OverStortinget

Med Europas sikkerhet under press og krig i Ukraina blir det stadig tydeligere at Norge må ta et større ansvar for egen beredskap og forsvarsevne. Det krever et forsvar som er til stede og operativt i hele landet. Norges geografi er krevende. Vi har en lang kyst, store avstander og en grense til Russland i nord. For å kunne møte kriser må vi bygge opp et desentralisert og robust forsvar med beredskapsressurser spredt utover landet, ikke konsentrert i sentrale strøk. Nå må vi ta dette videre og sørge for en samordnet innsats i totalberedskapen. Dette vil bidra til volum og utholdenhet i krisesituasjoner og sikre at alle som skal bidra til Norges sikkerhet, er integrert i planverk og øvingsstruktur. Det er her kommunene har en helt sentral nøkkelrolle. Det er kommunene som i stor grad er den sivile beredskapen. Det er bare å se hvilket enormt arbeid som kommunene har gjort for å håndtere stormen Amy. Jeg vil påstå at kommunene har blitt flinkere til å håndtere naturkatastrofer fordi de er et koordinerende ledd som kjenner hvilke ressurser som finnes til å håndtere det kjente og ikke minst det ukjente. Og så har de fått muligheten til å trene, dessverre. Dette må Stortinget og regjeringen bygger oppunder, ikke lager regler, byråkrati og strukturer som gjør denne jobben vanskelig. Når jeg sier «dessverre» om trening, er det jo fordi vi opplever denne type kriser hele tiden. Og når vi legger opp til storstilte sammenslåinger og strukturer som flyter og flytter makt vekk fra lokalsamfunn, vil vi redusere den lokale tilstedeværelsen og robustheten til lokalsamfunnet. Vi kan kjøpe inn så mye dyrt utstyr og bruke så mye penger vi vil, men hvis ikke folkene som kjenner lokalsamfunnet, er til stede på bakken, er vi ikke rustet til å håndtere krisene. Jeg ser også noe av den samme tendensen til overstyring av kommunene når det gjelder arealpolitikken. Noen partier har et ønske om at avgjørelser knyttet til arealpolitikk skal flyttes vekk fra kommunene og til byråkratiet og sentraliseres. Det er vi i Senterpartiet helt imot. Arealpolitikk er også beredskapspolitikk. Arealpolitikk er på mange måter kjernen av hva politikk er. Man vekter ulike hensyn opp mot hverandre, og hver sak er unik på sin måte. Det er lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensene av valgene i arealpolitikken. Hvorfor skal man da flytte makten vekk fra det? Demokratiet må være tuftet på at folk skal kunne ha mest mulig påvirkning på sin hverdag, og det får vi ikke hvis vi flytter makten over arealpolitikken til statsforvaltere og byråkratiet.