OverStortinget

Det lokale selvstyret er under press. Denne sal har de seneste årene pålagt kommunene stadig flere detaljkrav, ilagt unødvendig strenge vern og innskrenket lokale folkevalgtes muligheter til å ta vettuge valg og lokale hensyn. Norge er langstrakt og mangfoldig, og det som framstår som gode ideer i denne sal, er ikke nødvendigvis en god idé ute i alle kommuner. Det er en gryende erkjennelse, også langt inn i tuttifrutti-koalisjonen, om at vi har gått for langt, og at det er på tide med en dereguleringsreform av kommunal sektor og av plan- og bygningsregimet, slik at makten igjen flyttes fra staten og statsforvaltere til lokale folkevalgte. De negative eksemplene på hva våre velmente vedtak og forvaltningens oppfølging av dem betyr ute i kommuner og for folk og bedrifter, begynner å bli mange. I Setesdal har statsforvalteren lagt fram en tiltaksplan for villrein som vil gjøre bruken av natur vanskeligere for både setesdøler og turister. Bruken av støler og områder grunneiere har forvaltet godt i århundrer, innskrenkes med et stadig strengere verneregime. I Risør nektet statsforvalteren en familie å bygge en enkel, tradisjonell kvist på taket på huset, som ligger helt i utkanten av det bevaringsverdige bysentrumet. Er det ingen andre hus med kvist i området? Jo da, man kan telle minst syv innen hundre meter. Hele kommunestyret støttet kvisten, men det var i strid med overordnet plan, må vite. Denne sal ønsker både mer vern av natur, at kulturminner blir tatt vare på, og at strandsonen ikke bygges ned, men også folk og bedrifter i hele landet. Vi ønsker det beste for barna våre og de eldre, men også mer handlingsrom ute i kommunene. Alle disse konkrete vektingene av ulike hensyn er det umulig for oss i denne sal å foreta. Litt oftere må vi derfor stole på at vettet er jevnt fordelt, holde fingrene av detaljstyringsfatet og la kommunene selv bestemme litt mer. Byråkratiets makt må selvsagt utøves med klokskap og evne til å tolke de folkevalgte politikernes intensjoner, men vi trenger også flere folk i denne sal som kan si nei når velmenende kollegaer ønsker enda en regulering, plan eller lov. Ute i Eidsvollsgalleriet står en byste av sørlendingen Søren Jaabæk. Han fikk i sin samtid kallenavnet «Neibæk» for sin motstand mot økte offentlige utgifter og byrder. La oss ved inngangen til denne stortingsperioden alle sammen inspireres litt mer av Jaabæk og alltid stille oss spørsmålet, når vi skal ta stilling til en ny lov eller regulering: «Kan vi si nei»?