OverStortinget

Det er krig i Europa, fremmede makter truer oss og våre allierte med hybrid krigføring. I Oslos gater er skyteepisoder og granatkasting ganske dagligdags. Vår samfunnsorden er ikke umiddelbart truet, men under stadig press, og dette gjør bevissthet rundt norsk og felles europeisk kultur viktigere enn noensinne. Krigen i Ukraina dreier seg delvis om et russisk ønske om å utviske ukrainsk kulturell egenart. Bevaring av ukrainske kulturminner er en del av motstanden mot russisk aggresjon, og et stolt folk som står opp for seg selv, er et kraftfullt bolverk mot Putins terrorregime. Uten sammenligning for øvrig er også mange europeiske land i dag preget av splittelse, og tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er under press. I for eksempel Sverige ser vi helt klart at etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og man får en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. I denne situasjonen på det europeiske kontinent er det behov for å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre den kulturelle arven som har formet vår sivilisasjon, som en felles referanseramme i samfunnet. Det gjelder også her i Norge. Vi politikere skal vokte oss for å la egen smak styre kunst- og kulturpolitikken, men det må være plass til noe bestandig og udiskutabelt norsk og europeisk i et mangfoldig Norge og Europa. Vi nordmenn er ikke fremmede for offentlig å framheve verker og uttrykk som fortjener særskilt oppmerksomhet. Det må vi gjøre enda mer, f.eks. i en kulturkanon, og med større vekt på kulturarven i norsk skole. Jeg tror ikke at unge voldsutøvere blir snillere gutter av å lære seg sin Margrete Munthe og synge «Nei, nei, gutt, dette må bli slutt», men summen av disse kulturelle uttrykkene og referansene det tidligere var så naturlig at vi alle kunne, er jeg overbevist om at bidro til at man sto nærmere hverandre – som folk og som samfunn. Jeg har ikke noe behov for å gå i skyttergravene og gjøre meg selv til offer, slik enkelte andre konservative stemmer i kulturdebatten gjør. Jeg kan ikke fordra identitetspolitikk og kulturkrig, men det bør ikke være politisk ukorrekt å mene at å bevare norsk og felleseuropeisk kultur, verdier, identitet og arv bør prioriteres og være et hovedmål med kulturpolitikken. Dette handler om noe mer enn bare de kunstneriske uttrykkene i seg selv; det handler om samhold, tilhørighet og sivilisasjon.