OverStortinget

De siste årene har prisene i Norge økt voldsomt, og mens bankene og dagligvarekjedene sitter igjen med mer, har uføre, minstepensjonister og folk med helt vanlige jobber slitt med å få endene til å møtes. Kampen mot Forskjells-Norge er Rødts viktigste sak, og det skal merkes denne budsjetthøsten. Høyresiden tapte dette valget etter å ha gått til valg på mer til dem som har mest fra før. Stortingsflertallet utgjøres nå av fem partier som vil ha små forskjeller i Norge, både økonomisk og geografisk. Nå må vi også bruke det flertallet til noe og vise at vi setter folk flest foran bankdirektører og dagligvaremilliardærer. Det kan være at jeg er uforbederlig, men jeg er i alle fall optimist. Det tar jeg med meg inn i høstens forhandlinger. Jeg tar også med meg erfaringer fra Stavanger, der vi gjorde slutt på 24 års høyrestyre, der vi holdt sammen i et virkelig tuttifrutti-samarbeid, som ikke bare strakk seg fra MDG til Senterpartiet, men også hadde med et svært bompengeparti. Vi leverte resultater til beste for folk, med billigere hverdag og et bedre samfunn. Hvis statsråden ikke tror meg, kan han spørre sin kollega Kari Nessa Nordtun. Det er flere positive ting å si om dette budsjettforslaget. Jeg kan nevne fagforeningsfradraget som øker, barnehageprisene som holdes nede, og at det tettes skattehull. Det er likevel greit å minne om at dette nettopp er et forslag til budsjett fra regjeringen. I Rødt er vi klar over at vi ikke er i posisjon til å diktere hele Norges statsbudsjett fra start til slutt, men vi er like klar over at vi sitter på mandater som trengs for å lage flertall, og det skal merkes. Vi er tydelige i våre prioriteringer. Landet trenger at vi gjør noe for dem som virkelig merker Forskjells-Norge: uføre, minstepensjonister, arbeidsfolk. Vi må styrke velferden, kommuneøkonomien, bemanningen og tannhelsen. De konkrete forslagene kommer vi selvfølgelig tilbake til. Jeg vil slutte med å referere en politisk tenker som har betydd mye for meg, nemlig den danske artisten Kim Larsen: Han har sagt: Jeg kan ikke forstå hva en regjering skal være godt for hvis det ikke er for å hjelpe de svake. De sterke skal «sgu» nok alltids klare seg. Er ikke finansministeren enig i at akkurat det vil være et godt motto for den videre budsjettbehandlingen?