OverStortinget

Unge som vokser opp i dag, er den første generasjonen siden krigen som kan få det verre enn tidligere generasjoner. Det er dyrere å etablere seg, unge sliter med å komme seg inn på boligmarkedet, og når politikerne ukritisk utvider staten i dag, er det vi som er unge nå, som må ta regningen for det i morgen. Samtidig vet vi at vi er færre som skal betale for flere. I regjeringens egen perspektivmelding står det at Norge kan øke oljepengebruken med 13 mrd. kr i året fram til 2030 uten å svekke velferden, men bare i år har oljepengebruken steget med 127 mrd. kr. Trenden de siste fire årene er at statsregnskapet har endt opp med mange titalls milliarder i høyere utgifter enn de vedtatte oktoberbudsjettene. Det er ikke bærekraftig. Det er et klart brudd på generasjonskontrakten, avtalen mellom generasjoner om at vi skal etterlate oss et samfunn som er bedre, sterkere og tryggere. Nå skjer det motsatte. Vi bruker opp vår felles formue og overlater regningen til framtidige generasjoner. Trygg økonomisk styring handler ikke bare om hvordan Norge ser ut i dag, det handler om hvordan Norge skal se ut de neste 100 årene. Vi mangler arbeidskraft, og når staten øker pengebruken uten å øke arbeidskraften, risikerer vi å tappe næringslivet for folk. Samtidig vokser utgiftene til stønader fordi det er flere som jobber lite eller ingenting. Eldrebølgen vil alltid gjøre det vanskelig for oss å finansiere velferden i framtiden. Vi har hatt et oljefond som har vokst seg større enn det vi ventet, og vi kunne ha gjort noe med problemet. I stedet ser vi nå at inndekningsbehovet i 2060 har økt fordi regjeringen har latt utgiftene vokse og nesten ikke brukt handlingsrommet til å senke skattene for folk og bedrifter. Det var aldri vi som er unge i dag, som skulle være oppvaskgenerasjonen. Det er det statsministerens generasjon som skulle være. Ikke bare har oppvasken blitt stående på benken, regjeringen fortsetter å lempe skitne kopper, kar og bestikk over på neste generasjon. Nå er det på tide å bytte ut silkehanskene med oppvaskhansker og erkjenne at velferdsstaten ikke kan være alt for alle – den må være der for dem som trenger det mest. Nå må vi gjenvinne budsjettdisiplinen. Vi må respektere skattebetalernes penger, for det skylder vi framtidige generasjoner.