OverStortinget

Det kastes håndgranater på gaten i Norge. Situasjonen som har utspilt seg de siste ukene, er rystende og dypt alvorlig. Den ungdomskriminaliteten vi ser i Norge i dag, er svært bekymringsfull. Når barn og ungdom begår alvorlig kriminalitet, må hele samfunnet ta grep. Selv om det totale bildet viser en nedgang i ungdomskriminaliteten, er det en økning i de yngste aldersgruppene – de som utfører kriminaliteten, blir yngre, og alvorlighetsgraden er stigende. Forrige uke pekte Kriminalomsorgsdirektoratet på at vi må forberede oss på en dobling av antall mindreårige i fengsel. Det er bra at vi har fått etablert flere ungdomsplasser for å forhindre at gjerningspersoner under 18 år må sone med hardbarkede voksne innsatte. Samtidig må vi ikke tro at dette er en situasjon vi kan fengsle oss ut av. Jeg har i likhet med Forsvarergruppen, Barneombudet og andre ikke tro på at flere fengselsplasser er hele løsningen. Fengsling av barn øker sannsynligheten for utøvelse av mer kriminalitet. Samtidig må vi være stødige. Senterpartiet mener at barn som håndteres av barnevernet, må håndteres gjennom en linje som er så åpen som mulig, men så lukket som nødvendig. Vi må følge faglige anbefalinger fra dem som står med skoene på, samtidig som vi skjermer samfunnet for følgene av de hardeste kriminelle. Ungdomskriminalitet og bestilling av kriminalitet er ikke bare et Oslo-fenomen eller et storbyfenomen. Hendelsene den siste måneden understreker det, for det ulmer også i andre deler av landet. I mediene leser vi om utfordringer både på Gjøvik, i Tromsø og i Aurskog-Høland. For at politiet skal kunne forebygge og være på høyde med situasjonen, er det helt nødvendig med tilstedeværelse, lokalkunnskap og forebygging. Et politi som kjenner skolene, ungdomsmiljøene og lokalsamfunnene kan gjøre mer for tryggheten enn en tilfeldig patrulje som er på gjennomreise. Hvorfor blir personer kriminelle? Det er som regel første setning i fagbøker om strafferett. Dette er det essensielle spørsmålet vi må stille oss. Jeg har ikke tro på at mennesker ønsker å bli kriminelle, men det er bakenforliggende årsaker som fører folk, og nå i større grad barn, på veier de helst ikke vil gå – på veier vi som samfunn må jobbe for å unngå at de går. Omsorgssvikt og vold i hjemmet pekes på som en faktor for at barn og unge blir kriminelle. Jeg savner tydelige svar på hvordan regjeringen skal gripe inn før mindreårige blir kriminelle. Det offentlige må være langt tettere på disse mindreårige enn det de er i dag, og ikke minst sørge for tilstrekkelig informasjonsflyt mellom politiet, skolen og hjelpetjenestene slik at barn og ungdom fanges opp – tidlig nok. Dette haster. Innvandringsbakgrunn er også en faktor. Vi må kalle en spade for en spade. Sosiale sårbarheter og områder med store sosiale forskjeller sammenlignet med andre deler av landet er en utfordring som må tas tak i, kanskje spesielt i Oslo. I en rapport fra Oslo politidistrikt fra februar peker politiet på narkotika som en tydelig driver i ungdomskriminaliteten. Vi vet at kjente kriminelle grupperinger kriger om markedsandeler. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at markedet for kokain og andre illegale stoffer øker i Norge. Istedenfor å redusere etterspørselen ved å stramme inn straffereaksjonen for bruk av narkotika før det utvikler seg til misbruk, valgte stortingsflertallet i vår å fjerne virkemidler for politiet. Senterpartiet frykter at konsekvenser av dette blir at tilbud og etterspørsel av narkotika vil fortsette å øke, og at krigen som pågår mellom gjengene, vil øke i omfang. Jeg blir derfor noe overrasket over at statsråden i sin redegjørelse ikke peker tydeligere på sammenhengen mellom narkotika og ungdomskriminaliteten, ettersom også politiet selv påpeker dette. Som jeg nevnte innledningsvis, og som også statsråden var inne på i sin redegjørelse, er ikke barne- og ungdomskriminalitet en oppgave for politiet alene. Foreldre har et ansvar. Barn har ingenting å gjøre på sosiale medier, enten det er Snapchat eller Signal. Her håper jeg og Senterpartiet at Fremskrittspartiet forstår at de er i et blindspor. Der de ellers snakker om å straffe og stramme inn, bommer de ikke bare på skiven, men på skytefeltet når de går mot aldersgrenser på sosiale medier. Så vil jeg tilbake til essensen: Vi løser ikke problemet uten å løse årsaken. Vi vet en del om hva som gjør at barn og ungdom blir kriminelle. Vi snakker om sårbare barn og unge som trolig ikke ser noen annen utvei, svært unge mennesker som mangler et fellesskap og tilhørighet – helt grunnleggende behov i ethvert menneskes liv. Vi som samfunn må gi dem en annen utvei. Jeg mener hovedinnsatsen må være på de faktorene politiet peker på som gjenkjennbare blant ungdommene som begår kriminalitet. Samtidig må vi ha et langt større søkelys på bakmennene, for 13-åringer får ikke tak i håndgranater av seg selv.