OverStortinget

I gangavstand herfra vokser noen av de fattigste barna i vårt land opp, lavest på rangstigen og bortglemt. Det er barn som er helt avhengig av at vi har et fellesskap som gir dem trygghet i hverdagen, både trygghet og håp for framtiden. Det handler ikke bare om barnas trygghet, men også om å trygge samfunnet og hindre at disse faller utenfor og rekrutteres til kriminalitet. Dette var det første jeg så etter i budsjettet – hva gjør vi for dem? Det er lite, veldig lite. Regjeringen svikter Oslo og de mest ressurssvake barna nok en gang. Det er sjokkerende i den tiden vi lever i. Samtidig er det ny rekord i oljepengebruk. Hva får vi igjen for denne pengebruken? Det vi kan konkludere med, er at vi heller ikke får noen store satsinger på kollektivtransport eller kollektivtilbud. Vi får det motsatte: store kutt i milliardklassen. Vi får ingen stor satsing på velferd, skole eller forebygging i kommunen. Vi får ingen økt internasjonal solidaritet. Det er kutt i bistand og kun 100 kvoteflyktninger. I verdens rikeste land snakker Arbeiderpartiet om internasjonal solidaritet, men det er ord uten handling. Budsjettet er langt fra alle honnørord som ble brukt i trontaledebatten, om et flertall som skulle prioritere fellesskap og trygghet, og at det skulle være det grønneste flertallet noensinne. Regjeringen har gått til valg på trygghet til alle, men i dette forslaget prioriterer de trygghet for lav strømpris på hytta for de mest velstående foran barn som vokser opp i fattigdom. Det er prioritering, det. Istedenfor å bygge ut kollektivtilbudet gjør regjeringen de mest miljøvennlige bilene dyrere og legger opp til en økonomi i fylkeskommunen som vil bety et dårligere tilbud og økte priser i kollektivtransporten. Det er prioritering, det. Dette budsjettforslaget gjør at vi ligger lenger unna å nå klimamålene enn det vi gjorde for et år siden. Det bør være et paradoks for SV og MDG, som har sagt at dette er det grønneste flertallet noensinne. Det er prioritering, det. Regjeringen svikter i å gi oss den tryggheten for framtiden som de har lovet. Det er strengt tatt ingen som virkelig trenger det, som får den tryggheten regjeringen har lovet med dette budsjettet. Kommunene får ikke hjelp til å styrke velferden de skal gi til folk innen helse og omsorg og til barn. Engangsstønaden for nybakte foreldre kuttes dramatisk – et kirurgisk angrep for å ramme de svakeste. Er det det som er trygghet for alle? Jeg er skuffet. At vi ikke får den satsingen på barn og unge som alle kan se vi trenger, er et svik – et regelrett svik mot alle barn som vokser opp med oppdragervold og utenforskap. Dette budsjettet gjør ikke byene våre tryggere i en tid med økende ungdomskriminalitet. Det gir heller ikke de mest utsatte barna våre noe av framtidshåpet vi håpet på. Ja, vi svikter de barna som bor i gangavstand fra oss. De er nærme oss fysisk, men likevel milevis unna vår virkelighet. Vi er så nærme at vi kunne valgt å se dem, og det er skuffende at finansministeren har valgt å se bort og velge bort trygghet for dem som trenger det aller mest. Det er skuffende.