Det er god miljøpolitikk. Så ser vi da nå at Miljødirektoratet har sagt: «EUs vanndirektiv gir nei til treforedling ved Hønefoss». Så statsministeren vil, men systemet vil ikke, og de skyver EU foran seg. Er ikke det et nederlag for demokratiet når man ønsker mer utvikling, ønsker den typen fornybar industri, og så sitter da regjeringen hjelpeløs og handlingslammet og ser på – og skyver EU foran seg?

I dag har LO-lederen uttalt «Stopp galskapen», både i Verdens Gang og i FriFagbevegelse – svært tydelig tale. Hvorfor bruker LO-lederen så sterke ord? Jo, det er nettopp fordi man skal sende ca. 700 000 kubikk med norsk tømmer til Sverige for foredling der. Der er det som skjer i dag. Det går tømmertog på tømmertog fra Norge til Sverige, og der er det greit. Så ønsker man heller å bygge den industrien på en gammel industritomt i Norge. Det er akkurat de samme prosessene, de samme utslippene, men det gjør at en får mindre transportkostnader, mindre transportutslipp, så for miljøet totalt sett er det selvfølgelig mye gunstigere å ha den framstillingen i Norge. Det skaper også arbeidsplasser og verdiskaping her. Så mitt spørsmål til utenriksministeren er: Er det ikke et nederlag for norsk utenrikspolitikk hvis svenske myndigheter og svensk utenrikspolitikk klarer å sørge for at man kan etablere den type industri i Sverige, mens norsk utenrikspolitikk er så regeltro at det ikke er mulig her?

Regjeringen liker å framstille seg selv – og jeg tror selvbildet er litt sånn også – som litt unikt erfaren og handlekraftig i utenrikspolitikken. De har en statsminister som har masse utenrikspolitisk erfaring, de har en utenriksminister som har vært høyt og lavt, både hjemme og ute. Og litt selvhøytidelig sier statsministeren noen ganger at utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Det er et flott slagord, men hva har vi sett de siste ukene? Det virker som at utenrikspolitikken gjør nettopp det motsatte, for hver gang det kommer litt frykt fra en eller annen byråkrat om at her kan kanskje noen i EU muligens bli fortørnet eller sure, så tør ikke den norske regjeringen. Man frykter at man kan få litt skjenn i Brussel. Da man fryktet det sist uke, var det diesel – man fryktet at ESA kanskje om noen år muligens kunne si at det at det norske storting etter Grunnlovens § 75 satte avgiftene ned, er ikke greit. Det er ikke lov, det er bare lov å sette dem opp, ifølge den logikken regjeringen har. Men nå, denne uka, har det igjen kommet opp diskusjon om grønn industri, grønn fornybar industri. I Sverige er det er tung satsing på grønn fornybar industri, men i Norge klarer ikke den norske regjeringen å si ja til ny fornybar industri, for en er redd for EUs vanndirektiv. Så mitt spørsmål går til utenriksministeren: Har det blitt sånn at utenrikspolitikkens mål, som var å gjøre innenrikspolitikken mulig, har blitt det motsatte, at en gjør norsk innenrikspolitikk umulig?

Da denne ordningen ble innført, var anslaget at det kunne påvirke kraftprisen med noen øre. Det var de vurderingene som kom fram da dette ble vedtatt, og da det ble innført. Hvis det er riktig at det er den flytbaserte markedstilkoblingen som er noe av grunnen til at prisene har gått så mye opp som de har gjort, noe som rammer næringsliv, kulturinstitusjoner og andre så hardt som det vi har sett skje, vil statsråden være villig til å suspendere den måten å styre kraften på, fram til man får bygd ut mer nett, sånn at man eventuelt skal kunne få de gevinstene man mente man kunne få med den nye måten å styre strømsystemet i Trøndelag på?

Dette er veldig utfordrende for mange små næringsdrivende, kulturinstitusjoner og alle dem som ikke omfattes av strømstøtteordningen eller norgespris, for de blir spesielt sårbare. De tyngste aktørene innenfor kraftbransjen i Trøndelag, som TrønderEnergi, har vært ute og sagt veldig tydelig at de ikke forstår hva som skjer. Det er kraftbransjens egne folk og de som har best innsikt i kraftsituasjonen i Midt-Norge, som er så tydelige, og som er veldig urolige. Ifølge de artiklene jeg har lest, har de koblet det veldig til den nye flytbaserte markedstilkoblingen. Som statsråden er innom, er det også flere som løfter fram at man skal vente til den linjeutbyggingen som skal koble anleggene på Fosen bedre sammen med resten av nettet. Det blir sagt at det først kan skje innen 2030. Hvis det stemmer at den flytbaserte markedstilkoblingen er en av grunnene til denne veldig høye strømprisen, vil statsråden da gå inn og ta noen nye grep?

«Midt-Norge har tidvis hatt de høyeste strømprisene i Europa denne måneden. Eksperter peker på ulike årsaker, men stiller seg spørrende til hvorfor denne situasjonen har oppstått. Hva er statsrådens forklaring på denne helt uholdbare situasjonen som rammer både næringslivet og kulturinstitusjoner i Trøndelag?»

Hva var hoveddiskusjonen på det bildet vi ser bak oss, «Eidsvold 1814»? Jo, det var hvem som skulle bestemme i Norge. Da var hovedprinsippet at det skulle være folkesuverenitet. Det er det norske folk som skal bestemme lover og regler i Norge. Det er nettopp folkesuvereniteten vi feirer hvert eneste år – at makten vi har på Stortinget eller i regjering, maktutøvelsen i Norge, går ut av et mandat man får av folk i Norge i valg. Det er grunnen til at Senterpartiet er så kritisk til EØS som vi er, for man har flyttet makt fra det folkevalgte skjønnet til et embetsverk som ikke er på valg. Vi har nesten ikke fått folkesuverenitet, vi har fått en slags byråkratisuverenitet. Det var fyrstesuverenitet før 1814 på Eidsvoll, så fikk en folkesuvereniteten. Det EØS er i ferd med å gjøre, er at det på visse områder er byråkratene som skal bestemme hva de folkevalgte har lov til å gjøre. Det er grunnleggende feil at det skal sitte noen embetskvinner og byråkrater i Brussel og bestemme hva det norske stortinget skal gjøre. Vi så et ekstremt eksempel på det i forrige uke, da finansminister Jens Stoltenberg sa at han er usikker på om det er det norske stortinget som skal fastsette det norske avgiftsnivået, for det kan være at noen byråkrater i Brussel mener det er feil, at det kan være i strid med EØS-avtalen. Man kan ha ulike syn på det norske avgiftsnivået, men det som har vært et grunnleggende prinsipp, er at det er forankret i Grunnloven § 75 hvem som skal fastsette skatter og avgifter i Norge. Det er et kjempestort steg hvis vi skal begynne en diskusjon om at det norske stortinget ikke kan fastsette våre skatter og avgifter uten at vi skal få det godkjent i Brussel av noen embetsfolk som ikke stiller til valg. Da har vi gått fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet til en slags byråkratisuverenitet. Det er ikke det systemet vi vil ha. Vi vil ha et system der beslutninger som angår folks liv, nettopp skal tas av folket gjennom at en gir et mandat til sine folkevalgte. Det er det norske folkestyret. Senterpartiets grunnleggende kritikk mot EU-systemet er at flere og flere av de beslutningene som angår deg og meg som bor i Norge, tas utenfor demokratisk valgte organer. At det er flere og flere som føler avstand, avmaktsfølelse og en distanse til hvordan beslutningene tas, bør bekymre alle som snakker om at en er bekymret for folkestyret og den demokratiske tendensen i Europa. Folkesuverenitet er et godt prinsipp. Det har Norge vært styrt på, og det bør det styres på også framover. Det vedtaket som blir fattet i dag, er et godt vedtak, men i bunnen ligger vår grunnleggende motstand mot at mer og mer makt flyttes fra Norge til Brussel.

Akkurat når det gjelder transportkostnader, er det veldig treffsikkert å prøve å få ned kostnadene. For både fiskeri-, anleggs- og transportnæringen er nettopp det å redusere kostnadene et veldig målrettet tiltak. Det er bra å oppleve at statsministeren også her er helt tydelig på at alle vedtakene skal bli gjennomført – at den tvilen er ryddet bort – for det er krevende for mange næringer nå. Vi har de siste årene sett at forbruket av drivstoff går ned med 7–8 pst. hvert år på grunn av en villet politikk – at man skal få en ny bilpark og andre ting som bruker mindre drivstoff. Politikken med gulrot funker. I den uroen vi har nå, mener statsministeren det fortsatt er klokt å trappe avgiftene videre opp, eller er det klokt nå å sette en pause fordi det er så mye uro rundt oss? Vi ser jo nå at omstillingen går veldig, veldig fort, selv uten at det kommer nye avgiftsøkninger. Mitt konkrete spørsmål til statsministeren er: Vil det komme forslag om nye avgiftsøkninger i statsbudsjettet til høsten, eller er det en ny linje fra Arbeiderpartiet?

Jeg skjønner at statsministeren ikke ønsker å karakterisere avgiftsvedtaket som ble gjort før påske. Det kommer til å hjelpe folk. Norge er et langstrakt land, vi bor spredt – heldigvis, takket være en god politikk og der vi bruker politikken – og det skapes verdier rundt omkring i hele landet. Så er det spesielt noen næringer som er mer avhengige av drivstoff enn andre – typisk landbruket hvor de skal så, fiskeren som skal ut og fiske, lastebilnæringen som skal transportere varer og anleggsbransjen som skal vedlikeholde veier og holde Norge åpent. Det vi har sett de siste ukene, er at det har blitt mange flere varslinger om oppbud og krevende tider, spesielt i anleggsbransjen. Nå er det fem avgiftsvedtak som står igjen å gjennomføre fra det som ble vedtatt før påske. Sist uke kunne ikke regjeringen fra Stortingets talerstol si at alle de fem avgiftsvedtakene blir gjennomført. Kan statsministeren garantere at de siste avgiftsvedtakene blir gjennomført, for de er spesielt viktig for næringslivet?

Det er mye uro blant folk med tanke på økonomien og arbeidsplassen deres. Statsministeren kjenner Frankrike og fransk politikk veldig godt, og i 2018 ble det opprør i Frankrike. Hundretusener av folk tok på seg gule vester og gikk ut i gatene. Det som var forløperen til det store opprøret, var forslaget fra myndighetene om å øke drivstoffavgiftene. Høye drivstoffpriser rammer hardt enten det er franskmenn, eller det er nordmenn. Det rammer hardest dem som i utgangspunktet sitter med lite, og som hver måned er bekymret for om de har nok til å betale regningene sine. Før påske vedtok Stortinget å senke kostnadene for folk og næringsliv. Mener statsministeren nå at det kan være et bidrag for å hjelpe folk?

I 2022 var det også et prissjokk for norsk næringsliv. Våren 2022 sendte daværende næringsminister Jan Christian Vestre et brev til offentlige aktører, til stat, kommuner og fylker, der han oppfordret offentlige aktører til å justere kontraktene. Ifølge bransjeaktørene, altså Maskinentreprenørenes Forbund, Lastebileierforbundet og andre, hadde den tydelige føringen fra Vestre stor effekt. Den gjorde at kontrakter ble justert, at det ble ikke det lille anleggsfirmaet eller lastebilfirmaet som satt igjen med kostnaden, men at man rett og rimelig kompenserte for de økte kostnadene. Næringsminister Vestre gjentok også da brevet 16. september 2022, for han mente det var viktig at det ble fulgt opp av alle. Rett før påske sendte Maskinentreprenørenes Forbund og Arbeidsmandsforbundet et brev til næringsministeren og oppfordret henne til å gjøre det samme. Vil næringsministeren gjøre det samme som tidligere statsråd Jan Christian Vestre, sende et brev og være tydelig?

Jeg har et tilleggsspørsmål til som også er hundre prosent innenfor næringsministerens ansvarsområde. Da jeg hadde møte med Lastebileierforbundet før i dag, ga de uttrykk for at offentlig sektor var mindre villig til å justere sine kontrakter enn privat sektor. Det er veldig ofte sånn at man får slike sjokk, som ikke er ens egen skyld, så kommer eksterne forhold, og man får et tillegg i prisen. Man har fått en kontrakt, men så har prisene endret seg veldig, og et tillegg må til for å dekke de ekstrakostnadene. Ifølge norsk lastebilnæring er offentlig sektor mye mindre villig til å justere de prisene enn det privat sektor er. Hva er næringsministerens holdning? Mener næringsministeren at offentlig sektor nå bør si til anleggsbransjen, transportnæringen og andre at stat, kommuner og fylker selvfølgelig skal justere prisen sånn at de får kompensert for de økte kostnadene prissjokket i Norge har forårsaket, på grunn av den grusomme krigen i Iran?

Vedtakene som ikke er gjennomført ennå, er de som er mest næringsrelevante. Selvfølgelig er de også relevante for bilistene når CO2-avgiften blir satt ned. Men de vedtakene som ikke er de fem avgiftssatsene – som ikke er gjennomført ennå – er kjempeviktige, spesielt for næringslivet: for fiskerinæring, rederiene etter kysten, lastebilnæringen som vi snakket om i stad, og også for anleggsbransjen. Jeg hører svaret er at man jobber med det, men er dette en avklaring fra regjeringen om at det vil gjennomføres? Det skulle bare være en selvfølge, for det er jo et stortingsvedtak. Kan nå bransjen være trygg på at de fem avgiftsvedtakene blir gjennomført, eller vurderer regjeringen å komme tilbake til Stortinget og prøve å ta en omkamp?

Norsk lastebilnæring, norske fiskebåter, norsk anleggsbransje, gravemaskiner og lokale firmaer som brøyter veien om vinteren, de som snekrer, de som holder Norge i gang – det er enormt mye næringsvirksomhet i Norge som er avhengig av drivstoff og av diesel. Takket være en helt vanvittig krig har prisene for veldig mange av dem som holder Norge i gang, skapt kjempestore utfordringer. Det har gått fra å være marginalt lønnsomt til å være ulønnsomt. Man har kontrakter når det gjelder brøyting av vei, som gjør at man plutselig tenker at dette går ikke lenger. Det er flere hundretusen mennesker som jobber i norsk anleggsbransje og norsk byggenæring. Næringsministeren har ansvaret for disse næringene. Dette er mange næringer som typisk er rundt omkring på små steder, og som er marginalt lønnsomme. Mener næringsministeren at det er riktig og viktig at man får gjennomført de avgiftskuttene som Stortinget vedtok før påske?

Politikk handler til sjuende og sist om folk. Det er vårt ansvar som folkevalgte i Stortinget å se hvordan folk i Norge har det, og vi må vi ta grep når vi ser at ting rammer så hardt som det gjør nå, både når det gjelder drivstoffkostnader og når det gjelder andre kostnader. Vi må også ta grep når vi ser hvor hardt det rammer norsk næringsliv og norsk anleggsbransje. Det er flere i denne debatten som har vært litt harde i ordene sine, og som har sagt at dette er altfor dårlig utredet. Dette er avgiftsvedtak, og er det noe Stortinget gjør – og alltid har gjort – så er det avgiftsvedtak. Vi gjør det hvert eneste år. Det ligger i Stortingets mandat, det er Stortingets helt klare rolle, og det står i § 75 a i Grunnloven. Regjeringen kan ikke overprøve dette i ettertid; det er Stortinget som vedtar dette. Det er et stortingsvedtak, ikke et anmodningsvedtak. I fjor skjedde det også noe ekstraordinært. USA fikk ny president, og et møte i det ovale kontor skapte mye uro rundt finansieringen av støtten til Ukraina. Da valgte regjeringen i mars å komme med 50 mrd. kr ekstra – mellom statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen så at dette var ekstraordinært, og Stortinget støttet opp under det, fordi den internasjonale situasjonen skapte mer usikkerhet rundt Ukraina. Det var ikke utredet, men det var politisk vilje til å hjelpe Ukraina med 50 mrd. kr. I år er det en voldsom krig i Midtøsten, og Hormuzstredet stenges. Vi ser at det rammer folk og næringsliv i Norge, og da ønsker stortingsflertallet å bruke 5–6 mrd. kr – en mye mindre sum enn det som ble brukt i fjor – på å avhjelpe situasjonen for folk og næringsliv i Norge. Og det er et avgiftsvedtak. Så diskusjonen om hva som er utredet eller ikke, er veldig hul. Poenget er at når det oppstår situasjoner internasjonalt, har Stortinget et ansvar for å lytte. I fjor var det situasjonen i Ukraina som gjorde at man utløste 50 mrd. kr ekstra. I år er det situasjonen for norske småbarnsfamilier, anleggsbransjen, transportnæringen, fiskerinæringen og jordbruksnæringen – de som holder Norge i gang, som gjør det. Det er akkurat like ansvarlig som mange andre tiltak. Senterpartiet mener det ville vært uansvarlig ikke å gjøre noe, spesielt fordi vi er opptatt av at det ikke skal være for store sosiale og geografiske forskjeller i Norge. Vi vet at økte kostnader rammer dem som har minst, hardest. Jeg er glad for at det blir flertall for forslaget. Jeg tror mange, på tvers av alle partier, egentlig er enig i at det er klokt at avgiften settes ned.

Norge er langstrakt, og folk bor spredt. Det er arbeidsplasser og aktivitet i alle deler av landet. Dette landet vårt er ikke så veldig lettvint. Mitt eget hjemfylke er alene større enn Danmark, så vi er helt avhengig av transport. Når transportkostnadene skyter i været, rammer det hardt. Alt blir dyrere. Varer blir dyrere, det blir dyrere å frakte ting rundt omkring, og selvfølgelig er det mest krevende der det er lengst transportvei. Det er der det rammer hardest. I tillegg rammer det ikke bare hardest der det er lengst transportvei – det rammer hardest dem som har dårligst råd: de som bruker den gamle bilen de har tatt vare på, de som ikke har råd til å kjøpe seg ny elbil, men som tenker det er lurt å nettopp pusse på den gamle, ta vare på den, bruke den – for de har heller ikke noe kollektivtilbud i sin nærhet. Vi vet at andelen med elbil er høyest i høyinntektsgrupper. Det er helt naturlig at det er flest som har hatt råd til å kjøpe seg en elbil, der inntektene er høyest. Vi vet på den andre siden at andelen av de som har diesel- og bensinbil, er høyest i lavinntektsgrupper. I tillegg er det slik at der det er færrest elbiler, er det også dårligst kollektivtilbud. Så når prisene går opp, er det en del folk som rett og slett ikke har noe annet alternativ enn å bruke den bilen de har. Det går ikke buss, trikk eller t-bane, og det er helt uaktuelt å kjøpe seg en ny Volvo for en million når du kan bruke den gamle V70-en til 50 000 kr noen år til. Derfor rammer høye drivstoffkostnader så skjevt. Det rammer hardt sosialt mellom folk, og det rammer hardt geografisk. Vi må gjøre noe når vi står i den situasjonen vi nå står i. Det er ikke bare for deg og meg som privatpersoner høye drivstoffkostnader er en stor utfordring. Det er en stor utfordring innenfor fiskerinæringen, for transportnæringen, for anleggs- og maskinbransjen, for landbruket som produserer mat, de som bygger Norge. Derfor er dette så viktig, og jeg er også glad når jeg nå hører Høyres leder si at man ikke bare ønsker å redusere avgiftene for privatbilistene, men også for næringsdrivende rundt omkring i Norge. Anleggsbransjen har stått i en utrolig krevende tid de siste årene, og de er helt uskyldig i at drivstoffkostnadene nå går opp på den måten de gjør. Da er det både rett og nødvendig at vi i Stortinget hjelper til og prøver å få kostnadene ned. Derfor har vi fremmet forslaget på anleggsdiesel, derfor har vi fremmet forslaget på fiskerinæring – for vi må se alle deler av landet. Vi folkevalgte har som jobb å lytte. I den uroen som er nå, er det viktigste for oss i Senterpartiet nettopp å klare å få til politiske flertall, det er det denne saken handler om. Det handler ikke om det politiske spillet mellom partiene, det handler om å få til et flertall som faktisk betyr noe; at du får ned kostnadene for dem som er avhengig av bilen, at du klarer å hjelpe de firmaene som nå står med en stor utfordring i sin virksomhet. Derfor er jeg så glad for at vi klarer å få et flertall på tvers av tradisjonelle skillelinjer i Stortinget i dag, det hjelper folk. Det er hele vårt formål som folkevalgte å se dem vi representerer. Jeg er sikker på at det er representanter både i Arbeiderpartiet, SV og MDG og Rødt som mener akkurat det samme hvis de snakker med sin nabo, drar på nærbutikken, snakker med det lokale anleggsfirmaet, snakker med den lokale fiskeren – at de får den samme beskjeden: Avgiftene er for høye, kostnadene blir for drøye. Det rammer hardest dem som har minst. Hvis man er for et Norge med mindre forskjeller, hvis man er for et Norge der man skal kunne bo og drive næringsaktivitet rundt omkring i hele landet, må man være opptatt av drivstoffkostnadene. Slik det ser ut nå, har vi et storting som har lyttet og er villig til å handle, og jeg er glad for at vi får flertall sammen med en rekke partier i en rekke saker. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Som folkevalgte må vi lytte til folk. Norge er et langstrakt land der vi er helt avhengig av transport. Folk trenger bil, vi trenger ferjer, vi trenger fly, vi trenger lastebiler – vi trenger transport for å bruke Norge. Det som skjer nå, er ikke grunnet noe som har skjedd i Norge, det er grunnet krigen i Midtøsten – en krig ingen kunne forutse da vi vedtok statsbudsjettet i fjor høst. Ingen kunne på det tidspunktet forutse hvor høye kostnadene kunne bli for norske næringsdrivende, for norske familier og for norske lokalsamfunn rundt omkring i landet. På grunn av at dette er uforutsett, må vi ta grep. Derfor vil Senterpartiet ha hastebehandling. Vi mener at det forslaget som ligger, er for smalt, og vi kommer til å fremme ytterligere forslag under debatten i morgen.

I den samme rapporten skriver Miljødirektoratet at de mener at det er et mål at bilbruken går den i Norge. De foreslår rundt 26 pst. Det bør man gjøre, selv inkludert elbiler. Det er et mål at man kjører mindre elbil. Men i Norge er det som det er, folk har behov for transport enten de bor i Rogaland, Hedmark eller Finnmark. Det er lange avstander. De færreste kan bare bruke kollektivtilbud. Noen få plasser kan man gjøre det. Er statsråden enig i det målet fra Miljødirektoratet om å redusere samlet biltrafikk med 26 pst., også inkludert elbil? Er det et mål at vi også skal kjøre mindre elbil i Norge, eller er det et mål at folk skal kunne ha frihet til å transportere seg selv om de bor på et lite, mindre sentralt sted?

Det som statsråden sier han er glad for, er et forslag som er veldig ytterliggående. Når det gjelder gressproduksjon, foreslår Miljødirektoratet at det ville ha vært veldig bra hvis 2,9 mill. dekar kom ut av produksjon. Det er en reduksjon på ca. 35 pst. av alt landareal i Norge. Vestlandet har 900 000 dekar, Nord-Norge har 700 000 dekar, og det er for lite. Mer enn det bør bare gro igjen. Det er egentlig forslaget til Miljødirektoratet, at det ville ha vært bra i klimaets navn hvis hele Nord-Norge og Vestlandet grodde igjen, for da blir det teoretisk sett mindre klimagassutslipp. Synes statsråden at det er gode forslag, eller er statsråden tydelig på at man må legge bort den typen ideer og heller komme med jordnære, konkrete klimatiltak? For den typen forslag skaper bare misnøye og mistillit til norsk klimapolitikk.

Jeg er redd for at hvis alle vi som ønsker å få klimagassutslippene ned, blir for lojale til modellene, kjenner ikke folk seg igjen i det hele tatt. Det er selvfølgelig slik at ifølge den tekniske modellen der man ser dette over tid, slår det sånn ut, men folk ser jo de prisene som er nå. Jeg håper regjeringen tør å ha noen egne tanker og ikke bare lar modellen styre det fullstendig, og at når man kommer tilbake til Stortinget, ser at hvis man sier at man skal begynne nå å kompensere for teoretisk sett høyere utslipp når prisen er blitt mye høyere enn det som egentlig var tenkt, vil det være rart. Jeg vil over til et annet tema. Miljødirektoratet har argumentert for at en bør gjøre kjøtt dyrere i Norge, at i klimaets navn bør kjøtt bli dyrere, og at man kanskje f.eks. kunne ha egne avgifter på kjøtt fordi man ønsker å få kjøttforbruket ned. Er statsråden enig med sitt eget fagdirektorat i at det er klokt å gjøre f.eks. den typen grep for å redusere forbruket av vanlig norsk storfekjøtt eller lammekjøtt?

Det er ganske interessant hva regjeringen svarer på dette. Det som veldig fort kommer til å skje, er at man i revidert nasjonalbudsjett legger til grunn den virkeligheten som lå til grunn i fjor høst, og sier at på grunn av at Arbeiderpartiet i utgangspunktet ikke fikk flertall for sitt forslag om å øke avgifter, øker utslippene i Norge i år – 100 000 tonn i år og 400 000 tonn gjennom perioden – og at man da må komme med nye, kompenserende tiltak for å få utslippene ned. Alle vet at det egentlig bare er en beregningsmodell, et regneark man legger det inn i, og så slår det ut. Samtidig er virkeligheten utenfor vinduet helt annerledes, for prisene er mye høyere, og selvfølgelig slår det inn. Neste spørsmål fra meg er: Planlegger regjeringen fortsatt med at man skal komme med nye innstramninger fordi man skal kompensere for at avgiftene ble lavere før jul?

Før jul var det en stor diskusjon i Stortinget, mellom regjering og storting, om avgiftsnivået på drivstoff. Regjeringen foreslo at man skulle øke avgiften på diesel, inkludert moms, med 1 krone og 17 øre. Det var forslaget fra regjeringen. Det ble heldigvis nedkjempet i Stortinget, og så ble det flertall for et lavere avgiftsnivå. I forbindelse med det ble det gitt en beregning. Regjeringen beregnet at på grunn av at Stortinget klarte å kjempe ned avgiftene, ville utslippene av CO2 i Norge øke med 100 000 tonn i 2026. Nå er prisen 7 kr høyere enn da vi forhandlet det. Selv om prisen nå er 7 kr høyere, legger regjeringen fortsatt til grunn at den avgiftsreduksjonen øker norske CO2-utslipp med 100 000 tonn?

En av de bransjene som har hatt det krevende over flere år, er anleggsbransjen. Det har vært små marginer, selvfølgelig også fordi den private etterspørselen har vært svakere på grunn av høy rente, så de har tæret på reservene. Fram til nå har en egentlig tenkt at det er litt omstilling, noen selskaper legger ned, andre starter opp, sånn er det, men nå de siste månedene er det stadig flere selskaper som har utfordringer, og vi får flere konkurser. Det som er det urimelige nå, er hvis næringsdrivende rammes av et sjokk de ikke er skyld i i det hele tatt, som nå er i ferd med å skje, hvis vi får den type drivstoffpriser, og kommunene også har få offentlige prosjekter. Vurderer regjeringen å sette i gang tiltak for å holde gravemaskinene i gang rundt omkring i Norge, f.eks. at man gir kommunene mulighet til å sette i gang en del veivedlikehold og den type prosjekter, som gjør at man kan holde hjulene i gang, og at de anleggsfirmaene har jobb istedenfor lediggang?

Det er veldig mye usikkerhet, og det er selvfølgelig ikke regjeringens skyld at man har den krigen man har nå i Midtøsten, eller at Hormuzstredet er stengt. Likevel er det norske politikere og den norske regjeringen sitt ansvar å se hvilke konsekvenser det kan få for folk i Norge. Noe av det som bekymrer oss i Senterpartiet veldig, er at på grunn av en krig Trump har startet, kan plutselig et lite anleggsfirma gå overende, fordi kostnadene blir for store. Når det gjelder transportnæringen, ser vi at SAS allerede har begynt å kansellere veldig mange flyvninger. Nå har de sikret lite av sitt drivstoff, men over tid kan plutselig Widerøe begynne å gjøre det samme, Norwegian kan begynne å gjøre det samme, og det skaper store konsekvenser for folk og næringsliv i landet. Det er derfor Senterpartiet har utfordret regjeringen på å ha en arbeidsgruppe eller «task force» for å se på ulike virkemidler og ha en beredskap hvis denne situasjonen blir ytterligere mer krevende. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden sette i gang et arbeid for å ha ulike verktøy å trekke på, hvis denne situasjonen kommer helt ut av kontroll?

«De tyske regjeringspartiene har besluttet å etablere en egen task force for å finne tiltak for lavere drivstoffpriser. Arbeiderpartiets tyske søsterparti SPD argumenterer for at de høye drivstoffprisene rammer sosialt skeivt og særlig er problematiske for arbeidsfolk med lav inntekt. I Norge begynner drivstoffprisene nå å bli svært høye. Vil statsråden ta initiativ til en tilsvarende arbeidsgruppe i Norge som raskt kan vurdere og iverksette målrettede tiltak for å redusere drivstoffkostnadene for folk og næringsliv?»

Det stedet i Norge hvor flest har bensinbil og dieselbil, er i Mehamn i Øst-Finnmark. Gjennomsnittsinntekten der er lav, og det finnes ikke noe kollektivtilbud. Det stedet med flest med elbil, er Bærum. Gjennomsnittsinntekten er høy, og det er et veldig godt kollektivtilbud. Det er det som slår så skjevt ut, for de som har over 1 mill. kr i inntekt og har råd til å kjøpe seg en ny elbil med lang rekkevidde, får jo støtte, gjennom strømstøtteordninger, mens de som har lav inntekt, og som har tatt vare på den gamle bilen, får ingen hjelp i det hele tatt – samtidig som den varslede politikken fra Arbeiderpartiet er å sette avgiftene videre opp. Hvis det blir priser på 35–40 kr, som noen analytikere har sagt, vil Arbeiderpartiet da synes at det greit at folk med så lav inntekt ikke skal få lov til å kunne kjøre, eller bør man ta grep overfor dem og næringslivet?

Det er ingen tvil om at Senterpartiet og Arbeiderpartiet har ulike standpunkter i avgiftspolitikken. Vi i Senterpartiet er mer bekymret for folk som har lave inntekter, og folk som ikke kan ta trikk eller buss. Vi vet at nesten alle av dem som har bensinbiler og dieselbiler, har under 600 000 kr i inntekt. Det er derfor vi er så bekymret for det; vi vet at det rammer dem som har minst, hardest. En annen grunn til at vi er så bekymret for drivstoffavgiftene, er at det rammer anleggsbransjen og transportnæringen – 300 000–400 000 arbeidsplasser. Det forundrer meg at Arbeiderpartiet er så opptatt av noen måltall i avgiftspolitikken at uansett hvordan det slår ut for folk, er det det viktigste. Partiet heter jo Arbeiderpartiet, ikke «Avgiftspartiet». Derfor bør Arbeiderpartiet nå sette i gang et arbeid inn mot revidert nasjonalbudsjett og komme med tiltak, ikke minst overfor transportbransjen og bygg- og anleggsbransjen. Vil Arbeiderpartiet komme med forslag som tar denne næringen på alvor, hvis vi får de prisene vi kan frykte at vi vil få nå?

I 2022 fjernet vi hele grunnavgiften i oktober det året, nettopp fordi vi så at spesielt anleggsbransjen ble rammet hardt. Vi tok ikke litt av avgiften; vi fjernet 100 pst. av den avgiften på anleggsdiesel. Finansministeren viste nå til det forliket som Arbeiderpartiet inngikk med Høyre og Venstre i fjor. I det forliket legger man opp til at man skal mer enn doble CO2-avgiften på diesel. I dag har vi fjernet nesten hele veibruksavgiften, nettopp fordi vi har vært opptatt av å holde kostnadene nede. Med en slik dobling vil ikke det være mulig. Mener Arbeiderpartiet fortsatt at det er klokt å ha en sånn opptrapping, når man ser hvor hardt det rammer, og hvor krevende det er for folk og næringsliv? Nå kan prisene plutselig komme opp på 35–40 kr per liter. Vil Arbeiderpartiet sitte stille og se på det, eller vil de være med på å ta grep for få ned folks kostnader?

Jeg tror at Stoltenberg, innerst inne, er glad for at han gikk på et nederlag i avgiftspolitikken i Stortinget, og at man ikke økte avgiftene med 1 kr og 17 øre. Jeg var i debatt med en av Arbeiderpartiets sentrale finanspolitikere i Dagsnytt 18 i forrige uke, da drivstoffprisene var på full fart oppover. Arbeiderpartiets representant nevnte opptrapping av drivstoffavgifter fire ganger i ett resonnement. Opptrapping av avgifter er altså Arbeiderpartiets mål. Dieselprisene og bensinprisene er ikke høye nok; de skal ha avgiftene opp. Er Stoltenberg enig med Arbeiderpartiets finanspolitikere på Stortinget i at avgiftene bør gå opp, eller ser han nå at det er klokt heller å sette avgiftene ned?

Høye bensinpriser, men spesielt høye dieselpriser, rammer folk veldig hardt. Jeg er ikke så bekymret for dem som har millionlønn; jeg er mer bekymret for dem som har på seg kjeledress, som har lav inntekt, som har lang transportvei til jobb, og som er bekymret for jobben sin i anleggsbransjen og transportnæringen rundt omkring i Norge. I høst foreslo regjeringen å øke avgiftene ytterligere. Man foreslo å øke avgiften på diesel med 1 kr og 17 øre. Heldigvis klarte Senterpartiet å stoppe det i Stortinget, for vi så den store usikkerheten knyttet til drivstoffprisene og visste at det rammer hardt. Mitt spørsmål til finansministeren er: Er Arbeiderpartiet nå fornøyd med at Senterpartiet stoppet den avgiftsøkningen som Arbeiderpartiet foreslo i fjor høst?

Høyres nye leder, Ine Eriksen Søreide, har helt rett i at Senterpartiet aldri kommer til å skifte standpunkt i EU-saken. Der er vi 100 pst. enige i en EU-sak, og vi kommer ikke til å skifte standpunkt. Jeg har merket meg at Høyre nå har fått en helt annen driv og ønske om EU-medlemskap og en EU-debatt, det er en helt annen linje med Ine Eriksen Søreide enn Erna Solberg. Erna Solberg valgte en linje der hun sa at hun var for, men hun tenkte at hun ikke skulle kjøre på. Med en ny Høyre-ledelse nå må alle vi som er på norsk nei-side, bare være forberedt på at hvis Ine Eriksen Søreide kommer i regjeringsposisjon om tre år, vil hun gjøre alt som står i hennes makt for å få i gang en ny norsk runde, for at vi skal avgi suverenitet og melde oss inn i Den europeiske union, noe som er veldig uklokt. Norge har valgt en annen vei. Vi har aldri hatt troen på at det er klokt å flytte makt fra de norske folkevalgte til et system langt borte fra folk. Det er veldig få som kommer til å ha mulighet til å påvirke beslutninger i Brussel. Det er kun noen statsråder, noen utvalgte byråkrater og noen toppfolk som får de mulighetene, mens de fleste folk kommer til å føle mer og mer avmakt til systemet. Jeg tror ikke svaret på den manglende tilliten vi ser til mange politikere i veldig mange land, er å flytte makt lenger bort fra folk. Vi bør ha makt nærmere folk. Beslutninger som angår folks hverdag, bør tas av folk som kan kastes i valg, i det norske stortingsvalget. Den utviklingen der færre og færre skal ha innflytelse over hvordan egen hverdag skal styres, er ingen god utvikling. Derfor er ikke EU svaret. Hvis en skal ta beslutninger i Brussel, er det vanskelig å ta hensyn til lokale forhold rundt omkring i Europa. Et mer og mer sentralisert Europa, et mer og mer byråkratisk EU, som detaljregulerer flere og flere ting, er ikke det norsk økonomi trenger, det er ikke det europeisk økonomi trenger. Vi trenger lokal handlefrihet og mindre byråkrati.

Norge har tjent godt på å ikke være medlem i EU. I denne debatten er det noen som ikke har klart å la være å hylle EU og ønsker at Norge skal gi fra seg nasjonal suverenitet og melde seg inn i EU – anført av den nye Høyre-lederen Ine Eriksen Søreide og støttet av Abid Raja fra Venstre. Det jubles høylytt fra den nye lederen av Europabevegelsen, Trine Lise Sundnes fra Arbeiderpartiet, som sier at Norge har valgt alenegang istedenfor å delta i det europeiske demokratiet. Det er en utrolig rar påstand når man vet at Norge regnes som verdens mest demokratiske land. Det som har tjent Norge særdeles godt, er nettopp at vi har hatt nasjonal handlefrihet i handelspolitikken. Det gjør at vi kan ha en norsk næringsmiddelindustri, at vi har tollfrihet på en rekke flere varer enn det f.eks. EU eller USA har, at vi kunne ta våre egne nasjonale valg da det gjaldt handelspolitikk og da det begynte å bli handelskrig mellom nettopp EU og USA – f.eks. i diskusjonen om import av biler – at vi kan ha kontroll over vår egen fiskeripolitikk, og at det ikke er EU som styrer vår fiskeripolitikk. Da vi inngikk en ny fiskeriavtale med Russland før jul, var det nettopp Norge og Russland som inngikk den avtalen. EU var uenig, for de ønsker å ha tilgang på våre ressurser. Det har tjent Norge særdeles godt at vi har hatt en langsiktig og god forvaltning av våre fiskeriressurser. Det at vi har hatt egen valuta, tjener oss også godt, for det er en annerledes økonomisk utvikling i Norge enn i veldig mange andre europeiske land. Derfor er det å ha egen krone og egen pengepolitikk et gode for et land, ikke en ulempe. At vi også har selvstendig utenrikspolitikk og kan ha den posisjonen vi har, er bra for Norge. Det er bra for det norske folk at folket i både 1972 og 1994 sa nei. Nå er en folkeavstemning om Island skal starte medlemskapsforhandlinger mest sannsynlig rett rundt hjørnet. Jeg tror at både Høyre, MDG, Venstre og sannsynligvis også ganske mange i Arbeiderpartiet kommer til å bruke det som en ny brekkstang for å prøve å starte en ny EU-debatt i Norge. Det er det ingen grunn for. Når man ser på historien og all den skremselspropagandaen som var i 1994, så var den feil – den nasjonale selvstendigheten er et gode. Så er Norge en god nabo – vi er flinke til å samarbeide, vi har god dialog med våre naboland, og vi har god dialog med EU. Derfra til å gå inn i en prosess der vi skal starte en medlemskapsdebatt som flere ledende politikere har tatt til orde for i dag, mener Senterpartiet er helt feil vei å gå.

Jeg vil stille et spørsmål om noe som utenriksministeren ikke var innom i sin redegjørelse. Den norske holdningen har vært at norsk kontinentalsokkel ikke har vært omfattet av EØS-avtalen. Det har også vært norsk holdning at norsk olje- og gassindustri dermed heller ikke har vært omfattet av EØS-avtalen. Så kom det en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen i midten av februar. Deres råd er at framover skal også norsk olje- og gasspolitikk og hvordan vi styrer norsk kontinentalsokkel styres og omfattes av EØS-avtalen. Det kan ha ganske stor innvirkning på norsk politikk, f.eks. elektrifisering, som er veldig omstridt. Skal regelverket som gjelder elektrifisering plutselig begynne å bli overstyrt av EU-regler? Det kan gjelde skattepakker der vi ønsker å stimulere norsk sokkel, og de kan da si at det kan være konkurransevridende. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hva er den norske regjeringens holdning etter uttalelsen?

Som et lite land med enorme ressurser – enorme fiskeriressurser og olje- og gassressurser – og enorme havområder er vi helt avhengig av folkeretten. Havretten, som ble utviklet på 1970-tallet, er definerende for rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Den har vært definerende for utviklingen av norsk sokkel og norsk olje- og gassindustri. Det er definerende når Senterpartiet nå jobber for at vi skal få en mineralnæring, slik at vi kan bruke de norske mineralressursene i norske havområder. Så folkeretten er definerende for vår rikdom. Som et lite land med et lite forsvar er vi helt avhengig av at også stormakter respekterer folkeretten. Norges geografiske plassering gjør at vi er i en helt unik posisjon – vi er mer enn noen annen avhengig av dette. Og selv om vi noen ganger, på andre områder, kan være uenige om hvordan folkeretten brukes, kan vi ikke velge det, for det er andre som har større makt til å definere det enn oss. Og hvis vi, som et lite land med enorme naturressurser, og som nabo til Russland – vi ser at det blir mer og mer stormaktsrivalisering i våre områder – skulle gjøre det, ville vi gjøre oss selv mer sårbare. Før jul inngikk Norge en ny fiskeriavtale med Russland. EU var ikke bare begeistret for den avtalen. De hadde andre interesser, men vi hvilte oss på de rettighetene vi hadde, og vi hvilte oss på havretten og rettighetene vi har til fiskeriressursene våre. Så vi inngikk avtalen med Russland – akkurat som at vi inngikk avtale med Russland da Gorbatsjov styrte og da Bresjnev styrte. Vi la til grunn den sedvanen og den internasjonale retten som vi har. Når vi diskuterer folkeretten, glemmer vi noen ganger at det absolutt er i vår egeninteresse at de internasjonale spillereglene respekteres. De siste to årene har vi sett en enorm kamp om naturressurser. Hva var noe av det første Trump var opptatt av i møtet med Ukraina? Jo, det var tilgang til deres naturressurser og å få til en mineralavtale med Ukraina. Han var veldig opptatt av ressursene. Vi vet ikke de bakenforliggende årsakene til at Trump har vært så interessert i Grønland, men det kan jo tenkes at det skyldes de naturressursene som er på Grønland. Så kampen om ressursene blir sterkere, ikke svakere. Da er vårt vern nettopp de internasjonale avtalene og folkeretten. Jeg synes at de partiene som har et mer og mer relativistisk forhold til dette, bør tenke på om det er i vår nasjonale egeninteresse eller ikke. Jeg tror vi med stor tyngde kan si at det virkelig er i Norges egeninteresse å stå opp for folkeretten, og at det virkelig er i egeninteressen til norsk olje- og gassindustri, norsk fiskeriindustri og norsk mineralnæring, når vi begynner å utvikle den, at vi står opp for folkeretten. Bakteppet for at jeg sier dette, er selvfølgelig situasjonen i Midtøsten nå. Det er et perspektiv jeg ønsker å løfte opp. Vi ser hvor mange mennesker som er på flukt i Midtøsten over år, og hvordan FNs leire har vært underfinansiert over år. Da vi fikk den store flyktningstrømmen til Europa for ca. 10 år siden, var én av grunnen at man ikke fikk mat. Så min og Senterpartiets oppfordring til Utenriksdepartementet er at man, når man skal se på bruken av norske bistandspenger, ser om vi kan gi flere midler, som kan gjøre at det blir verdige forhold i de flyktningleirene vi har i Jordan, Syria, Libanon og andre områder i Midtøsten, slik at, hvis det skulle bli store folkestrømmer nå, færrest mulig trenger å frykte kampen for det daglige brød og kan være i de leirene. Vi vet jo at det også ville være i vår egeninteresse. Det er for det første etisk riktig, med tanke på å hjelpe folk som er i nød, og hvis vi ikke gjør det, blir det, for det andre, folkestrømmer til Europa, som kommer til å skape ny uro og nye spenninger. Så man kan ha et etisk standpunkt til dette samtidig som det er i vår nasjonale egeninteresse å hjelpe til i situasjoner rundt omkring. Norge er ingen stormakt, så hva vi gjør militært, vil ikke bety noe, men vi har en humanitær kraft, og vi har en egeninteresse i å se på hvordan vi kan hjelpe i disse områdene for at færrest mulig skal måtte legge ut på flukt. Det er i vår nasjonale egeninteresse å stå opp for folkeretten, for vi har enorme naturressurser.

Det som Senterpartiet og Arbeiderpartiet er uenige om, er at man skal ha en slags blankofullmakt til alt som kommer fra EU, at man bare skal si at det er EØS-relevant. I utgangspunktet var det jo en avtale som skulle regulere mer handel. Det er utrolig viktig at vi har trygghet i handelsforbindelsene mellom Norge og våre naboland. Jeg har alltid vært for det, og er fortsatt for det. Men det vi i Senterpartiet er imot, er at EU på stadig nye områder skal tilta seg makt, om det er på energifeltet, på vann- og avløpsfeltet, eller om det er på drivstoff, som også er noe av diskusjonen, at man skal ha en egen EU-drivstoffavgift – langt, langt utenfor handelspolitikk. På hvilket tidspunkt er det Arbeiderpartiet skal si at nok er nok, og man kan si at vi må ha grenser for hvor stor EØS-avtalen skal bli, og for hvilke områder den skal regulere. Handel er bra, samarbeid er bra, men å gi bort nøkkelen er uaktuelt.

EU har jo all interesse av å ha mer styring og kontroll over norsk energipolitikk. Norge har hatt et veldig velfungerende kraftsystem. Vi har vannkraft, vi har hatt gode nettutbygginger. Norge har et av verdens beste kraftsystemer. Så har det tjent Norge særdeles godt at vi har hatt nasjonal kontroll på det, at det er norske politikere som bestemmer det, og at det er norske fagmyndigheter som regulerer det. Denne uken var tidligere generalsekretær i Europabevegelsen og nåværende utenriksminister, Espen Barth Eide, i Stortinget, og han sa at Norge ikke kan ikke se på EØS-avtalen som en à la carte-meny. Vi må ta det som kommer, var budskapet, og vi burde bli dypere integrert. Og da er mitt spørsmål til Arbeiderpartiets Terje Aasland: Mener også Aasland at vi må ta det som kommer, selv om EU eventuelt skulle lande på den konklusjonen som Arbeiderpartiet i utgangspunktet er imot?

Jeg har følgende spørsmål til energiministeren: «Senterpartiet gikk ut av regjering fordi vi mener lave og stabile strømpriser er viktig. Arbeiderpartiet presset gjennom store deler av EUs fjerde energimarkedspakke, med påstand om at Norge er forpliktet til det. EU vurderer nå avgift/bompenger på 25 pst. eller ca. 3 mrd. kr på flaskehalsinntekter. Denne enorme regningen risikerer norske strømkunder å få. Dersom EU innfører avgiften, mener statsråden at Norge er forpliktet til å betale, eller har han denne gang tenkt å sette foten ned for EU?»

Som jeg var inne på i mitt første spørsmål, er Fensfeltet blant verdens største forekomster av sjeldne jordarter. Vi vet at Kina har en voldsom kontroll i dag. Arbeiderpartiet hadde en ganske stor diskusjon på sitt landsmøte og også i sitt program om mineralnæringen i Norge. Der konkluderte Arbeiderpartiets landsmøte med at de ønsket enten å ha et statlig mineralfond – sikkert være en oppkjøpsaktør, altså kjøpe seg opp i andre, private aktører – eller å opprette et statlig mineralselskap. Det var konklusjonen på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Ser statsministeren at vi bør ha framdrift i det arbeidet, og at det derfor er klokt at vi nå setter i gang en prosess på Stortinget der vi sørger for at vi har nasjonal kontroll, som vi sørget for at vi hadde for norsk olje og gass, og som vi sikret oss på vannkraftressursene? De valgene som ble tatt for tiår og et hundreår siden, gir oss enorme verdier i dag. Kan det være like viktig at vi sikrer kontrollen på de mineralressursene nå, som det var på olje og gass på 1960-tallet?

Jeg takker for svaret og også en litt sånn åpen holdning. Jeg kommer tilbake igjen til den konkrete utfordringen etterpå, men jeg skal stille et spørsmål underveis. Vi ser nå hvordan Kina har posisjonert seg veldig strategisk for å ha kontroll over verdens sjeldne jordarter og mineraler. De er den totalt dominerende aktøren når det gjelder det. Trump har også kjørt en veldig offensiv linje på dette. I fjor på cirka samme tidspunkt inngikk han en mineralavtale med Ukraina for å få tilgang til ukrainske mineralressurser. I diskusjonen rundt Grønland er det mange som lurer på om en av de bakenforliggende årsakene til den store interessen for Grønland, er de enorme mineralressursene som er der. Man har også iverksatt en helt annen offensiv for å bruke de amerikanske mineralressursene på amerikansk jord. Ser statsministeren at det er viktigere nå, med den spenningen vi har, at vi har framdrift i norske prosjekter for å få fram våre mineralressurser?

Det er kamp om verdens naturressurser og råvareressurser. Noe av det vi kan være takknemlige for i Norge, er hvordan politikere før oss har sikret nasjonal kontroll over våre naturressurser, enten det er vannkraft, skog eller olje og gass, som har gitt oss de styrker og de muligheter vi har som fellesskap. Den kampen vi nå ser mellom stormakter, hardner mer og mer til, og vi ser nå i konflikten i Midtøsten hvordan kampen om råvareressurser også brukes der. I går kunne vi lese, hos NRK, om nye funn på Fensfeltet, en enormt stor ressurs når det gjelder jordarter, mineraler, og at verdien av Fensfeltet har økt med 80 pst., ifølge det man kunne lese i nyhetene i går. Da Norge fant olje og gass, gikk jo staten sammen med private for å utvikle en industri, utvikle arbeidsplasser og ha nasjonal kontroll over de store naturressursene av norsk olje og gass som man trodde det var, og som det har vist seg å bli. Å starte med gruvedrift er krevende. Det er kapitalkrevende, og det er mange som har interesse av det. Senterpartiet har i dag foreslått at vi bør starte arbeidet med å opprette et statlig mineralselskap, og at staten – ikke alene, men sammen med private aktører – tar et hovedansvar for å ha framdrift og for å utvikle den typen enorme naturressurser som vi har på Fensfeltet. Mitt spørsmål til statsministeren her er om statsministeren vil være positiv til et slikt initiativ og til at en starter et arbeid med å opprette et statlig mineralselskap som sammen med private aktører kan utvikle de enorme mineralressursene vi har i Norge.

Det at Norge ikke er EU-medlem har tjent Norge svært godt. Hvis man ser også hvordan EU utvikler seg i en stadig mer byråkratisk retning, er det ikke noe å trakte etter. I den sikkerhetspolitiske situasjonen vi har sett den siste tiden og gjennom helgen, ser vi at det er nasjonalstatene som er mest handlekraftige. Det er Storbritannia, Frankrike og Tyskland som går sammen på tvers av om de er EU-medlem eller ikke EU-medlem – klassiske stormakter i Europa som finner felles interesse. Er statsministeren enig i at man ser at EU som enhet har utfordringer med å klare å koordinere seg når man ser den typen situasjoner som vi nå ser i Iran, men at f.eks. stormakter som Storbritannia, Frankrike og Tyskland er den reelle kraften?

På vegne av stortingsrepresentantene Bent-Joacim Bentzen, Geir Pollestad og meg selv vil jeg framsette et representantforslag om å få et statlig mineralselskap.

La oss bare tenke litt. Kan det være sånn at internasjonale organisasjoner og stiftelser synes det kan være gunstig å få inn tidligere toppolitikere fra Høyre og Arbeiderpartiet, som har hatt utenriksministeren, i organer som f.eks. IPI – International Peace Institute – eller World Economic Forum eller Henry Dunant-senteret og ha en sentral person der, fordi det da er større mulighet til å få midler fra den norske statskassen? Kan det bli en egen motivasjon fra en del type stiftelser og sentre rundt omkring i verden nettopp å rekruttere enkeltpersoner, ikke fordi de er spesielt dyktige, men fordi de har tilgang til det norske statsbudsjettet og har større mulighet til å få penger ut av det? Er det en bekymring Espen Barth Eide deler, og ser han at det kan være en utfordring når Norge er et så rikt land, at det også kan bli en egen motivasjon å rekruttere tidligere sentrale utenrikspolitikere inn i ulike organer?

Espen Barth Eide ble direktør i World Economic Forum i 2014. Når vi ser på bevilgningene fra Norge til World Economic Forum, var det første gang i 2015 at Norge ga penger til World Economic Forum. Da var Børge Brende, tidligere utenriksminister fra Høyre, blitt direktør i World Economic Forum – forgjengeren til Espen Barth Eide. Og nå er han som var utenriksminister, Børge Brende, tilbake igjen som direktør i World Economic Forum. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hadde daværende direktør Espen Barth Eide i World Economic Forum kontakt med nåværende direktør, daværende utenriksminister, Børge Brende, som sørget for at Norge for første gang ga penger til World Economic Forum i 2015?

Utenriksministeren uttalte også i VG at vi sitter her for å passe på at pengene blir brukt på riktig måte. Det var argumentasjonen for at Espen Barth Eide, Søreide og Helgesen skulle sitte i den type roller. Utenriksministeren sier her at det hele tiden har vært en forståelse av at det bør være sentrale tidligere utenrikspolitikere som skal sitte der. Hvor har den forståelsen vært? Hvem er det som gir det mandatet? Er det sånn at det nå blir en forståelse av at den dagen Eide går av, bør han gå inn igjen i styret fordi det går en slags sirkel mellom den som har posten som utenriksminister, og sentrale verv? Ser utenriksministeren at det kan være noen utfordringer ved at det er en liten krets som fordeler den type posisjoner mellom seg selv, og at den er selvoppnevnende, akkurat som adelen var i gamle dager?

Ifølge tall jeg har fått opplyst, har Norge brukt 949 mill. kr til Henry Dunan-stiftelsen, altså et veldig stort beløp. Utenriksministeren argumenterer her for hvorfor Norge skal være representert, men hvem er det som har gitt det oppdraget til Ine Eriksen Søreide? Hvem har gitt det oppdraget til Espen Barth Eide eller Vidar Helgesen? Er det den norske regjeringen som har gitt det oppdraget? Er det det norske storting som har gitt det oppdraget, eller er det de selv som har gitt seg selv det oppdraget? Slik vi har lest vedtektene til Henry Dunant-senteret, er det selvoppnevnende, så det er sånn at representanten Eide representerer kun seg selv og ingen andre. Er det naturlig at det er enkeltpersoner som tiltar seg den rollen, at de skal forsvare så store pengebeløp? Eller burde det være slik at man rapporterer direkte til norske myndigheter, og blir oppnevnt av norske myndigheter?

Gjennom media har det blitt avdekket at Høyres påtroppende leder Ine Eriksen Søreide sitter i styret i flere organisasjoner som er basert i Sveits og i Brussel, og en av dem er Henry Dunant-stiftelsen. Forgjengeren til Ine Eriksen Søreide er nåværende utenriksminister Espen Barth Eide, og han etterfulgte tidligere Høyre-statsråd Vidar Helgesen. Her er det, sett utenfra, attraktive verv som har gått i veksling mellom sentrale Høyre-folk og sentrale Arbeiderparti-folk – og ikke oppnevnt av noen offisielle norske myndigheter. Det er nesten som en slags utenriksadel. Er vervet i Henry Dunant-senteret noe Eide har fått på vegne av seg selv, eller har han fått det på vegne av Norge?

På vegne av representanten Bengt Fasteraune og meg selv fremmer jeg et representantforslag om å ta i bruk Haslemoen som midlertidig supplement for å øke utdanningskapasiteten ved rekruttutdanningen på Terningmoen.

Norge har verdens nest eldste grunnlov i daglig bruk. Det er bare USA som har en eldre grunnlov i daglig bruk – den er fra 1787. Når vi sammenligner de to styresettene i Norge og USA, har vi valgt ulikt når det gjelder republikk eller monarki. I de siste års hendelser har monarkiet vist seg å være en veldig stabil, ikke ustabil, styreform. Da Falsen sto i Eidsvoll i 1814 og leste, var den første paragrafen «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.» Senterpartiet ønsker ikke å bytte ut kongeriket Norge med republikken Norge. Hvis du ser på de konstitusjonelle monarkiene, som f.eks. Danmark, Sverige, Storbritannia, Nederland og Norge, er de blant verdens mest stabile demokratier, der det er kontinuitet, ro og trygghet. Jeg har lyst til å gå tilbake dit representanten Pollestad var i stad, ved maktskiftet i Norge. Hva er det som faktisk skjer? Den regjeringen som har tapt, reiser opp til Slottet. Det siste Jens Stoltenberg gjorde da han var statsminister og jeg fikk lov til å være statsråd i den regjeringen, var at han som statsminister i den tapende regjeringen foreslo den neste: statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende, finansminister Siv Jensen, landbruksminister Sylvi Listhaug. Så sier kongen ja vel. Det neste avtroppende statsminister foreslår, er at maktskiftet skjer på et gitt tidspunkt, klokken 12. Den tapende regjeringen går ut, og den vinnende regjeringen kommer inn en time etterpå. Det siste Solberg gjorde, var å foreslå Jonas Gahr Støre. Kongen sier ja vel. Så foreslo Solberg at regjeringen skal skifte det og det tidspunktet, og kongen sier igjen ja vel. Monarkiet har en stabiliserende rolle også ved maktskifter i Norge. Når vi har sett hvordan maktskifter f.eks. har skjedd i USA, med den uroen, den utryggheten og det politiske spillet som har vært ved maktskifter, kan kontinuiteten og tryggheten vi har i vår styringsform, ikke undervurderes. Hvorfor skal vi da gjøre en radikal endring i en styringsform som fungerer så godt, som har vært stabiliserende og trygt for landet vårt, fra 1905 til i dag? Hvis vi skal gjøre en så radikal endring, må det være noe som ikke fungerer, at det skaper utrygghet og ustabilitet. Det har gjort det motsatte: lagt de tryggeste og beste rammer rundt folkestyret, folkets vilje blir gitt uttrykk gjennom valg, og statsråder utnevnes på en verdig og god måte. Derfor er ikke Senterpartiet tilhenger av denne typen radikale endringer. Tradisjonen har vært en bærebjelke i det norske folkestyret. Den norske folkestyretradisjonen er sterk og god, og monarkiet har lagt en god ramme rundt det. Heldigvis vil derfor Stortinget i dag, etter denne avstemningen, sørge for at det samme fortsatt kommer til å stå i den første paragrafen som da Falsen leste det opp i 1814: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.»

Det er ikke en eneste som bor i Oslo, Stoltenbergs hjemby, som vil få økte kostnader, for der har man sekundærrensing fordi det norske samfunnet har ment at det har vært klokt for å ta vare på Oslofjorden. Det er imidlertid mange andre, mindre steder der man har ment at det ikke er nødvendig, fordi det ikke har noen miljøkonsekvens, så derfor har man hatt andre rensekrav der. Nå vil disse få enorme kostnader, om det er i Agder, Nordland, Vestland, ulike steder. Stoltenberg er også ansvarlig for utredningsinstruksen. Det er viktig at saker blir ordentlig opplyst, bl.a. når Stortinget skal ta stilling til en sak som har så stor virkning på folks privatøkonomi. Regjeringen har til nå ikke ønsket å offentliggjøre hvilke kommuner som får den beregnede kostnaden på over 22 000 kr. Da er mitt spørsmål til statsråden: Hvorfor ønsker ikke regjeringen å få opplyst ordentlig den type saker? Er det ikke bra med offentlig debatt når enkeltfamilier kan få så høye kostnader som f.eks. 22 000 kr mer i årlig økning i gebyrene?

Alle er vi avhengige av vann. Det er noe vi trenger hver eneste dag. Regjeringen, sammen med Senterpartiet, valgte å sette ned avgiften på vann og avløp nettopp fordi det var et primærgode som man er avhengig av. Nå ser man med vann- og avløpsdirektivet at det er enkeltkommuner som ifølge en rapport som Miljødirektoratet har bestilt, kan få en økning på 22 000 kr per husstand per år, så det er en voldsom økning. Det vil gjøre at privatøkonomien til folk rammes veldig hardt. Finansministeren har jo et stort ansvar for økonomien til folk, så spørsmålene er: Bekymrer det finansminister Jens Stoltenberg at det har kommet en rapport som regjeringen har bestilt gjennom sitt underliggende organ, Miljødirektoratet, som synliggjør at enkeltkommuner kan få økte kostnader per husstand med over 20 000 kr – 22 000 i Agder og 20 000 i Nordland? Hvordan vil det slå ut for privatøkonomien til folk?

«Da Senterpartiet var i regjering, ble momsen på vann og avløp redusert fra 25 til 15 pst. Regjeringen har nå varslet at den vil innføre EUs reviderte avløpsdirektiv. Direktivet vil medføre store kostnader over hele landet, anslått av Menon Economics til investeringskostnader på over 30 mrd. kr. Mener statsråden at redusert moms var et målrettet grep for å redusere kostnadene for folk, og hvilke vurderinger gjør statsråden av at familier kan få vesentlig høyere kostnader som følge av innføringen av det reviderte avløpsdirektivet?»

Vi kunne lese i Nettavisen tidligere i uken at nettleien til norske kunder har gått kraftig opp på grunn av utenlandskabler. RME, Reguleringsmyndigheten for energi, statsrådens tidligere arbeidsgiver, var helt tydelig på at utenlandskablene hadde ført til økte kostnader for folk i Norge. Statnett er regjeringens eget organ, så regjeringen kan gi beskjed til Statnett og si at utredningen bør stoppes, for det er kostbart. Mitt første spørsmål er: Hvor kostbart er det fortsette utredningen? Mitt neste punkt er: Hvis regjeringen absolutt vil ha en utredning, kunne man sagt at man skulle utrede med utgangspunkt i at man ikke skal fornye disse kablene. Det kunne vært bestillingen. Det som er bestillingen fra regjeringen nå, er stø kurs – utred slik at man kan fatte et vedtak om å bygge nye kabler. Hvis det står i Arbeiderpartiets partiprogram at man ikke skal bygge nye kabler, hvorfor skal man da ikke styre Statnett med et klart mål om at nye kabler ikke skal bygges? Det er bare én grunn til det, og det er at man vil holde muligheten åpen for å bygge enda flere utenlandskabler, som vil føre til større kostnader for det norske folk.

Her åpner statsråden for at det er en mulighet for at de vil gi konsesjon. I Arbeiderpartiets partiprogram står det: «Arbeiderpartiet vil ikke erstatte SK1 og SK2 til Danmark og ikke legge til rette for nye utenlandskabler, for å redusere prissmitten fra Europa.» I Fædrelandsvennen, som jeg tidligere refererte fra, skriver statsråd Terje Aasland, fra Arbeiderpartiet: «Vårt partiprogram er helt tydelig på at de to eldste kablene til Danmark ikke skal erstattes (…).» Så det er helt tydelig, det er ingen forbehold. Men her har regjeringen forbehold. Hvorfor skal regjeringen og Statnett fortsette å utrede hvis man uansett ikke skal erstatte dem? Hva er grunnen til at regjeringen fortsetter dette arbeidet og ikke stopper det?

«I valgkampen skrev statsråden innlegg i Fædrelandsvennen der han lovet velgerne at «Vårt partiprogram er helt tydelig på at de to eldste kablene til Danmark ikke skal erstattes, i motsetning til Høyre som ikke mener noe som helst». Dette står i skarp kontrast til statsrådens uttalelser til elitene i EU. Den 21. november uttalte statsråden tvert imot at Norge ville utrede nye kabler. Vil statsråden følge opp egne løfter til folket i Norge og instruere Statnett om å stanse arbeidet med fornying av utenlandskabler til Danmark?»

For Senterpartiet var det veldig viktig å få på plass politiutdanning i Alta, nettopp fordi man lokalt hadde en utfordring med at det var veldig stor gjennomstrømming av de politifolkene som begynte å jobbe der. Det gjorde at man fikk lite forutsigbarhet og mindre lokalkunnskap. Spesielt i grensenære områder er det viktig å ha lokalkunnskap og kjenne lokale forhold. Derfor var det en gledens dag da vi fikk det på plass i 2023, og da det åpnet nå i høst. Da var justisminister Astri Aas-Hansen i Alta og sa at det var en merkedag for politiet i Nord-Norge, men også for resten av Politi-Norge. Hun begrunnet det videre på regjeringen.no: «I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det særlig viktig at politiet i nord har god rekruttering.» Det som da er veldig trist, er at Politihøgskolen nå har klargjort at de ikke skal videreføre den utdanningen i høst. Min oppfordring til statsministeren er: Gå inn, ta grep, redd politiutdanningen, for det er viktig for landets beredskap, og det er viktig for situasjonen i nord.

Samarbeid har Senterpartiet vært for hele tiden, også tett og godt samarbeid med EU og selvfølgelig med andre europeiske land, ikke minst land som Storbritannia, som er en av Europas største forsvarsmakter, og som har gått ut av EU, men som fortsatt er i NATO. Vi må huske på at ca. 80 pst. av NATOs budsjett er fra ikke-EU-land. Hovedtyngden har vært der. Sverige og Finland gikk inn i NATO da de så situasjonen som har vært nå, og Danmark er medlem i EU, men er ikke noe mindre sårbart for den type maktmisbruk som vi nå kan frykte kan skje i ytterste konsekvens. Det sies i hvert fall i ord; la oss håpe det ikke blir handling. Vi må følge de internasjonale spillereglene. Vi må være en god samarbeidspartner. Vi må være med i NATO. Vi mener det er uklokt å gi fra seg styringsretten fra det norske Stortinget til Brussel, men samarbeid er vi for.

Jeg hørte at Høyres kommende leder i stad sto og skrøt av at Høyre sto i spissen for en stor sentraliseringsreform, kommunesammenslåing og fylkessammenslåing. Jeg hørte også at et av de få områdene man skulle kutte på, var norsk matproduksjon og dermed også norsk beredskap. Den kursen Høyre legger der, mener jeg er veldig, veldig uklok. Jeg tror det også er ting vi kan kan finne sammen om. For eksempel i synet på bruk av areal håper jeg at Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet kan gå sammen og gi større kommuner større frihet nettopp til å bruke areal. Dessverre har Høyre i de sakene ofte stått mer sammen med Venstre og MDG. Hvis man skal få til næringsutvikling og vekst i hele landet, er nettopp bruk av areal kjempeviktig. Og hvis Kapur nå signaliserer at han er villig til å være med på løsninger sammen med Senterpartiet med større lokal tillit, håper jeg virkelig vi kan få til det sammen.

FrP var en av hovedarkitektene bak dagens helseforetaksmodell. Det var John Alvheim, som var leder av helsekomiteen, som var en av de største pådriverne sammen med Arbeiderpartiet. Allerede da påpekte vi i Senterpartiet at den modellen kom til å føre til sentralisering. En av grunnene til det er bl.a. at når man skal blande i økonomistyringen på den måten man gjør nå – når man gjør en investering, så må man ta ned driften i neste runde. Senere i dag kommer det folk fra Lærdal foran Stortinget. Når man snakker med helseforetaket der, sier de at en av grunnene for at de nå må kutte, er at de tidligere har gjort store investeringer som de må ta ned driften på. Derfor må vi få knekt den modellen og ha helseforetaksstyringen som med resten av staten, at man skiller drift og investering. For å bygge store, flotte sykehus har blitt så dyrt at man etterpå ikke har råd til å drifte dem. Det er ufornuftig og uklokt. FrP var en av arkitektene. Heldigvis har FrP snudd, og jeg håper at vi da sammen kan klare å få snudd det flertallet i Stortinget i løpet av denne stortingsperioden.

Markedsadgang er helt avgjørende, og Senterpartiet har aldri stilt tvil om vi skal ha markedsadgang til det indre markedet, og har vært for frihandelsavtalen fra 1972 til i dag. Det som er den store debatten nå, er: På hvor mange områder skal EU inn og styre norsk virkelighet? Det er litt synd at vi når vi diskuterer i Norge, nesten alltid går tilbake til den gamle ja- og nei-siden, og at ikke flere av ja-partiene ser hvor byråkratiserende EU har begynt å bli. Det er byråkratiserende, det er dyrt, og man velger en del løsninger som ikke gjør hverdagen til folk bedre. Se f.eks. på bygningsenergidirektivet – man kan begynne å stille krav til isolering som ikke er tilpasset norsk virkelighet i det hele tatt. Jeg håper vi kan få en mer moden EU-debatt i årene som kommer, at man kunne diskutere begrensninger, og at ikke Brussel skal gå inn på stadig nye områder som er langt unna det som EØS-avtalen var tiltenkt i 1993.

Det siste Arbeiderpartiet gjorde før jul, var å legge fram et forslag om at Norge skulle innføre nye regler for vann og avløp som er tilpasset europeiske storbyer, noe som kan bli kjempedyrt for norske husholdninger. Det er anslått å koste mellom 30 og 40 mrd. kr. Det som er et stort problem når det gjelder Høyre og Arbeiderpartiet, er at alt som kommer fra EU, er en for – koste hva det koste vil – selv om det ikke har noe med markedsadgang å gjøre i det hele tatt. Det har ingenting med norsk markedsadgang å gjøre hvordan vi skal rense avløp i f.eks. Berlevåg. Og det er ganske annerledes å rense avløp i Berlevåg enn det er å gjøre det i Berlin. Det er det som er veldig synd med norsk ja-side: at man ikke tør å diskutere begrensninger på EUs makt i det norske folkevalgte styret. Alle partier her er enige om markedsadgang. Ingen ønsker å sette den i spill. Det Senterpartiet ønsker, er å sette begrensninger, sånn at EU ikke skal regulere mer og mer, noe som har langt større konsekvenser for folk, og ikke bare si ja takk og amen, som Arbeiderpartiet gjør sammen med Høyre.

Et trygt Norge, et trygt land, må alltid være hovedjobben til både regjeringen og Stortinget. For Senterpartiet var det forrige periode, og er det nå, helt avgjørende å løfte den nasjonale beredskapen. Det at vi fikk satt ned totalberedskapskommisjonen i starten av forrige stortingsperiode, la grunnlaget for totalberedskapsmeldingen som Stortinget behandlet i år. Den handlet om alt fra matsikkerhet – hvordan vi sikrer det daglige brød – til bensinberedskap og cybersikkerhet, inn på alle samfunnsområder. Det er avgjørende at vi følger opp det videre. I tillegg var det viktig for Senterpartiet å få løftet fram et stort forsvarsløft, at vi klarte å få til et samlet storting også bak et tungt forsvarsløft. Når vi skal fase inn så mye penger i Forsvaret i årene som kommer, mener vi at en hovedjobb for å klare å ha politisk støtte til det over tid, er at det skaper ringvirkninger rundt omkring i hele landet. Næringsministeren og forsvarsministeren må snakke sammen om hvordan man kan klare å skape flest mulig arbeidsplasser og mest mulig verdiskaping når vi skal bruke så mye statlige midler på forsvar som vi skal gjøre i årene som kommer. Skal vi klare å få det til, må mange se ringvirkninger av det helt nødvendige forsvarsløftet. Norge er et langstrakt land. Det skapes verdier, og det er gode lokalsamfunn rundt omkring i hele Norge. Det er noe av stoltheten vår at vi har klart å utvikle vårt unike bosettingsmønster. Da må også alle som bor de ulike stedene, kjenne trygghet i sitt lokalmiljø. Det er hovedgrunnen til at Senterpartiet er så mot helseforetaksmodellen som vi er: Den er i sin modell sentraliserende. Den tar ikke hensyn til hvordan vi sikrer den gode lokale beredskapen. Den er en økonomisk drevet modell. Det er lagd en bastardmodell mellom marked og stat, som har ført til et veldig stort direktørsjikt og mye byråkrati. Vi må få gjort noe med helseforetaksmodellen. Det er Senterpartiets mål, på tvers av politiske skillelinjer, å få vraket dagens helseforetaksmodell, gjøre ting mye mindre byråkratisk og sikre tjenester nært der folk bor. Senere i dag vil det være mange hundre som har tatt en busstur hit fra Lærdal, nettopp for å demonstrere for sitt lokalsykehus, at ikke det skal bygges ned, noe som ligger som forslag nå i helseforetaket. Det er et politisk ansvar hvordan vi skal organisere helse i Norge, det skal ikke helseforetaksstyrer gjøre. Vi må være på lag med norske lokalsamfunn. En annen viktig, stor sak for beredskapen er tilstedeværende politi i alle deler av Norge. For Senterpartiet var det viktig å opprette politiutdanninger i det området av landet der vi har størst utfordring med gjennomstrømming, og en ikke fikk en forutsigbar og trygg rekruttering. Derfor sørget vi for at det ble politiutdanning i Alta. Dagens regjering skrøt i 2025 av at utdanningen var på plass. Derfor er det rart at det nå er så mye usikkerhet om hvorvidt det fortsatt skal være politiutdanning i den delen av landet der vi trenger politiet mest. Vi kommer til å følge det opp, og vi vil gjøre det vi kan for å sikre at man fortsatt skal ha politiutdanning i Finnmark og nær den russiske grensen, sånn at vi kan ha trygghet, forutsigbarhet og god rekruttering av politi i hele landet. Det er noen som sier at desentralisert utdanning er gammeldags og ikke gir mest mulig kvalitet. Poenget er at vi trenger sykepleiere, vi trenger politi, vi trenger ulik kompetanse i ulike deler av landet. Desentralisert utdanning har vært en nøkkel for å få det til. Avslutningsvis vil jeg innom to temaer til. Bjørnar Skjæran, som er kommunalminister, har begynt å tenke høyt om nye runder med kommunesammenslåing. Det er ikke det Norge trenger – nye runder der vi skal bruke masse tid på å tegne kart, ha prosesser og konsulentbyråer, for å diskutere enda en ny runde med kommunesammenslåing, slik som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde da de var regjering. Det var dyrt, og det skapte ikke bedre tilbud for folk. Vi i Senterpartiet kommer til å gjøre det vi kan for å stoppe at man skal bruke masse ressurser på den typen runder, og at Arbeiderpartiet skal bli en samarbeidspartner med Høyre og Fremskrittspartiet for å gjennomføre en ny kommunereform. Så hørte vi også at Høyres leder trakk fram en ny EU-debatt som avgjørende for Norge. Den samme skremmingen begynner som man opplevde i 1994: Hvis vi ikke bli medlem i EU, vil det ramme norsk økonomi kraftfullt og hardt. Det var feil i 1994, og det er feil nå. Norsk økonomi har gått bra. Norsk sikkerhet og beredskap baserer seg på NATO og tett samarbeid, selvfølgelig, med våre europeiske venner og naboer. Men å gå derfra til at vi igjen skal ha en ny EU-debatt, og at Norge skal bli medlem i EU, det er Senterpartiet sterkt imot. Vi tror det er klokt at det norske folk skal ha sine representanter her i Stortinget, som stilles til ansvar i valg, at en ikke skal flytte makt til Brussel.

Problemet er at det ikke er fornuftig. Det er fornuftig at vi har den typen rensekrav i Oslo – kjempefornuftig. Det er fornuftig at vi har det i Bergen. Det er ikke fornuftig at vi har det i en liten bygd i Finnmark. Det er bare for å innføre et regelverk som er tilpasset Brussel, men ikke de lokale miljøutfordringene i de lokale fjordene langsetter kysten. Likevel gjør man det, fordi det er mest behagelig, og så overfører man en kjempekostnad til enkeltpersoner. I de nordligste fylkene er det 3 000–4 000 kr per husstand, hvert eneste år, fordi man er redd for å provosere et eller annet EU-byråkrati. Det er det som er så grunnleggende feil. I en kommune i Agder vil man få over 20 000 kr ekstra per husstand. Det er ufornuftig, og det har ingenting med å være en god nabo å gjøre, men at vi må tørre å stå opp for ikke å lage den typen krav som er tilpasset europeiske byer, ikke norske fjorder.

En av sakene som har vært mye diskutert i Norge, er EUs nye vann- og avløpsdirektiv. Grunnen til at det kommer til å bli en enda større debatt, er kostnadene for folk. Miljødirektoratet lagde en rapport i fjor – eller fikk utarbeidet en rapport tidligere i år – og hva er det den sier? Jo, at hver enkelt husholdning i Agder, Nordland og Finnmark i snitt vil få 3 000 kr mer i kostnader hvis man innfører avløpsdirektivet sånn det nå foreligger – 3 000 kr ekstra i året per husstand. Miljødirektoratet kom med tall på opptil 32,9 mrd. kr – det står det i den rapporten at kostnadene kan være ved å innføre EUs vann- og avløpsdirektiv. Grunnen til at jeg tar opp dette, er at det er en veldig rar utvikling i forståelsen av EØS at nesten alt som kommer fra EU, blir definert som EØS-relevant. Det har ingenting med handelspolitikk å gjøre hvordan vi skal rense vårt vann og avløp, men det har en enorm kostnad for enkeltpersoner. For inneværende år valgte daværende regjering, Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, å sette ned momsen på vann og avløp fordi vi mente det var et godt tiltak for å redusere kostnadene til folk, men det har nesten ingen betydning sammenlignet med kostnadene som det nye vann- og avløpsdirektivet vil medføre. Hva er det som skjer? Jo, man skal ha samme regler for å rense vann og avløp som i Brussel. Det er det som er så meningsløst. I dag har man sekundærrensing hvis man har over 10 000 innbyggere, og det er klokt. Det er et tiltak som gjør at man får en miljøeffekt, men det er ingen grunn til å ha samme regelverk for bitte små lokalsamfunn rundt omkring i hele landet. Hvis regjeringen nå kjører dette gjennom, og vann- og avløpsdirektivet blir innført i Norge, vil det bli en kostnadsbombe for norske husholdninger fordi man ønsker å være EU-vennlig – ikke fordi man ønsker å skape bedre lokalmiljø. Én ting er å innføre et direktiv som man tror reelt sett skal føre til et bedre lokalmiljø, men det tror man ikke. Man hadde aldri innført dette regelverket hvis Stortinget selv hadde hatt en diskusjon, men fordi det kommer fra Brussel, er jeg redd for at Arbeiderpartiet, sammen med Høyre, kommer til å gjøre det de kan for å gjennomføre dette, med den kostnadsbomben det blir. Ifølge rapporten Miljødirektoratet fikk, er det en kommune i Agder som ville fått over 22 000 kr ekstra i kostnader per husstand i kommunen – 22 000 kr ekstra. Ifølge rapporten vil man i enkelte kommuner i Nordland få over 20 000 kr ekstra i kostnader per husstand. Jeg er redd for at den forsiktigheten og serviliteten man framviser, der man bare legger seg helt flat for alt som kommer fra EU, gjør at Arbeiderpartiet kommer til å gjennomføre dette med full kraft og med et støtteapparat fra Høyre. Nå håper jeg stortingsrepresentantene i denne salen begynner å tenke på sine egne folk og ikke bare på hva byråkratene i Brussel tenker.

Det er dessverre over to milliarder mennesker som har dårlig matsikkerhet, og rundt 700 millioner som sulter og har enorme utfordringer med å få mat og det daglige brød. Så valgte regjeringen i årets budsjett å ta ned den delen av bistandsbudsjettet. Mitt spørsmål til utviklingsministeren er: Kommer det til å skje igjen, eller er nedtrekket nå over?

I Norge har vi nasjonal kontroll over handelspolitikken og landbrukspolitikken. Hvis vi går tilbake til gårsdagen og ser til Brussel, var det fullstendig kaos og over 10 000 bønder fra hele Europa som dro ned dit. Det var kjempedemonstrasjoner med traktorer som kjørte, og det så nesten ut som krigslignende tilstander i Brussel sentrum i går. Det var vannkanoner og tåregass – helt voldsomt – på grunn av et EU som ikke kjenner forholdene for europeiske bønder, og den nye Mercosur-avtalen. I Norge inngikk vi en avtale som har vært godt forankret i næringen, og som har skapt en stor grad av ro. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Ser utenriksministeren hvilken fordel det er at vi har nasjonal kontroll over handelspolitikken og dermed ikke inngår den typen avtaler som EU gjorde, og at vi har nasjonal kontroll over landbrukspolitikken, slik at vi kan samarbeide istedenfor å få krigslignende tilstander som dem vi så i Brussel i går?

Krigen i Ukraina viser oss en råskap, en forakt for liv og en maktbruk som vi ikke trodde var mulig. Selv om man har lest historie, trodde man ikke at det skulle være mulig at vi skulle oppleve den typen råskap på europeisk jord igjen, men dessverre ser vi nå at det snart innpå fjerde året er en vilje til maktbruk som er helt uforståelig. Det som har vært viktig for oss i Norge, og for Senterpartiet, er at vi hele veien har klart å stå samlet om det tunge økonomiske bidraget vi har gitt, gjennom Nansen-programmet, som har en historisk linje til Nansens innsats i Ukraina litt over 100 år tilbake i tid. I budsjettet for neste år er det ganske enorme beløp. Nå setter vi av 85 mrd. kr i Nansen-programmet for neste år, med 70 mrd. kr bare på den militære siden. Jeg tror det er helt avgjørende viktig. Det er en investering i vår alles sikkerhet. For å sette dette litt i perspektiv: I 2021 var det vedtatte forsvarsbudsjett i Norge på 66,3 mrd. kr. Bare den militære bistanden til Ukraina neste år er mer enn det Norge samlet brukte på sitt forsvarsbudsjett i 2021. Det er en betydelig og tung satsing. Forsvarsbudsjettet som vi skal vedta i år, er på 180 mrd. kr inkludert det som går til Ukraina, med ca. 110 mrd. kr til det norske forsvaret. Jeg har lyst å reflektere litt rundt det. Langtidsplanen som vi la fram, var et historisk løft. Vi skal trappe opp med litt over 4 mrd. kr hvert år, og også med det nye trappetrinnet på 15 mrd. kr., og vi som samfunn må bruke mye ressurser på forsvar. Det er et velferdstap for andre deler av samfunnet. De ressursene kunne vi tidligere bruke på andre ting. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar – noe som Senterpartiet mener er avgjørende viktig – er det viktig at vi klarer å få ringvirkninger rundt omkring i hele landet, også i norsk industri. Hvis vi ikke klarer å gjennomføre den forsvarssatsingen på en måte som gjør at mange lokalsamfunn, og mange industrisamfunn, ser at en får nytte av det, tror jeg det er vanskelig å klare å få til en politisk vilje til å ha et så tungt forsvarsbudsjett om fem, seks, sju, åtte år. Hvis en for noen år tilbake trakk inn den typen perspektiver i forsvarsdebatten, ble en nesten sett litt negativt på – forsvar handler om forsvar og ikke om samfunnet som helhet. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar med det forsvarsløftet som vi nå skal gjøre, og som det er nødvendig at vi gjør, må vi hele tiden ha en analyse av hvordan vi kan medvirke til en positiv samfunnsutvikling mange steder rundt omkring i Norge. Hva er det som gjør at vi har mulighet til å ha det forsvarsløftet? Da må vi egentlig takke dem som i 1971 lagde de ti oljebud, om hvordan vi skulle klare å forvalte våre olje- og gassressurser på en god måte, sånn at det skulle komme kommende generasjoner til gode. Det er mye som er interessant med de ti oljebud, men det siste oljebudet var at man vurderte at de store petroleumsfunnene kom til å påvirke norsk utenrikspolitikk. Det var det aller siste oljebudet, og dette har vi sett med full kraft de siste årene. For det første så vi det når det gjaldt å være en trygg og stabil gassleverandør, ikke minst til andre europeiske land. For det andre så vi det også i årets budsjettbehandling, der det har vært en av de krevende tingene. Takket være oljeinntektene har vi også fått Statens pensjonsfond utland, som er gedigent. For Senterpartiet er det avgjørende viktig at vi ikke gjør Statens pensjonsfond utland til et utenrikspolitisk virkemiddel. Da jeg tidligere var ute og reiste som statsråd, opplevde jeg at mange finansministere tok opp om ikke jeg som finansminister i Norge kunne sørge for at fondet investerte i akkurat deres land, til gode formål. Det skjønner jeg godt at de gjorde, men da er det så viktig at vi har en så tydelig linje over tid på hvordan vi forvalter Statens pensjonsfond utland, og sier at sånn fungerer det ikke, og at vi ikke bruker fondet som et utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg er glad for at denne budsjettbehandlingen har landet det, trygt og godt. Det skal være gode etiske rammer, og så skal vi kunne bruke de tre prosentene til viktige og gode formål. Et av de virkelig store og viktige, gode formålene vi bruker det til i år, er nettopp å støtte Ukraina, sørge for at vi har handlingsrom til det, uten at vi trenger å ta ned annen velferd i Norge. Det hadde vært en enda mye tøffere og krevende runde hvis vi ikke hadde hatt den forvaltningen, som har stått seg godt over tid.

Den dyktige finanspolitiske talsperson for Senterpartiet, Bjørn Arild Gram, har gått gjennom de offensive sakene, men denne budsjettrunden har ikke bare handlet om det. Jeg har lyst til å snakke om de to pilarene Senterpartiet har vært mest opptatt av på det mer defensive. Det er norsk olje- og gasspolitikk og forvaltning av Statens pensjonsfond utland. Hvorfor har jeg lyst til å løfte fram det? Jo, det er fordi at hvis man går tilbake til 2000 – 25 år tilbake i tid – brukte den norske stat 13,3 mrd. kr fra Statens pensjonsfond utland. Hvis vi går til i år, altså inneværende år, er det anslagsvis 526 mrd. kr. Det er helt enormt, og det er så definerende for finansieringen av den velferdsstaten vi har vært opptatt av. Det er så definerende for finansieringen av Norge. Derfor var det helt uaktuelt for Senterpartiet å være med på noen justeringer, skifter eller radikale endringer i Statens pensjonsfond utland i en budsjettforhandling, for det må være så gjennomtenkt. La meg illustrere hvor mye 526 mrd. kr egentlig er. Det er hele forsvarsbudsjettet. Det er alle universiteter og høyskoler i Norge. Det er alt vi gjør innen kultur og teater, som Nationaltheatret – kultur rundt omkring i hele landet. Det er alt vi bruker på politi og påtalemyndighet. Det er støtte til redningstjeneste, samfunnssikkerhet og beredskap. Det er barnetrygd. Det er den statlige finansieringen av barnevernet. Det er alt vi bruker på kirker, tros- og livssynssamfunn. Det er Kystverket. Det er Utenriksdepartementet, inkludert bistandsbudsjettet. Det er alt vi bruker på internasjonalt klimaarbeid, finansiering av luftfart, statlig drift og bygging av vei. Ikke bare er det vei, men også alt vi bruker på bygging og drift av jernbane, kjøp av posttjenester og støtte til norsk matproduksjon. Stortinget er sikkert lei nå, for det tar så lang tid å lese gjennom hele listen, men det er også poenget, for det finansierer det statsbudsjettet vi har foran oss. I veldig stor grad blir det finansiert av Statens pensjonsfond utland. Hvis man skal gjøre det litt grovt: Det som ikke finansieres av det, er kommuner, sykehus og folketrygd. Nesten alt annet på budsjettet finansieres av uttaket. Derfor kan man ikke gjøre endringer en sen nattetime av hvordan man skal forvalte Statens pensjonsfond utland. Det var helt, helt uaktuelt, og det kommer til å være helt uaktuelt også de årene som kommer, for det er fundamentet for den velferdsstaten vi har. Hva er det som gir pengene inn i Statens pensjonsfond utland? Jo, det er forvaltningen av vår olje- og gassformue, og at det har vært framtidsrettede politikere før oss som har tenkt: Hvordan kan vi bruke den olje- og gassformuen til å skape velstandsvekst for alle, for det norske samfunnet? Hvis man tar fjoråret, hadde vi i 2024 en kontantstrøm, altså innskudd, på 680 mrd. kr fra norsk olje- og gassnæring – 680 mrd. kr inn til fellesskapet. Hvis man da legger til grunn handlingsregelen på 3 pst., er det litt over 20 mrd. kr hvert eneste år, til evig tid, som vi kan bruke på gode formål. Driftsbudsjettet til politiet er litt over 20 mrd. kr. Bare realavkastningen vi får av innskuddet fra norsk olje- og gassnæring i fjor, kan finansiere det vi bruker på drift av politiet hvert eneste år framover. Derfor går det heller ikke an å tenke at vi skal gjøre noe fikst og morsomt for norsk olje- og gassnæring en sen nattetime, for hvis vi gjør feil da, er det så definerende for hele den norske økonomien og for den norske velferdsstaten. For Senterpartiet har det i denne budsjettforhandlingen vært mange offensive saker. Vi har fått gjennomslag for veldig mye jeg er opptatt av, f.eks. nedskriving av studielån, kommuneopplegg, et bedre avgiftsopplegg, og for politiet og Forsvaret er det gjort mye vi er godt fornøyd med. Likevel er den defensive kampen nesten den viktigste, for hvis vi gjør feil på det grunnleggende der, kommer det til å ramme hvert eneste storting i årene som kommer, også titusenvis av arbeidsplasser langs kysten. Jeg er veldig fornøyd med at rammene for norsk olje- og gassnæring ligger fast. Det er trygt, og skal vi gjøre justeringer, skal det være gjennomtenkt. Senterpartiet er veldig fornøyd når det gjelder Statens pensjonsfond utland, at rammene ligger fast. Det er trygt, og skal man gjøre justeringer, skal det være gjennomtenkt. Dette har blitt et godt budsjett, og pålene ligger fast.

Jeg har fire sluttpoenger som jeg vil innom. Punkt én: Det er litt overraskende at EU-parlamentet vedtok og ba EU-kommisjonen jobbe aktivt for at Norge skulle bli EU-medlem, noe jeg mener at EU-parlamentet ikke har noe med, og som heller ikke EU-kommisjonen har noe med. Norge må ta sine valg. Det er det norske folk som skal vurdere hva som tjener norske interesser best. Den grunnleggende EU-politikken som vi i Senterpartiet har, er at man flytter makt ut fra det norske folkevalgte organet Stortinget til Brussel, og det argumentet blir dessverre bare bedre og bedre, for Brussel tiltar seg mer og mer makt. Det har vært en nordisk linje at man ønsker et smalere og mer effektivt EU. Nå eser EU ut, og det er særdeles negativt for oss som tror på et levende folkestyre. Så til Ine Eriksen Søreide og hennes slags raljering om toll på poteter og gulrøtter – på gulrøtter blir det for så vidt ikke endret, men på poteter: Poenget er at næringsmiddelindustrien er Norges største fastlandsindustri. I de avtalene vi har med EU, har vi full frihet til å ha vår egen tollpolitikk på landbruk, og vi har overholdt de avtalene vi har, til punkt og prikke, også i samsvar med WTO-avtalen. Men så skal Høyre av en eller annen grunn, hver gang man har gjort forbedringer for å sikre norsk næringsmiddelindustri og sikre norsk matproduksjon, raljere over det og sette det opp mot andre norske interesser. Det er forutsigbart, det er trygt, og det er innenfor de internasjonale avtalene Norge har, men Høyre har en spesiell hang til å kritisere alt som har med norsk matproduksjon å gjøre, også den nye og kommende Høyre-lederen. Det er en trist tradisjon som Ine Eriksen Søreide ønsker å fortsette. Så til vetoretten: Hvis en går tilbake til innlegget til Gro Harlem Brundtland fra debatten om den norske EØS-avtalen, den avtalen i oktober 1992, så var hun veldig tydelig på at det er en rett avtalen gir oss. Det er bare å gå inn i referatene. Men når jeg hører Espen Barth Eide i dag, og også når jeg hører Ine Eriksen Søreide, virker det som de mener at vi ikke har den retten, at nå er poenget at alt som kommer fra EU, skal tas med automatikk. Der håper jeg regjeringen kan klargjøre at den vetoretten selvfølgelig er reell, og at vetoretten ikke bare er en utsettelsesrett, men at den er en rett fordi Norge er en suveren stat og selv bestemmer hva vi mener. Avslutningsvis til diskusjonen om ferrolegeringer: Det er ikke Norge som har gjort noe feil – det er EU som har gjort noe feil, det er EU som har brutt de avtalene vi har hatt siden 1973 om at det skulle være tollfrihet. Da må også de som er mest nesegrus beundrende overfor EU, tørre å si fra, sånn at man forsvarer norske interesser og ikke prøver å bortforklare hva EU har gjort.

I denne stortingsperioden kommer vann- og avløpsdirektivet til å måtte tas stilling til av den norske regjeringen. Der kom det en rapport til regjeringen som viste at i enkelte kommuner kunne gebyrkostnadene øke med i overkant av 20 000 kr per abonnent. Det var de høyeste kostnadene som ble framvist i den rapporten som Miljøverndepartementet fikk fra Miljødirektoratet. Når man ser at det ikke har noen ting med handel å gjøre, kan det da være aktuelt for regjeringen å bruke den vetoretten som Gro Harlem Brundtland løftet fram i debatten om norsk EØS-medlemskap i oktober 1992?

Da vi hørte utenriksminister Espen Barth Eide og Høyres kommende leder, Ine Eriksen Søreide, fikk vi en nesegrus hyllest av EU fra begge to og en sterk beklagelse over at det norske folk sa nei til EU i 1972 og i 1994, og den nesegruse hyllesten av EU kommer uka etter at EU har brutt sine avtaler med Norge. Det som er så forunderlig, når en leser den redegjørelsen som Espen Barth Eide står bak, er at uka etter at EU har opptrådt grunnleggende uryddig, er svaret fra norsk side en enorm hyllest av EU og en enorm hyllest av Ursula von der Leyen. Samarbeid er selvfølgelig viktig, men å flytte mer og mer makt ut av denne salen, stortingssalen – det folkevalgte Norge – til Brussel er veldig uklokt. Maktutredningen som Øyvind Østerud ledet, påpekte nettopp at det representative demokratiets makt og innflytelse blir mindre og mindre. Det som blir varslet i redegjørelsen fra Espen Barth Eide, er at man nå skal sette dette i høygir, og at EØS-avtalen skal settes på autopilot. Det som er en stor forskjell mellom da vi diskuterte EØS-avtalen på starten 1990-tallet og i dag, er at EØS går inn på stadig flere områder, og det er forunderlig at den norske ja-siden ikke ser problemene med det. Ta f.eks. regulering av vann og avløp i Norge, f.eks. i Finnmark, Troms og Nordland: Hvorfor skal et regelverk i Brussel regulere det når det ikke gir god effekt, og når det ikke har noe med handel å gjøre? Hvorfor skal Brussel ha noe de skulle ha sagt om hvordan vi skal isolere våre hus og våre bygninger, når det ikke er tilpasset norske forhold? Så sier man at hvis man skal stille krav, eller skal legge ned veto mot det, setter det hele handelssamarbeidet med EU i fare. Det er grunnleggende ulogisk, men det er det som har blitt Høyres og Arbeiderpartiets mantra i den norske debatten. Det er et brudd også med det som var debatten i 1994. Det var debatt om EØS da, men da den ble vedtatt, var daværende statsminister Gro Harlem Brundtland helt tydelig på at vetoretten er til for å brukes. Men da man hørte på Espen Barth Eide tidligere i dag, ble det framstilt som at hvis man bruker vetoretten, er det et brudd på EØS-avtalen. Den er jo en del av EØS-avtalen! Hvis det ikke var sånn, kan man jo bare – på autopilot – ta imot alt som kommer fra Brussel, uansett om det er i strid med grunnleggende nasjonale interesser. Både Høyre og Arbeiderpartiet bør klargjøre at det å bruke vetoretten er en del av mekanismen i EØS. Det er ikke i strid med EØS, det er en del av mekanismen, og det var en forutsetning. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var krystallklar på det. EU velger altså å innføre toll på ferrolegeringer og bruker § 112 i EØS-avtalen, men den neste paragrafen, § 113, sier at man skal ha samtaler og dialog mellom Norge og EU, og den neste paragrafen, § 114, legitimerer mottiltak. Igjen blir det, fra Høyre og Arbeiderpartiet, framstilt som om det å bruke mottiltak er i strid med EØS-avtalen, men det er jo i samsvar med EØS-avtalen. Det er EU som nå har valgt å bryte det samarbeidet vi har hatt med EU på dette området siden 1973. Det er ikke Norge som har gjort det. Hvis svaret EU opplever å få når de opptrer mer bøllete mot Norge, er at vi bare bukker, nikker, neier og snur oss omkring, og ikke sier fra og er tydelig tilbake, blir det selvsagt lettere å gjøre det en gang til. Det mest legitime er f.eks. å si at hvis vi ikke får fri markedstilgang, er det unaturlig at man bare automatisk skal overføre i overkant av 5 mrd. kr årlig gjennom EØS-midlene, og at vi heller fryser deler av dem. Men det må selvfølgelig stå i forhold til det tiltaket som EU innfører mot oss, som det står i § 114. Vi som land har alt å tjene på et godt samarbeid med våre naboland, og vi har alt å tjene på å ha et godt samarbeid med EU, men vi har ikke noe å tjene på at det blir en automatikk i at det som bestemmes i Brussel, alltid skal vedtas i det norske storting, og at vi, hvis Brussel gjennomfører fiendtlige handlinger mot Norge, også bare skal bukke, nikke og neie. Det er ikke det samme som ikke å ville ha samarbeid, men det er å stå opp for nasjonale interesser og si at også vi må ha noen grenser noen ganger. Det EU har gjort mot Norge de siste 14 dagene, er å krysse en sånn grense, og da må vi også tørre å si tydelig fra.

Jeg tror ikke statsråden tror på det hun selv sier engang, for det gir jo ingen mening. Staten har investert i å bygge om. Det er en tjeneste hvor man skriver ut pass – med en maskin – og det er en ansatt som uansett sitter i resepsjonen, som gjør jobben. Alle timer er opptatt – absolutt hver eneste time som blir lagt ut, blir brukt. Det er ikke slik at det går flere måneder uten at det kommer folk dit. Regjeringen har gått på autopilot og ikke gjort en individuell vurdering fra kontor til kontor. Man har behandlet alle likt. Justis- og beredskapsdepartementet bruker som en begrunnelse at det brukes for lite, men når alle timer er fylt opp, brukes det jo fullt og helt. Da er det ikke slik statsråden sier, at det ikke er bærekraftig. Det er jo fullstendig bærekraftig. Jeg ber statsråden tenke seg om, gå inn i saken og besøke disse tjenestestedene. Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil hun bli med meg til Åsnes for å se om det er bærekraftig eller ikke, eller vil hun bli med Maren Grøthe til Røros for å se om det er bærekraftig eller ikke? Da vil statsråden se at det er bærekraftig. Vil hun bli med på tur?

Jeg har besøkt Flisa og polititjenestestedet der. Til media har polititjenestedet sagt at hver eneste time som har blitt lagt ut, har blitt bestilt. Altså: Hver gang de har lagt ut en time, har den blitt bestilt – det er fullt hele tiden. Det er et faktum. Det har vist seg å være veldig bærekraftig å ha det. Investeringene er også gjort; man har brukt ressurser til å bygge det om. I praksis er det en halv stilling man allerede hadde der, som brukes på det. Hver eneste time er brukt – det er fullt hele tiden, og det er også ventetid framover – men statssekretæren i Justis- og beredskapsdepartementet velger likevel å begrunne nedleggelse med at det har vært for lite besøkt. Når er det da nok besøkt? Hvis alle timer er fylt opp, og investeringen er gjort, hva skal man da spare på å legge ned en tjeneste som allerede er der? Hva er nok, når hver eneste time er opptatt?

«Bare så langt i år har det blitt skrevet ut om lag 2 000 pass og ID-kort ved passkontorene i Åsnes og på Røros. Likevel varsler regjeringen i statsbudsjettet at den ønsker å legge ned passkontorene både i Åsnes og på Røros. Hvor mange besøkende mener statsråden det burde ha vært i Åsnes og på Røros for at passkontorene skulle hatt livets rett?»

Da vi fikk statsbudsjettet presentert i starten av oktober, ble vi mildt sagt overrasket over viljen til kutt. Det var helt systematisk på en rekke distriktstiltak som Senterpartiet og Arbeiderpartiet sto sammen om i forrige stortingsperiode. Også i avgiftspolitikken sto vi sammen, fordi vi var redde for at hvis man hadde for store avgiftshopp, ville det ramme veldig skjevt både sosialt og geografisk. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er det en helt ny linje fra Arbeiderpartiet at man systematisk prøver å kutte i distriktspolitiske tiltak, kutt Høyre foreslo i forrige stortingsperiode, og Arbeiderpartiet da var imot, men som de nå har gått inn for? Vi ble også overrasket over kuttene som gjaldt nedskriving av studielån og gratis ferje, så spørsmålet mitt er: Hva var det regjeringen egentlig tenkte da man gjennomførte de kuttene? Mente man at det var et godt forslag, eller mente man fra starten av at det var dårlig, men gjorde det likevel?

Da vil jeg gå hjem, for mange av oss har besøkt mange kommuner nå i de siste månedene. Alle bor vi i en kommune, og nesten uansett hvor vi reiser i Norge nå, er situasjonen veldig prekær. Det kuttes i sykehjem, det kuttes i skole. Situasjonen er veldig, veldig vanskelig. Finansminister Jens Stoltenberg var her sist uke, og han avblåste egentlig kommunekrisen. Han brukte bare statistikken ROBEK; så lenge det ikke er så og så mange på ROBEK, er det bra. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er han enig med finansministeren i at situasjonen rundt omkring i norske kommuner er bra, og at hele krisen kan avblåses?

Dette er veldig uklart farvann. De har de debattene de har i EU, og de er selvfølgelig i en annen finansiell situasjon enn det vi er i her i Norge. Det som har tjent Norge veldig godt, er at det har vært trygghet rundt staters plasseringer rundt i verden. Vi er en stat som har mange plasseringer rundt i verden, og derfor har det vært et regelverk som selvfølgelig er viktig for oss som land. Derfor mener jeg vi må være ytterst forsiktige med å gå bort fra det grunnprinsippet. Det er selvfølgelig EUs valg. De må ta sine valg, men Norge bør stå for sin linje. Slik jeg forstår statsministeren nå, er den offisielle holdningen til den norske regjeringen at vår vei er Nansen-programmet, som er innenfor det finansielle rammeverket vi har her på Stortinget. Det føres helt vanlig, den typen garantier stilles ikke. Hvis man eventuelt skulle stilt garantier, skulle man da også holdt seg innenfor det finanspolitiske rammeverket?

Diskusjonen om å stille garanti for et gigantisk EU-lån er jo veldig kontroversiell, for man går i utgangspunktet inn i en egentlig flere hundre år gammel skikk om at man er veldig forsiktig med andre staters midler. Det gjør at også debatten er veldig kontroversiell, og at Belgia tar de forbehold de nå gjør. Den ideen som har kommet opp de siste ukene, er at Norge eventuelt skal stille opp som en garantist for et EU-lån basert på russiske midler i europeiske finansinstitusjoner. Risikoen ved en sånn garanti vil være helt enorm. Den vil egentlig være én-til-én. Vanligvis, hvis den norske stat gir garanti, tar vi en tapsavsetning. Her vil den være én-til-én. Mitt spørsmål til statsministeren er: Er det ikke mye bedre å være tydelig fra starten av på at Nansen er vår vei, ikke å stille som garantist for den typen ganske usikre lånepakker som det nå er snakk om?

Jeg er ikke sikker på hvor mange timer statsråden har brukt på å sette seg inn i gjødselpolitikken. Det er viktig at man ikke sier noe feil til Stortinget, for at det er et veldig stort problem med overgjødsling i Norge, tror jeg ikke statsråden har faglig belegg for – men jeg skal være litt romslig på det og gå tilbake til bilavgiftene. I proposisjonen nå foreslår Arbeiderpartiet at man skal mer enn doble avgiftene på diesel. Det er det som ligger der, for det er en opptrappingsplan. Én ting er de avgiftene man skal øke i år, men man sier også at man skal trappe dem videre opp. Når man regner det ut – og regjeringen har også svart det til interesseorganisasjoner – er planen å øke det jevnt og trutt hvert eneste år, og at avgiftene skal øke med ca. 7 kr. I dag er dieselavgiften på ca. 6 kroner og 50 øre. Det er klart at det teoretisk sikkert ikke er noe problem å øke med 7 kr, men i det virkelige liv er det et problem hvis man skal doble avgiftene på diesel. Det er et problem for dem som har den gamle dieselbilen. Ser Arbeiderparti-statsråden at det er en utfordring at det store flertallet som har de eldste bilene, er dem som har minst penger, eller bekymrer det ikke Arbeiderparti-statsråden i det hele tatt at man bare skrur avgiftene opp for dem som tar vare på den gamle bilen sin, og så skal man gi skatteletter på andre områder?

I fjor høst, da vi hadde statsbudsjettet til behandling, foreslo Høyre å kutte i ordningen med gratis ferje. Det har vært en del framme i mediene allerede. Høyre foreslo å stoppe innføring av nedskriving av studielån. Høyre foreslo å kutte kraftig i bredbåndssatsingen. Høyre foreslo å legge ned de 14 passkontorene som har blitt opprettet. Sånn kunne jeg fortsatt. Så skulle statsråden legge fram sitt budsjett på vegne av Arbeiderpartiet, og der lå alle Høyres kutt fra i fjor. Sånn var det der. Vi gikk så inn i avgiftskapittelet og så på Høyres forslag fra i fjor. Høyre foreslo at man skulle innføre gjødselavgift. Arbeiderpartiet var en del av en regjering som argumenterte med at det kom til å føre til høyere kostnader for folk. Det ville øke matprisene, det var ikke effektivt, og det ville ikke få ned norske klimagassutslipp på noen god måte. Nå har det blitt Arbeiderpartiets politikk etter valget. Høyre har kritisert Arbeiderpartiet og Senterpartiet gang etter gang, hele stortingsperioden, for at man ikke har økt avgiftene på drivstoff, men i fjor foreslo de også det. Bjørnar Skjæran, som statsråden kjenner godt, var en veldig aktiv talsperson for at det rammer sosialt skjevt hvis man øker avgiftene på drivstoff – det er vanskeligere for dem som ikke har mulighet til å ta trikk eller buss, det er vanskeligere for dem som bor rundt omkring i hele Norge. Derfor valgte Senterpartiet og Arbeiderpartiet sammen å holde avgiftene på drivstoff nede. Vi så at det ikke er alle i Norge som kan kjøpe seg ny bil, det er ikke alle i Norge som kan kutte ut å bruke bilen, men heller ta bussen. Likevel var det nå, da statsbudsjettet ble lagt fram, plutselig Arbeiderpartiets politikk. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har Arbeiderpartiet i dette budsjettet på veldig mange områder kopiert det som var Høyres budsjettforslag i fjor?

Statsråden valgte å ikke svare på spørsmålet til representanten Grøthe i stad, så jeg kan gjenta det. Den 22. august møter regjeringen til budsjettkonferanse. Der konkluderer man med at man skal innføre grunnrenteskatt på mindre kraftverk. Uken etter drar Terje Aasland, energiminister i regjeringen, som garantert vet om at det vedtaket er fattet, til Røros. Han møter der energiselskapet Ren Røros og gir intervju med flere aviser, bl.a. avisen Fjell-Ljom. Og hva er det som står der? Jo: «Skal en tro energiminister Terje Aasland, må Ren Røros se langt etter endringer i grunnrenteskatten.» Konsernsjefen blir også intervjuet: «Jeg oppfatta at han var kategorisk når det gjelder synet på grunnrenteskatten.» Sitatet fra Fjell-Ljom er ikke fra i år, men fra 5. september 2024. Det velger da Terje Aasland å reise rundt og si uken etter at han vet at det blir endringer. Hva skal vi kalle den type snakk, statsråd?

Det er bra at Vestre nå er så tydelig på det, for forrige onsdag, da statsråd Stoltenberg sto der, mente han at det ikke var klokt – på det tidspunktet. Det er bra at regjeringen nå er så tydelig – i Stortinget og fra Stortingets talerstol – på at det også er regjeringens offisielle syn at alle som fikk den ordningen presentert i fjor, altså sentralitetsklasse 5 og 6 og de 43 690 menneskene som fikk usikkerhet denne uken, nå får det. Dette er et tiltak som kan gjøre det lettere å rekruttere sykepleiere, lærere, psykiatere og andre fagfolk til den offentlige helsetjenesten. Det er et skrikende behov for fagfolk i hele Norge. Da utfordrer jeg Vestre igjen på om han kan bekrefte at regjeringen med full kraft nå skal gjøre det de kan for at den ordningen blir vellykket, at forskriften kommer ut, og at det ikke blir noen nye forslag om innskrenking i den forskriften.

I fjor høst vedtok regjeringen at man ønsket å innføre et nytt rekrutteringstiltak, ikke bare for helse, men egentlig for å klare å rekruttere lærere, sykepleiere, leger og andre typer nøkkelpersonell rundt omkring i hele Norge. Man laget da en ordning for nedskriving av studiegjeld med 25 000 kr hvis man bodde i sentralitetsklasse 5 og 6 – helt målrettet og helt konkret for å øke konkurransekraften. Det ble først vedtatt av regjeringen og så bekreftet av Stortinget. Så valgte Støre-regjeringen nå å legge fram et forslag der det tiltaket ikke var inne for tre–fire femtedeler av dem som i utgangspunktet trodde det gjaldt dem. Alle i sentralitetsklasse 5 var altså tatt ut. Mitt spørsmål nå er: Mener regjeringen denne uken at man skal ha en nedskriving på minus 25 000 kr hvis man bor i sentralitetsklasse 5, selv om man ikke mente det forrige onsdag?

«Helseforetaksmodellen er sentraliserende. Sykehusdirektører med skyhøye lønninger bygger prestisjeprosjekter i de store byene mens viktige tilbud sentraliseres og legges ned ved de mindre sykehusene. Samtidig må de ansatte løpe fortere og fortere fordi sykehusene skal spare penger på driften. Dette går naturlig nok utover rekrutteringen til spesialisthelsetjenesten, særlig utenfor de store byområdene. Hva vil statsråden gjøre for å styrke rekrutteringen av sykepleiere, leger og andre fagfolk til sykehus i distriktene våre?»

Det er noe forunderlig med at økonomene og juristene i norsk helsevesen skal tjene bedre enn kirurgene, for de ordentlige fagfolkene i norsk helsevesen er jo de som faktisk gjør jobben. Det er det som nå har skjedd. Vi har fått et direktørsjikt. Juristene og økonomene som sitter og styrer, har et helt annet lønnsnivå enn sykepleierne, legene og de som står i førstelinjen i norsk helsevesen. Det må vi gjøre noe med. Det er ingen grunn til at helseforetakene ikke skal være omfattet av statens lederlønnssystem, der det er et lønnstak. Slik det er i dag, er direktørsjiktet frikoblet fra politisk styring. Arbeiderpartiet må være med på å ta tilbake politisk styring. Hvis man er opptatt av forskjeller, kan man ikke se det at man får en slik type direktørsjikt, frikoblet fra politisk ansvar. I dag er det 644 direktører totalt i den norske helseforvaltningen. Har ikke statsministeren noen oppfatning av om det tallet er for høyt? Nå bruker vi i overkant av 1 mrd. kr på direktørlønninger i norsk helsevesen. Senterpartiet mener det er feil. Vi må ha en «avdirektørifisering» og få lønnsnivået ned.

Statsministeren fra Arbeiderpartiet snakker om forskjeller, at han er bekymret for økte forskjeller. Er det ett sted det er store forskjeller i Norge, så er det innenfor helseforetakene, innenfor sykehusene våre. Hvis en snakker med sykepleiere, bioingeniører, leger, de som gjør jobben, de som er renholdere – alle som driver norske sykehus – sier de at de løper fortere og fortere. Samtidig som vi ser et sykehusvesen som er under et veldig press, har vi fått et voldsomt direktørsjikt. Det er dobbelt så mange direktører i norske helseforetak som det er stortingsrepresentanter. Det er 169 som sitter her, og det er 338 helsedirektører i norske sykehusforetak. Det er et verk som startet med helseforetaksreformen – fra Stoltenberg I. Dette bør være den siste perioden helseforetakene eksisterer. Jeg et spørsmål til statsministeren, når han er bekymret for økte forskjeller. I Helse nord har vi en ledelse som tjener rundt 3 mill. kr i årlig godtgjørelse. I forrige uke så vi at den nye årsgodtgjørelsen i Helse sør-øst er på 2 960 000 kr. Synes statsministeren det er klokt at helsetoppene har den type lønninger?

Det er en glede på vegne av stortingsrepresentantene Maren Grøthe, Erling Sande og meg selv å framsette et representantforslag om «avdirektørifisering».

Nå må vi gå gjennom de forslagene. Vi har også et forslag når det gjelder lønn. Det er at det i helseforetakene skal være det samme systemet som i resten av staten – statens lederlønnssystem. Det er vårt utgangspunkt, at vi skal likebehandle helseforetakene med øvrig statlig virksomhet. Derfor mener vi at helseforetakene skal inn under den modellen. Det er et litt annet forslag enn det Rødt har, for i statens lederlønnssystem er det et makstak på 2,1 mill. kr, men at man da skal reguleres som ekspedisjonssjef, departementsråd eller som i annen type statlig virksomhet. Det er det vi ønsker, så får Rødt vurdere om de vil stemme for det forslaget. Vi vil likebehandle helseforetakene med resten av staten. Vi må gå inn i det. Jeg tror også det var en debatt med representanten fra Rødt sist uke, der diskusjonen var å skille investering og drift. Der opplevde jeg at Senterpartiet og Rødt var enige. Også Fremskrittspartiets representant i den debatten var veldig enig. Jeg håper at vi på tvers av politiske skillelinjer ser på forslagene og stemmer for det vi er for, og mot det vi er mot, og så har vi respekt for hverandre.

Vi er villig til å sette oss ned med alle partier når det gjelder det – det er derfor vi er her. Senterpartiets mandat er veldig tydelig: Vi kommer til å støtte alle initiativ som kan skape vekst og utvikling i hele landet, og så må vi se hva vi kan bli enige om. Det er helt sikkert mange forslag vi kan bli enige om, f.eks. med tanke på en av de siste debattene jeg var i i Oppland, om hvordan man skulle klare å sikre Jotunheimen privatistskole. Der mener jeg vi i praksis må se på hvordan vi kan løse dette på tvers, selv om vi har litt ulikt utgangspunkt. Det er mange store og små initiativ jeg er helt sikker på at vi kan bli enig med SV om, og også med andre partier.

Dette var ikke en støttereplikk, i motsetning til den fra Arbeiderpartiet. Poenget er at Senterpartiet ønsker en aktiv politikk for å utvikle hele Norge. Da må vi selvfølgelig bruke skattepolitikken til det, og det viktigste skattepolitiske virkemiddelet for det er en differensiert arbeidsgiveravgift, som vi, da vi kom inn i regjering, var opptatt av å sikre at flere bedrifter i Nord-Norge fikk. Det klarte vi å få til, og det er avgjørende viktig. Vi er opptatt av å ha lav selskapsskatt. Spesielt for mange mindre bedrifter i Distrikts-Norge er det å ha en stabilitet rundt selskapsskatten på 22 pst. avgjørende viktig. Det er også viktig at man har et velfungerende samfunnsliv rundt arbeidsplassene – at det er sykehus, at det er utdanningsinstitusjoner, at det er ferjer og fly, at man har et velfungerende samfunn, og at man har kommuner som kan tilby gode tjenester. Det er helheten. Når det gjelder skatt og man ser på de skattegrepene vi har tatt: Det aller viktigste for mange mindre bedrifter er nettopp at vi har klart å holde selskapsskatten på 22 pst. – målrettet og konkret.

Ja.

Grunnen til det tallet er at vi forholder oss til målet i Parisavtalen. – Det er helt greit at representanten Wara går. Han hører meg, for han har gode ører. Poenget er at det var nettopp det prosentmålet vi fikk gjennom Parisavtalen. Vi er opptatt av å oppfylle Parisavtalen. Noe som ligger i den avtalen, er at vi har det vi kaller fleksible mekanismer og kvotekjøp. Der har det vært en veldig stor debatt. Noen partier har ment at vi skal ha veldig tydelige nasjonale mål. Vi mener at vi skal være veldig tydelige på at vi skal nå de internasjonale forpliktelsene vi har, og også kunne bruke kvoter. Når vi er opptatt av verdens klimagassutslipp, er jo poenget å få ned verdens klimagassutslipp. Hvis man da kan gjøre tiltak utenfor Norge som gir større effekt, men som er veldig dyre tiltak her, må vi gjøre det. Det er det som er utfordringen med elektrifisering: Selv om vi får ned utslipp fra sokkelen, går ikke de europeiske utslippene ned, for det er en del av EUs kvotesystem. Jeg tror alle vi som ønsker å få ned klimagassutslippene, må gjøre det så billig og så rimelig som overhodet mulig å nå Paris-målet sammen.

Mange av dem er gode prioriteringer jeg tror et nesten samlet storting også kan stille seg bak. Jeg mener at det i hverdagspolitikken finnes veldig mange gode løsninger mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Noe av det jeg er opptatt av, og som har vært nevnt i flere innlegg her før i dag, er at vi også må sette grenser for politikk. Jeg er for et samfunn der det er små forskjeller, både geografisk og sosialt. Det er både Senterpartiet og Arbeiderpartiet opptatt av. Det som er bekymringsverdig, er at viljen til å detaljregulere er blitt så stor, egentlig på tvers av de politiske skillelinjene, for å vise en form for handlekraft. Det er en eller annen skandale, vi reiser en debatt, en statsråd må komme med en forskrift. Der har vi et veldig stort ansvar, alle mann – vi må ha mer tillit til det lokale. Sånn som det har vært styrt på tvers av ulike regjeringer nå, har det lokale handlingsrommet blitt smalere og smalere, og viljen til å detaljregulere har blitt større og større. Den trenden håper jeg vi skal klare å snu. Det blir krevende, for det er på tvers av alle partier.

Dette er det man kaller en støttereplikk – det er jo noe eget på Stortinget. Hva er jeg mest stolt av? Etter en valgkamp sier vi ofte hva vi er mest stolt av – vi fikk til det og det, og vi hadde de og de satsingene. Når det gjelder det jeg kanskje er aller mest glad for: Jeg har vokst opp på et sted som heter Ilseng, og bor der fortsatt. Da jeg vokste opp, var det veldig høy arbeidsledighet. Da var det også høy rente, høye kostnader og høy ledighet, og folk mistet husene sine. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg som liten gutt. Jeg husker også at det ble plassert ting hjemme, for husene ble tvangssolgt. Det vi fryktet mest høsten 2022, var at vi skulle få høy arbeidsledighet i Norge – at folk igjen skulle miste huset. Det har ikke skjedd. Jeg er ikke stolt av det, men jeg er veldig glad for at vi har kommet oss gjennom denne perioden, som har vært så røff for folk, uten at det har blitt solgt flere hus på tvangsauksjon, for det formet meg som liten gutt at det var så mange som mistet huset der jeg bodde.

Jeg tror det er første gang jeg har vært med i en trontaledebatt der statsministeren ikke er til stede. Man kunne blitt indignert på vegne av Stortinget av den grunn, men det blir man ikke i dag, for når vi nå ser bildene fra Israel, etter 737 dager i fangenskap, 737 veldig mørke dager, må man bare glede seg over grunnen til at statsministeren ikke er til stede akkurat i dag. Endelig er det noen lyse nyheter, både for de israelske familiene som har samlet sine aller nærmeste, som har levd i den dypeste frykt i 737 dager, og for alle de palestinerne som har opplevd noe av det røffeste mennesker kan oppleve. Vi får glede oss over at statsministeren ikke er her. Vi har en trontaledebatt i det norske storting, og vi har diskusjoner om hvem som skal bestemme i Stortinget, i nasjonalstaten Norge, i det norske felleskapet. Vår modell bygger på folkestyre og folkesuverenitet – det at vi som sitter her, representerer folk i landet. Det var en høytidsstund i forrige uke, selv om det ikke ble noen oppmerksomhet rundt det, da vi 169 fikk våre fullmakter – ryddig, ordentlig og godkjent. Hvis man ser på alle plassene i salen, ligger Grunnloven der, og i § 49 står det egentlig veldig fint: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.» Altså: Folket utøver sin makt gjennom Stortinget. Men det representative folkestyret har bevisst og ubevisst fått svekket sin makt i styringen av Norge. Hver enkelt fullmakt har mindre makt nå enn den hadde for ti år siden, for tjue år siden, for tretti år siden. Kampen om hvor makten skal ligge, er ikke noen ny diskusjon i det norske folkestyret, ei heller i det norske stortinget. Den går tilbake til kampen mot embetsmannsstaten. Da Norge skulle bli en selvstendig nasjon, var det nettopp en kamp om hvem som skulle bestemme, hvem som skulle styre. Kampen handlet om at det brede lag av folket – ikke noen få eliter enten i Norge eller da i Sverige eller i utlandet – skulle bestemme, at nettopp det norske folket skulle bestemme. Politikk og historie går i bølger. De siste tiårene har de folkevalgte i Norge mistet makt, og Stortinget vil gjøre det også videre. Stortinget om fire år vil ha mindre makt hvis vi ikke gjør noen aktive grep i denne stortingsperioden og bryter en trend der vi gang etter gang gir fra oss makt – fra de folkevalgte til andre organer. Maktutredningen til Øyvind Østerud fra 2003, da vi hadde en bred maktutredning, var tydelig på hvordan rettsliggjøring har vingeklippet det representative folkestyret, altså vårt demokrati. De siste tiårene har vi sett en ytterligere rettsliggjøring: at flere og flere beslutninger, både nasjonalt og internasjonalt, går fra de folkevalgte til ulike juridiske vurderinger og ulike domstoler langt fra folks hverdag. Dette er Senterpartiets hovedkritikk mot EØS-avtalen: at den går inn på stadig nye områder, og at den er en helt annen avtale nå enn den var i 1993. Vi importerer et sentraleuropeisk byråkrati med en voldsom vilje til å detaljregulere. Da vi hadde debatten om EØS-avtalen i 1993, var det en diskusjon om handel og økonomi, men sånn som EØS-avtalen og EU-systemet er nå, har det blitt veldig byråkratisk, det har blitt dyrt, og det er grunnleggende udemokratisk. Det er heller ikke bare et norsk problem; det er et europeisk problem at EU skal inn og regulere på stadig flere områder, og det svekker også vår konkurransekraft. Jeg vil ta opp noen helt konkrete problemstillinger vi kommer til å møte i denne stortingsperioden. La oss ta vann- og avløpsdirektivet: At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal rense vann og avløp i Finnmark, er grunnleggende ufornuftig, og det kommer til å bli kjempedyrt hvis ikke det norske storting rammer det inn. At EU skal ha en oppfatning om hvordan vi skal isolere hus på Tynset, er det ingen grunn til, og det har ingenting med handel og økonomi å gjøre. Det er bare en voldsom vilje til å detaljregulere fra Brussels side. Min partikollega stortingsrepresentant Maren Grøthe tok opp dette med drivstoff og regulering av det i en tidligere replikk. Jeg håper dette stortinget tør å ramme inn mer enn det man har hatt for vane, for uansett hvilke reguleringer som har kommet gjennom EØS, blir det av flertallet sagt at vi da setter hele EØS-avtalen i fare. Jeg mener det er et problem, og at vi må få snudd den utviklingen, for den veksten vi har sett nå, skaper store kostnader for folk og for næringsliv, og den skaper et byråkrati som også gjør at vi som folkevalgte mister mer og mer makt. Det er imidlertid ikke bare internasjonale reguleringer som har gjort at dette huset har mistet makt, og at folk har mistet makt. Da Jens Stoltenberg var statsminister første gang, gjennomførte han helseforetaksreformen. Han var veldig stolt av at han gjorde det veldig fort. Det var nesten ingen utredninger, det skjedde på tre måneder, det ble hastet igjennom, og nå bærer vi konsekvensene av det. Hva er egentlig folkestyreprosjektet og demokratiprosjektet? Jo, det er at folk skal kunne ta beslutninger som er med på å styre deres hverdag. Det er egentlig poenget med hele demokratiet, at vi skal være med på å ta de beslutningene som styrer vår hverdag. Helseforetaksreformen handlet nettopp om det motsatte: å fjerne beslutninger fra de folkevalgte og flytte dem til et byråkrati folkevalgte ikke kan være med og bestemme over. Man fjernet dem fra det lokale og det nasjonale. Den tredje største posten på statsbudsjettet går til våre sykehus – den er på 230 mrd. kr. Min påstand er at vi 169 som sitter i denne salen, har mindre makt over hvordan de 230 mrd. kr brukes enn de 338 direktørene som er i norske helseforetak. Her blir det bare et vedtak, en bevilgning, og så er det direktørene rundt omkring i norske helseforetak som vedtar hvilke tilbud vi skal ha på de lokale stedene – om vi skal ha ambulanse, om vi skal ha føde, om vi skal ha akutt. Det er grunnleggende udemokratisk at det for en av de største budsjettpostene dette stortinget vedtar, er et ikke-valgt system som tar de store beslutningene. Vi har fått en slags ny klasse i Norge, direktørklassen i norske helseforetak, skapt av Stoltenberg I-regjeringen. Jeg håper denne stortingsperioden er den perioden da vi begynner å demontere det og ta tilbake den folkevalgte styringen over norske sykehus, og at det er politikere som står til ansvar i valg, som må ta de beslutningene. Videre: Denne reformen ble gjennomført så fort at man ikke kunne ta høyde for alle ting som kom til å skje. En av utfordringene ved denne modellen er at man ikke skiller drift og investeringer. Det merker vi spesielt godt nå, for når det er urolige økonomiske tider, blir kapitalkostnadene mye mer uforutsigbare. Det gjør at en del sykehusstyrer akkurat nå føler at de må kutte i grunnleggende tilbud fordi kapitalkostnadene har økt så mye på grunn av at det har blitt dyrere bygg og høyere renter. Det er ingen grunn til at sykehusene skal behandles på andre måter enn øvrig offentlig virksomhet. Ved øvrig statlig virksomhet er det staten som bærer risikoen, men akkurat når det gjelder sykehus, skal pasientene bære risikoen. Hver enkelt representant her i salen kommer til å oppleve at det er foreslått kutt i sitt fylke på grunn av en modell som gjør at sykehusene skal bære kapitalrisikoen. Den modellen må vi endre, og sykehusene må behandles som resten av den norske stat: Vi må skille drift og investeringer. Noe av det spennende i denne stortingsperioden er at vi har en regjering som har cirka samme mandat som Bondevik I-regjeringen. Den har altså et svakt mandat i Stortinget. Regjeringen må være svært lydhør for Stortinget og hva som er Stortingets vilje. Her kommer det til å være flertall som går på kryss og tvers. Noe av styrken i det norske parlamentariske systemet er at vi snakker sammen, at vi sitter fylkesvis, og at det ikke bare er partipolitikk i alt. Derfor skal jeg på vegne av Senterpartiet for første gang i mitt politiske liv ta opp forslag sammen med Erna Solberg, partileder i Høyre, for vi mener at det er klokere å vurdere at Politihøgskolen skal være flere steder enn bare i Oslo. Det mener begge partiene politisk. Sammen med Marie Sneve Martinussen, Sylvi Listhaug, Kirsti Bergstø og flere skal jeg legge fram forslag om budsjettsystemet. Vi mener det var feil da Arbeiderpartiet og Høyre gikk sammen i vår og sa at Stortinget skulle få mindre makt, og at den til enhver tid sittende regjering skulle få mer makt, så da har vi det flertallet. I denne debatten skal jeg ta opp forslag alle partier står bak. Det kommer også til å bli den nye virkeligheten i dette stortinget: Det at vi finner løsninger på tvers, er ikke et demokratisk problem, det er et gode – at vi i det norske stortinget, vi 169 som har fått en fullmakt fra folk i vårt fylke, på tvers av partier er opptatt av å finne løsninger, ikke bare drive partipolitisk spill. Jeg ser fram til godt og konstruktivt samarbeid.