OverStortinget

Jeg vil takke ministeren for redegjørelsen. Jeg vil starte med å si at det egentlig er synd at vi står her i dag, for dette kunne vært unngått dersom flertallet i denne sal hadde tatt signalene på alvor på et langt tidligere tidspunkt. Jeg snakker ikke nødvendigvis om å bygge opp politiet eller bygge flere soningsplasser for 15–20 år siden, men jeg snakker om å iverksette forebyggende tiltak for 15–20 år siden. Forebyggende tiltak er mer enn fritidsklubber og flere miljøterapeuter. Forebyggende tiltak for 15–20 år siden kunne vært å ikke føre en hodeløs innvandringspolitikk som er nødt til å skape problemer. Forebyggende tiltak kunne vært ikke i praksis å fjerne straff for ungdom, sånn at terskelen for å begå kriminalitet senkes. Dessverre lyttet ikke flertallet til advarslene den gangen, og nå står vi her i dag med alle konsekvensene som det ble advart mot. Det som opprører meg enda mer, er at vi har en regjering som fortsatt ikke ser ut til å forstå alvoret. Senest i forrige uke fikk vi en ny påminnelse, da regjeringen leverte et forslag til statsbudsjett som på ingen måte tar inn over seg de utfordringene samfunnet står i. Politiet trenger en betydelig tilførsel av ressurser for å håndtere situasjonen, men satsingen på politiet er nærmest helt fraværende i statsbudsjettet. De siste fire årene har vi sett en eksplosiv økning i ungdomskriminalitet, men dessverre har regjeringen vært mer opptatt av å prate om at vi ikke har svenske tilstander, enn av å sette inn mottiltak. Men la meg gjennomgå hva svenske tilstander handler om. Det handler om at kriminelle gjenger åpenlyst kriger i gatene. Det handler om at det brukes bomber, granater, skytevåpen og unge voldsutøvere i et omfang som er helt fremmed for oss. Det handler også om en naiv tilnærming fra politikerne. Det handler om at noe åpenbart skjer rett foran øynene våre, mens politikerne nekter å ta realitetene inn over seg. Og når statsministeren bare for et par år siden avfeide advarslene med å si at diskusjonen om svenske tilstander hører hjemme i den svenske Riksdagen, er det åpenbart at vi har å gjøre med en regjering som ikke forstår alvoret. Vi har bomber, granater, skyting og unge leiesoldater etter samme modell som Sverige, og vi har også politikere som ikke forstår alvoret. Vi har dermed svenske tilstander. La oss nå ta dette skikkelig på alvor. For å få til dette trengs det en framoverlent regjering som tar inn over seg situasjonen vi står i, og kommer opp med et spekter av nye tiltak. Lærdommen fra Sverige var at de handlet for sent. De hadde for milde straffer, de klarte ikke å bygge opp politiet, og de turte ikke å diskutere de reelle årsakene. Vi må også innse at det er for sent med forebyggende tiltak når håndgranatene suser i gatene. Vi må i det minste utvide forståelsen av hva forebygging er. Har man vist vilje og evne til å kaste håndgranater i gatene, hjelper det ikke med flere fritidsklubber. Det beste forebyggende arbeidet vi da kan gjøre, er å hindre dem fysisk i å gjøre det på nytt. Unge gutter blir rekruttert av en veldig enkel hovedgrunn. De har lav eller ingen risiko for straff, og det er underlig at regjeringen forsøker omtrent alle andre tiltak enn å gjøre noe med selve problemet. Det er f.eks. naivt å tro at aldersgrense på sosiale medier vil hindre gjengene i rekruttering av ungdom. For dersom en ungdom er kapabel til å kaste håndgranater i gatene, er han sannsynligvis også kapabel til å laste ned en ulovlig app. Og når 14-åringer helt slipper straff, og 15-åringer får reaksjoner som på ingen måte minner om straff, er det her vi må sette inn tiltakene. Vi må gjennomføre straffer som har en viss preventiv effekt. Den gangen vi hadde det, gikk kriminaliteten nedover, og nå går den oppover. Vi må også sette politiet i stand til både å drive forebyggende arbeid og fotfølge de kriminelle, slik vi har lykkes med før. Da må det store ressurser til. Men det har denne regjeringen vist gjennom forslaget til statsbudsjett at de ikke er villig til. Jeg er redd for at det vil få store konsekvenser.