OverStortinget

Vi snakker i dag om et barnevern som skal gi trygghet, men som altfor ofte skaper utrygghet. Flere rapporter har gjennom årene reist spørsmål om organiseringen av det statlige barnevernet og Bufdirs dobbeltrolle som både fagdirektorat og etatsstyrer. For noen uker siden kom Stene-utvalgets rapport, og den var rystende lesning. «Slakter organiseringen av barnevernet», skrev VG. «Krisen i barnevernet blir stadig verre», skrev TV 2. Utvalget beskriver et barnevern i krise, og de har god grunn. Det er ikke kontroll på kvalitet, det er ikke kontroll på kapasitet, og det er ikke kontroll på kostnader. For å ta kvalitet først: Det finnes ingen felles norm for hva som er god kvalitet i institusjonsbarnevernet. Bostedsadressen avgjør hvor god hjelp barnet får. Det er ingen nasjonale standarder for bemanning, innhold eller oppfølging. Staten kan ikke dokumentere effekter, det er ikke kontroll på kvalitet – punktum! Så til kapasitet: Staten har plikt til å hjelpe, men vet ikke hvor mange plasser som finnes. Det kjøpes tjenester fra en jungel av aktører – uten felles styring eller oversikt. Resultatet er feil tilbud, mange flyttinger og barn langt hjemmefra. Det er ikke kontroll på kapasitet. Til slutt kostnader: Utgiftene øker, budsjettene sprekker, men barna får ikke bedre hjelp. Det brukes mer penger – uten bedre resultater. Det er ikke kontroll på kostnader. Da barneministeren mottok rapporten, sa hun at hun forsto at slike rapporter kunne skape uro i Bufdir og Bufetat. Men denne rapporten skaper uro langt utover departementets korridorer, for dette handler om barn som ikke får den hjelpen de trenger, når de trenger den. Brudd på bistandsplikten har skutt i været. Det betyr at det ikke finnes plass til barn som lokalt barnevern mener det er akutt behov for umiddelbart å omplassere trygt. Barn må sove på vaktrommet hos barnevernsvakten, eller i verste fall på glattcelle, fordi det ikke finnes institusjonsplasser tilgjengelig, eller fordi staten ikke tar i bruk ledig kapasitet. Dette skjer mens vi ser barn i barnevernets omsorg rekrutteres inn i kriminalitet og vold. Fortellingene er mange. Det er også mange flyttinger for barn i barnevernet. Forskere peker på at mange flyttinger i seg selv skaper symptomer, ikke fordi barn er syke, men fordi ustabilitet gjør mennesker utrygge, og utrygghet i barndommen setter seg i kroppen. Når studier viser at 76 pst. av barn i barnevernet har psykiske plager, må vi begynne å beskytte barna, ikke systemet. Spørsmålene i dag er: Var funnene i Stene-utvalget nytt for statsråden – at statsråden mangler styring og kontroll? Og enda viktigere: Hva vil hun gjøre nå? Høyre mener dagens organisering må endres, at den må skrotes. Vi trenger styring, kvalitet og ansvar. Derfor mener Høyre at det er åpenbart at vi må skille Bufdir som fagdirektorat fra Bufetat som etatsstyrer, i tråd med utvalgets anbefaling, og at vi må erstatte dagens fem regioner med en nasjonal enhet som kan sikre felles praksis, bedre innkjøp og nasjonal oversikt. Vi må innføre nasjonale standarder for kvalitet og innhold, slik at barns hjelp ikke avgjøres av postnummer. Vi har ikke råd til å vente, vi har ikke tid til å vente, og barna og de unge kan ikke vente. Jeg ber statsråden svare konkret på: Hva er strakstiltakene for å sikre plass når barn trenger det? Hvordan vil hun sikre nasjonal styring på kvalitet og kapasitet nå? Og erkjenner statsråden at Stene-utvalget viser en krisesituasjon i institusjonsbarnevernet – ja eller nei? Barn fortjener et ærlig svar, og de trenger handling nå.