OverStortinget

Det er ingen av oss som tar lett på at barn begår alvorlig kriminalitet. Veldig mange av de voldshandlingene vi har vært vitne til de siste ukene, har også skremt meg. Jeg har oppdratt barn i denne byen og vet at man skal gi barn frihet, men man skal også passe på, og jeg har opplevd at ekstremt mange foreldre har vært bekymret de siste ukene etter det de har sett. Det er lett å kjenne på den utryggheten i møte med utviklingen vi har sett de siste ukene og månedene. For oss som er folkevalgte fra denne byen, er det også behov for å si fra om at noe må skje, og det må skje raskt. Samtidig er jeg skremt av at det som nå kanskje ser ut til å skje raskt, gjelder mange av de tiltakene som disse barna nettopp ikke trenger. Vi ser at barne- og ungdomspsykiatrien legger ned plasser og kapasitet, vi ser at veldig mange ungdomstilbud er truet med nedleggelse, vi ser at lærere, som er viktige personer for veldig mange av disse barna, slutter og har høy turnover. Vi ser et barnevern som sier at de ikke har ressurser til å drive med den oppfølgingen de trenger. Jeg har møtt ekstremt mange mødre som har vært kasteballer i et system hvor de tar kontakt med sosiallærere, med barnevernstjeneste og med SaLTo-koordinatorer, og opplever at ressursene i tjenestene ikke strekker til for å beskytte disse barna. Vi ser også at andre land som har hatt lignende utfordringer, har sett på menneskehandelslovgivningen for å beskytte barna mot de kriminelle nettverkene. Det er ganske skremmende å lytte til debatten, for Storberget-utvalget advarte mot at man skulle ta forhastede beslutninger og gripe til enkle løsninger som fokuserer på straff, politi og lukkede dører. På den måten risikerer vi å overskygge det som faktisk virker – på bekostning av barna og barnas rettigheter. Fengsling og frihetsberøvelse av barn skal alltid være siste utvei, og her kuttes det stadig i mange av de tiltakene som vi vet funker. Det vi trenger, er å styrke barnevernet og øke midlene til deltakelse i aktivitet. Vi så nylig at Riksrevisjonen slaktet forebyggingsarbeidet. Det er nesten ingen som ser det som sin oppgave å forebygge. Når jeg hører hvilke konkrete tiltak regjeringen har, blir jeg egentlig enda mer skremt. Jeg frykter at regjeringen ikke kommer til å satse på det som funker, det som er evidensbasert, det som er kunnskapsbasert, og det er å se på forebyggingssporet. Jeg savner tiltak for å hindre vold mot barn og unge og bedre ivaretakelse av de voldsutsatte barna. De barna vi snakker om her i dag, er barn som strukturelt har blitt sviktet av systemet gang på gang på gang. Hvordan er det mulig at barn det offentlige har sagt har opplevd omsorgssvikt, igjen opplever svikt av systemet som skal beskytte dem? Dette er barn som har opplevd vold, og som nå har falt i klørne på folk som utsetter dem for en ny type vold, fordi vi ikke har evnet å beskytte dem. Når samfunnet ikke tilbyr reelle alternativer, ikke klarer å tilby reelle fellesskap som inkluderer, betyr det veldig lite om den ungen heter Ali og er mitt barn, eller heter Anders og er Jon Engen-Helgheims barn. Disse barna er våre barn, og fellesskapet er nødt til å begynne å stille opp for dem. Hvis ikke svikter vi som samfunn også for framtiden.