OverStortinget

I Norge bor det 1,1 millioner barn. De aller fleste har det trygt, men noen trenger mer, og det er vårt ansvar. I 2024 fikk over 40 000 barn og deres familier hjelp fra barnevernet. Rundt 2 500 barn bodde på institusjon i løpet av året. Disse barna trenger trygghet, omsorg og støtte til å utvikle seg. Disse barna trenger mer enn bare et tak over hodet. Barna selv har vært tydelige: Å bo på institusjon må kjennes trygt og meningsfylt. De ønsker mer hjemmefølelse, mer stabilitet og voksne som ser dem og lytter. Fagfolk, ledere og ansatte i institusjonsbarnevernet som hver dag gjør sitt aller beste og har et brennende engasjement, uttrykker nå at de også er frustrert over uforutsigbarhet og svekket tillit. Barnevernet skal være barnas trygghet når alt annet svikter, men Stene-utvalgets rapport viser at vi står overfor alvorlige og vedvarende utfordringer i den statlige delen av barnevernet. Det er manglende kontroll på kvalitet, kapasitet og kostnader. Det er dessverre barna som betaler prisen. Vi har fått rapporter om barn som ikke får plass når de trenger det, om institusjoner som ikke er tilpasset barnas behov, og om et system som er så fragmentert at det er vanskelig å vite hvem som til enhver tid tar ansvar. Dette er ikke enkeltstående tilfeller. Det er dessverre et nasjonalt mønster. I Agder, hvor jeg selv kommer fra, har vi sett ungdommer i barnevernsinstitusjoner som har vært involvert i veldig alvorlige hendelser: branner, vold og rus. Men det er ikke ungdommene det er noe galt med, det er systemet som svikter dem. Vi har hørt mange historier som gjør dypt inntrykk – at oppholdet i barnevernsinstitusjon ikke hjalp, men tvert imot gjorde det verre. De beskriver hvordan de mistet tillit, mistet håpet, og noen hvordan de til slutt tente på rommet sitt for å få oppmerksomhet, ikke fordi de var farlige, men fordi de var fortvilte. Noen av disse barna har fått fengselsstraff. Vi må slutte å behandle barn som pakker som flyttes mellom sju nivåer i et system ingen har oversikt over. Fellesorganisasjonen og Virke har vært tydelige: Dagens modell er fragmentert og uforutsigbar. SV mener vi må gå over til en trenivåmodell med tydelig ansvar, bedre oversikt og mer trygghet for barna, og vi må styrke tilbudet av spesialiserte fosterhjem. Senest i dag ble dette løftet. Disse hjemmene er ikke bare et alternativ til institusjon – de er ofte det beste alternativet. Barn med komplekse traumer, psykiske helseutfordringer eller alvorlig omsorgssvikt trenger mer enn et vanlig fosterhjem kan gi. De trenger voksne som har tid, kompetanse og støtte til å møte dem med trygghet og kjærlighet, også når smerten kommer til uttrykk som sinne, avvisning eller selvskading. Spesialiserte fosterhjem gir barn muligheten til å bygge tillit, tilhørighet og selvfølelse i et hjem, ikke en institusjon, men i dag er det dessverre altfor få slike hjem. Mange fosterforeldre vurderer å avslutte oppdraget fordi de ikke får nok støtte. Vi vet at flere har etterlyst bedre veiledning og oppfølging, og mange har dokumentert at mange av disse fosterhjemmene føler seg alene i en veldig krevende oppgave som de brenner for, men føler seg maktesløse i. Dette handler ikke bare om systemer og modeller. Det handler om barn, våre barn, om trygghet, om å bli sett, og om å få hjelp når livet er på det aller vanskeligste. SV vil ha et barnevern som setter barnet først, ikke systemet.