OverStortinget

Jeg er helt enig med utenriksministeren i at det ikke er antallet rettsakter som er problemet. Det er klart at vi må gjøre det beste ut av den tilknytningsformen vi har, men problemet er måten vi forvalter avtalen på, når vi ikke er villige til å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen om å innføre EØS-relevant regelverk uten unødig opphold. Dette begynner å bli et problem også fordi det ikke bare er at vi ikke har innført alle de åtte rettsaktene i ren energi-pakken, men regjeringa har jo aktivt lovet ikke å oppfylle forpliktelsene våre de neste fire årene ved å la være å innlemme de siste fem. Det er klart at i den situasjonen EU er i nå – de utfordres fra USA og Kina, de har en intern utfordring med konkurransekraft, de sier tydelig i alle sammenhenger at det skal være et klarere skille mellom det å være medlem og det ikke å være medlem, og vi ser at de har et behov for å markere tydelig at de trenger balanserte løsninger i forhandlingene og diskusjonene med tredjeland – er ikke det et godt utgangspunkt for å forvalte vår egen avtale. Utenriksministeren sa selv i forbindelse med et europautvalgsmøte vi hadde for ikke lenge siden, at det handelspolitiske landskapet nå er så uoversiktlig at vi på ingen måte kan garantere at det ikke kommer andre saker også. Ferrolegering er et eksempel fordi den saken er aktuell nå, men dette vil jo kunne treffe et land som Norge hardt. Som utenriksministeren selv har sagt noen ganger: Vi importerer nesten alt vi bruker, og eksporterer nesten alt vi lager. For oss er det indre marked helt avgjørende – tilgangen vi har, de felles reglene vi har. Da er det klart at hvis vi aktivt unngår å implementere regelverk som de fem siste rettsaktene, får det både en direkte konsekvens for norsk industri fordi de må operere etter en annen regelbok enn alle sine konkurrenter i EU, og det får også den konsekvensen at det skaper friksjon i forholdet til EU som er unødvendig, rett og slett fordi vi er forpliktet til å innføre disse rettsaktene. Dette er jo i stor grad også forordninger som ikke kan endres av Norge. Dette er noe vi er forpliktet til å ta inn. Da er selvfølgelig utfordringen at vi på den ene sida argumenterer med at EØS-avtalen er det beste argumentet vårt for å komme på innsida av beskyttelsestiltak – en argumentasjon jeg er helt enig med utenriksministeren i – og da kan vi ikke samtidig si at vi skal velge selv om vi skal oppfylle vår del av forpliktelsene i EØS-avtalen. Jeg skulle gjerne hatt svar på det spørsmålet jeg stilte i stad, nemlig hvordan Norge bruker den strategiske samarbeidsavtalen med EU på industrifeltet konkret for å sørge for at vi i denne sammenheng kommer på innsida av beskyttelsestiltak.