OverStortinget

Som interpellasjonsteksten antyder, er den pågående ferrolegeringssaken et eksempel på hvordan Norge nå støter på stadig nye utfordringer i relasjonen til EU, særlig på områder som er tett knyttet til industri, handelspolitikk og toll. Den 19. desember i fjor varslet EU at de kom til å starte såkalte undersøkelser knyttet til ferrolegeringsprodukter, fordi det var en reell mistanke om at enkelte land dumpet produkter i det europeiske markedet. Norge er som kjent fullt ut en del av det indre marked gjennom EØS, men det betyr ikke dermed at vi er unntatt for beskyttelsestiltak automatisk. Det har fortsatt ikke kommet noen endelig konklusjon fra EU-kommisjonens side når det gjelder om det skal innføres slike beskyttelsestiltak, hvem de i så fall skal omfatte, om Norge og Island kommer på innsiden eller på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og hva de mer vidtrekkende konsekvensene av eventuelle konklusjoner fra EU-kommisjonen er, men det er fortsatt en reell fare for at Norge kan komme til å komme på utsiden av beskyttelsestiltak som blir innført. Det er åpenbart at norsk industri vil få store ringvirkninger av dette. Vi står for ca. 47 pst. av ferrolegeringseksporten til EU, og hvis det er sånn at norsk ferrolegeringsindustri må konkurrere på andre vilkår enn f.eks. andre tredjeland, som Kina og India – til tross for at vi er en del av det indre marked og de reguleringene som er der – er det selvfølgelig noe som stiller vår industri i en veldig krevende situasjon. Vi har ca. 2 500 arbeidsplasser i Norge som er direkte knyttet til denne industrien. Det er hjørnesteinsbedrifter i hele landet, og det har selvfølgelig også store ringvirkninger for annen industri. Vi ser veldig tydelig at vi akkurat nå står i en situasjon hvor EUs såkalte handelspolitiske verktøykasse er betydelig utvidet. Det største skiftet er hvordan man ser på handelspolitikken, og hvilke implikasjoner handelspolitikken har, som går langt utover selve handelsspørsmålet. Utenriksministeren og jeg har i mange sammenhenger diskutert hva som er utviklingen i EU, og det mener jeg det er en god anledning til å gjøre nå også, men jeg tror vi må erkjenne at der vi står nå, illustrerer ferrolegeringssaken – sammen med andre eventuelle beskyttelsestiltak EU innfører – noe av det utfordrende i hvor krevende det har blitt å forvalte vårt utenforskap. Regelboka endrer seg raskt, og vi, som tredjeland, henger ikke med. Vi står også overfor et veiskille i hvordan EU-kommisjonen behandler Norge og andre tredjeland. Vi har f.eks. vært vant til å kunne håndtere én og én sak, å forhandle én og én sak. Det er ikke like enkelt lenger, fordi Kommisjonen i større grad ser sammenhengen. Som ikke-medlem må vi også finne oss i at EU i noen sammenhenger ser på oss som en motpart, og at det da er forhandlinger som gjelder. EU er på jakt etter balanserte løsninger. Det er heller ikke overraskende, men jeg tror vi også må erkjenne at EU-kommisjonen ser på bl.a. ferrolegeringssaken som en del av toll- og handelspolitikken og ikke nødvendigvis som en del av indre marked-logikken. Vi har i denne salen tidligere diskutert hva dette utenforskapet og forvaltningen av dette utenforskapet nå betyr for Norge. Det er ingen tvil om at vi også i denne saken bruker EØS-avtalen som det viktigste argumentet for hvorfor Norge ikke skal være på utsiden av eventuelle beskyttelsestiltak, og vi er helt enige om det, men når EØS-avtalen også er det beste argumentet vi kan bruke, er det ikke uten betydning hvordan vi fra norsk side forvalter EØS-avtalen. Jeg er bekymret over den linja regjeringa har lagt seg på, f.eks. når det gjelder det ikke å innta de fem siste rettsaktene i ren energi-pakken. Vi vet at det skaper betydelige gnisninger i forholdet mellom Norge og EU og mellom Norge og ulike hovedsteder. Etter min oppfatning er det veldig vanskelig å argumentere for at Norge skal unntas fra problemer eller innlemmes i beskyttelsestiltak når vi ikke selv etterlever våre egne forpliktelser etter EØS-avtalen.