Forslagsstillerne tar opp en viktig problemstilling. Hvordan kan vi sørge for samisk kultur og næringsutøvelse samtidig som vi får til bl.a. kraftutbygging, spesielt i nord? For å sikre gode prosesser er det viktig at bl.a. naturmangfold, reindriftens bærekraft og samisk kultur skal inngå som sentrale deler av beslutningsgrunnlaget i denne type saker. Politikken må bygge på reell respekt for samiske rettigheter og folkerettslige forpliktelser. Samtidig må den også ivareta behovet for beredskap, næringsutvikling, infrastruktur og bosetting i nord. Disse hensynene må balanseres på en måte som skaper tillit og ikke bidrar til ytterligere konflikter. Som en del av konsesjonsvurderingen skal bl.a. samlet belastning for reindriften vurderes. NVE har lagt opp til en samlet behandling av de innkomne konsesjonssøknadene, bl.a. slik at tiltakene kan ses i sammenheng. Dagens situasjon synliggjør hvor sårbare disse arealene er for bit-for-bit-inngrep, og at samlet og helhetlig informasjon er avgjørende for å sikre at beslutninger fattes på et langsiktig grunnlag. En ekstra utredning ved siden av konsesjonsbehandlingen vil føre til mer dobbeltarbeid og lengre behandlingstid. Her må det gjøres gode avveininger, og vi mener dette sporet er rett vei knyttet til kraftutbygging. Reinbeitedistriktene må ha gode muligheter til å ta vare på sine interesser i slike saker. Mye av behovet som etterlyses av forslagsstillerne knyttet til arealsituasjonen, mener vi er ivaretatt, og vi ser ikke behovet for en ny gjennomgang. Rammene som ligger i reindriftsavtalen, forventer vi at følges opp på en god måte. Det er viktig at hensynet til reindriftsinteresser, utbygging og transport av fornybar energi balanseres og ivaretas, samtidig som nødvendige utbyggingsprosjekter ikke forsinkes som følge av uforholdsmessig tunge utredningskrav. I reindriftsavtalen for 2026–2027 ble det fastsatt et nytt mandat for rådgivningstjenesten. Rådgivningstjenesten skal styrke reindriftsnæringens evne til å ivareta sine rettigheter og interesser i areal- og plansaker. Dette håper vi er et tiltak som kan sørge for gode prosesser og fortløpende dialog. Et målrettet beslutningsgrunnlag vil kunne bidra til å bedre prosesser for lokalsamfunn og berørte næringer. Arbeidet med forbedret metodikk, bedre oversikt over arealbruk og styrket fagkompetanse bør prioriteres for å sikre at langsiktige hensyn til natur, kultur og næringsutvikling ivaretas på en god måte.

Den forrige stortingsmeldingen om innvandring og integrering, med tittelen «Stille krav og stille opp», ble lagt fram i 2024. Meldingen ble lagt fram av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og meldingen hadde tre mål: Flere skal komme inn og få varig fotfeste i arbeidslivet, systemene for å ta imot nyankomne skal være fleksible i møte med store svingninger og endrede forutsetninger, og integreringspolitikken skal være effektiv, helhetlig og målrettet. Innvandrere og barna deres er viktige ressurser i samfunnet. Folk kommer med ulik bakgrunn, kompetanse og erfaringer, beriker samfunnet og kan bidra til innovasjon og verdiskaping. Innvandring kan gi økonomisk vekst og utvikling samt bidra med arbeidskraft i store deler av arbeidsmarkedet. Kommunene, næringslivet og frivilligheten har alltid jobbet med integrering. Vi ser det tydelig nå gjennom den enorme innsatsen de har lagt ned for å ta imot over 100 000 ukrainere – skaffet boliger, tatt dem inn i arbeidslivet og latt dem bli en del av fellesskapet. Den norske bosettingsmodellen er god. Den er faktisk litt unik, og den bør videreføres. Den bidrar til god integrering. Vi ser ikke behovet for å støtte forslag som er lagt fram i denne saken, da regjeringen har varslet at de vil komme med en strategi om dette til neste år. Senterpartiet har forventninger til at regjeringen kommer med konkrete grep som sørger for at flere kommer inn i arbeidslivet, og at de lærer seg norsk. Regjeringen må også lytte til dem som er tett på dette arbeidet, lære av hva de gjør, og gi dem et godt rammeverk.

Jeg gjentar min anmodning: Stem for det du er for, og stem mot det du der imot. Det er tolv forslag som Arbeiderpartiet kan se på om de vil være med på. De velger å kritisere det ene forslaget som får flertall, og så er de glade for et annet forslag som mest sannsynlig ikke får et flertall. De stemmer altså ikke for alle de forslagene som går direkte på integrering. De stemmer ikke for at folk skal ha et krav om norskopplæring. De stemmer heller ikke for at det bør være et krav om å være en del av introduksjonsprogrammet etter en individuell behandling, og gjennom denne debatten vet alle hvem vi snakker om, og hva det dreier seg om. Jeg anmoder en mindretallsregjering om å stemme for det de er for, og stemme mot det de er imot. Så vet vi hva vi har å forholde oss til i framtiden.

I kjølvannet av denne debatten har det vært mye diskusjon, både i media og andre steder, om enslige mindreårige asylsøkere og hvordan vi håndterer det. Regjeringen har selv sagt at de vil stramme inn vilkårene for familieinnvandring, og at det spesielt skal strammes inn for enslige mindreårige. Hvilke grep vil statsråden ta for å ta tak i og gjøre noe med denne problemstillingen?

Det er mulig at dette spørsmålet også er litt i grenseland, men det må gå an å prøve! Det er levert tolv forslag fra oss, pluss at det har kommet en del andre forslag i saksbehandlingen av disse to sakene. Statsråden sier at man har mye av det under vurdering, og at mye av det allerede på en måte er etablert praksis i dag. Jeg mener fortsatt det er oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet ikke støtter forslagene fra Senterpartiet, KrF, Høyre, SV, Rødt og MDG om at regjeringen skal vurdere å gi alle familieinnvandrere rett og plikt til norskopplæring eller tilbud om å delta i introduksjonsprogrammet etter individuell behandling. Nå er det ikke statsråden som skal stemme over dette, men vil hun gi et råd til sine i komiteen om at det her bør stemmes subsidiært på den type forslag?

Integrering er en av de viktigste faktorene for et velfungerende og inkluderende samfunn. God integrering er nødvendig både for innvandrere og for resten av befolkningen. Norge investerer mye i å innpasse nyankomne flyktninger og asylsøkere, bl.a. gjennom introduksjonsprogrammet. Dette er en god ordning som legger grunnlag for en god start i Norge. Norge skiller seg fra andre land rundt oss, med en styrt bosetting av flyktninger. Systemet med desentralisert bosetting legger grunnlaget for bedre integrering og bedre muligheter for den enkelte. Senterpartiet fremmer til sammen tolv forslag i denne saken. Vi har en helhetlig inngang til hvordan vi kan sørge for at rammene rundt familieinnvandring sørger for god integrering, og at vi unngår utenforskap og segregering. Referansepersonen, den som har forsørgeransvaret, er helt sentral i familieinnvandringen. Derfor må vi forsikre oss om at de er skikket og har de ressursene som kreves for å innlemme de familiemedlemmene som kommer. Hvis ikke det skjer, svikter vi på den helt grunnleggende forutsetningen for familiegjenforening og integrering. Hele systemet hviler på at en person som får familien hit, skal være ansvarlig for at den eller dem det gjelder, tilpasser seg det norske systemet og samfunnet for øvrig. Da må de ha en inntekt som gjør akkurat det mulig. Derfor er vi glad for at vi i dag sørger for at det er et flertall for å heve inntektskravet, underholdskravet, til denne gruppen. Vi mener også at vi må ha en gjennomgang for å se på unntakene som ligger i loven i dag. Skal systemet være legitimt og fungere, kan ikke unntak være hovedregelen. Det opplever jeg at Arbeiderparti-regjeringen også mener. Da må vi sørge for at de aller fleste kommer på vanlige vilkår. Når en person får komme til Norge for familiegjenforening, må vi møte dem på en mye bedre måte enn det vi gjør med dagens system. Vi har en rekke verktøy i dag som sørger for at de som kommer hit, lærer seg norsk og kommer i jobb. Senterpartiet mener at det skal innføres en rett og en plikt til å delta på norskopplæring for alle som kommer hit, også for familiegjenforening. Vi må ta kostnadene på forskudd, ikke i etterkant. Med en individuell kartlegging ser vi hvem som har behov, og hvilke plikter de har til å delta på andre deler av introduksjonsprogrammet. Ikke minst må vi sikre oss om at hjelpeapparatet som finnes i dag for dem som utsettes for vold, er bra nok. Vi har gjennom våre forslag beskrevet hvilke grep vi kan ta for å sørge for at familieinnvandring skjer på en måte som fremmer god integrering, og ikke minst nye retningslinjer for å begrense familieinnvandring i områder der det bidrar til segregering og til sosiale forskjeller. Jeg tar opp forslagene våre.

Norsk statsborgerskap skal henge høyt og samtidig bidra til god integrering. Det er en formalisering av samfunnskontrakten mellom stat og borger. Det skal være et privilegium å få og ha norsk statsborgerskap. Statsborgerskapet gir en rekke rettigheter, slik som stemmerett og valgbarhet, i tillegg til andre grunnleggende rettigheter, som rett til opphold, rett til å ta arbeid i riket samt rett til å inneha pass. Samtidig betyr denne rettigheten plikter som skal bidra til fellesskap og demokrati. Det regelverket vi har innført knyttet til muligheten til å få statsborgerskap, må ha tydelige og strenge krav. Språk er helt sentralt. Senterpartiet mener at man må kunne snakke norsk på et nivå som gjør at man kan delta i arbeidslivet, ta del i sivilsamfunnet og ha kontakt med andre i samfunnet. Kravet til norsknivå ble hevet og trådte i kraft 1. oktober 2022. Senterpartiet etterlyser at regjeringen har en gjennomgang av vilkårene for statsborgerskap. Det er mange problemstillinger i denne saken som er tatt opp fra forslagsstillerne og ikke minst i svarbrevet til statsråden, som vi mener det må tas tak i fort. Dette er for viktig til at vi får en fragmentert debatt uten tydelige målsettinger. Dette er regjeringens ansvar. Senterpartiet er tydelig på at forslagene i representantforslaget ikke er godt nok utredet. Det er likevel svært viktig at regjeringen følger opp de problemstillingene som er skissert, og setter dem inn i en helhetlig ramme.

Saken om hva man skal bruke Haslemoen leir til, har egentlig versert i mange tiår. Det er en leir vi ser mange like av rundt omkring i hele landet. De er bygd opp på nøyaktig samme måten. Vi ser dem i sør, og vi ser dem i nord. De er bygd opp for å utdanne og trene soldater i stort omfang. Det som er spesielt med Haslemoen, er at den ligger i nær tilknytning til Terningmoen. Det er 20 minutter imellom, og her kan man se en del av de fasilitetene i sammenheng. I og med at det var en artillerigarnison, har Haslemoen også vesentlig bedre fasiliteter på både lager, verkstedlokaler og slike ting enn en del av de gamle, gode infanterigarnisonene. Vi kan se hele Østerdal garnison under ett og ta i bruk Haslemoen spesielt for å bygge opp reservister og kanskje også avlaste Terningmoen, med hensyn til både skytefelt og kaserner når de skal bli en ren rekruttutdanningsgarnison, som er en ren «boot camp». Her trenger man altså kapasitet for å trene soldater. Det tror jeg er svært fornuftig, og det ble også diskutert da langtidsplanen ble lagt fram. Det som også er spesielt med Haslemoen, er at den er svært godt ivaretatt av dem som har drevet leiren til andre formål. Leiren framstår som nesten klar til bruk, men det er helt sikkert noen tilpasninger som må gjøres. Når man da skal bygge opp en struktur med Brigade Sør, snakker man om volum. Her vil det være bataljoner av både vernepliktige, mobiliseringspliktige og reservister, som trenger kapasitet til å trene. Senterpartiet har tidligere spurt ministeren om man trenger de kapasitetene man har på skytefelt og øvingsfelt. Ja, man trenger mer. Akkurat den kapasiteten som er på Haslemoen, har man mulighet til å kunne bruke som både et treningsfelt og et skytefelt. Heimevernet skal også etter hvert ha andre typer kapasiteter, som står i langtidsplanen. Det gjelder både håndbårent luftvern og panserbekjempelse, som også krever andre typer skytebaner enn det vi ser på mange av de garnisonene som brukes i dag. Haslemoen er utmerket med hensyn til også å kunne gjennomføre trening for Heimevernet. Når dette vurderes, er jeg rimelig sikker på at når det gjelder både volumbetraktninger og ikke minst også fagmilitære råd som går på kapasitet, vil Haslemoen bli et viktig bidrag til akkurat dette, så jeg er glad for at man får flertall for et forslag om å utrede det videre.

I en digital verden som vi lever i i dag, må noen tydelige prinsipper og retningslinjer styre politikken som føres. En av disse stolpene som digitaliseringspolitikken må være festet til, er digital suverenitet. Dette er særdeles krevende og krever konstant omstilling og årvåkenhet. Det må tas helhetlige grep for å sikre større digital suverenitet, og den krevende og uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen gjør dette enda mer aktuelt og enda mer krevende: Norge er blant verdens mest digitaliserte land. Dette har mange fordeler for innbyggerne og næringsliv, men det fører også med seg en rekke utfordringer, spesielt knyttet til sikkerhet. Senterpartiet deler intensjonen bak representantforslaget. Det løfter mange viktige problemstillinger som regjeringen må ta tak i for å øke Norges digitale handlefrihet, og reduserer sårbarhet og ikke minst avhengighet av enkeltleverandører. Likevel er vi svært usikre på om forslagene som fremmes, er realistiske, kostnadseffektive eller egnet til å styrke Norges reelle digitale suverenitet i framtiden. Det betyr absolutt ikke at regjeringen systematisk og grundig må analysere situasjonen og komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak. Vi er et digitalisert land, og vi kommer til å bli enda mer digitalisert. Vi må passe på når det gjelder risikoen ved at vi kommer i et avhengighetsforhold til land som leverer digitale tjenester vi er brukere av i vår hverdag. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har løftet behovet for økt nasjonal kontroll over IKT-tjenester for å beskytte data og tjenester samt for å hindre at Norge kommer i et avhengighetsforhold til andre land og tjenester. Derfor står vi i Senterpartiet sammen med SV, MDG og Rødt om forslaget hvor vi ber regjeringen fastsette digital suverenitet som et overordnet mål i Norge. (Innlegg er under arbeid)

Historien om at man får helt andre oppgaver i framtiden, er på en måte ideen alle henger på knaggen hvor det står at nå må vi omorganiseres nok en gang. Statsråden refererte selv til Solberg-regjeringen, og at 47 kommuner – var det vel – ble slått sammen. Han nevnte også at det er noe man også må se på. Ja, han sa vel rett og slett, slik jeg skjønte det, at her måtte man stimulere til kommunesammenslåinger. Og da er mitt spørsmål: Mener statsråden at Solberg-regjeringens kommunereform ikke førte til sentralisering?

Tjenester og tjenester nær folk – det er på en måte ofte grunnlaget for om en kommune skal være så stor eller så stor, om den skal slås sammen eller ikke slås sammen. Når folk ute i kommunene begynner å føle at de blir presset, og de lokale folkevalgte får en følelse av at de må gjøre noe, blir ofte kommunesammenslåing løsningen, for da tror man at alt blir så mye bedre. Da er mitt spørsmål til statsråden, som tross alt har ansvar for de rammene som gis til kommunene: Hvilke konkrete grep vil statsråden gjøre for å sørge for at flere tjenester ikke blir sentralisert bort fra lokalsamfunnene?

Nok en gang på talerstolen – det er en lang dag. Solberg-regjeringens tid var preget av sentralisering. Ikke minst gjelder dette kommunereformen de satte i gang i 2017. Med tvang ble antallet kommuner kraftig redusert. Over en tredjedel av innbyggerne opplevde endringer på grunn av reformen. Det er kanskje den viktigste biten her, og det er jo derfor det er fremmet et forslag til Stortinget om at man ønsker å evaluere. Det handler om hva folk opplevde forrige gang man gjorde noe tilsvarende. Senterpartiet var, og er fortsatt, den tydeligste motstemmen mot den storstilte sentraliseringen som Høyre, FrP og Venstre gjennomførte den gangen. Lokalsamfunn mistet sine tjenester og fikk redusert sin mulighet til å engasjere seg politisk. Nå har disse endringene vart noen år. Allerede nå ser vi, slik Senterpartiet advarte om, at i mange av de sammenslåtte kommunene opplever innbyggerne som bor lengst unna, at tjenester blir sentralisert vekk fra deres lokalsamfunn. Derfor støtter vi at denne reformen evalueres. Ikke minst må man se på effektene dette har og har hatt på sentralisering av tjenester. En utredning fra Stortingets utredningsseksjon viser at av 48 sammenslåinger var det åtte kommuner som hadde lagt ned en eller flere skoler det første året etter sammenslåingen. Per 2024 hadde 18 av 46 sammenslåtte kommuner lagt ned en eller flere skoler sammenlignet med året før sammenslåing. Denne prosessen vil jo bare fortsette. Også andre tjenester har i stor grad blitt sentralisert, noe som fører til reelle konsekvenser for folks hverdag. Senterpartiet vil ha tjenester nært folk og i hele landet. Det er bra at statsråden sier at kommunereformen skal evalueres, men litt av poenget er hvordan dette skal gjøres. Den kanskje viktigste biten er at man går inn og evaluerer og ser på konsekvenser, dvs. hvilken form for sentralisering som har blitt gjennomført når denne typen beslutninger er fattet. Det er synd, men dette ser dessverre ut til å være en del av et mønster der også Arbeiderpartiet mener at større og færre kommuner er løsningen på de utfordringene som kommunesektoren står overfor. Statsråden sa 6. januar at de vil se på ordninger for at kommunene skal slå seg sammen. Da er en slik evaluering som vi nå snakker om, særdeles viktig, og at de to tingene kan ses i sammenheng.

Etter å ha hørt på den siste delen av debatten vil jeg si at det er ikke noen tvil om at Stortinget skal fatte en beslutning. Når vi har fremmet vårt forslag, er det fordi vi mener at en del av beslutningsgrunnlaget ikke var godt nok belyst. Det har ikke noe med om man er enig eller uenig å gjøre. Jeg mener at når et kommunestyre tar en beslutning om at det skal gjennomføres en folkeavstemning, må det i hvert fall være et minimum at det neste kommunestyret tar det opp som en sak i kommunestyret og sier at det gjør vi ikke. Jeg er uenig med representanten Myrli når han sier at det har tross alt vært et valg imellom. Et kommunevalg dreier seg om mange saker. Det dreier seg om mye mer enn en fylkestilhørighet. Derfor er jeg opptatt av å lytte til folket, og jeg forstår jo at det er forskjellige meninger om det også. Noen sier at dette skal være rådgivende. Det sitter i min ryggmarg at når vi ber folk om noe, må vi lytte til det, og så må vi ta hensyn til det. Så kan man godt si at de som er kommunestyrerepresentanter, har et mye bedre grunnlag for å fatte beslutninger enn folket selv. Det er jeg uenig i. I sånne saker tror jeg folket har en veldig klar formening om hva de mener, og hva de gir uttrykk for. Jeg opplever at man i denne saken, og det er derfor vi har fremmet forslaget, altså ikke har kommet med den bredden som vi i Senterpartiet hadde forventet. Jeg er enig med statsråden når han sier at jeg vektlegger det foran det, jeg vektlegger det foran det, for all del, men da må man legge fram hva som har vært grunnlaget for den vektleggingen man selv påpeker. Her har man en innbyggerundersøkelse, som faktisk er for at folk skal få si sin mening, og så vet ikke vi på Stortinget at den var delt i den ene biten og den andre biten, og da med forskjellige typer resultat. Så kan man i etterkant si at dette betyr ikke noe – om det hadde vært det ene eller det andre, hadde kommunestyret fattet sitt vedtak uansett. Ja, det er helt riktig. Kommunestyret fatter suverene vedtak. Men de fatter et vedtak om å sende en søknad til Stortinget, som skal fatte det endelige vedtaket. Om man sier at en region er avhengig av å være i samme fylket, kan man bare reise rundt i kongeriket Norge og se. Det er mange eksempler – vi har det også i Innlandet. Vi har noe som heter Fjellregionen. Isak Veierud Busch har vært ordfører i Fjellregionen, det fungerer jo utmerket, selv om det er to fylkesgrenser som han forholder seg til. Det er det vi prøver å belyse i denne debatten.

Da er neste spørsmål: Hvorfor har man da ikke omtalt det som folk er svært kritisk til? Man har bl.a. ikke omtalt at det var et ekstrautvalg, det har man elegant bare holdt borte. De som sitter i kommunestyret som nå har søkt om tilhørighet til Akershus, sier at folket er hørt på gjennom at det har vært et kommunevalg. En folkeavstemning, som ble vedtatt i det forrige kommunestyret, har jo ikke vært et tema i kommunestyret i det hele tatt, altså om man skal ha en folkeavstemning eller ikke. Man har da lagt til grunn at et valg er det samme som en folkeavstemning. Jeg går jo ut fra at et kommunevalg har flere fasetter enn bare en fylkestilhørighet for Gran kommune. Mener statsråden fortsatt, når disse tingene ikke er omtalt, at det er godt nok?

Det har vært en diskusjon her om man er enig eller uenig i om det er Stortinget som skal fatte en beslutning. Jeg er selvfølgelig helt enig i at det er Stortinget som skal fatte en beslutning. Nå har jeg et spørsmål som nok en gang går på prosess – jf. det som har kommet fram i denne debatten: Mener statsråden at det som står omtalt i proposisjonen er en god nok – og eksakt – informasjon til Stortinget til at vi skal forstå prosessen som har foregått i forkant, og å kunne ta endelig stilling til hva som er vektlagt når Gran nå har søkt om bytting til Akershus?

Bengt Fasteraune (Sp) [12:58:36] (ordfører for sak nr. 5): Kommunal- og forvaltningskomiteen behandler forslag til stortingsvedtak om endring av fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke, og kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler forslag til endringer i valgloven. Regjeringen foreslår i proposisjonen å endre fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke. De tre kommunene som utgjør Hadeland, tilhørte tidligere Oppland fylke, men i dag tilhører kommunene Lunner og Jevnaker Akershus fylke. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken, og jeg går ut ifra at partiene etter hvert vil beskrive hva deres holdninger til saken er. Senterpartiet støtter ikke forslaget om endret fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet til Akershus og har fremmet et løst forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med ny sak knyttet til fylkestilhørigheten for Gran kommune med oppdatert og reelt faktagrunnlag. Gran kommune har høyere vekst og skatteinntekter enn resten av kommunene i Innlandet i dag. Et fylkesbytte for Gran kommune vil forsterke den regionale ubalansen mellom Innlandet og Akershus med tanke på antallet innbyggere og arbeidsplasser. Innlandet fylke har lavere befolkningsvekst enn Akershus, og en flytting av Gran kommune vil forsterke dette ytterligere. Innlandet fylkesting vedtok å gå imot fylkesbytte, og fylkesutvalget gjentok dette enstemmig i mars 2025. Hadelands-regionen kan være en region med tilknytning til to fylkeskommuner. Det har den vært før, og er fortsatt. Gran vil bli en utkantkommune i Akershus, fra å være en mer sentral kommune i Innlandet. Dette mener vi at verken proposisjonen eller partiene som i dag sørger for flertall for fylkesbytte – dersom det blir slik – har tatt skikkelig stilling til. Vi må se på disse konsekvensene og ikke bare vise til vedtak i kommunestyret. Det ble fattet et vedtak i kommunestyret i Gran den 21. april 2022 om at det skulle gjennomføres en folkeavstemning, som ikke er fulgt opp. Dette har også Statsforvalteren påpekt, og Statsforvalteren mener at kommunevalget i 2023 ikke kan brukes som en støtte til fylkesbytte. Det burde blitt gjennomført en folkeavstemning, med tydelig avklarte konsekvenser og et grundig faktagrunnlag, før en eventuell søknad om fylkesbytte. Det var det som ble vedtatt i kommunestyret i Gran. I 2022 sendte det daværende kommunestyret i Gran en meningsundersøkelse til alle over 16 år med mobil om hvorvidt de ønsket å holde seg i Innlandet fylke eller å flytte over til Akershus. Det ble et flertall for Innlandet, med 51 pst. mot 42 pst. At tallene 49 pst. og 45 pst. – tallene fra et ekstrautvalg – er tallene som benyttes i proposisjonen som vi skal forholde oss til når vi tar vår beslutning, er spesielt. Det opplyses ikke at undersøkelsen hadde to utvalg. Kun tallene utenom ekstrautvalget er kvalitetssikret av Sentio. Det illustrerer på en måte at saken ikke er tilstrekkelig og forsvarlig utredet. Hadelands-regionen har i lang tid hatt interkommunalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser, tilbake til før endringen av fylkesgrensen, da alle Hadelands-kommunene tilhørte Oppland fylke. Dette var en naturlig konsekvens av den geografiske plasseringen som tyngdepunktet sør i Oppland fylke, både med grense mot Akershus fylke og Buskerud fylke. Plasseringen for regionen vil forbli den samme, og det er dermed grunn til å anta at dette ville være tilfellet for Hadelands-regionen og Gran også framover uavhengig av om Gran kommune overføres til Akershus fylke. Framstillingen i proposisjonen er ubalansert, og det er viktig med en bredere gjennomgang og framstilling av at dette er en region som på grunn av sin geografiske plassering har lange tradisjoner for og historikk med interkommunalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser. I 2022, da de sendte ut undersøkelsene, var altså spørsmålene: Hvor viktig er det for deg at Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke? Slik situasjonen er nå, er et nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet til å samle Hadelands-kommunene. Det siste er: Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtiden? Spørsmålsstillingen er rett og slett tendensiøs. Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Jeg tror det er veldig viktig at vi klarer å samkjøre gode intensjoner med et regelverk som betyr noe i praksis for dem som opplever dette i hverdagen. Det er jo det de to siste innleggene har dreid seg om. Når jeg snakket om funksjonell strandsone, er jeg veldig glad for det svaret som statsråden ga, for det gir jo store muligheter til å ha en praksis som da kommer til å ivareta i stor grad det som er utfordringer i mange deler av landet. Men slik oppfattes det jo ikke overalt. Det er jo dette som er utfordringen. Det er klart at hvis man da skal tufte en forvaltning på dispensasjoner hvor man finleser juss på forhånd, har man betydelige utfordringer og ikke har mulighet til å gi det lokale skjønn, som ofte da dreier seg om politikk, den praktiske politikken, og ikke nødvendigvis juss. Og det er klart: Da slåss man mot evige vindmøller. Hvis man ikke har den felles forståelsen både i forhold til forvaltningen og i forhold til spesielt de som gir innsigelser, tror jeg vi kommer til å ha denne diskusjonen i Stortinget til evig tid. Men jeg vil gjenta: Jeg er glad for det svaret statsråden ga, spesielt på dette med funksjonell strandsone fordi det er et typisk eksempel på forvaltning som er tuftet på sunn fornuft. Jeg håper virkelig at det blir fulgt opp også på de andre områdene som bl.a. representanten Trellevik tok opp. Det er det vi ønsker. Vi ønsker en sunn fornuft, og så er det bare slik at denne strandsonen er himla forskjellig ut ifra hvor vi bor i dette landet.

Jeg bet meg merke i at statsråden kommenterte vårt forslag om funksjonell strandsone. Så må jeg gjøre oppmerksom på at Arbeiderpartiet ikke stemmer for dette forslaget her. Statsråden var krystallklar: Han sier at dette er en mulighet som kommunene har i dag – går det en vei 50 meter fra strandlinjen, er det helt unødvendig å behandle det som er over den som hundremetersone eller strandsone. Mitt spørsmål til statsråden er: Betyr det han sa i sitt innlegg, at kommunene kan legge til grunn at man da kan behandle saker ut fra et prinsipp om en funksjonell strandsonepolitikk?

For Senterpartiet er det viktig at strandsonen bevares for allmennheten, og at strandsonevernet bør videreføres, slik det legges opp til i dagens lovverk. Strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, kulturmiljøer, lokalsamfunn og friluftsliv. Samtidig må man anerkjenne at svært mange bor og virker langs kysten, og mye av næringslivet er langs kysten, i strandsonen. Det har skjedd en utvikling de siste årene som gjør det svært krevende for kommuner langs kysten som er avhengig av denne næringen. Det er spesielt etter tolkningen etter endringene i Prop. 169 L for 2020–2021 som har svekket det kommunale selvstyret. Forslagene som er fremmet i saken her, ber nettopp regjeringen om å evaluere konsekvensene av denne endringen. Senterpartiet mener at man også må foreta endringer i plan- og bygningsloven § 19-2, slik at vurderingen av nasjonale og regionale interesser ikke er et absolutt sperrevilkår, men et moment i en samlet politisk vurdering. Vi er enig i at problemstillingene som forslagsstillerne løfter i representantforslaget om et skille på bebygd og ubebygd areal. Så ser vi det som en vanskelig premiss og en inngang til en løsning på den problemstillingen som jeg har skissert tidligere i mitt innlegg. Vi må i mye større grad vektlegge det kommunale selvstyret. Det er kommunene som best kjenner de lokale forholdene og kan ta de riktige avveiningene. I dag overkjører statsforvalteren altfor mange kommunale vedtak, og utfordringen er at nasjonale interesser i dag tolkes for strengt og er for lite tilpasset lokale forhold. I enkelte saker virker det som om strandsoneforvaltningen ikke tar hensyn til verken topografi eller at det kan finnes infrastruktur langs strandsonen allerede. Et eksempel er at når en kommunal vei går langs vannet innenfor hundremetersbeltet, er det faktisk lite fornuftig å behandle området overfor veien som strandsone. I noen fylker tar forvaltningen høyde for dette og bruker begrepet «funksjonell strandsone». Senterpartiet mener derfor at man må legge til grunn en mer funksjonell strandsone, fordi det er viktig at alle kommuner langs kysten får anledning til å forvalte strandsonen fornuftig og kan ta hensyn til hvordan geografi og infrastruktur ser ut i områdene. Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er alene om i denne saken, og vi støtter også forslag nr. 6 fra KrF hvis det blir opprettholdt.

Vellykket integrering er avgjørende for både den enkeltes mulighet til å bygge et godt liv i Norge og for samfunnets samhold og tillit. Gode språkferdigheter og deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv ellers er viktige forutsetninger for å lykkes med å bli en del av det norske storsamfunnet. God integrering krever en innsats fra det offentlige, spesielt kommunene, næringslivet, frivilligheten og lokalsamfunnene. Helt sentralt er det selvfølgelig at enkeltmenneskene som kommer til Norge, selv må gjøre det de kan for å innpasse seg i det norske samfunnet. Det krever en stor innsats fra folk, og de skal møte krav og forpliktelser. Regjeringen har hatt forslag til integreringserklæring på høring, og intensjonen er å erstatte dagens ordning fra integreringsloven av 2020. Senterpartiet deler forslagsstillernes overordnede mål om å styrke integreringen i Norge. Likevel har regjeringen sendt et lovforslag om en integreringserklæring til Stortinget som har til hensikt å erstatte dagens integreringskontrakt. Denne skal bl.a. tydeliggjøre hvilke plikter deltakerne i introduksjonsprogrammet har når det gjelder å ta del i samfunns- og arbeidsliv med mål om å bli selvforsørget. Det skal videre gjøres klart at kvinner og menn har like rettigheter til utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnslivet, og at alle har rett til å leve et fritt og trygt liv i Norge. Tiltakene som presenteres i forslaget, er fornuftige, men vi vil samtidig påpeke at flere av tiltakene som foreslås i representantforslaget, finnes i allerede gjeldende regelverk. En mulig dobbeltregulering vil skape uklarhet og unødig byråkrati. Regjeringens forslag til ny integreringserklæring, kombinert med de sanksjonsmulighetene som allerede ligger i gjeldende lovverk, ivaretar i praksis intensjonen med dette forslaget, etter vår mening. Senterpartiet mener også at kommunene og næringslivet gjør en stor innsats i integreringsarbeidet, og vi ser ikke behov for å innføre noen kontrakt mellom deltakeren og kommunen. Det er viktig å påpeke at regjeringen vil vurdere å komme tilbake til Stortinget med forslag om at en bredere målgruppe enn den som foreslås nå, også skal signere erklæringen, etter modell fra den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen – jf. Prop. 70 L for 2025–2026, punkt 6.2, siste avsnitt. Hvilke konsekvenser som skal iverksettes i en integreringserklæring, er en debatt vi skal ta senere, og det er mulighet til å følge opp disse forslagene som er fremmet i denne saken når vi behandler denne proposisjonen.

Asylinstituttet må være legitimt, og en må reagere med sanksjoner når det blir misbrukt eller er gjort feil. Senterpartiet vil ha en rettferdig asylpolitikk som ivaretar asylinstituttet, dets grunnleggende prinsipper og ikke minst folks tillit til dette. Statsborgerskap står i en særstilling. Det gir bl.a. rett til norsk pass. For Norges forhold til andre land og legitimiteten er det derfor viktig at opplysninger som legges til grunn for et statsborgerskap, er korrekte. Derfor må vi ha mulighet til sanksjoner ved feilaktige opplysninger som er gitt. I 2019 vedtok Stortinget endringer i regelverket for tilbakekall av statsborgerskap. Med det nye regelverket ble det bl.a. lovfestet at tilbakekall ikke kan skje dersom det ville være et uforholdsmessig inngrep, og at statsborgerskap som en person har fått, eller søkt om som barn, som hovedregel ikke kan tilbakekalles på grunn av uriktige eller ufullstendige opplysninger gitt av foreldre eller besteforeldre. Senterpartiet mener at endringene som ble gjort i 2019, sørger for et regelverk som både sørger for legitimiteten til asylinstituttet og en mulighet for sanksjoner ved behov, samtidig som man også ser at situasjonen kan være spesiell for enkelte, og at barns rettigheter og barns beste må vurderes bredt. Derfor bør vi ikke gjøre noen endringer i dette lovverket, slik vi ser det. Lovverket er godt nok, og dersom det er noen form for tvil, forventer vi jo at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med lovgivers intensjon.

Skal vi ha et fungerende, rettferdig og legitimt system for innvandring, er det avgjørende at systemet for utvisning faktisk fungerer. Den som får opphold i Norge, inngår en grunnleggende kontrakt med det norske samfunnet. Alvorlig kriminalitet er et fundamentalt brudd på denne kontrakten overfor samfunnet, og ikke minst overfor dem som blir berørt av lovbruddene. I tillegg setter det andre innvandrere som følger norsk lov og bidrar til fellesskapet gjennom sitt daglige virke, i et særdeles dårlig lys. Det er ikke først og fremst et regelverk som hindrer oss fra å sende straffede utlendinger til et trygt tredjeland. Det følger allerede av utlendingslovens § 90 tredje ledd at utlendinger som utvises på grunn av kriminalitet, kan uttransporteres til et annet trygt land enn hjemlandet. Og etter § 90 fjerde ledd kan det gis nærmere regler i forskrift. Utfordringene er om det finnes et trygt tredjeland som er villig til å motta straffedømte fra Norge og andre Schengen-stater. Det krever at vi har et nært samarbeid med de andre statene, og det krever at man kontinuerlig jobber for å finne løsninger på denne utfordringen, for det er dette som er hovedproblemet. Denne problemstillingen er utfordrende. Det er svært viktig at regjeringen følger dette opp, og så fort som mulig kommer tilbake med en løsning på hvordan dette skal gjøres. Selv om løsningen kanskje ikke er krystallklar, er det viktig at Stortinget blir informert fortløpende om hvordan denne saken går. Vi kan ikke vedta retningslinjer som går helt på tvers av enhver individuell behandling ved utvisning. Det risikerer å stride mot Norges folkerettslige forpliktelser og vil kunne settes til side av domstolene. Det er det ingen som ønsker. Ved å vedta forslaget fra Fremskrittspartiet kan vi fort komme i en slik situasjon. Regjeringen bør se på og komme tilbake til Stortinget med et regelverk knyttet til utvisning som fører til at flere kriminelle handlinger fører til nettopp det: utvisning.

Det er svært viktig at man holder trykket oppe for denne bransjen. Det er flere distriktskommuner og mindre kommuner som står overfor utfordringer på grunn av store etableringer. Det kan være at Forsvarets tilstedeværelse øker, forsvarsindustrien vokser kraftig, etablering av ny gruvedrift – vi ser det i kommuner i Indre Troms, på Toten, spesielt Vestre Toten, i Røyrvik og flere andre plasser. Mange av kommunene opplever utfordringer knyttet til disse etableringene, bl.a. med plankapasitet, boligbygging og annen infrastruktur. Nå har ikke distriktsministeren slått på distriktstromma, jf. både ferjepriser, distriktsrutenettet for fly, sletting av studiegjeld og reduserte drivstoffavgifter til bygge- og anleggsbransjen. Ofte kommer hjelpen etter at arbeidsplassene forsvinner. Her står vi foran en omvendt problemstilling: Hvordan vil kommunal- og distriktsministeren helt konkret hjelpe disse kommunene i etableringsfasen?

Bygge- og anleggsnæringen er en svært viktig distriktsnæring, og næringen står i en krevende situasjon på grunn av høye drivstoffpriser, høy rente og kostnadsvekst. Avisen Gudbrandsdølen Dagningen skrev nylig om anleggsfirmaer i Gudbrandsdalen – et dalføre der bygge- og anleggsbransjen er svært viktig for både arbeidsplasser og næringslivet for øvrig – at situasjonen er så kritisk at folk har mistet jobben og det har gått på helsen løs. Styrelederen i Maskinentreprenørenes Forbund i Innlandet sier til GD at det er det offentliges oppgave å bidra til at de overlever denne tiden – det offentlige er på ingen måte tjent med at bedrifter går dukken og folk havner på Nav. Senterpartiet sørget for et helt nødvendig kutt i drivstoffavgiftene for å hjelpe bl.a. bygge- og anleggsnæringen. Hvilke grep vil statsråden, distriktsministeren, gjøre for at næringene skal få flere oppdrag i en krevende tid?

For Senterpartiet er det viktig at vi bevarer og videreutvikler den desentraliserte fengselsstrukturen vi har i Norge. Den desentraliserte strukturen har vært en viktig del av den suksessfulle norske tradisjonen for straffegjennomføring. Nærhetsprinsippet er av stor betydning for å sikre både kvalitet og rehabilitering gjennom straffegjennomføringen. Regjeringens plan for fengselskapasiteten må bygge videre på nærhetsprinsippet og dagens desentraliserte struktur. En framtid i desentralisert struktur må være reell, og Senterpartiet vil advare mot en nedlegging eller sammenslåing av fengsler som vil forringe akkurat nærhetsprinsippet. Det vil føre til større avstander og dårligere tilknytning til familie og nettverk, og ikke minst vil det svekke det kriminalitetsforebyggende og rehabiliterende arbeidet i strid med målsettingen i meldingen som vi behandler i dag. En desentralisert struktur innebærer i praksis å styrke de mindre fengslene og fengselsavdelingene, hvilket åpner mulighetene for mer differensierte tilbud for ulike soningstyper og et mer tilpasset tilbud for kvinner og unge lovbrytere. For å sikre en reell desentralisert struktur er det behov for både å bygge ut, rehabilitere og oppgradere eksisterende fengsler, gjenopprette nylig nedlagte fengsler og å bygge nye fengsler i distriktene. Slidreøya i Vestre Slidre kommune er en enhet med lavere sikkerhetsnivå, hvor det ligger en mulighet til å utvide dagens kapasitet ved avdeling Valdres med ti plasser gjennom et samarbeid med utleier. Dette har vært fremmet i mange omganger, og de er tydelige i sitt budskap. Det vil være god økonomi å gjennomføre en utvidelse i Valdres. En slik utvidelse er kostnadseffektiv sammenliknet med andre prosjekter for oppskalering av fengselskapasitet. Konseptet innebærer at utleier tar investeringskostnaden for utvidelsen mot en regulering av leieprisen over en tiårsperiode – en svært god løsning. Dette arbeidet bør det støttes opp om. Som det er sagt tidligere i debatten, støtter vi forslaget «Stortinget ber regjeringen avklare med grunneier hva kostnaden over en tiårsperiode vil være for en utvidelse av fengselskapasiteten med 10 plasser ved Vestoppland fengsel avdeling Valdres.»

Nå er det flere som har vært inne på kanskje det som er hovedkjernen i utfordringene her, og det er at man vet ganske tydelig hva hver enkelt sektor har ansvar for, men det er desto mer utfordrende å koordinere mellom sektorene. Det er også det som kom tydelig fram i Menon-rapporten. Så har statsråden svart på hvordan forskjellige arenaer skal samarbeide, men det er lite om hva og hvem, og hvem som har ansvaret for å koordinere. I dag stemmer et flertall – med forbehold om støtte fra KrF – for et forslag hvor man «ber regjeringen gjennomføre en risikovurdering sammen med brukere av GNSS, og komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan man kan redusere risiko og sårbarhet i samfunnet». Hvordan vil statsråden følge opp et slik vedtak?

Samfunnet vårt er helt avhengig av stabile og forutsigbare navigasjonssystemer. Global Navigation Satellite System, GNSS, er den viktigste kilden til posisjonering, navigasjon og ikke minst tid. Dette blir brukt til å synkronisere tiden til nær sagt all teknologi. De siste årene har jamming og sporing av GNSS-signaler utviklet seg til et alvorlig problem, særlig i Nord-Norge. Dette har både sikkerhetsmessige og beredskapsmessige konsekvenser, og i enkelte tilfeller har det også ført til avbrutte landinger og utfordringer for kritiske tjenester som f.eks. luftambulansen. Dette skjer her og nå, dette er altså den situasjonen vi lever i. Senterpartiet mener det er nødvendig at Stortinget får en grundig gjennomgang av GNSS og hvordan vi kan redusere risiko og sårbarhet i samfunnet. Det er Stortingets ansvar å sikre at beredskap og sikkerhet ikke svekkes gjennom teknologisk ensretting. Derfor vil vi også at regjeringen vurderer om Norge bør installere alternative navigasjonssystemer som er vanskelig å jamme, eller som ikke lar seg jamme. Regjeringen må begynne å ta beredskap og sikkerhet på alvor. I flere saker ser vi at sektorprinsippet fører til at viktige grep ikke blir gjort. Det blir dessverre en pekelek mellom statsråder og departementer om hvem som har det egentlige ansvaret, og det har vi ikke råd til når situasjonen er alvorlig. Svaret på det er enkelt: Alle har et ansvar for å sørge for beredskap, også Stortinget. Dette blir i dette tilfellet ikke godt nok ivaretatt, og derfor er Senterpartiet opptatt av at regjeringen gjennomfører en risikovurdering sammen med brukere av GNSS, og kommer tilbake til Stortinget med en plan for hvordan man kan redusere risiko og sårbarhet i samfunnet. UiT Norges arktiske universitet skriver i sitt høringsinnspill at forslaget med all tydelighet viser satellitters rolle for Norges totale beredskap og situasjonsforståelse. I tillegg skriver de at representantforslaget løfter fram rollen som GNSS spiller for synkronisering av tid, og at korrekt koordinering av tid er helt vesentlig for en rekke funksjoner og infrastrukturer i samfunnet. UiT mener også at en risikovurdering og en plan for å redusere sårbarheten bør inkludere både bevisst manipulasjon og naturlige forstyrrelser av signaler.

Som vi har hørt fra flere av de andre representantene her, og i og for seg i svaret fra statsråden, er regjeringen litt forsiktig med å gjøre forenklingsgrep før kommisjonen har lagt fram sin rapport. Vi vet alle at lovarbeid i regjeringen tar sin tid, men samtidig er det vel den utålmodigheten jeg opplever at vi diskuterer her, en sunn utålmodighet. Det det kanskje blir anmodningsvedtak om etter voteringen i ettermiddag, går på forenkling, på investeringstilskudd til omsorgsboliger, på byggetekniske krav og på innsigelser. Min oppfatning er jo at dette er debattert tidligere, og man trenger ikke å vente på en kommisjonsrapport for å gjøre noe med det. Vil man ta tak i dette direkte når vedtakene er gjort i Stortinget, og følge dette opp?

09:31] (ordfører for saken): Dette er et tema og en sak som engasjerer alle partiene i kommunal- og forvaltningskomiteen. Det gjør for øvrig nesten alle saker, men akkurat denne saken synes jeg er litt spesiell. Det er svært bra. Jeg vil takke komiteen for engasjementet og et godt samarbeid i denne saken. Jeg går ut fra at partiene vil gjøre rede for sitt syn i saken i sine innlegg. Kommunene har over tid opplevd å bli underlagt stadig flere og mer inngripende regler, krav og normer. Som kjent er kommunesektoren under stort press når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Det gjelder store kommuner, og det gjelder små kommuner. Det er noe vi må ta på det største alvor. Senterpartiet støtter forenklinger som sørger for å gi kommunene frihet til å finne de gode, lokale løsningene. Gode, lokale løsninger blir ofte effektive løsninger. Ved å redusere byråkrati og forenkle regelverk sørger vi for nettopp det, og ikke minst styrker vi lokaldemokratiet. Arbeidet kommunekommisjonen jobber med, er et svært viktig arbeid som Senterpartiet støtter opp om. Første delrapport hadde mange gode forslag, og vi forutsetter at retningen som er valgt, vil føre til at det vil komme spennende nye forslag som betyr noe for folk i hverdagen i hovedrapporten. Samtidig må vi være tydelige på at det kan ta tid før arbeidet til kommunekommisjonen faktisk blir gjennomført. Derfor er det svært viktig for Senterpartiet at det allerede nå gjøres forenklinger, og at man reduserer byråkratiet. Det er mange forenklinger som kan gjøres raskt, noe også KS støtter. Kommunekommisjonen må ikke bli en hvilepute som fører til at Stortinget ikke tar dagsaktuelle debatter og gjør nødvendige grep før kommisjonen er ferdig med sitt arbeid. Vi bør heller bruke kommisjonens arbeid – i og med at de har valgt å dele det inn i flere delrapporter – som en marsjordre for å finne utfordringer kommunene står i, og ikke minst gjøre grep for å forenkle. I budsjettenigheten sørget vi for at det ble gjort en del viktige grep, bl.a. å heve grensen for rapporteringskrav fra 100 000 kr til 1 mill. kr. Løsningen for kommunene er ikke at Stortinget eller regjeringen legger til rette for færre og større kommuner. Det fører til mer sentralisering og byråkrati. Forsøksloven er også en viktig lov vi må se på for at man skal finne de gode løsningene med de mulighetene man har. Da kan vi også sørge for at enda flere kommuner får rammene de trenger til å finne de gode, tilpassede løsningene. Jeg tar opp forslagene Senterpartiet er en del av.

Denne debatten dreier seg selvfølgelig om noe mer enn bare fylkeskommunen. Når vi diskuterer fylkeskommunen, rokker vi ved hele det systemet vi har i vårt folkedemokrati. I disse dager, som preges av en situasjon som vi delvis får litt grøsninger på ryggen av, er kanskje dette finmaskede nettverket som vi trenger for å opprettholde et demokrati, viktigere enn noen gang. Finmasket nettverk er løsningen når ting blir uforutsigbart og hendelser skjer raskt, spesielt i et land som Norge, hvor vi er avhengige av å ha et demokrati med mest mulig makt og innflytelse nærmest folket. Jeg har også vært ordfører i en liten kommune, og jeg opplever at norske kommuner har oppgaver som nesten er litt unike i seg selv. Norske kommuner gjennomfører i praksis kanskje 70–80 pst. av det som staten pålegger dem gjennom lover og regler. Når f.eks. Høyre i min valgkrets mener at det naturlige ville være å ha seks kommuner i Oppland, kontra noen og tjue, fordi man da skal legge ned fylkeskommunen – og i tillegg ønsker man jo å gå inn i EU – så må vel det i praksis bety at folkedemokratiet forvitrer. Da er mitt spørsmål: Hvem skal løse de oppgavene? Så er svaret at det legger vi ned på de seks store kommunene, og så sier vi at da kommer beslutningene nærmere folket. Sånn er det jo ikke. Når vi ser på oppgaver til kommuner, må vi også ha en volumbetraktning. Altså: Det å kunne koordinere Oslo by er krevende i seg selv. Det krever mange nivåer i forvaltningen. Å kunne koordinere i forhold til plan- og bygningsloven i Lebesby, som ble nevnt her, eller i Dovre kommune, har en helt annen dimensjon i seg. Det tror jeg faktisk små kommuner klarer i dag. De klarer det på en såpass god måte at de, når de får utfordringer, velger å se til naboen sin, eller de velger å få råd og vink f.eks. fra fylkeskommunen. Det er jo akkurat den dynamikken som gjør at beslutningene kan tas nærmest folket, og det mener jeg er en god løsning også for framtiden.

Senterpartiet vil ha et samfunn med små geografiske og sosiale forskjeller og med kort vei mellom innbyggerne og de folkevalgte. Det er nettopp derfor vi forsvarer dagens tre forvaltningsnivåer. De sikrer lokalt folkestyre, nærhet til beslutningene og løsninger som er tilpasset ulike forutsetninger i et langstrakt og variert land. Både FrP og Høyre tar i disse forslagene til orde for å avvikle fylkeskommunen, enten direkte eller gjennom såkalte oppgavegjennomganger, med et klart nedleggingsmål. Dette har vi sett før. Forsøkene på sentralisering gjennom forrige kommunereform ga større avstander, mer byråkrati og svekket lokalt selvstyre. For staten alene kostet reformen om lag 3,2 mrd. kr, i tillegg til betydelige kostnader for kommuner og fylkeskommuner. Det er vanskelig å forstå hva som tilsier at resultatet denne gangen skulle bli annerledes. Høyre er tydelig i sitt budskap og gir uttrykk for at de vil legge ned fylkeskommunen, slik at de får slått sammen kommuner, altså et mål om sentralisering og mindre lokalt selvstyre. Det er også verdt å merke seg at særlig FrP samtidig ønsker å flytte flere oppgaver til staten. Det betyr mer makt til sentrale byråkratier og mindre til folkevalgte organer. Det er stikk i strid med det innbyggerne våre etterspør. Folk ønsker at beslutningene tas av folkevalgte som kjenner lokalsamfunnet, lever i den samme hverdagen og er tilgjengelig for dem som berøres av politikken. Norge er et langt og mangfoldig land. Gode løsninger finner vi lokalt, ikke gjennom standardiserte statlige modeller. Senterpartiet vil derfor heller flytte oppgaver og reell beslutningsmakt fra byråkratiet til folkevalgte nivå. Helseforetakene er et skrekkeksempel på hva som skjer når makt tas fra de folkevalgte og legges til et statlig system som stadig vokser og fjerner seg fra innbyggernes behov. Skal vi gjøre endringer, bør vi starte med å spørre hvilke oppgaver og avgjørelser som i dag kan flyttes nærmere folk. Oppgaver som ligger i departementer, i direktorat og hos statsforvalteren, som utøver tilsyn, kontroll og klage, bør i større grad legges til fylkeskommunen. Senterpartiet bygger sin politikk på overbevisningen om at makt skal ligge nær folk. For Senterpartiet er det et grunnleggende prinsipp at oppgaver skal løses på lavest mulig nivå. Folkestyret er sterkest når beslutningene tas av dem som kjenner konsekvensene på kroppen, og når innbyggerne har reell mulighet til å påvirke utviklingen i sitt eget lokalsamfunn. Løsningen er mer folkestyre, ikke mindre – mer nærhet, ikke mer sentralisering.

På vegne av representantene Ole Herman Sveian, Geir Inge Lien og meg selv vil jeg fremme et forslag om en utredning av konsekvensene ved en eventuell stengning av Spranget parkering i Sel kommune.

Jeg har fått behov for å komme med en forklaring når det gjelder det som var i replikkordskiftet her i stad. Jeg har stilt de samme spørsmålene tidligere til statsråden, og han starter alltid med at det er en merkelig måte å jobbe på, med tanke på den type avtale EØS-avtalen er. Det er mulig statsråden ikke helt forstår hva jeg spør etter, men i de tre forslagene vi har fremmet i denne saken, og som det også er en romertallsinnstilling på, er det forslag som først ber regjeringen beregne kostnadene for totalsamfunnet. Det neste – som også er et forslag til romertallsvedtak, og som er fremmet som et forslag – ber om at vi får en analyse av hva dette vil koste samlet, for den enkelte kommune og for den enkelte husstand. Jeg opplever i denne debatten at andre partier også – som Høyre, som heller ikke har stilt seg bak disse forslagene – stiller de samme spørsmålene, sågar om bruk av reservasjonsretten. Det siste er en konsekvens av de to første. Når vi politikere skal vurdere å bruke reservasjonsretten, må vi nødvendigvis ha innsyn i hvilke konsekvenser dette får. De konsekvensene som her er beskrevet, går fortsatt på kostnadene, og det går på hvordan dette skal gjennomføres rent teknisk, hvilke rensekrav som skal settes, geografiske forhold og dette med mindre følsomme områder, som da ikke blir fjernet. Det første forslaget blir det mest sannsynlig flertall for i Stortinget, og så får vi se til uken hva som skjer med de to siste. Det er jo en logisk oppbygging med tanke på hvordan man som parlamentariker faktisk skal forholde seg til reservasjonsretten. Jeg tviler ikke et sekund på at statsråden jobber for å få dette direktivet så godt som mulig, men det er klart at når man sier det skal innføres uansett, mangler man kanskje dette pressmiddelet overfor EU, at vi virkelig tar dette på alvor. Dette er et av de direktivene man virkelig må ta på alvor, fordi det får store konsekvenser, og det er en stor bruk av ressurser som mest sannsynlig da ikke er nødvendig. Det er derfor det er forslag til romertallsvedtak og flertall i komiteen også. Det er disse spørsmålene man ønsker svar på, og det skal parlamentarikere ha svar på – ikke nødvendigvis si at man gjør så godt man kan.

Senterpartiet har fremmet tre forslag i denne saken, og de er referert som romertallsvedtakene i innstillingen. Det ene beskriver en anmodning fra regjeringen om å se på hva innføringen vil koste, en oversikt over CO2-utslipp og hvilke distriktskonsekvenser direktivet vil ha. Det neste er litt mer spisset og går ned på kommunenivå på det samme spørsmålet. Til slutt er det hva som ligger til grunn for bruk av reservasjonsretten dersom man ikke klarer å unnta mindre følsomme områder og redusere antallet personekvivalenter. Disse tingene må ses i sammenheng, og etter min oppfatning er dette litt av grunnlaget for hvordan, eller om, man skal bruke reservasjonsretten. Hvorfor kan man ikke se på dette i sammenheng og gi et svar på dette med reservasjonsretten?

EUs avløpsdirektiv vil føre til enorme kostnader for norske husholdninger dersom det ukritisk blir innført. Avløpsdirektivet er tilpasset land i Europa som har en helt annen befolkningstetthet, geografi og topografi enn Norge. Dette vil føre til en kostnadsbombe for hele landet, og spesielt for små tettsteder langs kysten, med store økninger i kommunale gebyrer. For mange innbyggere er avgiftene til vann og avløp økt drastisk, i en tid der mange sliter økonomisk. Det er direkte uansvarlig og uholdbart å implementere et omfattende direktiv med flere titalls milliarder i kostnader uten å ha fakta, konsekvens-, nytte- og kostnadsanalyse på plass. Til tross for gjentatte spørsmål fra Stortinget har ikke regjeringen klart å frambringe hvilke kommuner som vil bli rammet av det reviderte direktivet. Regjeringen har heller ikke klart å få tilpasninger til norske forhold. Allikevel mener regjeringen at direktivet er bra og må implementeres. Arbeiderparti-regjeringen mener at siden vi likevel står overfor store investeringer i vann og avløp, er det helt greit å innføre dette nå. Det viser en uansvarlighet og en helt fraværende vilje hos regjeringen til å sikre norske interesser. At fristene for å innføre direktivet er noe flyttet på, hjelper ikke på den store utfordringen med at kravene i direktivet ikke er tilpasset norske forhold. Det er kjernen i det vi diskuterer i dag. Regjeringen må bruke handlingsrommet i EØS-avtalen og sørge for at vi får de unntakene vi krever. Hvis vi ikke får disse unntakene, er det ikke aktuelt for oss i Senterpartiet å innføre direktivet. Senterpartiet mener det er svært viktig at Norge aktivt definerer og forsvarer norske interesser i møte med det store antallet EU-rettsakter, hvor reguleringsiveren ser ut til å være nærmest grenseløs. Økningen i EU-regelverk sammenfaller med meget lav økonomisk vekst, avindustrialisering og tap av konkurransekraft i EU-landene. Senterpartiet vil unngå at Norge utvikles i samme retning. Det er derfor viktig å jobbe for at rettsakter tilpasses særnorske behov og interesser før det blir aktuelt å godkjenne rettsaktene som en del av EØS-avtalen. Til komiteens tilråding III, som handler om den store forskjellen på det forrige direktivet og det reviderte: Norge er kjennetegnet av at en stor del av befolkningen bor spredt, med utslipp til et kystvann med rikelig med oksygen, og hvor Atlanterhavet er nærmeste nabo. Dette er grunnen til at det i det forrige direktivet lå en tilpasning til det som tidligere er omtalt som mindre følsomme områder. Den er nå fjernet. I praksis snakker vi om hele kysten, fra Lindenes til Kirkenes, som risikerer å få innført rensekrav det strengt tatt ikke er behov for.

Vi snakker her om de aller vanskeligst stilte i samfunnet vårt. Vi er enige i salen om at vi har store utfordringer når det gjelder å bygge boliger. Vi vet at det er et marked som sørger for at vi har kommet i denne situasjonen. Vi vet også at det er en del føringer som kan gjøres fra Stortinget, som vi ikke har fått på plass. Man er i ferd med å gjøre endringer som peker ut retninger med tanke på både bruk av husbank og dette med å bevilge penger, men fortsatt er dette noe som står i stampe. Statsråden poengterte at man hadde lagt fram en boligmelding. Det tror jeg er veldig klokt. Jeg tror det er veldig klokt å lage en boligmelding når man skal beskrive et såpass stort spekter som man har innenfor akkurat dette boligmarkedet. I en boligmelding peker man på en del utfordringer man skal jobbe med. Jeg er ikke i tvil om at denne regjeringen jobber med å løse de utfordringene, men jeg har nok en litt annen oppfatning av at man ikke trenger å velge om man lager en boligmelding eller om man lager en strategi. I min verden er faktisk strategi et verktøy man kan bruke politisk for å ivareta det som er viktigst når ressursene er knappe, og når utfordringene er store. Derfor stemmer vi i Senterpartiet for dette ene forslaget. Vi mener at når situasjonen er vanskelig, må vi prioritere de vanskeligstilte først. Det er det som skal gjøres i dette strategiarbeidet, slik vi oppfatter det. Dette er etter min oppfatning ikke partipolitikk. Når vi klarer å samle oss såpass bredt i en blomstrende bukett – for det er egentlig det som står bak dette forslaget – er det et signal til regjeringen om at vi ønsker at dette skal prioriteres. Om man så da ikke stemmer for det, er det i hvert fall for meg svært viktig at man tar disse signalene – i en debatt som går på overtid, som folk trodde skulle ta rimelig kort tid, fordi man mener det er viktig.

Senterpartiet støtter forslaget som blir fremmet, for vi ser med bekymring på situasjonen for bostedsløse. Bolig er helt sentralt for at folk skal ha trygghet i hverdagen. Dessverre har det vært en negativ utvikling her de siste årene. Den forrige strategien har også gått ut, samtidig som antallet bostedsløse og bruken av midlertidige botilbud øker. Et flertall av de skriftlige innspillene til saken støtter behovet for en koordinert strategi for å hjelpe på situasjonen med bostedsløshet. Det er jo ikke slik at en strategi nødvendigvis er det tiltaket som gjør at dette skjer hurtig, men i dette tilfellet mener vi at en strategi må på plass, for å koordinere alle de tiltakene som vi nå jobber med når det gjelder bosteder. Den sosiale dimensjonen av det må ikke bli glemt. Innspillene framhever særlig behovet for konkrete tiltak mot bostedsløshet, styrket kommunal kapasitet og oppfølging av boligsosialloven samt prioritering av barnefamilier, personer med rusutfordringer og psykiske helseutfordringer og mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette er såpass viktig at vi, etter min oppfatning, vel ikke behøver en type diskusjon i Stortinget der vi sier at dette er vi for, eller dette er vi mot. Dette er noe vi må løse i fellesskap. Boligpolitikk betyr enormt mye for mennesker i hverdagen. For dem som har det verst, og som har de største utfordringene, er dette helt avgjørende. Det er et politisk ansvar å hjelpe vanskeligstilte med å komme seg inn på boligmarkedet og å motvirke at innbyggere i Norge blir bostedsløse. Belastningen ved dårlige boforhold, og ofte med hyppige flyttinger, er stor. Derfor trenger vi en ny og helhetlig boligsosial strategi, som tar tak i de utfordringene vi nå står i. Senterpartiet støtter forslaget om at regjeringen utarbeider en slik strategi. Uansett om det ikke blir flertall i denne saken, tror jeg når det gjelder disse momentene, som også forrige representant var inne på, at vi har all mulighet ved senere anledninger til å prøve å løfte disse sakene så samlet som mulig, slik at vi i fellesskap får fortgang for noe som er krevende i Norge i dag.

Senterpartiet mener at Norge skal stille opp for Ukraina og Ukrainas frihetskamp, av både moralske og sikkerhetsmessige hensyn. Det som foregår i Ukraina nå, er sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og bistandspolitikk. Det er en situasjon som vil prege Europa i mange generasjoner. Det er slik at Ukraina slåss – i stedet for oss – en kamp mot et russisk regime som vi har definert som en trussel mot oss i mange, mange tiår. Norge har tatt imot nesten 100 000 ukrainere, og norske kommuner og lokalsamfunn har deltatt i et krevende krafttak for å få dette til. Tusenvis av mennesker har bidratt og bidrar for å sikre at de som kommer, tas imot på en best mulig måte – i både by og bygd over hele Norge. Det er en mobilisering for ukrainere, og den ligger i hjerteroten til veldig mange nordmenn. Solidaritet med flyktninger er viktig, og det er riktig. Samtidig kommer ikke et slikt krafttak uten konsekvenser, bl.a. for både boligmarked, kapasitet innen helse- og utdanningstilbud, stabilitet i lokalsamfunnet og mulighet for integrering. De to tingene må vi diskutere sammen, både her på Stortinget og ute i kommunene og lokalsamfunnene. Ukrainske menn skal fortsatt ha mulighet til å søke asyl på vanlige vilkår. I Senterpartiets alternative budsjett for 2026 foreslo vi at ukrainske menn ikke skal være omfattet av ordningen med kollektiv beskyttelse – og det er den kollektive beskyttelsen vi snakker om. Ukraina er i en situasjon hvor de fører en kamp. De trenger sine krigere i den kampen, og de trenger også beskyttelse for dem som har det behovet. Den individuelle vurderingen mener vi er rett, og det foreslo vi for mange måneder siden, da vi fremmet dette i vårt alternative statsbudsjett. Regjeringen har sendt ut på høring et forslag om at ukrainske menn mellom 18 og 60 år, med enkelte unntak, ikke lenger skal få midlertidig kollektiv beskyttelse. Det innebærer at disse ikke lenger vil få midlertidig oppholdstillatelse basert på en gruppevurdering, og de kan i stedet søke asyl etter ordinære regler. For oss i Senterpartiet er det viktig at regjeringen gjør nødvendige tilpasninger i ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse når situasjonen tilsier det, og at denne innstrammingen ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Vi støtter FrP i denne saken og har et forslag sammen med dem, for vi mener at det må være et påtrykk i det viktige arbeidet som også regjeringen har signalisert.

Jeg vil nesten gjenta det samme som jeg sa i stad, at vi må prøve å kunne enes om vedtak som gjør at vi kan løfte oss framover. Det vedtaket og de forslagene som det er referert til i denne saken, jeg tenker da på anmodningsvedtaket og forslagene, peker framover og ønsker å gjøre noe med årsakene. Vi kan ikke stikke hodet i sanden og underslå at det er en utfordring for de kommunene som her er nevnt, bl.a. Fredrikstad, når man kommer i den situasjonen man kommer i. Men det vi andre prøver å foreslå her, er jo at det skal være mindre sekundærbosetting. Vi må prøve å gjøre noe med årsaken, og den årsaken ligger ikke i Fredrikstad kommune, den årsaken ligger i andre kommuner i landet. Det er klart at hvis den integreringen fungerer godt og folk forblir i lokalsamfunnet, er det en god løsning.

Det viktigste i denne debatten må jo være å prøve å få til breie forlik som gjør at man faktisk kan klare å løse disse utfordringene i framtiden. Vi i Senterpartiet mener at spredt bosetting ute i kommunene, i kommuner som er med på å legge premissene for hvor mange flyktninger de skal ta imot, med et introduksjonsprogram som gir det rommet kommunene trenger, og ikke minst at vi etter introduksjonsprogrammet er ferdig, klarer å følge opp dette når det gjelder både arbeidslinje, studier og en normalisering av situasjonen som flyktning, er det vi egentlig snakker om, å prøve å normalisere en situasjon som er svært unormal når man kommer inn i landet. Det vil vi ikke lykkes med når få kommuner tar imot for mange, som vi da ikke har kontroll på, slik som ved sekundærbosetting. Da må man selvfølgelig løse de problemene der og da, men samtidig, mener jeg det er svært viktig at vi prøver å gjøre mest mulig for at denne bosettingen også i framtiden forblir spredt etter introduksjonsprogrammet. Jeg er helt overbevist om at det er et kjernespørsmål i det arbeidet vi skal gjøre. Da nytter det ikke å være naiv. Da må man se på hvilke realiteter det er på de stedene det er problemer, og tørre å prate om det. Vi må også tørre å prate om det som er en suksess, der man klarer å få til dette på en god måte. Den balansen er egentlig det saken dreier seg om, og i den balansen er det svært viktig at vi finner disse brede forlikene. Som representanten Tage Pettersen nevnte, og som jeg også nevnte i replikkordskiftet, og jeg nevner det igjen, er dette konkrete tiltak som man må være åpen for, og ikke være redd for og derfor si nei, fordi det kanskje ikke er pakket inn i akkurat ens egen partitilhørighet. Barns beste er et fornuftig hensyn. Å ta hensyn til barns beste gjør vi over alt i alle andre sammenhenger, og det burde vi også gjort i denne sammenhengen når det gjelder integrering.

Selv om det ikke blir flertall for noen av de forslagene som foreligger i denne saken, refererte jeg i mitt innlegg til et anmodningsvedtak som ble fremmet før sommeren, og som det ble flertall for. Der ba Stortinget regjeringen komme tilbake med forslag om å innføre tiltak for å motvirke at bosatte flyktninger flytter fra bostedskommunen ved endt introduksjonsprogram. Mye av dette replikkordskiftet har også dreid seg om dette. Jeg vil framheve et forslag som Høyre og Senterpartiet har fremmet i denne saken. Det er det som går på barns beste, og om det kan være et kriterium som kan vurderes med tanke på en eventuell utfordring med sekundærbosetting. Har statsråden noen tanker rundt akkurat den problemstillingen?

Integrering skjer hver dag, i alle kommuner og i alle lokalsamfunn, gjennom arbeid, språkopplæring og deltakelse i frivillig arbeid. Integrering skjer når samfunnet åpner seg opp og folk møtes på felles arenaer. Samtidig må vi anerkjenne at det er en utfordring at bosatte flytter fra bostedskommunene ved endt introduksjonsprogram, uten å ha en jobb eller studieplass i den kommunen de flytter til. Noen kommuner i landet opplever dette som svært krevende. For å sørge for god integrering mener Senterpartiet at det er viktig å bosette flyktninger i hele landet. Selv om to av tre flyktninger blir boende i bosettingskommunene, er det en forholdsvis stor andel som flytter til noen få kommuner. Det er denne utfordringen vi behandler i denne saken. For Senterpartiet ligger den kommunale friheten som en bunnplanke i all vår politikk. Derfor er vi helt imot å overstyre kommunene, slik Høyre og Frp tar til orde for. Det er feil løsning på denne utfordringen. Kommunene vet best om de vil ta imot flyktninger, og eventuelt hvor mange. Det skal ikke vi på Stortinget definere på deres vegne. Senterpartiet har fremmet forslag der vi ber regjeringen komme med tiltak som sørger for spredt bosetting av flyktninger, også etter endt introduksjonsprogram. Det er for å unngå at det i enkelte kommuner, slik som Sarpsborg, blir en utfordring med utenforskap og dårlig integrering. Vi er også med på et forslag der vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak som sørger for at flyktninger blir boende lenger i bostedskommunen, og regjeringen må også komme med konkrete tiltak som hjelper kommunene som står i disse krevende utfordringene knyttet til sekundærbosetting. Før sommeren ble det fremmet forslag som det var flertall for i Stortinget, og som ble til et anmodningsvedtak. Da er det viktig at regjeringen følger opp dette anmodningsvedtaket, som innebærer et forslag om å innføre tiltak for å motvirke at bosatte flyktninger flytter fra bostedskommunen ved endt introduksjonsprogram. Dette vedtaket er fortsatt til oppfølging hos regjeringen, og Senterpartiet understreker at regjeringen så raskt som mulig må komme tilbake til Stortinget med en oppfølging av vedtaket. Det er egentlig det som blir foreslått her også – at vi forsterker den jobben som Stortinget har anmodet regjeringen om før. Til slutt vil jeg trekke fram hvor godt kommunene jobber med integrering. Eidsfjord i Vestland, Lebesby i Finnmark og Skjåk i Innlandet er blant kommunene i landet med høyest andel sysselsatte ukrainere. Det viser hvordan mindre kommuner er svært gode på integrering, og all honnør til jobben de og alle andre kommuner i landet gjør. Jeg tar opp forslaget Senterpartiet har alene.

FNs bærekraftsmål er nasjonalstatenes felles plan for å sikre sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft – et arbeid Senterpartiet mener det er viktig å følge opp, og det må følges opp i alle dimensjoner, både sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Vi må sørge for en rettferdig og god sosial og geografisk fordeling i arbeidet med bærekraftsmålene. Her, som i arbeidet med beredskap, har kommunene en nøkkelrolle. I en internasjonal situasjon hvor bærekraft blir utfordrende i mange sammenhenger fordi situasjonen endrer seg fra minutt til minutt, er det særdeles viktig at vi klarer å tufte mye av dette arbeidet på det som er nærmest de menneskene det angår. Kommunene har kanskje den mest sentrale rollen i å sørge for gode lokalsamfunn over hele Norge. Derfor mener Senterpartiet at det er viktig at det ikke kommer overkjøringer og reguleringer som begrenser lokaldemokratiet i arbeidet med bærekraftsmålene. Hvis man mener at lokaldemokratiet ikke kan ivareta de dagligdagse utfordringene rundt bærekraft, er mitt spørsmål: Hvem skal gjøre det da? Nasjonale føringer er ikke noe annet enn at det er føringer til noen som skal gjennomføre dette i praksis. Vi ønsker ikke å begrense lokaldemokratiet i arbeidet med bærekraftsmålene. Det er i lokaldemokratiet vi finner de gode lokale løsningene. Det er derfor vi i Senterpartiet, sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og FrP, står bak forslaget til vedtak: «Stortinget ber regjeringen gi kommunene større handlingsrom i areal- og naturforvaltning, og fjerne unødige sentrale restriksjoner.» Dette er et godt og viktig vedtak som vi forventer at regjeringen følger opp, og kommer tilbake til Stortinget med konkrete endringer som følger opp dette vedtaket. Norge har et fortrinn som energinasjon. Det er derfor viktig at bærekraftsmålene ikke brukes som en begrunnelse for å svekke norsk olje- og gassindustri. Vi må se på dette i et langtidsperspektiv. Jeg vil samtidig også advare mot at vi får et stadig økt regelbyråkrati og mange kostnadsdrivende krav når det kommer til offentlige anskaffelser.

På vegne av representanten Bent-Joacim Bentzen og meg selv har gleden av å fremme et representantforslag om bedre integrering av familieinnvandrere.

Redningstjenesten er et eksempel på en tjeneste som har vart helt siden 1960-tallet, og som har gjort en fantastisk jobb langs kysten. Etter min oppfatning er det gjerne fordi operatøransvaret i stor grad har vært hos Forsvaret, mens justis har fokusert på selve redningstjenesten. Nå er vi kommet i en situasjon at vi skal investere i fregatter, og vi skal nå utløse en opsjon knyttet til SAR Queen-helikopter til redningstjenesten. Mitt spørsmål er: Har det vært noen kommunikasjon her mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet om å se disse opsjonene i sammenheng, for å kunne spare penger og kanskje også oppnå et resultat hvor vi får tre eller fire helikopter som en del av opsjonen, istedenfor bare to?

Redningshelikoptertjenesten har siden slutten av 1960-tallet vært en viktig del av Norges samlede redningsberedskap. Senterpartiet er opptatt av å følge opp Totalberedskapsmeldingen og Stortingets tidligere vedtak om overføring av redningshelikopterbasen i Tromsø fra sivil operatør til Forsvarets 330 skvadron og dermed sikre militær drift av redningshelikoptrene i Norge. Da vi utover i 2025 fikk signaler om at regjeringen hadde igangsatt nye utredninger for det framtidige operatøransvaret for Tromsøbasen, samtidig som fristen for å utløse opsjonen på nye helikoptre var nært forestående, var det viktig for oss i Senterpartiet å få ryddet unna den usikkerheten som var skapt, og få saken til Stortinget så raskt som mulig. Det er bakgrunnen for vårt representantforslag. En enhetlig redningshelikoptertjeneste under militær kommandostruktur er viktig av flere grunner. For det første gir det økt kapasitet som følge av muligheten til å innsette spesialstyrker på norsk sokkel. Det er viktig at det militære kontraterrorberedskapsoppdraget ivaretas og styrkes i den urolige sikkerhetspolitiske tiden vi lever i. For det andre gir SAR Queen økt rekkevidde som styrker beredskapen langs kysten. En overføring av operatøransvaret til Forsvaret vil sikre lik standard, herunder lik vedlikeholds- og opplæringsstruktur som ved de andre basene som opereres av 330-skvadronen. Redningshelikoptre under militær kommandostruktur gir bedre beredskap i krisesituasjoner og muliggjør kontraterrorberedskap over hav og bedre sikring av installasjoner på norsk sokkel. Jeg vil understreke at med Tromsøbasen som en del av 330-skvadronen vil skvadronen være gripbar og kunne rekvireres til oppdrag i hele spennet mellom fred, krise og krig. I situasjoner høyt i krisespekteret bør operatøren kunne fly taktisk, noe sivile piloter ikke har den samme forutsetningen for å kunne gjøre. Ansvaret for å utløse opsjon på to eller flere helikoptre ligger hos regjeringen. Senterpartiet støtter forslaget i proposisjonen, men jeg forventer at regjeringen vurderer behovet utover det som ligger i proposisjonen. La meg derfor kort påpeke at innkjøp av SAR Queen også til fregatt kan spare staten for store summer, om vi skal følge forsvarssjefens uttalelser om «two navies, one fleet». Britene har som kjent SAR Queen på sine fregatter, den samme typen som Norge nå anskaffer. Å gå inn i et nytt anskaffelsesløp på tilsvarende maskiner er dyrt sammenlignet med å utløse opsjonen som nå ligger på bordet. Det ansvaret faller på regjeringen, og vi må forvente at det er en prosess på tvers av departementer som i sum gir den beste løsningen.

Takk for svaret. I mitt innlegg nevnte jeg – og refererte til – det som statsråden sa i en uttalelse til saken, og jeg refererer det igjen: «Når ordningen utvides til å omfatte overtredelser av legemiddellovens straffebestemmelse om befatning med mindre mengde narkotika til egen bruk, må det gjøres en vurdering av om politiet og andre relevante myndigheter i noen tilfeller bør ha tilgang til opplysninger om vedtatte forenklede forelegg i disse sakene, og om det er behov for registrering utover det som er praksis i dag.» Jeg hørte hva statsråden svarte, men kan hun prøve å gi noen eksempler på hva hun legger i det som var svaret i forbindelse med saken?

Jeg ønsker å følge opp lite grann det som den forrige taleren snakket om, som gjaldt Politihøgskolen. I en tid da samfunnssikkerhet, beredskap og forebygging står høyt på den politiske agendaen, er det bekymringsfullt at flertallet velger å overse de sikkerhetsmessige virkningene dette vil kunne få. Det er nærliggende å spørre statsråden om det er irrelevant at framtidige politifolk ansatt i Forsvaret, og andre med tilsvarende stillinger som innebærer maktbruk og samfunnsvern, kan maskere gjentatte lovbrudd og bruk av illegale rusmidler ved å vedta forenklede forelegg uten at det kan framkomme på rullebladet. Mitt spørsmål er: Er dette en sikkerhetsrisiko eller ikke?

Senterpartiet gikk imot stortingsflertallet som våren 2025 vedtok endringer i den strafferettslige reguleringen av befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk. Uten forutgående utredning vedtok flertallet at forenklet forelegg heretter skal være normalreaksjonen overfor personer over 18 år i disse sakene. Den praktiske konsekvensen er at slike lovbrudd ikke vil komme fram i politiregistre, og at klareringsmyndigheter ikke kan avdekke tidligere eller nåværende bruk eller besittelse av narkotika. Det gikk ikke mange månedene før vi så de første følgefeilene av vedtaket. I høst vedtok styret ved Politihøgskolen å endre inntaksreglementet slik at personer som har fått et forenklet forelegg for mindre mengder narkotika til eget bruk, nå kan komme inn på Politihøgskolen på lik linje med andre. Alle som har vært gjennom en klareringsprosess, vet at bruk og besittelse av narkotika er en vesentlig del av bakgrunnssjekken som gjøres. For det første er narkotika ulovlig. Anskaffelse av narkotiske stoffer betyr også ofte kontakt med kriminelle miljøer, en kontakt som kan skape et avhengighetsforhold som kan misbrukes. Når slike lovbrudd maskeres bak forenklede forelegg, vil det altså gjøre det vesentlig vanskeligere å avdekke om en person faktisk er rusavhengig eller utviser dårlig dømmekraft når det gjelder illegale rusmidler, hvilket også kan si noe om personens holdning til lover og regler mer generelt. Det er alvorlig i en tid vi står foran og er i akkurat nå. For personer som søker utdanning eller arbeid i politiet, Forsvaret eller andre samfunnskritiske virksomheter, kan dette utgjøre en sikkerhetsrisiko. Jeg merker meg at statsråden i sin uttalelse til representantforslaget skriver følgende: «Når ordningen utvides til å omfatte overtredelser av legemiddellovens straffebestemmelse om befatning med mindre mengder narkotika til egen bruk, må det gjøres en vurdering av om politiet og andre relevante myndigheter i noen tilfeller bør ha tilgang til opplysninger om vedtatte forenklede forelegg i disse sakene, og om det er behov for registrering utover det som er praksis i dag.» Jeg oppfatter det slik at statsråden anerkjenner problemstillingen som er reist i Senterpartiets representantforslag. Når en nå ser hvilke konsekvenser dette kan få, er det overraskende at det samme flertallet fortsatt velger å se bort fra de risikoene dette medfører. Senterpartiet mener det er nødvendig å sikre at slike lovbrudd føres inn i reaksjonsregisteret og framkommer i politiattesten. Avhengighet er en sykdom. Alle er enige om at de som er syke, skal få bedre hjelp, men det står ikke i motstrid til samtidig å legge til rette for å trygge rikets sikkerhet.

Hvis ikke en videregående skole i Lom oppfyller de distriktsmessige hensyn Senterpartiet har understreket at skal gjelde i våre merknader til privatskoleloven, hadde ikke loven fungert etter sin intensjon. Solidaritet og arbeidet for at alle skal ha samme mulighet, uavhengig av forutsetninger, økonomi eller bosted, er selve kjernen i vårt politiske engasjement. Da Jotunheimen privatskole åpnet, ble det skrevet historie i Lom. Det var et folkehav, det var bygdemobilisering, det ble flagget, og fortjente godord ble utdelt. Dette har blitt lagt merke til i hele landet. Det har gått fra oppstart av skolesaken i Innlandet fylkeskommune i oktober 2023 til fakkeltog og kjemping mot nedlegging av den offentlige skolen i 2024 via nedlegging oktober 2024, oppstart av privatistskole i 2025 til regjeringens godkjenning av privatskolen 19. januar 2026. Nå vil skolen motta statsstøtte fra skoleåret 2026/2027 og være godkjent for inntil 120 elevplasser. Det er svært viktig at regjeringen sikrer at nåværende elever ved Jotunheimen privatistskole som fullfører og består sitt skoleløp i 2026, får rett på førstegangsvitnemål på lik linje med andre elever som fullfører videregående opplæring. Folket og forkjemperne for skolen tok saken i egne hender da Høyre, Arbeiderpartiet og MDG gjennom et særdeles dårlig politisk håndverk la ned flere videregående skoler etter at Senterpartiet hadde kjempet en innbitt kamp i fylkestinget. Den offentlige fellesskolen er hovedpilaren i det norske utdanningssystemet. Fellesskolen er et viktig konkurransefortrinn for Norge. Likevel: Friskoler utgjør et viktig supplement til det offentlige skoletilbudet og gir barn og unge i ulike deler i samfunnet mulighet til å velge andre alternativer i skoleløpet. Distriktspolitiske hensyn som bosetting, rekruttering og tilgang til utdanningstilbud bør vektlegges for at en skole bør godkjennes. Kampen for skolen viser hva Bygde-Norge kan stille opp med når de blir tråkket på. De må møtes med støtte, ikke motstand. De tok ansvar, de mobiliserte og brukte sin unike gjennomføringskraft for å sikre et skoletilbud for ungdommen, bredere enn noen gang. Det var en seier for lokaldemokratiet og for ungdommen. Noen ganger må vi politikere være faste i klypa slik at alvoret blir forstått. Det har vi i Senterpartiet vært i denne saken, og det er et godt og klokt vedtak statsråden har gjort. Jeg er imponert over arbeidet som er lagt ned, og særdeles fornøyd med beslutningen som er tatt. Nå kan Jotunheimen vidaregåande skule bruke all energi på å utvikle skolen videre. Jeg er rimelig sikker på at det blir utviklet til noe bedre, så denne historien er ikke slutt på dette området.

Som jeg sa i mitt innlegg, er jeg rimelig sikker på at det vi har behandlet i dag, vil medføre at man får større fleksibilitet ute i kommunene. Jeg tror kommunene har en særdeles viktig rolle, både sammen med dem som er boligutviklere, og ikke minst kommunen selv, knyttet til det de ønsker å oppnå, og ikke minst det som går på potensielle kjøpere, at man har kontroll på markedet. Likevel er det viktig, tror jeg, at det brukes med kløkt, og at dette ikke ble oppfattet som et direkte pålegg til dem som skal investere, og jeg er sikker på at kommunene klarer å tilfredsstille de kravene. I og med at vi nå debatterer lite grann noe som går utover det som står i denne proposisjonen, er jeg også helt enig i det som går på forenkling og å få ned kostnader. Samtidig, når jeg leser tildelingsbrevet fra Husbanken, er jeg ikke så sikker på om det er forenkling. Da er spørsmålet mitt til ministeren: Er han i gang med å se på forenklinger i forhold til Husbanken og regelverket som de beskriver i sitt tildelingsbrev?

Senterpartiet har et mål om at flest mulig skal få bygge og eie sin egen bolig, og eierlinjen i norsk politikk skaper trygghet i bomiljøene og mulighet for privat sparing. Å eie bolig skaper også trygghet og gode rammer for familier. Et velfungerende boligmarked er en forutsetning for nærings- og samfunnsutvikling i lokalsamfunn over hele Norge. Veien inn i boligmarkedet er blitt mer krevende for mange de siste tiårene. Det er en utvikling vi nå må ta på alvor, og vi må finne måter å gjøre det lettere for folk å få seg bolig på. Et mål for Senterpartiet er å legge til rette for at kommunene kan utvikle et variert boligmarked tilpasset innbyggerne i ulike livsfaser. Forslaget som ligger i proposisjonen, gir kommunene muligheten til å kreve at noen tomter blir bygget som borettslag, og jeg har stor tro på og tillit til at kommunene vil bruke dette som et verktøy der hvor de ser at det kan gi den rette løsningen og den rette boligsammensetningen i deres kommune. Dette kan også bidra til å sørge for mer stabile boforhold og at boliger i størst mulig grad blir kjøpt av privatpersoner, og det er kommunene som selv er best egnet til å se om dette er et tiltak som fører til mer boligbygging i egen kommune. Det pågår nå en debatt, som for så vidt ikke er ny, i kjølvannet av kommunekommisjonens første delrapport. Kjernen i den debatten er hvordan vi kan gi kommunene mer frihet til å finne de lokale løsningene, og den proposisjonen vi i dag behandler, handler egentlig om den friheten. Vi gir kommunene et verktøy som de kan bruke, og lokaldemokratiet gjennom kommunestyrene er de som er best egnet til å benytte seg av dette verktøyet, hvis de ønsker det. Det er jo det som kanskje er kjernen i hele proposisjonen: Om kommunene ønsker det, har de en mulighet til å gjøre det. Dersom kommunene da ønsker å finne andre løsninger som er best egnet i egen kommune, gjør de det. Fleksibilitet og et samarbeid med kommuner, med innbyggere og ikke minst med potensielle boligkjøpere er helt essensielt. For å få til gode, treffsikre prosjekter, både i byer og i distriktskommuner, er den handlefriheten viktig. Vi i Senterpartiet ser dette som en mulighet i like stor grad som en innskjerping av handlefriheten, med tanke på hvordan boliger skal tilpasses lokale forhold.

Hver femte person i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, hovedsakelig av helserelaterte årsaker. Om lag 100 000 unge voksne står utenfor arbeid eller utdanning, og rundt 70 000 får helserelaterte ytelser. Det er et mål om å se helse og arbeid mer i sammenheng – det er et mål mer enn noen gang. Sykefraværet er høyt, og muskel- og skjelettlidelser er en hovedårsak til at mange står utenfor arbeid. Et styrket arbeidsrettet rehabiliteringstilbud er derfor nødvendig for å redusere fravær og utenforskap. Dette er et samfunnsoppdrag. Sykefravær og frafall øker, særlig blant unge, til tross for store offentlige ressurser til ulike tiltak. Dagens anbudsregime skaper uforutsigbarhet og svekker muligheten for langsiktig kompetansebygging og -utvikling. Anbudssystemet gjør fagmiljøene utsatt for nedbygging ved hvert utløp av kontrakt. Vi trenger flere døgnplasser innen rehabilitering generelt og arbeidsrettet rehabilitering spesielt. Rehabilitering er ikke et innkjøp som tåler en ren prislogikk. Når anbud blir innrettet slik at pris veier tyngst, står vi i fare for å få et dårligere tilbud til pasientene og en nedbygging av sterke lokale fagmiljøer, som Unicare Steffensrud i Vestre Toten. Steffensrud er et rehabiliteringsmiljø i Oppland med nærhet til både Gjøvik og hele Mjøsregionen. For meg har det vært viktig å høre direkte fra dem som står i dette hver dag, fagfolkene og miljøet som bygger opp pasienter etter sykdom og skade. Det vi fikk høre på Steffensrud, gjør inntrykk, og det forplikter. Anbudsprosessen har skapt uro for dem som er ansvarlig for tjenestene, ansatte, de som er opptatt av fagmiljøet, pasientene og lokalmiljøet – men ikke ministeren og byråkratiet. Det er spesielt. Derfor har vi i Senterpartiet løftet saken inn i Stortinget og krever at anskaffelsen stanses der kontrakter ikke er inngått. Dette er det et flertall for. Dette er det et flertall for i Stortinget. Det betyr at rehabiliteringsanskaffelser i Helse sør-øst og i Helse Midt-Norge blir satt på vent. Dermed videreføres dagens avtaler inntil nye, faglig forankrede kvalitetskrav og en langsiktig plan for rehabiliteringsfeltet er lagt fram. Rehabiliteringstilbudet har i flere år fått sterk kritikk av Riksrevisjonen. Dagens anbudsprosess fører til en nedbygging av spesialisert rehabilitering. Steffensrud er et eksempel på det. Vi må tenke nytt. At det er mangel på kunnskapsgrunnlag, er jo helt åpenbart når vi hører debatten i denne salen. Derfor ønsker vi at regjeringen innen 2027 legger fram en forpliktende handlingsplan for et likeverdig rehabiliterings- og habiliteringstilbud i hele landet.

Anleggsnæringen sliter tungt om dagen. Selv om det er satt i gang en del store infrastrukturprosjekter, er det krevende for små og mellomstore entreprenører som opplever en oppdragstørke. Både under finanskrisen i 2009 og under pandemien i 2020 satte Statens vegvesen i gang tiltakspakker med små og mellomstore prosjekt som var viktige for små og mellomstore entreprenører. Statens vegvesen har for tiden store satsinger innenfor bl.a. digitalisering og IT samt byvekstavtaler. Disse satsingene inneholder store beløp, men det er lite av dette som kommer ut til vei i form av anleggsprosjekter. Hva tenker statsråden om å sette noen av disse satsingene på vent for å kunne realisere mindre og mellomstore prosjekt, og er dette noe statsråden eventuelt vil gå inn og anmode Statens vegvesen om å gjøre?

Det er bra. Det er viktig at prosjektene har høy prioritet og blir igangsatt så fort som mulig. Jeg er kjent med at Statens vegvesen har flere godkjente reguleringsplaner for små og mellomstore veiutbedringer og bruprosjekter. Dette er gode prosjekter som vil øke beredskapen i totalberedskapsåret. Entreprenørene som er avhengige av disse jobbene, utgjør en viktig del av beredskapen i en krisesituasjon. Dette fikk vi demonstrert under ekstremværet Hans. I sitt skriftlige svar til meg viser statsråden bl.a. til en oversikt der det framgår at det er en del bruutbedringer som det kan være aktuelt å gjennomføre, bl.a. i mitt område, rv. 15 og rv. 3. Ut fra den kjennskapen jeg sitter på, er det ingenting som tyder på at Statens vegvesen har til hensikt å lyse ut noen av disse prosjektene i 2026. Hva tenker statsråden om dette, og vil statsråden foreta seg noe overfor Statens vegvesen og sørge for at noen av disse prosjektene kommer ut i markedet?

«Statens vegvesen planlegger utbedring av riksvei 15 fra Graffer til Lom sentrum i Lom kommune. Dette er et viktig og godt prosjekt som har til hensikt å bedre trafikksikkerheten og fremkommeligheten på denne strekningen. Vegvesenet har hatt forslag til reguleringsplan ute på høring høsten 2025. Etter at fristen gikk ut, kom NVE med flere innsigelser. Det er uheldig at det oppstår situasjoner som dette, der staten selv stikker kjepper i hjulene for staten. Viktige prosjekt blir forsinka, og kostnadene øker. Er statsråden enig i at slike innsigelser er uheldige?»

Jeg stilte også spørsmål om en slik avtale sikrer at vi får tilgang til det koreanske markedet. Det har vel vært en utfordring når vi tidligere har kjøpt koreansk materiell. Har dette vært en del av forhandlingene?

Et slikt kjøp gir en helt ny dimensjon i det norske forsvaret, spesielt for Hæren, som flere har påpekt. Når vi snakker om en ny dimensjon, er dette også strategisk på alle mulige måter. Er det lagt opp til forpliktelser på myndighetsnivå i denne typen anskaffelse, og sikrer industrisamarbeidet gjensidig tilgang til både Norges og leverandørens forsvarsmarkeder?

Spørsmålet dreier seg overraskende nok om langsiktig presisjonsild. Jeg sier både «langsiktig» og «langtrekkende», for det er litt av dilemmaet vårt i denne saken. Jeg ønsker å få et svar på følgende spørsmål: Hvilke forutsetninger om forpliktende avtaler om industrisamarbeid ligger til grunn i dette prosjektet?

Vi lever i en svært usikker verden, og nettopp av den grunn er det avgjørende at de investeringene vi gjør i det norske forsvaret, er gjennomtenkte og ikke minst langsiktige. Med krig i Ukraina og en amerikansk president som er krevende å forholde seg til, er det viktig at vi velger partnere som står oss nær, der vi kan bygge opp et tett strategisk partnerskap. Det pekes nå i retning av et sørkoreansk alternativ for langtrekkende presisjonsild. Når vi nå står overfor en investering som vil prege Hæren i flere tiår, mener vi i Senterpartiet at det tysk-norske Mars 3-systemet bør vurderes fullt ut før en endelig beslutning tas. Langtrekkende presisjonsild vil gi en helt ny kapasitet for Hæren. Våpen som kan treffe mål med høy presisjon over svært lange avstander, opptil 500 km, styrker vår avskrekkingsevne, vår forsvarsevne og ikke minst vår evne til å manøvrere. Jeg er enig med tidligere forsvarssjef Harald Sunde når han understreker viktigheten av felles våpenplattformer og standardisering med nære allierte. Regjeringen har ikke klart å berolige oss i Senterpartiet om at alle sider ved det sørkoreanske alternativet er godt nok vurdert og det beste valget for framtiden. Derfor ber vi regjeringen om å ta en runde til. Senterpartiet er opptatt av at vi må ta kloke og langsiktige valg når vi investerer i Forsvaret. Derfor bør vi vurdere norsk-europeiske alternativer grundig før vi tar en endelig beslutning. Dette er politikk. Tidligere investeringer har vist at det er mulig å kombinere militær styrke, sikkerhetspolitikk og industriutvikling. Da må vi ikke ta forhastede valg. Selv om debatten ofte handler om de store, nye innkjøpene, må vi prioritere å få det vi allerede har i Forsvaret, til å virke. Det har vi prioritert tidlig i langtidsplanen, og det må følges opp. Anskaffelse av langtrekkende presisjonsild vil være en ny og helt avgjørende dimensjon for norsk forsvarsevne. Det er en kapasitet Hæren mangler i dag, og derfor – nok en gang – må vi være helt sikre på at vi gjør det rette strategiske valget. Dersom vi allerede nå velger bort Mars 3-systemet, vil vi gjøre vår egen våpenprodusent Kongsberg en bjørnetjeneste. Jeg registrerer at flere er særdeles utålmodige og ikke har tid til å vente med milliardkjøp av missiler. Senterpartiet mener vi må stoppe opp og tenke oss om. Dette er en strategisk kapasitet og en ny evne til avskrekking og til å ramme motstanderen på avstander man tidligere ikke har vært i nærheten av. Krigen i Ukraina har gitt oss helt nye lærdommer om teknologisk sårbarhet. Det tysk-norske alternativet Mars 3 fantes ikke da Forsvaret startet prosessen. Anbudsprosessen har blitt innhentet av utviklingen, og vi må vurdere en løsning som fanger opp de siste årenes teknologiske endringer. Våre forsvarsbedrifter er i verdenseliten på missilteknologi, spesielt gjennom Kongsberg-systemene, NSM og JSM. Det vil være særdeles oppsiktsvekkende dersom vi ikke kobler vår ledende rolle innen missilteknologi med anskaffelsen av langtrekkende presisjonsild. Et samarbeid med Tyskland om nye lynraske missiler vil være mer framtidsrettet enn å kjøpe eldre systemer fra andre land. Stortinget kan vanskelig vurdere alle konkrete detaljer, som pris, ytelse og leveringstidspunkt, men det handler om å bygge et strategisk samarbeid med våre nærmeste allierte, samtidig som vi sikrer norske arbeidsplasser og videre utvikling av norsk teknologi. Når regjeringen har søkt sikkerhetsgarantier fra nære allierte ved kjøpet av ubåter – som vi støtter fullt ut, også utvidelsene i denne rammen – og stridsvogner fra Tyskland og fregatter fra Storbritannia, er jeg forundret over at Forsvarsdepartementet ikke har gjort større bestrebelser for å få en eller flere norske og europeiske leverandører med i hele anbudsprosessen. Jeg er enig i at Stortinget skal være forsiktig med å peke ut en leverandør. Industrielle muligheter må likevel være en del av vurderingen hver gang vi skal gjøre denne type beslutninger. Vi må velge løsninger som gjør at norsk industri får utvikle seg sammen med Forsvaret. Vi er vant til at man skal ha gjenkjøpsavtaler, og det er særdeles viktig. I denne saken dreier det seg altså om kapasiteter som kan gå langt utover gjenkjøpsavtaler i markedet vi ser av forsvarsmateriell. Kongsberg er en industri som vil være betydningsfull langt inn i framtiden og må støttes opp av våre egne kjøp.

EUs reviderte avløpsdirektiv vil åpenbart medføre store konsekvenser for kommuner og innbyggere i hele landet. Det er både økonomiske konsekvenser og også rent tekniske konsekvenser, som statsråden selv har vært inne på, som er en del av usikkerheten i disse prosjektene. Det er også de tekniske løsningene. Da har jeg et konkret spørsmål: Dersom Ap-regjeringen ikke hadde blitt tvunget inn i EU-folden og gitt lovnader til EU om at Norge skal sette fart på godkjenning og innføring av diverse EU-direktiver, ville statsråden fremmet tilsvarende nasjonale forskrifter og direktiver med samme krav og føringer som vi faktisk blir tvunget inn i i dag?

Akkurat rundt dette regelverket er det én ting som er sikkert, og det er at det er mye usikkerhet. Siden statsråden av en eller annen grunn ikke har villet svare om hvilke kommuner dette vil gjelde – han har delvis svart på det nå – har vi i Senterpartiets stortingsgruppe bl.a. søkt innsyn hos statsrådens eget departement og Miljødirektoratet. I svar på innsynsbegjæring sommeren 2025 opplyste embetsverket i Klima- og miljødepartementet følgende: Miljødirektoratet planlegger å lage en nettbasert oversikt over alle avløpsanlegg og en vurdering av om de omfattes av revidert avløpsdirektiv eller ikke. Oversikten – og dette er viktig – vil bli publisert på direktoratets nettsider, og denne oversikten vil være offentlig tilgjengelig for alle. Det planlegges for at publisering av oversikten vil skje i løpet av 2025. Nå som 2025 har blitt 2026, når vil denne oversikten som embetsverket i statsrådens eget departement har varslet, bli offentlig?

«Regjeringen varsler nå at den vil innføre EUs reviderte avløpsdirektiv. Menon Economics har estimert at direktivet vil koste Norge over 30 mrd. kr, og peker på 142 kommuner som vil bli rammet av regelverket. Senterpartiet har gjentatte ganger bedt regjeringen om å være åpen om hvilke kommuner som blir berørt. Hvorfor velger regjeringen å holde denne informasjonen tilbake?»

For å lykkes med tryggingen av hele landet må Forsvaret i vesentlig grad, og mer enn i dag, ses i sammenheng med den nasjonale totalberedskapen og samfunnssikkerheten. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at evnen til og verdien av at vi som storting står samlet om viktige sikkerhetspolitiske beslutninger, ikke må undervurderes. Dette betyr en klar tanke om et styrket nasjonalt forsvar og en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, inkludert en styrking av evnen til å tenke strategisk, langsiktig og – kanskje det som er mest komplisert – på tvers av sektorer. Skal Norge stå sterkt i møtet med kriser, må vi gjøre det sammen, med hele landet som forsvarsarena og hele samfunnet som beredskapsressurs. I årene framover skal vi investere i ny teknologi og nytt materiell. Jeg vil likevel understreke betydningen av å styrke grunnmuren. Vi må styrke det Forsvaret vi har her og nå. Det betyr økte satsinger på folk, kompetanse, øving, boliger og kvarter. Vi må bygge volum i alle forsvarsgrener, spesielt i Hæren og Heimevernet. Veksten i Forsvaret inkluderer ikke minst reservister. Her må Stortinget bli enda tydeligere på sitt mandat til Forsvaret. Vi må etablere en struktur for planlagt oppsetting av reservister. Vi må starte med å ta vare på kompetansen til dem som dimitteres. De må organiseres og gjøres klare. Vi må ta vare på militær infrastruktur som vi ikke disponerer i dag: kaserner, skytebaner og verksteder. Vi må handle før verdiene går tapt. For første gang på over 20 år skal den norske landmakten styrkes med reservister. Brigade sør blir den første mobiliseringsbaserte brigaden i Norge på over 20 år, og et viktig skritt mot en mer slagkraftig landmakt. Oppbyggingen av Brigade sør er i gang, og nytt utstyr begynner å komme på plass. Brigaden skal utvikles i retning av å bli på rundt 5 000, som er vanlig i en brigade, og vi har heldigvis – som det også er blitt sagt – en god del personell som er utdannet tidligere, og som ikke er disponert i Forsvaret. Mesteparten av befolkningen bor i sør. Det er hensiktsmessig å ha avdelinger her i sør, både for å kunne operere der hvis det er nødvendig, og som utgangspunkt for å kunne operere i nord, øst eller vest. Hæren skal nær tredobles i størrelse og mer enn det i ildkraft. Det er krevende, og det kreves trening og fasiliteter.

Svalbardmeldingen legger godt til rette for utviklingen av et samfunn som egentlig er i dramatisk endring, med nedleggelsen av gruvesamfunnet, og viktigheten av at vi klarer å opprettholde en bosetting på Svalbard. Statsråden har svart på mye av det som går på velferdstjenester, boliger og aktiviteter, og det som kreves for å leve et godt liv. Mitt spørsmål går mer på det konkrete: Hva slags type arbeidsplasser skal vi ha på Svalbard i framtiden? Det er også lagt ganske mange begrensninger med hensyn til de naturgitte forholdene og en type aktivitet man da ikke ønsker å ha. Arbeidsplasser er helt avgjørende. Hva er planen for å kunne stimulere til ny type aktivitet – og en annen aktivitet enn det som var i gruvene?

Krigen i Ukraina har vist at nasjonal forsvarsevne er helt avgjørende, og utholdenhet er kanskje den viktigste innsatsfaktoren. Beredskapsstruktur, et strategisk valg, krever soldater som er trente, tilgjengelige og klare til innsats. Har Forsvaret den infrastrukturen som kreves for en kraftig økning i bruk av reservister?

Et viktig mål for Senterpartiet er å sørge for små sosiale og geografiske forskjeller og legge til rette for å bygge hele landet. Hele landet skal oppleve vekst, og alle innbyggerne skal ha tilgang på gode tjenester der de bor. Det prioriterte vi i regjering, og det har vi også sørget for i enigheten om budsjettet for 2026. Senterpartiet vil gi kommunesektoren gode nok rammer, slik at de kan tilby innbyggerne gode tjenester. Det har vært debattert i denne salen, men vi har allikevel – og det vil jeg presisere – i budsjettforliket sørget for 3 mrd. kr til kommunene og 1 mrd. kr til fylkeskommunene i ekstra frie midler. I tillegg kommer 600 mill. kr til barnehagene. Det er et løft. Da Senterpartiet var en del av regjeringen, fikk vi på plass en svært viktig endring i inntektssystemet som sørget for mer rettferdig fordeling mellom de skattesterke og skattesvake kommunene. Det kan godt være at det må gjøres noen justeringer i systemet, men prinsippet er helt avgjørende for at det skal være en lik fordeling. Målet er å sørge for at alle landets kommuner kan gi innbyggerne gode tjenester, og inntektsutjevningen er særdeles viktig for å nå dette målet. 2026 er det første året hvor det nye systemet slår ut med full virkning. Senterpartiet har i enigheten også sørget for distriktssatsinger på til sammen 3,3 mrd. kr. For oss har det vært viktig i forhandlingene å få gjennomslag i saker som betyr noe for folk i hverdagen. Jeg vil særlig trekke fram slettingen av studielån i sentralitetsklasse 5 og 6, gratis ferge, økt reisefradrag, jordbruksfradrag og fiskerifradrag, tilskudd til bredbåndsbygging, regionalt kulturløft og regionale forskningsmidler, ingen avgift på gjødsel og norsk matproduksjon, ingen økning i drivstoffavgifter, økte midler til fjellstyrer og midler for å dempe rovdyrkonflikter. Det betyr noe for distriktene. Disse tiltakene sammen med andre deler av distriktspolitikken og økte rammer til kommunene gjør det lettere for folk å bo i hele landet og sørger for at næringslivet får tilgang til arbeidskraft. Senterpartiet mener det er svært viktig at flest mulig får mulighet til å eie sin egen bolig. I dag er det utfordrende å bygge ny bolig i flere distrikt fordi det er dårlig samsvar mellom byggekostnadene og den markedsverdien huset får når det er ferdig. Tilpasninger i lånemodellene, spesielt på nye typer lån, og økte rammer gjennom Husbanken er viktig. Dette fikk vi også gjennomslag for. Kombinasjonen av startlån og privatbanklån er en god mulighet for å sørge for at flere får eie sin egen bolig. Her må stat, kommune og private aktører jobbe i fellesskap for å sørge for at flere flytter til og blir boende i distriktskommunene.

Varig tilrettelagte arbeidsplasser er et godt verktøy for å sørge for at flere kommer i arbeid. Folk får en mer meningsfylt hverdag, og – som mange glemmer – viktig arbeid blir gjort. Det er en utfordring på en del av disse arbeidsplassene som legger til rette for denne type arbeid, at de mangler litt fotavtrykk rundt omkring i landet. De har blitt sentralisert til noen steder, og det er nok ganske store hull rundt omkring i landet, som rett og slett gjør at man ikke får tilgang til dette tilbudet fordi det blir for langt unna, f.eks. Da er mitt spørsmål: Kan de 200 mill. kr ekstra som kom i budsjettenigheten, gis direkte til kommunene, slik at de kan gjennomføre tiltakene med minst mulig byråkrati?

Jeg registrerer at FrP er for statlig styring. En annen problemstilling som har blitt behandlet i denne salen, er å redusere byråkrati og antall ledere og direktører. Senterpartiet fremmet et forslag om å redusere antall direktører, som ble behandlet i stortingssalen 2. desember 2025. FrPs løsning da de svarte på dette, var å fjerne et folkevalgt organ – fylkeskommunene. Det har de redegjort for i denne debatten også, men i valgkampen har FrP vært tydelig på at de gjennomfører, setter og fremmer krav, og de mener at regjeringen utreder og ikke klarer å komme til skudd. Nå hadde de muligheten til å være med på å gjennomføre en reduksjon av disse direktørstillingene. Kan representanten si hvorfor FrP ikke stemte for noen av våre forslag om å redusere antall ledere og byråkrater?

Representanten Larsen er en ringrev fra lokal forvaltning. Jeg tviler ikke i det hele tatt på at hans ønske om mer styring ute i kommunene er noe han virkelig mener. Likevel: Eldreomsorg, skoler og barnehager står for 80 pst. av budsjettene i norske kommuner. Når FrP sier i denne debatten at det skal være statlig finansiering av eldreomsorg, skoler og barnehager, da er det statlig styring. Er representanten for eller imot statlig styring i praksis?

Nå prøvde jeg ikke å lage noen forutsetninger i spørsmålet. Det var et enkelt spørsmål. Spørsmålet var: Hvorfor stemte Høyre imot? Det dreier seg om et system med en fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Kommuner som har fått mer penger på grunn av endringene, er f.eks. Fredrikstad og Drammen, som jeg nevnte i stad. Jeg ber på nytt representanten svare på spørsmålet. Hva er årsaken til at dere stemte imot dette systemet?

Jeg velger å stille spørsmålet om inntektssystemet på nytt, da representanten Kapur ikke svarte på spørsmålet, men mente at Senterpartiet ikke forsto sitt eget inntektssystem – og for øvrig kanskje ikke sitt eget beste. Da spør jeg: Kan representanten forklare hvorfor Høyre ønsket en mindre rettferdig fordeling mellom kommunene, da de stemte imot endringene i inntektssystemet?

Representanten Njåstad og andre representanter fra FrP har i denne debatten vært veldig opptatt av dette med statlig styring og å unngå at kommunene skal bli utsatt for den type virksomhet. Jeg registrerer at når vi går inn og ser på pengebruk, mener FrP og representanten Njåstad at man skal statlig finansiere eldreomsorg i kommunene, vi skal øremerke penger til skoler og barnehager og ressurskrevende brukere. Da reflekterer jeg over om ikke dette er den mest utrerte form for statlig styring, når man sitter på Stortinget og bestemmer at det er eldreomsorg, skoler, barnehager eller ressurskrevende brukere kommunene skal bruke pengene på? Samtidig blir det brukt ord som sløsing. Mener representanten at dette er sløsing fra kommunenes side?

Det er riktig som statsråden sier, og som hun helt sikkert vet, at dette har vært et gedigent spleiselag med veldig mange aktører, både kommunene og ikke minst de som ellers er aktører i markedet. De husholdningene som ligger lengst unna og hvor det er mest krevende å få til dette, er ofte i områder hvor det kan være næringsvirksomhet – jeg tenker da på hoteller, fjellhoteller, hytteområder og slikt – og det er egne regler for hvem som skal få dekket kostnadene til bl.a. bredbånd. Vil det være mulig å være mer fleksibel på det i denne sluttfasen, for å kunne få til de spleiselagene som medfører at 10–15 husstander i en bygd har mulighet til å få bredbånd?

Senterpartiet har sørget for et løft for bredbåndsutbyggingen med 125 mill. kr i 2026. Det medfører at de mest kostnadskrevende og utfordrende tiltakene kan gjennomføres. Det er også et tiltak bl.a. Maskinentreprenørenes Forbund, MEF, har sagt vil føre til mer aktivitet i anleggsbransjen. Mitt spørsmål til statsråden går som følger: Hvordan har statsråden tenkt å sørge for at dette konkret blir gjennomført uten et for rigid regelverk, og at midlene gjøres tilgjengelig for gode prosjekter raskt?

Jeg vil bare starte med å presisere at jeg verken føler meg skammelig – eller det skal vi stryke, så det sa jeg ikke – eller uheldig, eller at jeg gremmes eller har en flau bismak, som er blitt nevnt her. Jeg synes vi har fått en god budsjettenighet. Likevel har jeg et spørsmål som gjelder en del av enigheten. Det ble vedtatt at regjeringen skal vurdere om lån til kommunene bør ha samme risikovekt som lån til staten i kapitalkravsregelverket. I denne sammenhengen bes regjeringen også vurdere om risikovekten til Kommunalbanken bør endres, og om Kommunalbanken bør få status som «promotional bank» – eller, direkte oversatt, som «støttebank» – der målet ikke er å oppnå profitt, men å fremme regjeringens offentlige politiske mål. Gjennom et slikt anmodningsvedtak tar vi det for gitt at Kommunalbanken vil redusere rentene, og at rentekostnadene for kommunene går ned. På hvilken måte ser statsråden for seg at dette arbeidet kan løses?

Arealpolitikk er mer enn bare å ta vare på natur. Arealpolitikk er en forutsetning for vekst og utvikling i mange kommuner. Arealpolitikk er skapt slik at det er en interesse som starter en prosess. Det vi ofte ser med MDGs politikk, er at de kommer for sent inn i prosessen, og at det er innsigelsene som blir resultatet av MDGs politikk. Mener representanten at det er fornuftig at innsigelsen er verktøyet for den arealpolitikken MDG står for?

Jeg vil gjerne følge opp lite grann det representanten Njåstad var inne på. Kommunestyrene består av lokale folkevalgte, og de skal i størst mulig grad bestemme over arealet i sin kommune. Denne oppgaven er en svært viktig del av det kommunale selvstyret og har vært forankret i hundrevis av år i Norge. Geografiske forhold, antall innbyggere og demografi krever nærhet til beslutningene. Det er også lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensen av valgene i arealpolitikken. I tillegg er det slik at 90 pst. av arealsaker starter i kommunene. Er representanten Langballe Dalin enig med Senterpartiet i at vi bør gi mer makt til kommunene og lokaldemokratiet i arealpolitikken?

Jeg har overhodet ingen bitter bismak. Jeg refererte til vårt alternative budsjett med at vi kanskje ønsket enda mer, men vi klarte å forhandle fram et budsjettforlik vi er fornøyd med. Ikke minst klarte vi å forhandle fram et budsjettforlik hvor øremerkingene forsvant nesten uten unntak – kanskje litt på barnehage, med de 600 mill. kr der, ellers er dette frie midler til kommunene. Mange av kommunene er fornøyd med det som har skjedd. Vi er opptatt av å forhandle med noen som også ser på kommunestrukturer og hvordan vi skal organisere oss i framtiden. Jeg opplever bl.a. i Innlandet at Høyres representanter der ser for seg at der hvor vi i dag har 23 kommuner, skal det i framtiden være 6, fordi man ønsker at kommunene skal være en del av det samme som regionsentrene er i dag. En slik politikk ønsker vi oss ikke i Senterpartiet, og derfor er vi fornøyd med det vi har klart å forhandle fram i budsjettforliket.

Vi er i stor grad enig i mye av Fremskrittspartiets politikk med hensyn til det som går på innsigelser og et lokalt selvstyre. Vi i Senterpartiet ønsker at kommunen skal kunne forvalte sine områder, bl.a. arealpolitikk, på en helt annen måte enn det som blir gjort i dag. Der er vi enige. Det som er utfordringen med Fremskrittspartiet, er at de sier de vil fjerne statlige organer, men vi opplevde det motsatte da de satt i regjering. De var jo da med på å styrke de statlige organisasjonene. Vi ser det på Statens vegvesen, vi ser det delvis på hvordan de har organisert jernbanen. For oss er det viktig at vi – også med Statsforvalteren videre i systemet – klarer å få en politikk som gjør at det blir mindre av både innsigelser og detaljstyring.

Det er riktig at Senterpartiet er i en situasjon hvor vi kan være med og støtte de partiene vi mener er viktige for våre kjernesaker. Vi hadde i vårt alternative budsjett 6,5 mrd. kr vi ønsket å styrke kommunene og fylkeskommunene med. Det er mindre enn det det ble gjennomslag for i budsjettforliket, men samtidig mener vi at det er den totale pakken som er det viktigste for oss. Når jeg har hørt en del av innleggene fra andre partier i salen, vil jeg jo si at når det gjelder mye av det bl.a. Fremskrittspartiet og delvis også Høyre står for i en sentraliseringspolitikk, som betyr færre kommuner, større kommuner, bortfall av folkevalgte organer, må det nok en større pakke til for at Senterpartiet skal velge et annet alternativ enn det vi har gjort nå i år.

Når man er opptatt av frivillige organisasjoner og deres arbeid for storsamfunnet, og man putter på én krone, får man igjen fem. De frivillige organisasjonene som bl.a. er listet inn i Senterpartiets alternative budsjett, er frivillige organisasjoner som har god og viktig anerkjennelse ute i hele samfunnet. For oss har det ikke vært noe mål i forhandlingene at vi skal putte én og én frivillig organisasjon inn i det som har vært forhandlingsgrunnlaget med de andre partiene. For oss er dette å vise – navngi og vise for hele verden – at vi setter pris på det arbeidet som gjøres. Istedenfor bare å pakke det inn i noen faste rammevilkår i store potter, ønsker vi å synliggjøre det arbeidet de har gjort. Derfor er de også nevnt i vårt alternative statsbudsjett.

Senterpartiet mener at demokratiet må være tuftet på at folk skal ha mest mulig påvirkning på sin hverdag. Politisk makt må desentraliseres, ikke sentraliseres. Det kommunale selvstyret må tillegges mye større vekt i all offentlig forvaltning. I en urolig verden er desentralisering av makt og myndighet avgjørende for en god og fleksibel beredskap. Evnen til å håndtere det uforutsette krever handlekraftige og selvstendige organisasjoner. Kommunene har en avgjørende rolle i dette arbeidet. For å videreutvikle livskraftige samfunn i hele Norge må vi unngå sammenslåinger og strukturer som flytter makt vekk fra lokaldemokratiet og over til et ansiktsløst statlig byråkrati, et byråkrati som over tid har vokst seg for stort. Generalistkommuner, tre forvaltningsnivåer samt kort avstand mellom de folkevalgte og innbyggerne gir gode muligheter til å flytte flere statlige oppgaver nedover i systemet, stimulere til forenkling og gi innbyggerne nærhet til tjenester som berører dem i hverdagen. Statens oppgave er å bygge opp under kommunenes evne til å planlegge, iverksette og gjennomføre pålagte oppgaver og tjenester på en god måte. Stortinget og regjeringen må bygge strukturer og styringssystemer som underbygger kommunenes viktige rolle i det norske samfunnet. Dette krever vesentlige endringer i dagens styringssystem. I dag opplever kommunene i for stor grad at fragmentert detaljstyring og rigid kontroll fra staten tar for stor plass. Målet med kommunekommisjonen er å sørge for at kommunene får friheten til å finne gode, lokale løsninger, slik at kommunene kan tilby innbyggerne gode tjenester. Det er regjeringens, og særlig kommunal- og distriktsministerens, ansvar å unngå at kommunenes oppdrag blir et resultat av gode intensjoner fra mange andre departementer. Det er flere fagdepartementer som legger føringer for kommunene gjennom normer og bestillinger. Dette må koordineres og styres på en helt annen måte enn i dag. Det er avgjørende at kommunestyrene i størst mulig grad bestemmer over arealet i sin egen kommune. Denne oppgaven er en svært viktig del av det kommunale selvstyret og må ikke pulveriseres. Både geografiske forhold, antall innbyggere og demografi krever nærhet til beslutningene, og i tillegg er det lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensene av valgene de selv fatter. Kommunene står midt i en krevende omstilling. Dette krever konkrete virkemidler som fremmer innovasjon, digitalisering og teknologiutvikling for å legge til rette for gode tjenester, til tross for demografiske endringer. Staten skal stille opp for kommunene og bistå slik at digitaliseringen kan sørge for at de gir bedre tjenester, og frigjøre arbeidskraft der det er mulig. Et redusert statlig byråkrati, gode og forutsigbare økonomiske rammer og en hverdag uten statlig detaljstyring og kontroll vil gi kommunene det løftet de fortjener for å gi gode og hverdagsnære tjenester til folk gjennom hele livsløpet. I vårt langstrakte land har vi ikke noe alternativ. Sterke kommuner med stor handlefrihet er den viktigste forutsetningen for gode lokalsamfunn i hele landet. Norge må ta et større ansvar for sin egen sikkerhet og beredskap framover. Her har kommunene en nøkkelrolle. Kommunene er de som er nærmest innbyggerne og kjenner deres hverdag og hvilke ressurser som finnes til å håndtere det kjente og det ukjente. Det er i kommunene folk bor, og det er her offentlig sektor, det private næringsliv og frivillig sektor finner sitt skjæringspunkt. Vi kan bygge opp infrastruktur og beredskapsorganisasjoner og investere i mye dyrt utstyr, men er det ikke tilstrekkelig med folk som kjenner lokale forhold, vil ikke Norge være rustet for å håndtere krisene som kommer, og som mest sannsynlig vil inntreffe hyppigere i framtiden. Når vi nå legger fram et budsjett som øker de frie inntektene, som er tydelig på det kommunale selvstyret og ikke minst er tydelig på hvilke oppgaver kommunene skal ivareta for samfunnet, er det vel så viktig som penger. Vi må sørge for at kommunene får troen på oppgavene og selv klarer å prioritere, slik at de viktigste tingene blir gjort først.

Jeg tror vi begge er fornøyd med at vi har klart å styrke kommuneøkonomien. I budsjettenigheten sørget vi også for at brorparten av midlene til kommunene ikke lenger er øremerket, men gis til kommunene over rammen, slik at de selv kan bruke pengene der det er mest behov. Senterpartiet mener inderlig at det er den beste, og kanskje den eneste rettferdige, måten å fordele midlene på. Da har jeg et spørsmål til representanten: Er representanten enig med Senterpartiet i at vi må ha minst mulig øremerking av midler til kommunene, og vil SV følge opp dette i senere budsjettforhandlinger?

Jeg vil gjerne følge opp det som går på inntektssystemet til kommunene. Jeg la merke til at Kapur var veldig tydelig på at man måtte prioritere storbyer, vekstkommuner og regionsentre. Jeg kaller det en politikk som i stor grad da vil bety sentralisering. Senterpartiet har sørget for at inntektssystemet til kommunene ble endret, slik at inntektene blir mer rettferdig fordelt mellom de skattesterke og de skattesvake kommunene. Kommuner som har fått mer penger på grunn av endringene, er f.eks. Fredrikstad og Drammen. Det er kommuner som absolutt trenger dette. Det gjelder ikke bare de minste kommunene, som Senterpartiet ofte blir beskyldt for å ivareta. Kan representanten forklare hvorfor Høyre ønsker en mindre rettferdig fordeling mellom kommunene, siden de stemte imot disse endringene i skattesystemet?

Krigen mot Ukraina er en folkerettsstridig invasjon av en suveren stat. Beretningene fra fronten gjør sterkt inntrykk, og etter Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har Norge stått skulder ved skulder med våre allierte. Vi har vist tydelig solidaritet med det ukrainske folket og reagerer kraftig mot Russland, med historiske sanksjonspakker. Jeg er stolt av den innsatsen Norge gjør, både politisk gjennom donasjoner og økonomiske støtteordninger og ikke minst gjennom kommuner og enkeltmennesker som strekker seg langt for å ta imot og integrere mennesker som er på flukt. Norge har tatt viktige grep for å styrke Ukrainas forsvarsevne gjennom donasjon av forsvarsmateriell, opplæring av personell og bidrag til internasjonale fond. Disse beslutningene har hatt bred støtte i Stortinget og har utgjort en reell forskjell. Det er viktig at man er fleksibel i støtten, lytter til behovene og hele tiden er oppdatert på situasjonen. Hele tanken bak Nansen-programmet er at denne fleksibiliteten skal være førende for det arbeidet regjeringen, med bred støtte i Stortinget, gjennomfører overfor Ukraina. Samtidig må vi erkjenne at konflikten kan bli langvarig, og det har også vært noe av utfordringen, når man skal tenke langsiktig i en konflikt som endrer seg nesten fra uke til uke. Det er svært viktig at vi lytter til hva som er Ukrainas behov, et Ukraina som nå er avhengig av internasjonal støtte for å stå imot russisk aggresjon. Nansen-programmet som et flerårig rammeverk for gjenoppbygging og støtte til Ukraina er et nødvendig og strategisk grep. Å sikre tverrpolitisk enighet for norsk støtte til Ukraina er svært viktig, og jeg setter pris på at regjeringen nok en gang tar et initiativ til å gå igjennom det som er bestemt, og ikke minst se for seg hvordan dette skal være i framtiden. Norges militære og sivile bidrag er omfattende. Det som er utfordrende, er at begge deler er viktig. Det er klart at en nasjon som står i kamp, til enhver tid vil prioritere det som er viktig for dem i hverdagen der og da, men jeg tror også det er viktig for oss at vi tenker litt langsiktig, for det kommer en hverdag etter den Ukraina står oppe i akkurat i dag, og den ukrainske ledelsen, med fokus på å kunne stå imot Russlands aggresjon, trenger kanskje også hjelp til å se for seg hvordan de skal gjenoppbygge samfunnet i etterkant. Vi er nødt til å være fleksible og sikre at våre bidrag er målrettede og effektive basert på de behovene som oppstår, og vi må tilpasse oss den tette dialogen med våre allierte og med ukrainske myndigheter. Derfor er vi i Senterpartiet opptatt av at vi ikke skal legge for mye bindinger på hvordan dette håndteres i hverdagen. Det tror jeg er svært viktig. Vi må også være klar over at både med økonomisk støtte og med donasjoner av materiell følger det risiko. Vi må derfor balansere hensynet til å omsette raskt og effektivt med kravet om å ivareta tilstrekkelig styring og kontroll. I tillegg må vi kunne stille tydelige krav om at mistanker om tilfeller av korrupsjon blir grundig fulgt opp. Vi må unngå alenegang. Norge er et av de landene i Europa som bidrar aller mest. Det er bra. Samtidig må vi kunne forvente at et samlet Europa og Vesten bidrar i størst mulig grad for å møte denne sikkerhetspolitisk krevende situasjonen. Norges innsats handler om å styrke Ukraina i deres frihetskamp. Norsk støtte handler om å forsvare folkeretten, om solidaritet og om å bidra til fred og stabilitet i Europa. Det ansvaret skal vi ta sammen med våre partnere og allierte, også i årene som kommer.

Norsk eksportkontroll skal alltid ivareta Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Det er det bærende prinsippet, og det har det vært i mange, mange år. Meldingen vi behandler i dag, viser tydelig hvor krevende dette arbeidet har blitt i en tid med krig i Europa og økende global uro. Hovedregelen fra 1959, at Norge ikke skal eksportere våpen til områder med krig eller der krig truer, har stått seg i over 60 år, men Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har tvunget oss til å ta ekstraordinære grep og å gjøre det raskt. Vi har åpnet for donasjoner, direktesalg og teknologioverføring til Ukraina, og vi har gjort det med bred politisk støtte. Det har vært nødvendig for å hjelpe et land i en legitim forsvarskamp og for å styrke vår egen og alliertes sikkerhet. Dette viser også at vårt demokrati raskt evner å ta nødvendige sikkerhetspolitiske grep. Samtidig må vi være tydelige: Eksportkontrollen skal være forutsigbar, ansvarlig og i tråd med folkeretten. Dette er ikke bare et moralsk krav, men det er også i Norges egeninteresse. Tillit til norsk forsvarsindustri er avgjørende, både for vår beredskap og for samarbeidet med allierte. Derfor støtter Senterpartiet regjeringens arbeid med å etablere DEKSA som et kompetent og effektivt direktorat for eksportkontroll og sanksjoner. Det er tvingende nødvendig i den situasjonen vi er i nå. Dette gir bedre styring og kapasitet i en tid med økt press på regelverket. Forsvarsindustrien er ikke bare en del av vår sikkerhetspolitikk, den er også en betydelig verdiskaper for Norge. I 2024 eksporterte vi forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militært sluttbruk, teknologi og tjenester for om lag 16,2 mrd. kr. Dette er en økning på hele 36 pst. fra året før. Den største andelen av eksporten går til våre NATO-allierte, noe som styrker både norsk og alliertes sikkerhet. Det er bra for oss, det er bra for våre partnere, og det bidrar til at Norge blir en del av det sikkerhetspolitiske systemet i verden når det gjelder å produsere både forsvarskapasitet og ikke minst forsvarsmateriell. Dette er bra. Det er bra for de arbeidsfolkene som står på, og som er direkte knyttet til forsvarsindustrien. Vi skal være stolt av norsk forsvarsindustri. Den gir oss teknologi, arbeidsplasser og sikkerhet. Dette dreier seg om at de også må ha tydelige og forutsigbare rammer. Vi må sikre at eksporten skjer til land vi har tillit til, og at vi har kontroll med teknologioverføring, også i kunnskapssektoren. Det er viktig for vårt renommé, men det er også viktig for forsvarsindustrien at dette er forutsigbart. Samtidig må vi i denne verdenen og i den situasjonen som er i Europa, bidra til å øke produksjonskapasiteten slik at vi kan levere både til Norge og til våre allierte. I dette må vi sørge for at norsk eksportkontroll er robust, forutsigbar og i tråd med folkeretten og har den nødvendige kapasiteten, og følge med i en særdeles krevende situasjon.

Norge har en lang og stolt tradisjon for å bidra til fred og konfliktløsning. Denne meldingen bekrefter at arbeidet er viktigere enn noen gang i en verden preget av uro og økt geopolitisk spenning. Senterpartiet støtter målene om å dempe konflikter, fremme løsninger basert på folkeretten og sikre partenes eierskap. Diskresjon, fleksibilitet og viljen til å snakke med alle parter er norske fortrinn vi må ta vare på. Det betyr også at vi må ta risiko. Vi må tørre å gå inn i konflikter der vi kanskje kan feile, tåle å ta kritikken, men samtidig stå opp for våre verdier. Det har vi særdeles gode tradisjoner for i Norge, og det må vi sørge for at vi skal fortsette med. Vi merker oss at etterspørselen etter norsk innsats vil fortsette. Derfor må vi bygge videre på erfaringene og styrke samspillet mellom humanitær innsats, utvikling og fredsarbeid. Forebygging er den mest kostnadseffektive investeringen vi kan gjøre, og vi må tørre å prioritere dette. I dagens situasjon er det viktigere enn noen gang å tørre å prioritere forebygging. Derfor er også norske bistandspolitiske prioriteringer viktige. Senterpartiet vil også understreke at Norges handlingsrom som ikke-EU-medlem gir oss en unik posisjon i fredsarbeidet. Det må vi verne om. Vi skal også her samarbeide tett med våre europeiske venner og gå sammen om innsats og løsninger som fremmer fred og rettferdighet. Samtidig har Norges handlingsrom vært større, nettopp fordi vi ikke har vært bundet av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Fredsarbeid krever langsiktighet, risikovilje og politisk engasjement. Norge skal fortsatt være en tydelig stemme for dialog og løsninger, og vi i Senterpartiet står bak denne linjen.

Med all respekt: Prosjektet koster 22 mrd. kr, og jeg tror statsråd Tung tar litt lett på dette. Senterpartiet er ikke motstander av statsråder og byråkrater som spiller basketball. Det vi setter spørsmålstegn ved, er om det er rett å bruke skattebetalernes penger til å bygge det som garantert må være Norges dyreste idrettshall. Er det statsrådens oppfatning at det er forventet av de andre statsrådene og ansatte i departementet å ha tilgang til en basketballbane på jobben, eller er dette et godt eksempel på at prosjektet ikke har vært preget av nøysomhet og forsiktig pengebruk?

Mitt spørsmål går til digitaliseringsministeren. Senterpartiet har hele tiden vært kritisk til pengebruken knyttet til nytt regjeringskvartal. Jeg tror de fleste er opptatt av at regjeringen skal ha gode arbeidsforhold. Byggetrinn 1 kommer, ifølge en pressemelding fra digitaliseringsministeren, til å lande på en pris på 22 mrd. kr etter at det har blitt jobbet hardt for å kutte kostnader i prosjektet. Statsråden er visstnok, sammen med Statsbygg, særdeles godt fornøyd med det. Det er ikke bare kontorplasser det er brukt penger på. I regjeringskvartalet har man også funnet rom for en hall med basketballbane med internasjonale mål, sju meter takhøyde og i tillegg en klatrevegg til statsrådene og deres embetsverk. Mener statsråden at regjeringens medlemmer, deres ansatte og medarbeidere trenger en basketballbane med internasjonale mål i sitt hovedkvarter?

Grunnen til at man får fullfinansiert flere boliger med startlån, er selvfølgelig at man har økt rammene, som ministeren er inne på. Det er likevel slik at hvis man ønsker å nå flere, også dem som har en viss form for egenkapital, de som har en mulighet for å kunne låne i private banker, men som samtidig trenger støtte med startlån, så er det i dag et område som man absolutt bør gå mer inn i kjernen på. Vil statsråden gjøre noe med den problemstillingen jeg beskriver? Jeg er enig i at det er gjort mye bra, men her har vi en mulighet til å gjøre noe som er enda bedre.

Husbanken har en ramme på over 30 mrd. kr., og et av verktøyene Husbanken har, er startlån. Det er et godt verktøy. Det er bra at stadig flere startlån blir fullfinansiert, men vi må også treffe flere av dem som trenger å kombinere startlån med privat banklån. Dette har blitt mer utfordrende de siste årene, av grunner det er vanskelig å identifisere konkret. I hvert fall har jeg problemer med å få identifisert dette. Derfor spør jeg statsråden: Hvilke grep vil statsråden gjøre for å sørge for at privatbankene i større grad enn i dag er med som en medspiller der man trenger en kombinasjon av både startlån og privat lån – og for øvrig i og for seg også egenkapital?

Senterpartiet har et mål om at flest mulig skal få mulighet til å eie egen bolig. Eierlinjen i norsk politikk skaper trygghet i bomiljøene og mulighet for privat sparing. Å eie bolig skaper også trygghet og gode rammer for familier. Vi er positive til endringene som er foreslått i proposisjonen og mener dette vil skape større tydelighet for dem som ønsker å bruke boligkjøpsmodeller. De fleste av høringsinnspillene som har kommet inn, er positive til lovendringene. Det er klart at disse boligkjøpsmodellene også er en inngang senere til å kunne eie sin egen bolig. Det er viktig at regjeringen følger opp effektene av endringene i loven, og for Senterpartiet er det viktig at rettighetene til boligkjøper blir godt ivaretatt. Arbeidet som nå ligger i Justisdepartementet og Kommunaldepartementet, hvor de skal se på behov for ytterligere å styrke leietakeres rettigheter, blir svært viktig i oppfølgingen av det vi vedtar i dag. De endringene som blir vedtatt her i dag, må sørge for at boligkjøpsmodeller faktisk blir en vei inn for folk som trenger det, og at flere får mulighet til å eie sin egen bolig. Det finnes ulike ordninger som skal hjelpe folk som ikke har muligheten til å kjøpe bolig for egne midler. Et av de viktigste virkemidlene vi har, er startlån. Senterpartiet er særlig opptatt av at det er gode rammer for startlån, og at det utvises fleksibilitet ved bruk av både egenkapital, private banklån og startlån, og at hensikten med startlån, som er at flere skal få mulighet til å eie egen bolig, blir ivaretatt. Når det gjelder den fleksibiliteten som ofte foregår ute i kommunene for at folk skal få muligheten til å komme inn på boligmarkedet, tror jeg det er viktig at både den private biten og den private finansieringen sammen med de kommunale tiltakene må finne en harmoni. Det er mange måter å komme inn i boligmarkedet på, og for noen kan det være ekstra vanskelig en periode i livet, men samtidig ser man at dette kan endre seg ganske fort hvis man klarer å få kostnadene til bolig ned og at man får en trygghet i hverdagen for å kunne eie sin egen bolig og midlertidig kunne leie sin egen bolig.

Senterpartiet ønsker med dette representantforslaget å ta tak i en problemstilling som har bygd seg opp over tid i statsforvaltningen. I norsk helseforvaltning, inkludert departement, direktorater og regionale helseforetak, er det i dag om lag 644 personer med «direktør» i sin formelle stillingstittel. Bare i de 19 helseforetakene som driver pasientbehandling, er det 338 direktører, med en gjennomsnittslønn på 1,4 mill. kr, noe som utgjør 473 mill. kr i årlige lønnskostnader. I tillegg kommer fagdirektører og andre ledere uten direktørtittel. Etter jernbanereformen og oppsplittingen av NSB har antallet direktører i jernbanesektoren økt fra 11 til 49. Alle har millionlønn, og de 6 toppsjefene tjener i snitt 3,2 mill. kr. Reformen har ført til en fragmentert struktur med mange selskaper og mange ledere, noe som har skapt bekymring for effektiviteten og ressursbruken. I svaret på et skriftlig spørsmål fra meg sier digitaliserings- og forvaltningsministeren at det er 4 268 direktører i staten. Dette er ikke inkludert ansatte i de statlig eide selskapene, som f.eks. helseforetakene; de er ikke en del av denne statistikken og er ikke en del av det statlige tariffområdet. Professor Tom Karp skriver i Dagens Næringsliv at mens arbeidsstokken i Norge har økt med 9 pst. de siste årene, har antallet ledere økt med 41 pst. Mens det i 2011 var 15 ansatte per leder, var det i 2021 omtrent 11 ansatte per leder. Statsråden legger i sitt svar vekt på at lønnsutgiftene til toppledere bare utgjør 0,4 pst. av de totale lønnsutgiftene i staten. Jeg vil understreke at komiteens flertall stiller seg bak vårt ønske om å løse problemene. Jeg har også full respekt for at det er mange forskjellige måter å løse utfordringene på, men det er ingen tvil om at det har vært en eksplosjon – som en ikke har hatt kontroll over, i hvert fall ikke politisk kontroll. Vi ønsker med dette representantforslaget å få en anerkjennelse av problemstillingen, og vi ønsker å være konkrete når det gjelder tiltak – for det har man ikke vært de siste årene. Man anerkjenner problemstillingen, men kommer ikke med noen løsninger. Norge er bygd på tillit og flate strukturer. Det skal være kort vei til makten – fra innbyggerne og næringslivet til staten. Jeg mener at når vi bygger opp et ledersjikt i staten, går vi bort fra dette, og vi skaper maktstrukturer som er flyttet vekk fra folk. Det må vi få en slutt på. Jeg tar opp forslagene Senterpartiet har alene.

Med all respekt: Dårlig råd i kommunene og en særdeles styringsivrig stat som bombarderer kommunene med såkalte tiltakspakker og satsingsområder, er en særdeles dårlig kombinasjon. Når man i tillegg innfører EU-direktiv som åpenbart er tilpasset europeiske storbyer, blir kaoset komplett. Dette slår spesielt ut i mindre kommuner med store arealer og få mennesker, som f.eks. Beiarn i Nordland, hvis ordfører sitter oppe på galleriet her i dag. Det er sikkert gode hensikter, men vi har en regjering som helt sikkert evner å sørge for at disse direktivene ikke blir innført. De elsker å detaljstyre kommunene, som blir presset fra alle kanter. Er kommunalministeren komfortabel med at det er andre enn ham selv, fagstatsråder på sine områder og EU, som setter mål for kommunene og styrer hvordan kommunene skal bruke pengene sine?

Detaljstyringen av norske kommuner gjelder ikke bare penger. Vi ser hvordan EU spiser seg inn i hverdagen til norske kommuner og det norske folk. Vi har et revidert avløpsdirektiv som har fått gå flere runder, og det er åpenbart at vi har en regjering som ikke klarer verken å sørge for tilpasninger til norske forhold eller få stanset direktivet i sin nåværende form. Avløpsdirektivet, slik det er nå, vil føre til kraftig økte kostnader for kommunene, noe som igjen betyr betydelig økte avgifter for innbyggerne. Vi betaler dyrt for at vi ikke klarer å stå imot EUs detaljerte forordninger. Kommune-Norge har gitt kraftige tilbakemeldinger om at et slikt direktiv vil få alvorlige konsekvenser. Vil statsråden, i sin egen regjering, snakke kommunenes og innbyggernes sak, eller vil han, som regjeringen gjorde i tollsaken, ikke løfte en finger og godta detaljert styring fra Brussel?

Vi opplever et økonomisk press i norske kommuner – det er vi alle enige om. Arbeiderpartiet har signalisert at rammene er gode nok, og at kommunene må prioritere tøffere og omstille seg. Vi i Senterpartiet er selvfølgelig enig i det med omstilling, men vi er dypt uenig i at rammene i norske kommuner er gode nok. Det er store variasjoner i Kommune-Norge. Det er naturlig, for kommunene har forskjellige forutsetninger for å løse sine oppgaver. Slik er det, og slik må det være også i framtiden. Renten er høy og kommer til å forbli høy. Vil statsministeren bidra til en lavere rente for kommunene, slik at de kan sørge for å få ned sine kostnader og ikke minst unngå å komme i et akutt likviditetsproblem?

Med Europas sikkerhet under press og krig i Ukraina blir det stadig tydeligere at Norge må ta et større ansvar for egen beredskap og forsvarsevne. Det krever et forsvar som er til stede og operativt i hele landet. Norges geografi er krevende. Vi har en lang kyst, store avstander og en grense til Russland i nord. For å kunne møte kriser må vi bygge opp et desentralisert og robust forsvar med beredskapsressurser spredt utover landet, ikke konsentrert i sentrale strøk. Nå må vi ta dette videre og sørge for en samordnet innsats i totalberedskapen. Dette vil bidra til volum og utholdenhet i krisesituasjoner og sikre at alle som skal bidra til Norges sikkerhet, er integrert i planverk og øvingsstruktur. Det er her kommunene har en helt sentral nøkkelrolle. Det er kommunene som i stor grad er den sivile beredskapen. Det er bare å se hvilket enormt arbeid som kommunene har gjort for å håndtere stormen Amy. Jeg vil påstå at kommunene har blitt flinkere til å håndtere naturkatastrofer fordi de er et koordinerende ledd som kjenner hvilke ressurser som finnes til å håndtere det kjente og ikke minst det ukjente. Og så har de fått muligheten til å trene, dessverre. Dette må Stortinget og regjeringen bygger oppunder, ikke lager regler, byråkrati og strukturer som gjør denne jobben vanskelig. Når jeg sier «dessverre» om trening, er det jo fordi vi opplever denne type kriser hele tiden. Og når vi legger opp til storstilte sammenslåinger og strukturer som flyter og flytter makt vekk fra lokalsamfunn, vil vi redusere den lokale tilstedeværelsen og robustheten til lokalsamfunnet. Vi kan kjøpe inn så mye dyrt utstyr og bruke så mye penger vi vil, men hvis ikke folkene som kjenner lokalsamfunnet, er til stede på bakken, er vi ikke rustet til å håndtere krisene. Jeg ser også noe av den samme tendensen til overstyring av kommunene når det gjelder arealpolitikken. Noen partier har et ønske om at avgjørelser knyttet til arealpolitikk skal flyttes vekk fra kommunene og til byråkratiet og sentraliseres. Det er vi i Senterpartiet helt imot. Arealpolitikk er også beredskapspolitikk. Arealpolitikk er på mange måter kjernen av hva politikk er. Man vekter ulike hensyn opp mot hverandre, og hver sak er unik på sin måte. Det er lokalsamfunnet som skal leve med konsekvensene av valgene i arealpolitikken. Hvorfor skal man da flytte makten vekk fra det? Demokratiet må være tuftet på at folk skal kunne ha mest mulig påvirkning på sin hverdag, og det får vi ikke hvis vi flytter makten over arealpolitikken til statsforvaltere og byråkratiet.

Senterpartiet vil bygge gode lokalsamfunn med tjenester nære folk i hele landet. Kommunene er helt sentrale i folks hverdag og helt avgjørende for å bidra til det gode liv. For Senterpartiet er en god kommuneøkonomi helt sentralt og noe vi vil prioritere høyt. Mange kommuner og fylkeskommuner står nå i en krevende økonomisk situasjon, selv om situasjonen er noe bedre enn i fjor. Denne våren har det blitt fattet flere viktige anmodningsvedtak i Stortinget, som vil ha betydning for hvordan kommunene kan gi gode tjenester til innbyggerne sine. Vi i Senterpartiet forventer at disse viktige vedtakene følges opp av regjeringen så fort som overhodet mulig. Denne valgkampen har, som tidligere valgkamper, vært preget av ulike lovnader som vil påvirke kommunene. Arbeiderpartiet har f.eks. gjennom sin utdanningsminister lansert en lesemilliard. Lesing er svært viktig. Intensjonen med dette er svært god, men jeg stiller meg ofte spørsmålene: Hvem skal utføre dette løftet? Hvem skal betale for det? Hvem bestemmer hva som skal gjøres? Skal alle gjøre det samme? Alt dette ligger jo i kommunene. Det er de lokale folkevalgte som møter folk i hverdagen, som vet hvilke utfordringer og muligheter som finnes i lokalsamfunnet, og som vet hvor skoen trykker. Dersom Stortinget reduserer detaljstyringen av kommunene, åpner vi for at de kan finne de gode lokale løsningene. Vi reduserer byråkrati, og vi bygger samfunnet nedenfra, noe som er kjernen i Senterpartiets politikk. Svært mange vedtak som blir fattet av Stortinget, treffer kommunene – ofte hardt og noen ganger brutalt og med en detaljeringsgrad som er utformet uten tanke for at Kommune-Norge er svært forskjellig på svært mange områder. Alle gode intensjoners iboende utfordringer, som ofte fører til talentløs flid, skaper ofte usikkerhet, frustrasjon og feil bruk av ressurser, selv om alle har gode hensikter. Den virkelige juvelen i det norske folkedemokratiet er lokaldemokratiet. Kommune- og bystyrer rundt omkring i Norge er kraftfulle styringsorganer i vårt lokaldemokrati. De er styringsorganer med et stort ansvar for å forme nasjonale mål og føringer med lokale behov og initiativer til gode og konkrete løsninger som direkte berører folks liv. Skal denne juvelen få utvikle seg, må kommunene videreføre og bygge opp gode strukturer. De må ikke rives ned. Dette gjøres ikke ved å innføre detaljerte krav og normer fra Stortinget, som dessverre ofte er presset fram av særinteresser og deres organisasjoner som et alibi man ofte kan gjemme seg bak. Svært ofte er påleggene underfinansiert og hemmer fleksibilitet. Detaljerte kontrollkrav glir ofte over i rigiditet, og kortsiktige innsparingstiltak som rammer tilfeldig, og svært ofte forebyggende tjenester, er svært krevende å gjennomføre og fører til uheldige og utilsiktede konsekvenser. Det er et stort flertall på Stortinget for at vi må redusere detaljstyringen av kommunene, og det er bra. Hvor godt dette følges opp av den sittende regjering, er jeg noen ganger litt i tvil om. Når kommunalministeren setter ned et utvalg, også omtalt som kommunekommisjonen, som skal se på det samlede statlige styringstrykket overfor kommunal sektor, med mål om å redusere dette trykket, er det selvfølgelig et viktig arbeid vi støtter. Det er svært viktig. Men når en annen statsråd fra samme regjering foreslår å innføre et voldsomt byråkrati når det gjelder endringer i registreringsplikten for offentlig støtte, kanskje en liten fillesak, er det noe som skurrer kraftig for meg. Det illustrerer for meg utfordringen vi må forsøke å løse ved å gi kommunene mer frihet til å løse oppgavene sine og bygge samfunn som evner å videreutvikle seg og håndtere nye og ikke minst uforutsette hendelser. Dette må Stortinget følge opp i alle fagkomiteer. De sektorstyrte departementene må se på seg selv med et kritisk blikk og være villig til å redusere overstyringen av kommunesektoren. Kommunalministeren har et stort ansvar for å sørge for at dette blir filtrert ned til dem som er nede på grunnplanet, og som skal effektuere veldig mange av de vedtakene som både drøftes og besluttes i dette storting.

Skole og bruk av tid og krefter, samt ledelse og utøvelse av dette, er jo det som på en måte er framtiden for oss. Jeg legger merke til at Høyre er opptatt av at det må flere timer inn i skolen, altså at vi må ha mer «rene» skolefag for at vi skal kunne klare å beherske hverdagen vår. Hvis vi ser på samfunnet i dag, som mye av denne debatten har dreid seg om, er jo dette en kjempeutfordring, for det å beherske livet er kanskje vel så viktig som å beherske kunnskapen. Hvordan skal dette grensesnittet komme til uttrykk ute i kommunene, som tross alt er ansvarlige for å gjøre dette i hverdagen? Har man noe fleksibilitet til å gjøre dette på forskjellige måter når vi får en så stringent holdning til utdanning?

Jeg vil snakke litt om beredskap. For å kunne møte kriser, enten de skyldes væpnet konflikt, naturkatastrofer eller cyberangrep, må vi bygge opp en desentralisert og robust beredskapsorganisasjon. Da trenger vi operative enheter. Vi trenger beredskapsressurser spredt utover hele landet og ikke konsentrert i sentrale strøk. Fremskrittspartiet vil – i tillegg til det de gjorde da de satt i regjering forrige gang, da de sentraliserte store deler av statens ressurser – legge ned fylkeskommunene og legge ned kommuner for å etablere større kommuner, og derav automatisk flytte og sentralisere mer makt til staten og byråkratiet, noe de for øvrig er skeptiske til, blir det sagt. Da er mitt spørsmål: Kan representanten Engen-Helgheim svare på hvorfor Fremskrittspartiet ønsker å sentralisere makt vekk fra lokalsamfunnene og de lokale folkevalgte, som er limet i beredskapsorganisasjonen, i en usikker internasjonal situasjon?

Senterpartiet og SV har, slik jeg oppfatter det, en felles enighet om at vi vil fjerne helseforetakene og sørge for folkevalgt styring av sykehusene. Det er bra, og det må vi snarest få til. Arealpolitikk er midt i kjernen av hva politikk dreier seg om: Det er ofte konkret vekting av ulike hensyn satt opp mot hverandre, der hver sak ofte er unik på sin måte. I arealpolitikken har vi fra flere partier dessverre sett et ønske om at denne delen av politikken skal sentraliseres og flyttes vekk fra kommunestyrene, spesielt når det gjelder vern av natur. Det er Senterpartiet imot. Det er de lokalt folkevalgte som skal få lov til å bestemme over arealet i sin kommune, akkurat på samme måte som folkevalgte skal få lov til å bestemme hvordan sykehusene skal drives. Er representanten Bergstø enig med Senterpartiet i at arealpolitikken, på samme måte som sykehuspolitikken, skal bestemmes av folkevalgte nærmest mulig dem det gjelder?