OverStortinget

Takk til finansministeren for en grundig og god redegjørelse. Dette er en redegjørelse som både trekker opp historikken om hva vi har gjort fram til i dag, og illustrerer behovet for å ta en grundig diskusjon om hva vi kan og bør gjøre framover. Historien om oljefondet er en suksess vi kan være stolte av. Siden det første innskuddet ble gjort i Statens pensjonsfond utland, har flere kloke politiske beslutninger bidratt til at fondet er en viktig finansieringskilde i det norske statsbudsjettet. Disse beslutningene handler i grove trekk om innskuddene og opprettelsen av fondet, handlingsregelen og nivået på uttak fra fondet samt investeringsprofilen til fondet med beslutningen om å investere i aksjer. I dag er det slik at størstedelen av fondets verdi stammer fra avkastningen av fondet. Fondet er, har alltid vært og skal fortsatt være et finansielt instrument. Overordnet er fondets mål å tjene mest mulig penger til en akseptabel risiko. I dette ligger det en viktig generasjonskontrakt. Vi har nemlig tatt en ikke-fornybar ressurs, som oljen er, og gjort den om til en evigvarende kilde til finansiering av velferd. I dag finansierer fondet om lag hver fjerde krone på statsbudsjettet. Det betyr at pengene vi bruker på skole, eldreomsorg og pensjoner, er avhengige av en fortsatt klok forvaltning av vår felles olje- og finansformue. Fondet er ikke, har aldri vært og skal heller ikke i framtiden være et politisk instrument. Det løser vi best ved å sikre at fondet fortsatt er et globalt, indeksnært fond. Dette er imidlertid et rammeverk som kan utfordres, slik det beskrives i finansministerens redegjørelse. I en sammenvevd global økonomi med integrerte verdikjeder kan det bli nær sagt umulig å skille selskaper man kan investere i, fra selskaper man ikke kan investere i. Og i en verden der teknologi brukes i både kunnskap og krig, kan dagens rammeverk i ytterste konsekvens føre til uttrekk fra verdens største teknologiselskaper. Da forlater vi rammeverket om et indeksnært globalt aksjefond og det rammeverket som har gjort fondet til den ressursen det er i dag. Verden har endret seg mye på få år. Endringene skjer raskere enn før og utfordrer oss på nye måter. Vi lever i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands invasjon av Ukraina ble møtt med internasjonale sanksjoner, og fondet har frosset sine investeringer i Russland. Israels krigføring og okkupasjon i Palestina har ført til både risikobaserte nedsalg i israelske selskaper og uttrekk basert på anbefalinger fra Etikkrådet. Det er likevel reist spørsmål om rammeverket er godt nok for slike situasjoner, og om man trenger flere verktøy for å sikre særlig aktsomhet og raskere nedsalg fra krigssoner og områder med folkerettsbrudd. Vi står ved et veiskille med tanke på den videre forvaltningen av vår felles olje- og finansformue. Det handler om generasjonskontrakten og vår evne til å finansiere velferd i årene som kommer. Det handler om vår evne til å stille opp for land i krig og konflikt og sikre vår egen trygghet og beredskap her hjemme, og det handler om evnen til å etterleve folkerettslige forpliktelser. Derfor er jeg glad for at finansministeren i denne redegjørelsen så tydelig løfter opp dilemmaene vi står overfor, og samtidig inviterer Stortinget til dialog om veien videre for Statens pensjonsfond utland. Jeg ser fram til en ærlig og åpen debatt knyttet til disse dilemmaene i den videre behandlingen av denne tematikken i Stortinget.