OverStortinget

Takk til alle som har deltatt i denne debatten. Jeg tror det er viktig at vi snakker om dette viktige temaet akkurat nå, når det er så stort alvor knyttet til situasjonen. Jeg har også lyst til å gi en takk til en stortingsrepresentant som ikke er her, men som tidligere var barne- og familieminister – Kjersti Toppe – og som satte ned Stene-utvalget fordi hun mente det var viktig at man gikk inn og så hvordan institusjonsbarnevernet faktisk fungerer. Høyre er veldig tydelig på at vi mener Stene-utvalget har utredet veldig grundig hva som bør gjøres i institusjonsbarnevernet. Det er riktig at de kommer med et forslag om Oslos barnevern – Oslo er den eneste kommunen som har hele helheten, fra barnevernets tidlige innsats til institusjonsbarnevernet – men det er en liten del av utvalgets rapport. Det er veldig mye annet i utvalgets rapport som jeg inderlig håper regjeringen nå ser på og behandler raskt, for er det noe som virkelig trengs på dette området, er det endring. Vi må få skilt fag og forvaltning. Vi må sørge for å skille dem som har ansvar for fagutvikling, fra dem som har ansvar for å levere tjenesten. Å dele opp Bufdir og Bufetat og ha det som selvstendige enheter under Barne- og familiedepartementet er derfor et godt forslag. Det kan ikke være sånn at disse 1 000 barnas plasser organiseres i fem regioner i Norge som ikke snakker sammen, og hvor man ikke har en total nasjonal oversikt. Som sagt finnes det veldig mye fra Stene-utvalget som er godt utredet, og som bør komme på bordet veldig raskt. Man må ikke bare skyve tidligere vedtak foran seg. Man må ta tak i det som er viktigst. Det er litt trist at Arbeiderpartiet fortsetter å snakke og dobbeltkommunisere om bruk av private aktører. For Høyre er det viktig at det er både ideelle, private, kommersielle og statlige. Jeg minner om at Riksrevisjonen pekte på at en av årsakene til de rekordmange bruddene i bistandsplikten er politiske målsettinger om å fase ut kommersielle aktører i institusjonsbarnevernet. Dette handler egentlig ikke om en høyre- eller venstreside. Dette handler om at vi er nødt til å sikre barn trygghet, omsorg og hjelp til rett tid. Vi trenger ikke en pekelek. Vi trenger egentlig at vi tar tak i det som ikke fungerer, og akkurat nå er det systemet og organiseringen som ikke fungerer. Jeg har hatt Gabriel Scotts roman De vergeløse med meg helt siden jeg gikk i 6. klasse på barneskolen – fortellingen om Albert, barnevernsgutten som ikke hadde det bra. Han minner meg egentlig hver dag på hvorfor vi må stå opp for dem som ikke blir hørt.