OverStortinget

Vi ser verden stadig mer gjennom sosiale medier. Algoritmene bryr seg ikke om nyanser. De framhever ofte det som vekker følelser, ikke det som vekker refleksjon. Med kunstig intelligens blir skillet mellom sant og usant stadig mer uklart. Samtidig opplever vi krig i Europa på fjerde året, og vi står i en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et åpent og liberalt demokrati, et samfunn preget av tillit mellom folk, myndigheter og institusjoner. Vi har en god fellesskole, høy utdanning og et mangfold av redaktørstyrte medier. Ytringsfriheten står sterkt og har et sterkt vern. Dette er ikke bare fine ord. Det er egenskaper som gjør samfunnet motstandsdyktig, som gir oss trygghet og stabilitet, også i møte med desinformasjon og skjult påvirkning. Den nasjonale sikkerhetsstrategien peker på at algoritmestyrte plattformer har bidratt til polarisering og spredning av desinformasjon og skjult påvirkning i flere land. Dette kan svekke tillit og true demokratiske samtaler og verdiene samfunnet vårt bygger på. Vi har mye å beskytte. Derfor må vi fortsatt jobbe for et motstandsdyktig samfunn. Ytringsfriheten er ikke først og fremst et abstrakt ideal. Den er et driftssystem for demokratiet: en kombinasjon av regler, institusjoner og kultur som må fungere samtidig for at borgerne faktisk skal kunne delta, påvirke og ansvarliggjøre makten. Vår grunnlov konkretiserer dette. Grunnloven § 100 pålegger myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Oppfyllelsen av denne plikten er målbar. Hvis folk ikke finner informasjonen de trenger, hvis de ikke kommer til orde når det gjelder, eller hvis de holder munn fordi kostnaden ved å ytre seg oppleves for høy, da svikter vi. Ytringsfriheten kan ikke bare være formelt vernet av grunnlov og konvensjoner, den må være reelt i bruk i samfunnet vårt. Den må bestå flere prøver samtidig: Det dreier seg om tilgangen til relevant informasjon, tilknytningen til fellesskapets arenaer og tryggheten til å delta i offentligheten. Når disse prøvene bestås for flest mulig, har samfunnet en ytringsberedskap. Norge har et levende demokrati preget av bred deltakelse og høy grad av tillit. Vi har vært flinke til å verne om ytringsfriheten. For niende år på rad topper Norge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. Oppslutningen om ytringsfriheten som verdi er stor. Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte i 2022 med at «ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag». Denne privilegerte posisjonen forplikter. Vi har alle et ansvar for å ta vare på denne store samfunnsverdien. Ikke minst må vi følge med på utviklingen. Vårt mål er at konklusjonen fra ytringsfrihetskommisjonen skal stå seg også i framtiden, for når stormen først kommer, kan det være for sent. Med dette som utgangspunkt la regjeringen i september fram strategien Ytringsberedskap – Nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. Strategien tar opp hvordan vi på best mulig måte kan forvalte og videreutvikle den åpne og opplyste offentlige samtalen. Regjeringens innsats utfyller og virker sammen med innsatsen fra sivilsamfunnet, næringslivet og den enkelte. Strategien diskuterer de ulike arenaene for ytringer og informasjon og redegjør for hvordan regjeringen legger til rette for disse gjennom økonomiske, rettslige og andre virkemidler. Ytringsrommets infrastruktur er mangfoldig, og det samme gjelder regjeringens arbeid. Redaktørstyrte medier trenger forutsigbare rammer – økonomiske og rettslige. Kun da vil de være i stand til å fungere som mangfoldige og uavhengige kilder til informasjon. Internett, tekplattformer og sosiale medier er i dag en hovedvei for informasjonsflyt. Gjennomføring av en rekke EU-regelverk i norsk rett er derfor ikke teknisk juss i utkanten; det er kjernepolitikk for ytringsfriheten. Reguleringene skal ikke styre, kneble eller sensurere meningsutveksling; de skal sørge for åpenhet, ansvarlighet og rimelige spilleregler. Regjeringens satsinger på språkpolitikk, lesing og universell utforming er bærebjelker for ytringsrommet. Armlengdeprinsippet i kulturpolitikken, demokratiopplæringen i skolen, akademisk frihet og åpen tilgang til forskning, et mangfoldig sivilsamfunn og et arbeidsliv med stor takhøyde for ytringer og saklig uenighet – alt dette er sentrale delsystemer av infrastrukturen som må fungere hvis helheten skal fungere. I sum: Infrastrukturen er det som gjør det mulig å finne, forstå og formidle på tvers av geografi, alder, bakgrunn og funksjonsevne. Når denne infrastrukturen svikter, hjelper det lite med vakre erklæringer og festtaler. Strategien redegjør også for hvordan regjeringen vil jobbe for å legge til rette for en sunn ytringskultur. Dette er et komplisert spørsmål, og det dreier seg om noe annet enn den rettslige rammen for ytringsfriheten. En sunn ytringskultur er ikke noe som kan vedtas. Vi kan likevel berede grunnen. Ytringskultur skapes i møtet mellom mennesker, i måten vi snakker med og om hverandre på. Den krever toleranse, mangfold og stor takhøyde. En sunn ytringskultur kjennetegnes ikke av fravær av konflikt, men av et uenighetsfellesskap. Uenighet, motsetninger og heftig diskusjon er derfor ikke problemer som skal løses. Det er demokrati i praksis. Å stå trygt plantet i uenighet krever trening og øvelse, og skolen og andre ungdomsarenaer ruster ungdom til å håndtere saklig konflikt. Men dette gjelder ikke bare ungdom. Vi må alle øve tålemusklene våre, også i møte med sjokkerende, fornærmende og forstyrrende ytringer. Det er likevel legitimt og nødvendig å ha visse grenser for ytringer. De rettslige rammene for inngrep følger av Grunnloven og menneskerettighetene og vil alltid ligge i bunnen. Det finnes en rekke bestemmelser som avgrenser ytringsfriheten, der brudd sanksjoneres med straff eller erstatningsansvar. Disse kan være begrunnet i avveiningen mot andre interesser og rettigheter, men de kan også være begrunnet i ytringsfriheten selv. For eksempel gir bestemmelsen om hatefulle ytringer i straffeloven § 185 spesielt utsatte minoritetsgrupper et vern. Den kan derfor bidra til å sikre minoriteter en reell mulighet til deltakelse i offentligheten. Temaet som diskuteres i strategien, er likevel ikke de rettslige rammene. Strategien tar i stedet opp når forbud, straff og andre tiltak bør og ikke bør brukes som virkemiddel for å oppnå samfunnsmessige mål. En hovedkonklusjon fra ytringsfrihetskommisjonen var at mer straff og flere forbud ikke er løsningen på utfordringene i ytringsrommet. I strategien slår vi derfor fast at regjeringen skal ha en høy terskel for å gå inn for nye forbud, straffebestemmelser eller andre rettslige sanksjoner mot ytringer. Som samfunn skal vi ha en høy terskel for hvilke ytringer vi slår ned på rettslig. Vi må også jobbe for å få med oss så mange som mulig i det offentlige ordskiftet. Regjeringen har forpliktende strategier og handlingsplaner mot diskriminering i ulike former, og vi følger opp stortingsmeldinger mot seksuell trakassering, ekstremisme og radikalisering. Målet er å bryte ned barrierer mot deltakelse i vår felles offentlighet. For noen handler barrierene om sjikane, for andre om mangel på tid, penger og nettverk og for noen om at «sånne som meg» rett og slett ikke blir hørt. En moderne ytringsfrihetspolitikk må se disse barrierene samlet. Strategien omtaler også åpenhet, innsyn og medvirkning. Åpenhet er ikke kun et ideal, det er en arbeidsmetode som sikrer ytrings- og ikke minst informasjonsfriheten. Offentlighetsloven, prinsippet om meroffentlighet, videreutvikling av eInnsyn, åpen kommunikasjon i forvaltningen og gode høringsprosesser er mekanismer som lar offentligheten kontrolleres av fellesskapet. Når innsyn, åpenhet og medvirkning fungerer, styrker vi pressens mulighet til å utføre sin rolle som «offentlig vaktbikkje» og borgernes mulighet til å følge en sak fra utredning til beslutning. Vi trenger dessuten kunnskap om ytringsfriheten, ytringsrommet, ytringskulturen og ytringsberedskapen. Vi trenger et oppdatert kunnskapsgrunnlag som holder tritt med utviklingen rundt oss, og som følger den over tid. Regjeringen skal derfor bidra til opprettelse av et forskningssenter som skal drive langsiktig forskning på det offentlige ordskiftet. Vi slår også fast behovet for beredskap mot forvrengning og manipulering av meningsdannelsen. Desinformasjon, informasjonskløfter og polarisering er fenomener som har fått stor oppmerksomhet de siste årene, og som kan påvirke kvaliteten på den offentlige samtalen. Desinformasjon har alltid eksistert. Fenomenet har kanskje endret navn gjennom tidene, men det er ikke noe nytt. Det som derimot er nytt, er hvordan teknologi har endret måten desinformasjon produseres og spres på. I dag skjer det raskere, mer effektivt og ofte mer skjult. Aktører som ønsker å undergrave demokratiske prosesser, tillit og stabilitet, tar i bruk stadig mer avansert teknologi og mer sofistikerte metoder. Her til lands er det ikke avdekket forsøk på fremmedstatlig valgpåvirkning, men internasjonalt ser vi at trusselen vokser. I Romania ble presidentvalget i fjor annullert grunnet påvirkningsforsøk og desinformasjon. Dette er ikke en isolert hendelse. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt har vi sett lignende forsøk på å manipulere borgere i land som USA, Frankrike og Georgia, for å nevne noen. Samtidig ser vi at enkelte land klarer å stå imot, slik Moldova gjorde tidligere i høst. Med framveksten av generativ kunstig intelligens og en anspent sikkerhetspolitisk situasjon må vi forberede oss på nye former for digital krigføring. Internett og sosiale medier blir brukt for å true nasjonale fellesskap og demokratiske samtaler. I dag er det globale plattformselskaper som står for en stor del av informasjonsflyten. De har ikke nødvendigvis tatt ansvar for hvordan tjenestene deres påvirker demokratiet og samfunnet. I juni var Norge vertskap for den internasjonale FN-konferansen Internet Governance Forum. I en tid hvor autoritære stater forsøker å få kontroll over internett, motvirk