OverStortinget

Jeg vil også starte med å takke min gode kollega Trøen for initiativet hennes. Dette er en viktig sak, spesielt i den tiden vi lever i nå. De siste årene har vi sett en alarmerende utvikling. Bare den siste måneden, eller den siste halvannen måneden, har vi sett at barn ned i 12–13-årsalderen begår alvorlige voldelige handlinger i våre gater – rett opp i gaten her. De kaster granater, de begår kriminalitet med annen type våpen, de utøver vold og er et problem både for seg selv, for sine familier og for oss andre, lovlydige borgere. Dette er skremmende, for de hendelsene skulle egentlig ha skapt en slags realitetsorientering også hos representantene fra regjeringspartiet. Jeg må si at jeg klør meg litt i hodet når jeg hører at representanten Jakobsen fra Arbeiderpartiet kommer opp hit og snakker om ideologiske skylapper. Det synes jeg er ganske spennende. La oss nå legge til grunn at vi i Høyre har ideologiske skylapper – men det er jo Arbeiderpartiet som har styrt landet i fem år. Hvorfor har de ikke løst denne problemstillingen? De barna vi snakker om, er 12, 13, 14 år gamle. De var altså 7, 8, 9 år gamle for 5 år siden. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet løst dette? Hvorfor har de ikke funnet løsninger og ivaretatt disse barna? Dette er barn som – alle som én – har vært i kontakt med det offentlige minst én gang. Dette er barn som opplever svikt fra sine nærmeste. De har selv vært utsatt for vold. Hvis det er slik at de ideologiske skylappene til Høyre forhindrer oss, hva er det som i løpet av de siste fem årene har forhindret Arbeiderpartiet fra å finne de løsningene som fungerer? Det er det jeg lurer på. Barnevernet skal være en trygg havn, det skal ikke være et nytt svik. Det skal skape trygghet og stabilitet for disse barna, for disse barna mangler trygghet og stabilitet i sin hverdag. Det skal være kvalitet i barnevernet. Hvis de private og ideelle klarer å levere denne tryggheten, stabiliteten og kvaliteten, hva er da problemet med å ta dem i bruk? Målet må jo være at den totale samfunnskostnaden går ned. At tjenester som leveres fra barnevernet, bidrar til å forebygge den kriminalitetsutviklingen vi nå ser, må være et mål. Det må være et mål at vi har et barnevern med tillit, kvalitet og varme, som klarer å rehabilitere de ungdommene som jeg snakker om her, til å få et bedre liv, til å bli produktive samfunnsborgere. Det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør, både for å ivareta samfunnets interesser og ikke minst for å ivareta barnets beste på lang sikt. Ingen barn har godt av å bli kriminelle. Ingen barn fortjener det. Alle barn fortjener å oppleve trygghet, for at de også skal kunne få framtidstro. Som jeg var inne på: Mange av disse barna har vært i kontakt med barnevernet tidligere. De har opplevd å ikke få den hjelpen de trenger. Jeg mener at de forslagene som min gode kollega Trøen framsatte og snakket om, er viktige for nettopp å skape framtidstro og håp for disse barna, for å gi dem den rehabiliteringen de trenger for å komme videre. Når jeg snakker om disse barna, mener jeg de 200–300 mest alvorlige tilfellene der barn og unge rekrutteres til kriminalitet. Det er dem jeg snakker om. De fleste barn klarer seg veldig fint. Det er ikke det dette handler om. Så må jeg si at det er en alarmerende utvikling utover det, og det handler om at vi ser – ikke bare i våre naboland, men også her – at stadig yngre barn, helt ned i barneskolealder, altså 8–9-årsalderen, også nå rekrutteres. Vi er helt avhengig av at barnevernet fungerer. Som justispolitiker og Høyre-politiker kan jeg si at jeg bryr meg svært lite om det er offentlige, ideelle eller private som leverer tjenestene, så lenge vi får gitt disse barna framtidshåp, så lenge vi får rehabilitert dem og gitt dem verktøy til å mestre voksenlivet på en god måte.