OverStortinget

Jeg vil takke statsråden for redegjørelsen og si at jeg er enig i mye av problembeskrivelsen som gis. I dag står vi overfor en av de mest alvorlige utfordringene vårt samfunn har møtt på lenge: en eskalerende ungdomskriminalitet som drives av kyniske, organiserte kriminelle, som ofte står i ledtog med fremmede stater. Det er en krise som rammer våre barn og våre nabolag og bryter ned tilliten til at vi som samfunn har evne og vilje til å beskytte våre innbyggere. I de siste årene har vi sett en skremmende utvikling, men det har vært en varslet utvikling, en utvikling som politiet har meldt om i sine trusselvurderinger i minst de siste fire årene. Det hadde dermed vært mulig å ruste opp politiet og samfunnet slik at vi kunne ha forhindret det vi nå står oppe i. Det valgte Støre-regjeringen ikke å gjøre tidligere. Regjeringen har utvist en skremmende blåøydhet, en mangel på handlekraft og en fullstendig ansvarsfraskriving for folks trygghet – for å si det på en mild måte. Dette svekker tilliten og tryggheten i det norske folk. Det kan vi som politikere ikke akseptere, og det burde heller ikke regjeringen akseptert. Allikevel styrker de ikke politiet i neste års budsjett. Forstå det den som kan. Ungdomskriminaliteten har blitt mer brutal. Stadig yngre barn bruker vold, bærer våpen og kaster granater i våre gater. Vi ser barn som kaster granater og bruker håndvåpen i Oslos gater, men dette problemet er ikke begrenset til Oslo og hovedstaden. Vi ser skyting på åpen gate i Sarpsborg, og vi ser granatkasting på Strømmen. Gjenger har nærmest fått fritt spillerom. Utenlandske gjenger har tilstedeværelse i samtlige av landets politidistrikter, og politiet sier selv at de ikke har de ressursene som skal til for å stoppe dette. Jeg merker meg at statsråden snakker om en «gamechanger», men politiet varsler om noe annet. Det som gjør denne krisen enda mer tragisk, er at så å si alle de unge som rekrutteres til tunge kriminelle miljøer, har vært utsatt for vold i nære relasjoner eller andre integritetskrenkende handlinger. Mange av disse har vært i kontakt med det offentlige, eller har vært – og er – under det offentliges omsorg. Jeg må si det helt klart: Det er et personlig valg å begå kriminelle handlinger, men det er klart at med riktig oppfølging og de riktige verktøyene kunne mange av disse barna og ungdommene vært et annet sted. Vi kan ikke akseptere at ungdommene føler utrygghet i gatene våre, og vi kan heller ikke akseptere at ungdommer velger kriminalitet som et bedre livsvalg enn aktiv deltakelse i samfunnet. Statsråden hevder å ha styrket politiets kapasitet til å bekjempe nettkriminalitet. Hvordan kan det da ha seg at politiet selv sier at de ikke klarer å forhindre rekruttering til kriminelle miljøer via nettet? Hvordan kan det da ha seg at de ikke klarer å oppklare bedrageri på nettet? Og hvordan kan det da ha seg at de ikke klarer å håndtere mengden av overgrepsmateriale som florerer på nettet? Man kan godt peke på tekselskapene, men da må politiet ha evne og kapasitet til å følge det opp. Resultatet av dette er at kriminelle gjenger fortsetter å rekruttere ungdom via sosiale medier, at bedrageri på nettet går upåaktet hen, og at overgrepsmateriale sirkulerer fritt – uten konsekvenser. Flere rapporter har påpekt suksesskriteriene for å løse problemene rundt disse ungdommene: tett samhandling og informasjonsutveksling mellom etatene. Likevel står fortsatt politimesteren i Oslo og påpeker at lovverket og tolkningen av lovverket er til hinder for informasjonsdeling og samhandling. I fire år har dette blitt påpekt av politimesteren uten at regjeringen har gjort noe. Dette er ikke bare et spørsmål om ressurser, det er altså spørsmål om politisk vilje, lederskap og handlekraft til å fjerne de rettslige barrierene som hindrer politi, barnevern og kommuner i å samarbeide effektivt, til å gjøre det som trengs for å trygge befolkningen, ta tilbake tryggheten og opprettholde tilliten i samfunnet. Høyre har foreslått flere tiltak. Vi foreslo lukkede institusjoner, hurtigdomstoler, flere politifolk i gatene, et sterkere barnevern og endringer i lovverket, men regjeringspartiene i denne sal har stemt ned disse tiltakene tidligere. Hadde vi gjennomført disse tiltakene, kunne mange av 13–14-åringene som står og kaster granater i våre gater, vært reddet, og samfunnet kunne vært tryggere. Det handler om vår felles trygghet og tilliten til at politikerne kan ivareta borgerne. I disse dager er det også viktig for meg å understreke at regjeringen ikke har råd og mulighet til å love tiltak de ikke har tenkt å gjennomføre. Valgkampen er over. Alle dem som rammes av kriminalitet, fortjener mer enn tomme ord og lovnader. Valgkampen er, som sagt, over, og det er på tide å levere. Ofrene fortjener trygghet. Barn og unge som begår kriminalitet, fortjener andre muligheter i livet, og vi som politikere må vise oss tilliten verdig og skape den tryggheten som samfunnet fortjener.