OverStortinget

Jeg vil også takke for en god og viktig debatt, og jeg er helt sikker på at vi skal komme tilbake til dette også senere. Bare et par kommentarer: Det er ikke noe som tyder på – dette er til representanten Nordtug – at vi i Norge generelt er dårligere til å ta i bruk nye metoder enn i andre land, men det er helt sikkert eksempler på noen metoder vi har tatt i bruk, som andre land ikke har tatt i bruk, og vice versa. Det er også litt forskjeller fra land til land. I noen land tar en i bruk og godkjenner en metode, men det er helt opp til helsetjenesten om de velger faktisk å bruke den eller ikke. I noen land organiserer de det på en sånn måte at de har en nasjonal godkjenning, men det er opp til regionene om de vil ta i bruk metoden eller ikke. Det betyr at man ett sted kan få en metode, mens man i en annen region ikke kan få en metode. Når vi gjør det i Norge, er vi opptatt av at det skal være like muligheter, og at en da tilbyr disse metodene over hele landet, uansett hvilket sykehus eller hvilken kommune man sogner til. Jeg er enig med begge representantene som har tatt ordet, i at det har vært for lange saksbehandlingstider i Norge på nye metoder. Dette tok jeg tak i ganske umiddelbart da jeg ble helse- og omsorgsminister, og inviterte industrien, direktoratet og fagmyndighetene til samarbeid om hva vi kan gjøre for sammen å ta ned denne saksbehandlingstiden, fordi det tar for lang tid. Det er satt i gang en del gode tiltak, og det har bl.a. medført at den offentlige saksbehandlingstiden har gått vesentlig ned. Hvis jeg ikke husker helt feil, mener jeg at den i fjor for Direktoratet for medisinske produkter var under det som er målet. Likevel ser vi at det i noen tilfeller fortsatt tar for lang tid å få den nødvendige dokumentasjonen fra industrien. Det vet jeg industrien jobber med. Jeg mener vi fortsatt har potensial for å gjøre mer forenklede metodevurderinger. Jeg mener vi burde kunne samarbeidet mer i Norden om dette. Hvis våre gode kollegaer i Sverige og Danmark har gjort grundige vurderinger av et legemiddel eller en metode, burde vi i større grad kunne sett hen til det, og vice versa. Det er helt sikkert fortsatt et potensial for at vi kan gjøre dette enda mer effektivt, og det er jeg glad for at Stortinget pusher oss på. La oss forsøke å samarbeide om dette, for som representanten Svardal Bøe sa, er det ikke de store politiske uenighetene om det. Noe vi kommer til å måtte ta stilling til sammen, er prioriteringene, for alle disse metodene har jo en kostnad. Jeg vet at representanten Svardal Bøe også har et sterkt engasjement for HPV-vaksinen, som også jeg har. Det første innlegget jeg holdt som medlem i Oslo Arbeiderparti for et halvt liv siden, var vel om at vi nå måtte få i gang vaksinasjon som kan utrydde livmorhalskreft. Den vaksinen har vi fått på plass, men det pågår nå en faglig vurdering, og vi har også der bedt om en utredning av om vi skal utvide den og tilby en annen vaksine. Det er mange som mener at vi bør ha inn flere vaksiner i voksenvaksinasjonsprogrammet og gjøre det raskere, og vi får nå en vurdering av enten antistoffer eller vaksine til gravide for RS-viruset. Alt dette skal jo finansieres over det samme statsbudsjettet, så uansett hvor mye vi vil ta i bruk av det beste for våre innbyggere, må vi altså prioritere: Hva gir størst nytte, hva gir størst effekt, og hva er det vi ønsker å satse på framover? Den diskusjonen skal vi ta.