OverStortinget

Det er nå nøyaktig 1 489 dager siden Støre-regjeringen tiltrådte. I 212 uker har regjeringen hatt ansvaret for barnevernet i Norge. Det betyr at ansvaret for de om lag tusen barna som til enhver tid bor på institusjon, har ligget – og ligger – hos denne regjeringen. Ja, det er en liten gruppe, men det er den mest sårbare gruppen av barn og unge i landet vårt. Til syvende og sist er det den sittende regjeringen som bærer ansvaret for innholdet i tilbudet til barna, for kontroll på kapasiteten, for forsvarlig bruk av fellesskapets penger – og for at barn som trenger hjelp, faktisk får den hjelpen de har krav på. La oss oppsummere status på barnevernsfeltet etter mer enn fire år med Støre & Co.: Brudd på bistandsplikten har økt kraftig siden 2022 – en utvikling som henger tett sammen med regjeringens ideologiske korstog mot kommersielle aktører, enten man liker det eller ikke. Køen for fosterhjem er rekordlang. Mange kommunale barnevernstjenester mangler ressurser til å gjøre jobben sin. Samarbeidet mellom barnevernet og andre tjenester svikter, og barna faller mellom flere stoler. Grunnkapasiteten i institusjonene er for lav. Bufetat har gjort seg avhengig av enkeltkjøp for å håndtere svingninger i behovet for institusjonsplasser. Samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet fungerer for dårlig. Og som om ikke det var nok: Regjeringen har fjernet kompetansekravene til veldig mange av de ansatte i barnevernet. Samtidig viser tallene at Støre-regjeringen ikke har kontroll på økonomien. Bufetat har de siste årene hatt gjentatte merforbruk på mange hundre millioner kroner, og i budsjettforslaget for 2026 slår regjeringen fast at de vil kjøpe dyre enkeltplasser framfor å inngå langsiktige rammeavtaler hos de kommersielle. I disse årene har jeg utallige ganger utfordret Støre-regjeringen om krisen i barnevernet, her i denne sal. Jeg sier som Riksrevisjonen: Det er «kritikkverdig at årsakene til utfordringer i barnevernet har vart over lang tid». Dette er intet mindre enn alvorlig. Høyre kan ikke leve med dette, og de sårbare barna kan ikke leve med dette. Regjeringens politikk fungerer ikke på dette området, og da nytter det ikke å kalle inn til møter og bestille den ene utredningen etter den andre. De som lever i dette hver eneste dag, her og nå, fortjener faktisk at tiltak iverksettes. Med den alvorlige og høye ungdomskriminaliteten i landet skulle vi ha trodd at barnevernet var en av de fremste prioriteringene til regjeringen. I går samlet Høyre fagmiljøer til rundebordskonferanse for å diskutere hvordan samfunnet kan forebygge og forhindre at barn og unge havner i kriminelle miljøer. Vi fikk én tydelig tilbakemelding: at barnevernet må styrkes og jobbe bedre, smartere og mer effektivt. Jeg deler alle de vurderingene. Barnevernet skal nettopp sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får riktig hjelp og omsorg til rett tid. Under Støre-regjeringen er ikke dette tilfellet for alle. Det lover heller ikke godt når kommunalministerens svar på elendig kommuneøkonomi er at tiden nå er inne for å vri ressursene over fra de unge og oppvekst og til omsorg ute i Kommune-Norge. Det er feil svar på den utfordringen vi nå diskuterer. Kvalitetsløftet har mye godt i seg, men det løser langt fra alle problemstillingene som diskuteres i interpellasjonsdebatten i dag. Stene-utvalget, det siste av dem, er overtydelig på at dårlig organisering har mye av skylden for den situasjonen vi er i. Da spiller det mindre rolle om statsråden mener at utvalget har gått utover sitt mandat. Da kler det heller ikke statsråden å kritisere Høyre for å snakke om at vi må se på organiseringen av det statlige barnevernet, i tråd med anbefalingen – dog utenfor mandatet – til Stene-utvalget. Spørsmålet er ikke hvorvidt vi er for eller mot profitt i barnevernet. Spørsmålet er: Er vi for eller mot å ha barnevernsplasser til de barna som trenger det? Det svaret er ganske enkelt – og jeg håper det er opplagt for alle – og det er at vi trenger kapasitet til å hjelpe de barna som har behov for det. Regjeringen har hatt fire år på å snu utviklingen, og situasjonen har ikke blitt bedre. Da er spørsmålet: Hva konkret vil statsråden gjøre annerledes fra i dag?