OverStortinget

Jeg vil først takke representanten Trøen for å løfte en sak som virkelig fortjener all oppmerksomhet. Siden jeg kom inn i familie- og kulturkomiteen i høst, har jeg fått enormt mange henvendelser fra hele landet. Det er foreldre, besteforeldre, ansatte – og barn og unge selv – som forteller om en hverdag i barnevernet som rett og slett er helt uakseptabel. Det er historier om barn som flyttes fra sted til sted uten forklaring, om institusjoner med høy turnover og lav kompetanse, og om ungdommer som mister troen på at de betyr noe for noen. Når man leser disse brevene, eller snakker med dem, kjenner man at dette handler om noe mye mer enn struktur og system. Dette handler om livet til barn som allerede har hatt det altfor tøft i livet. Rapporten fra Stene-utvalget bekrefter nettopp det som mange av oss har hørt lenge, at regjeringen ikke har god nok kontroll over kvalitet, kapasitet og kostnader i institusjonsbarnevernet. Vi må tørre å si høyt at det er alvorlig og ulovlig, for når staten svikter her, svikter vi de barna som har minst å gå på. Barn som bor på institusjon, skal oppleve trygghet, stabilitet og varme. De skal føle seg sett. I dag opplever for mange det motsatte, og det gjør meg oppriktig bekymret og sint. Dette er ikke et område der vi kan lene oss tilbake og vente på nye utredninger. Det trengs handling nå. Jeg vil derfor spørre statsråden: Hvilke konkrete tiltak kommer først? Hvordan skal barns egne erfaringer og stemmer faktisk få en betydning for hvordan institusjonsbarnevernet utvikles videre? Er statsråden enig i at vi står i en krise, slik mange fagfolk og barn sier selv? Statsråden sa tidligere i debatten at dette bare gjelder en liten gruppe. I Fremskrittspartiet bruker man ikke den betegnelsen, for det er ikke poenget. Her kan vi ikke snakke om «få» eller «mange». Når vi vet at barn i institusjonsbarnevernet opplever utrygghet, svikt eller manglende omsorg, er ett barn ett for mye. Ingen barn skal oppleve utrygghet i den delen av livet som skal være grunnmuren til resten av livet. For de barna som i dag sitter der ute, på rom rundt omkring i Norge, og lurer på hvem som bryr seg, betyr hver eneste dag veldig mye.