Til det siste: Det er et spørsmål jeg må komme tilbake til, for denne statsråden er ikke jurist. Dermed tror jeg at jeg vil trenge hjelp fra de gode embetsfolkene i departementet for å vurdere om forskriften kan stå seg. Eventuelle endringer må da også høres, og så kan man gjennomføre endringer hvis det blir et behov for det. Når det gjelder anmodningsvedtak og vedtak fra Stortinget, har vi jo hatt en liten passiar om det tidligere, med representanten Trøen, at Stortingets vedtak skal gjennomføres, og at det er noe regjeringen må ta på alvor. Jeg har selv vært medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen her på Stortinget, og kjenner dermed også Meld. St. 4, som handler om Stortingets anmodningsvedtak, og jeg er veldig klar over forpliktelsene for en regjering til å gjennomføre de vedtakene. Det må også sies at det er viktig at vedtakene er mulig å gjennomføre. Nå tror jeg at dette er et vedtak som er mulig å gjennomføre. Så det er mange måter å besvare et anmodningsvedtak fra Stortinget på, men jeg skal sørge for at man får svar.

Når regjeringen skal komme tilbake til Stortinget, må jo det være målet, i tråd med Stortingets vedtak og intensjon. Nå husker jeg ikke helt formuleringen i alle forslagene her, men det står vel i forslaget til vedtak: «Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om å regelstyre finansieringen av momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner innen framleggingen av statsbudsjettet for 2027.» Det er videre en del forslag her som vi skal gå nøye gjennom i regjeringen før vi kommer tilbake til Stortinget. Men jeg deler jo representantens syn på at det er viktig at denne typen ordninger er så lite byråkratiske som mulig, og gjør det lettest mulig for frivillige lag og organisasjoner. Der har vi nettopp gjort en lettelse for de små, på revisorplikt, som ett eksempel, og at man har en forenklet modell. Det må jo være målet, men jeg kan ikke love at det vil være sluttproduktet når man skal innføre regelstyring, for nå må vi gå gjennom og se hvordan vi kan gjøre dette på best egnet måte.

Dette er jo en bevilgning som i dag er på over 3 mrd. kr, som er veldig ubyråkratisk, og der selvfølgelig Lotteri- og stiftelsestilsynet gjør stikkprøver, for å sørge for at disse pengene brukes nettopp på det de skal brukes på. Jeg som statsråd og vi som regjering plikter å bruke alle de offentlige pengene på en skikkelig måte. Hvis man skal ha en overslagsbevilgning, tror jeg det kreves enda mer nøysomhet i hvordan man da sørger for at disse pengene kommer til utbetaling til de frivillige lagene og organisasjonene. For hvis ikke vi gjør det, kommer iallfall Riksrevisjonen til å spørre oss på et eller annet tidspunkt om dette er i tråd med god økonomisk forvaltningsskikk. Vi har gjort en forenkling, og gjort det enda mindre byråkratisk for de små. Så kan det hende at hvis man skal ha en overslagsbevilgning, vil man måtte gjøre den enda mer komplisert, ikke nødvendigvis for de små, men kanskje for de store, som nyter mest av den bevilgningen i dag.

Det har det, og det har vært gjort flere arbeider på det. Det har bl.a. vært bestilt en ekstern rapport knyttet til hvordan momskompensasjonen fungerer, vi har sendt på høring forenklinger i momskompensasjonen, der også regelstyring var en del av forslaget som ble hørt, og vi har hatt kontinuerlig dialog med frivilligheten knyttet til dette. I forrige periode var jeg tydelig overfor frivilligheten på at innenfor den regjeringsperioden vi var inne i da, var det ikke mulig å innføre en regelstyring. Der var jeg veldig tydelig, ærlig og åpen med frivilligheten og latet ikke som jeg kunne love noe jeg ikke ville holde. Til tross for det klarte altså regjeringen å sørge for full momskompensasjon til frivillige lag og organisasjoner. Så har vi videreført vår forpliktelse i partiprogrammet, der vi har sagt at vi ønsker en regelstyring. Dermed må vi jobbe videre for at vi klarer å innføre det.

Jeg tenker at enhver regjering skal gjøre den jobben som trengs for å kunne fremme forslag på en skikkelig måte, som er fundert og er gjennomførbart. Det plikter en regjering gjøre. Jeg ønsker ikke å si om det kommer nå eller da, men jeg skal gjøre den jobben. Så er det jo et annet flertall her i Stortinget, der de ber regjeringen komme tilbake til det, og det må jeg jo gjøre på egnet vis overfor Stortinget ved første anledning.

Vi er jo ikke imot, vi er jo for, og det sa jeg også i mitt innlegg, og representanten Bente Estil sa også det samme i sitt innlegg. Så har vi sagt at vi må ha en gjennomgang – eller «gjønomgang», som Magnhild Meltveit Kleppa pleide å si – av dette før vi kan innføre det. Det er interessant at representanten framstiller det som om det er to års ventetid. Det er det jo ikke. Man får utbetalt momskompensasjon idet Stortinget har gjort sitt vedtak i nysalderingen. Da betales det ut milliarder av kroner til frivilligheten. Og det er interessant at man sier at man har fulgt opp opptrappingen. Denne regjeringen – først i regjering med Senterpartiet, og så med støtte fra SV og senere fra MDG og Rødt – har jo levert full momskompensasjon. Det har ikke vært en opptrapping, det har vært full momskompensasjon fra dag én, mens FrP kuttet 50 mill. kr. Dette har vi svart på hvitt, det finnes bevis for det, og dermed var det en avkorting til frivilligheten med FrP.

I mitt innlegg var jeg veldig tydelig på at dette er noe som Arbeiderpartiet er for. Vi har det i vårt partiprogram, og vi sier at dette må gjøres, men da må vi gjøre det på en skikkelig måte og ha en gjennomgang, når man skal gjøre ordningen til en overslagsbevilgning. Det er vår holdning i denne saken. Så er det jo interessant at representanten skal stille meg til ansvar for det som står i vårt partiprogram. Da kan jo kanskje jeg stille representanten til ansvar for det som står i deres alternative statsbudsjett. Det er ikke én krone til kompensasjon til frivilligheten i FrPs alternative statsbudsjett, men det er en verbal der de ber regjeringen fremme et forslag om regelstyrt momskompensasjon til frivillige organisasjoner – og ikke engang full kompensasjon. Det står at de «ber regjeringen legge frem sak om regelstyrt momskompensasjon». Så er det verdt å minne representanten om at i det siste statsbudsjettet som FrP i regjering støttet, reduserte man momskompensasjonen med 50 mill. kr – en avkorting til frivilligheten.

Frivilligheten er bærebjelken i samfunnet og bidrar til å skape trygge, levende og inkluderende lokalsamfunn. Hver dag stiller frivillige opp for andre, uten lønn, uten krav om motytelse, men med et sterkt ønske om å bidra. Det er denne viljen til å ta ansvar for mer enn seg selv som utgjør selve kjernen i frivilligheten. Jeg er opptatt av å sikre gode rammevilkår for frivilligheten, og jeg er glad for at komiteen og representantene for forslaget er enig med meg i det. Frivilligheten sier at momskompensasjonsordningen er den viktigste ordningen for frivillig sektor. Derfor har vi som eneste regjering gitt full momskompensasjon hvert år siden 2021. Vi har dermed sikret forutsigbarhet for frivillige organisasjoner de siste fem årene ved å sørge for at det ikke har vært en avkorting av ordningen. Totalt har vi økt ordningen med 1,3 mrd. kr siden Solberg-regjeringens siste budsjettforslag. Fra 2026 har vi også gjort det enda enklere for små lag og foreninger å søke momskompensasjon. Flere organisasjoner slipper nå kostnadene til revisor, og små lag og foreninger slipper å gjøre fradrag for utleie. Momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner er en rammestyrt tilskuddsordning der Stortinget hvert år fastsetter hvor mye penger som kan brukes. Dagens ordning er innrettet for at den skal være enkel for små lag og foreninger. Flertallet av mottakerne i ordningen får midler basert på en beregningsmodell, og ikke faktiske momskostnader. Forslaget fra komiteen innebærer i praksis en overslagsbevilgning. Overslagsbevilgninger har konsekvenser for budsjettstyringen, ettersom utbetalingene fra ordningene kan avvike vesentlig fra budsjettanslagene. I slike ordninger stilles det derfor høye krav til prognoser for å kunne forutsi volumendringer og kostnadsdrivere, siden risikoen for avvik mellom budsjett og faktisk utgift er betydelig. Forslagsstillerne har her lagt opp til at Stortinget skal fatte et vedtak som vil ha budsjettmessige konsekvenser – utenfor ordinære budsjettprosesser. Det kan framstå som et lite grep å gjøre ordningen regelstyrt. Det er ikke realiteten. I en ordning med overslagsbevilgning er det nødvendig å ha mer kontroll over volum og kostnader. Vi må fortsatt kunne styre ordningen slik at midlene går til frivilligheten, og vi må vite at ikke enkeltorganisasjoner får langt mer i kompensasjon enn det de har i momskostnader. Vi er alle enige om at målet er å sikre mer forutsigbarhet for søkere, samtidig som vi sikrer at ordningen fortsatt er enkel og ubyråkratisk. Derfor har vi foreslått en gjennomgang av ordningen i samråd med idretten og frivilligheten.

Absolutt – Stortingets vedtak er ikke valgfag, det er obligatorisk for enhver regjering. Det tror jeg også at representanten Wilhelmsen Trøen vet at undertegnede er klar over. Til det med argumentasjon og det å se sammenhengen: Jo, for man har en enerettsmodell i Norge, og da skal andre aktører behandles på en annen måte enn enerettsaktøren. Men det er altså like tapsgrenser i bingohallene. I de store byene finnes det også flere bingohaller. Det gjør det kanskje ikke på små steder. Jeg har vært på mange små steder, og der er det ofte én bingohall, men i store byer, f.eks. Bergen, Stavanger, Oslo, Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Bodø, kan det finnes flere bingohaller. Da kan man gå fra bingohall til bingohaller og spille. Dette viser viktigheten av at vi faktisk regulerer denne typen spill, som gjør at spesielt problemspillere kan oppleve å være utsatt og sårbar. Derfor har man denne reguleringen av bingospill.

Jeg er glad for at representanten Wilhelmsen Trøen støtter opp om enerettsmodellen. Da håper jeg at vi kanskje kan unngå at enerettsmodellen kommer til votering på Høyres landsmøte gang etter gang etter gang, for det gjør den nemlig. Jeg er bekymret for at flertallet Høyre har nå, ikke kommer til å vedvare over lang tid. Jeg skal ikke blande meg inn i landsmøtebehandlingen i Høyre, men det er noe jeg observerer. Når det gjelder behandlingstilbud, og at vi skal ha et tilstrekkelig behandlingstilbud, er jeg helt enig i at vi skal ha det. Så skal jeg følge opp spørsmålet representanten Wilhelmsen Trøen stilte i replikkordvekslingen. Men dette representantforslaget kunne potensielt – hvis det hadde fått flertall, noe det ikke gjør – ført til at det var flere som ville hatt behov for nettopp den typen behandlingstilbud. Hvem har råd til å tape 4 400 kr i måneden? At man ønsker at den grensen skal utvides skal utvides, synes jeg ikke er godt nok og bra med tanke på å beskytte sårbare spillere.

Jeg er glad for at representanten tar opp dette representantforslaget, som ble fremmet i forrige periode. Det var et representantforslag som ble fremmet av en representant fra Høyre, som Tone Wilhelmsen Trøen sa. Jeg er også glad for at Høyre gir uttrykk for at de støtter enerettsmodellen, men den er under press, og denne typen forslag gjør at den utsettes for ytterligere press, og at den på et eller annet tidspunkt kan falle. Så til handlingsplanen mot spilleavhengighet: Dette er en egen handlingsplan vi har forpliktet oss til å fremme hvert fjerde år. Behandlingstilbudet er selvfølgelig en del av handlingsplanen. Jeg registrerer at det står der at man viderefører behandlingsnivået. Jeg tenker at dette er noe jeg skal se på. Det er klart at vi må se på hvilke behandlingstilbud det er behov for i samfunnet, for deretter å tilpasse behandlingstilbudet til behovene man ser i samfunnet.

Arbeiderpartiet har ikke gått tilbake på sitt løfte om regelfesting. Vi skal ha en debatt om dette i neste sak, jeg får kanskje muligheten til å utbrodere det da. Det som er viktig for meg å understreke overfor representanten Hjemdal, er at pengespilloven er en lov som regulerer pengespill i Norge, ikke frivillighetens vilkår. Det gjør vi på andre måter. Dermed er ikke dette en forskjellsbehandling. Det har jeg sagt både i mitt brev til komiteen – jeg håper og regner med at komiteens medlemmer har lest det – og her i dag. Det er likt for bingospill i bingohallene – altså for Norsk Tippings automater og bingohallenes automater. Der det er forskjell, er på app eller på nett, der man kan spille med andre tapsgrenser. Men det er reguleringer der også. Yngre brukere har lavere tapsgrense. Taper man på ett bingospill, kan man ikke tape mer på andre bingospill. Så dette er det ganske streng regulering av, for vi skal ta hensyn til dem som er problemspillere.

Det er interessant hvordan representanten Hjemdal har en tendens til å framstille denne regjeringens engasjement for frivillig sektor. I Støre-regjeringens første periode innførte man, sammen med regjeringspartner Senterpartiet, og med støtte fra budsjettpartnerne i SV, full momskompensasjon for alle frivillige lag og organisasjoner, som første regjering i Norge noensinne. Under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen var det en avkortning, ikke på anleggssiden, som representanten riktignok er opptatt av at man har hatt full momskompensasjon på – det har man – men når det gjelder momskompensasjon. Det leverte den forrige regjeringen ikke på. Så er det interessant at man plutselig nå, når man ikke selv sitter med makten, er blitt veldig for det. Det er ikke staten sin oppgave å sørge for at man har en bingobransje. Det er statens oppgave å sørge for at man ikke opplever at folk spiller seg fra hus og grunn. Det mener vi er en statlig oppgave. Derfor har vi en regulering av pengespillmarkedet.

Det er ingen forskjellsbehandling av bingospill i bingohallene, altså mellom Norsk Tipping og bingoentreprenørene. Det er de samme tapsgrensene på nettet. Hvis man spiller på f.eks. KongKasino og andre bingospill på Norsk Tippings app, er det en annen tapsgrense. I dag kan man tape inntil 900 kr om dagen og 4 400 kr i måneden. Det mener jeg må være en høy nok tapsgrense. Det er akkurat den samme tapsgrensen hvis man spiller på Belago-automaten i den samme bingohallen. Vi har en enerettsmodell i Norge, som det er, og har vært, et bredt politisk flertall for å støtte opp under. Derfor må man ha en spesiell type regulering av det som ligger utenfor enerettsmodellen. Hensynet til enerettsmodellen handler om å beskytte sårbare spillere. Så er det en veldig fin bieffekt, nemlig at vi kan bruke av overskuddet og fordele det til frivilligheten. Hovedhensikten med enerettsmodellen er imidlertid å beskytte sårbare spillere.

Den norske enerettsmodellen skal først og fremst beskytte sårbare spillere og forebygge spilleproblemer. Modellen har sterk politisk støtte, også fra idretten, frivilligheten og spilleavhengighetsmiljøer. Det er altså en bred enighet, med noen få unntak, om at enerettsmodellen gir de beste forutsetningene for at Norge kan bevare et av verdens tryggeste og mest ansvarlige pengespillmarkeder. Tapsgrensen på bingospill er per i dag på samme nivå som Norsk Tippings Belago-automater. Belago er automater som også finnes i bingohallene, og er det mest sammenlignbare pengespilltilbudet, bl.a. når det gjelder andelen risikospillere. Det er dermed ikke forskjellsbehandling på dette området i dag, men det er ikke dermed sagt at bingo skal ha de samme rammevilkårene som Norsk Tipping – snarere tvert imot. Med dagens modell er det åpent for at frivillige lag og organisasjoner kan ha inntekter fra bingo. Dette tilbudet skal foregå i begrenset omfang og skal ikke konkurrere med tilbudet fra Norsk Tipping. Som enerettsaktør skal Norsk Tippings tilbud være attraktivt, men ansvarlig, slik at spillere velger bort tilbud fra uregulerte aktører. Disse avveiningene gjelder ikke for bingobransjen. Derfor bør bingobransjen ha noe strammere rammevilkår enn Norsk Tipping. Frivillige lag og organisasjoner skaper aktivitet, fellesskap og inkludering i lokalsamfunn over hele landet. Regjeringen og jeg er opptatt av å sikre rammevilkår for frivilligheten. Derfor har vi – som eneste regjering – sikret full momskompensasjon de siste fem årene. Bevilgningen er nå på over 3 mrd. kr og fordeles til over 25 000 mottakere. Dette bidrar til å sikre at frivilligheten kan opprettholde sin viktige rolle. Flere frivillige organisasjoner supplerer driften med inntekter fra pengespill, men når vi diskuterer pengespillpolitikk, er det viktig å huske at inntekter til frivilligheten bare skal være en positiv bieffekt av spillemodellen, ikke et bærende hensyn. Frivillige lag og organisasjoner har fortsatt anledning til å skaffe inntekter fra bingo, men vi setter en grense for å unngå at sårbare spillere taper mer enn de har råd til. Jeg er glad for at flertallet mener det er feil at frivilligheten skal finansieres gjennom økte tap fra sårbare mennesker.

Jeg vil takke Stortinget for en engasjert debatt. Jeg vil slutte meg litt til representanten Tone Wilhelmsen Trøens innlegg. Jeg tror at vi i Norge står veldig godt rustet i den likestillingspolitiske debatten, der vi har stor grad av konsensus. Vi kan ha noe ulike syn på enkelte saker, og det skal vi tåle godt. I det nordiske samarbeidet er det slik at det finnes ministre og regjeringskonstellasjoner fra alle ulike partier. Men de nordiske ministrene, uavhengig av politisk ståsted, er tydelig og sterkt forpliktet til å kjempe for likestilling. Om det kommer til LHBT eller til kvinners og gutters posisjon, er vi helt enige. Det er en styrke. Jeg har blitt bedt om å redegjøre, av Stortinget, og da kommer jeg selvfølgelig og redegjør. I en redegjørelse er det naturlig at jeg drar gjennom de siste års hendelser og utvikling. Jeg tipper at hvis jeg ikke hadde nevnt enkelte ting, hadde det også blitt et tema i debatten. Jeg vil aldri kunne glede eller tilfredsstille alle representanters ønske tematisk om å berøre alt mulig. Det er slik at mannsutvalget var et initiativ fra arbeiderpartiregjeringen. Jeg er glad for at veldig mange ønsker eierskap til mannsutvalgets NOU. Den er fri og åpen, og på bakgrunn av den skal vi legge fram en stortingsmelding. Men jeg ønsker å minne Stortinget om at det var et initiativ fra tidligere likestillingsminister Anette Trettebergstuen som gjorde at vi satte ned et mannsutvalg. Det var ikke den forrige regjeringen. Det er bare et faktum. Så kan man like det eller ikke. Det handler ikke om at Arbeiderpartiet skal eie likestillingen, men faktum er at det var Arbeiderpartiet som satte ned mannsutvalget, fikk NOU-en og nå lager stortingsmeldingen. Jeg håper at vi kan fortsette å ha gode debatter om likestilling. Det er interessant at man er veldig opptatt av hvordan høringer blir behandlet. Nå er den Bufdir-veiledersaken lagt bak oss fra Stortingets side. Jeg skal følge opp Stortingets signaler. Det har jeg også sagt i behandlingen av representantforslaget. Høringsinstituttet er viktig. Da er det interessant at når vi kommer til likestillings- og diskrimineringsloven skal man ikke lytte til høringsinnspillene! Det er kun fem av dem som har sendt innspill som støtter å ha en kjønnsnøytral likestillings- og diskrimineringslov. Jeg har ikke konkludert helt entydig. Det er viktig for meg å understreke at vi må ikke framstille det slik at likestillings- og diskrimineringsloven ikke gir et vern til menn. Den gir et vern til menn der menn blir diskriminert. Så er det et særlig vern som er historisk begrunnet, og som vi bør ta med oss i den framtidige debatten.

Når det gjelder krisesentrene, ligger det konstitusjonelle ansvaret hos barne- og familieministeren, så detaljer på hvordan det jobbes med disse problemstillingene, håper jeg representanten også kan stille til ansvarlig minister. På et generelt grunnlag, er krisesentrene er et kommunalt ansvar. Det har man også tydeliggjort i en ny lov om krisesentrene. Der slås ansvaret ettertrykkelig fast, og også at alle skal ha krav på hjelp når de trenger et krisesenter. Det er veldig stor forskjell fra kommune til kommune, og det handler om både kommuneøkonomi og prioritering. Hva er det man ønsker å bruke penger på i kommunen? For eksempel er Stavanger kommune en kommune med et flott, stort, nytt krisesenter som har god kapasitet. Det kan også hende det har vært problemer der med å få plass. Så er det andre kommuner som er små, som har et samarbeid med andre kommuner for å sørge for at folk får plass. Dette er et kommunalt ansvar som jeg håper kommunene tar på alvor.

Jeg vil takke representanten for spørsmålet, for det er et veldig viktig spørsmål hun stiller. Utfordringen er at dette er et vedvarende problem, at vi har sett det over lang tid – at selv om man har både stortingsmeldinger, handlingsplaner og strategier, viser det seg at dette er en vedvarende utfordring. Det er helt klart at arbeidsministeren er opptatt av at alle skal ha en plass i arbeidslivet. Hun har også vært opptatt av at vi må få flere av dem som står utenfor, inn i arbeid. Mange av dem har innvandrerbakgrunn, og ofte blir det som hønen eller egget først-problemstillingen. Man sier at vedkommende snakker ikke godt norsk, men hvordan skal vedkommende snakke godt nok norsk hvis ikke vedkommende får tilknytning til norsk arbeidsliv? Derfor er regjeringens ambisjon tydelig: Vi ønsker flere mennesker inn i arbeid. Da må også det offentlige ta et større ansvar og sørge for at folk kommer i arbeid og har et trygt liv.

Vi har en egen handlingsplan vi jobber aktivt med, som arbeids- og inkluderingsministeren sitter med ansvaret for, der det er ulike tiltak for å bekjempe negativ sosial kontroll. Det er interessant at representanten mener det er jeg som tar opp dette som handler om etnisitet. Det kan godt hende, men vi vet at negativ sosial kontroll skjer i en del andre etniske grupper enn den norske. Det skjer også i norske etniske grupper, der er også negativ sosial kontroll til stede. Man fører ikke statistikk på den måten, men jeg vet at det forskes mye på hva det er som trigger denne typen partnerdrap, og det finnes det mye statistikk på man også kan gå inn og lese.

Æresrelaterte drap er et interessant spørsmål. Vi vet at når kvinner blir drept av partneren sin i Norge – uavhengig av etnisitet – handler det ofte om ære. Det handler om at man kanskje har krenket mannens følelse av å være en mann. Det handler om at man kanskje har ønsket å bryte ut av et forhold. Vi vet at veldig mange av de kvinnene som blir drept, har opplevd vold i den relasjonen før de blir drept. Når det gjelder diskusjonen om ære, er jeg opptatt av at vi ikke må si at det er et æresspørsmål hvis brune mennesker blir drept, mens hvis hvite blir drept, handler det ikke om ære. Vold i nære relasjoner handler ofte om at den ene parten føler seg krenket og tyr til vold og i verste fall drap. Derfor kan vi ikke føre statistikk på at noe er ære og noe annet ikke er ære. Et drap er et drap, og det er et drap for mye.

Jeg er litt usikker på hva representanten mener med det spørsmålet, for denne regjeringen og flere av partiene på Stortinget har jo over lang tid vært med og utarbeidet både stortingsmeldinger og handlingsplaner som nettopp tar for seg æresrelatert vold og negativ sosial kontroll. Dette har nettopp ført til et regelverk som gjør at disse sakene kan forfølges i rettsvesenet vårt. Det er derfor disse 1 300 sakene representanten bruker som et eksempel, har kommet opp for retten. Uten et regelverk ville ikke disse sakene blitt prøvd innenfor norsk rett. Der har både FrP og Arbeiderpartiet jobbet for et regelverk som gjør at dette prøves for domstolen. Jeg mener det fortsatt er negativ sosial kontroll i samfunnet. Det må bekjempes, og det er et aktivt arbeid for det. Det gjøres på flere fronter, både gjennom frivillige organisasjoner og gjennom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er departementet som har dette som hovedansvar.

Det er altså et år siden, eller litt under et år siden, vi la fram denne strategien. Det som har vært naturlig, var jo at jeg gjennom akkurat de målene vi har satt oss i strategien, i min redegjørelse. Så vil redegjørelsen være et sted der vi melder tilbake, men også i budsjetter og i enkeltsaker på de ulike departementenes områder vil det være naturlig at vi melder tilbake. Når det gjelder f.eks. utdanningsvalg, vil dette være noe utdanningsministeren vil engasjere seg i, men også vi som fellesskap i regjeringen og jeg som likestillingsminister vil melde tilbake til Stortinget.

En observant leser vil kunne se at redegjørelsen er bygget rundt nettopp strategien. Alle kapitlene i strategien er også kapitlene i min redegjørelse, f.eks. økonomisk selvstendighet, likestilt arbeidsliv, færre kjønnsdelte utdanningsvalg, et samfunn uten vold, voldtekt og seksuell trakassering osv. Dermed er jo hele redegjørelsen en tilbakemelding på regjeringens strategi for likestilling mellom kjønnene.

Likestilling angår oss alle. Regjeringens mål er et likestilt samfunn der alle kan delta og inkluderes, der ingen holdes utenfor, undertrykkes eller diskrimineres. Dette jobber vi med hver dag, og det er hele regjeringens ansvar. Vi jobber systematisk på tvers av sektorer, og vi vil følge opp OECDs gjennomgang av vårt arbeid med likestilling. Vi jobber målrettet med å sikre at vi bruker virkemidlene på en best mulig måte. Økonomisk uavhengighet er helt sentralt for å kunne leve et fritt liv. Arbeid er viktig. Men arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt kjønnsdelt. Vi trenger en bedre balanse, og derfor jobber vi bl.a. for at ungdom ikke skal begrenses av forestillinger om hva gutter og jenter passer til å gjøre når de velger utdanning. Kvinner er klart mest utsatt for alvorlig vold i nære relasjoner, herunder voldtekt og partnerdrap. Forebygging og bekjempelse av vold og overgrep står sentralt for regjeringen. Vi styrker krisesentrene, tar i bruk effektive, forebyggende tiltak, og med samtykkeloven har vi tydeliggjort at all seksuell omgang skal være frivillig. Alle mennesker skal kunne leve et fritt liv uten diskriminering, hets eller vold, uavhengig av kjønn, seksualitet, funksjonsevne, tro eller bakgrunn. Det er et ansvar vi tar nasjonalt og internasjonalt. Og i år så kan vi se at Stortinget har inkorporert CRPD i menneskerettsloven, og det er der den hører hjemme. Likestilling er en grunnpilar i demokratiet vårt. Den gir mennesker frihet til å leve et godt liv og samfunnet tilgang til hele bredden av kompetanse og ressurser i befolkningen. Men likestillingen er under press globalt og her hjemme, og vi trenger å fornye og styrke innsatsen. Likestillingspolitikken skal være bred og inkluderende og svare på utfordringer både kvinner og menn møter i hverdagen. Likestilling er ikke et nullsumspill – et mer likestilt samfunn er bedre for alle. Likestillings- og diskrimineringsloven skal selvfølgelig beskytte kvinner og menn på lik linje. Det gjør den allerede i dag. Vi tar gutter og menns likestilling på alvor, og jeg gleder meg til å presentere stortingsmeldingen om gutter og menns utfordringer i løpet av året. Jeg ser fram til å diskutere saken videre med Stortinget. Når vi globalt ser et stadig økende press og angrep på kvinners rettigheter, skeives rettigheter og retten til å bestemme over egen kropp, er Norges svar mer likestilling. Vi står støtt, og vi gjør grep både politisk og finansielt. Likestilling kommer ikke av seg selv. Den må forsvares, fornyes og utvikles. Regjeringen fortsetter å ta ansvar for at rettigheter styrkes, og at politikken bygger på kunnskap. For likestilling handler ytterst sett om hvilket samfunn vi vil være – et samfunn med frihet, trygghet og like muligheter for alle. Det er selvsagt at vi står sammen, også internasjonalt, i kampen for mer likestilling, inkludering og mangfold.

Representanten Haagen Poppe har vært veldig opptatt av at man skal ha en kulturkanon, og det forslaget ble avvist fra Stortinget, noe jeg mener var klokt. Gjennom en kulturkanon ville man f.eks. ha pekt på enkelte verk – at disse har mer betydning enn andre. Dette har vi også diskutert tidligere i Stortinget, om denne armen og hva jeg mener. Når det gjelder enkelte verk, fikk jeg et spørsmål fra representanten i et tidligere spørsmål, om jeg mente at enkelte verk hadde høyere eller bedre verdi eller sto høyere i den norske kulturarven. På det svarte jeg at det sikkert var et personlig spørsmål jeg kunne ha mange meninger om, men som det som kulturminister ikke var så veldig viktig for meg å gi uttrykk for. Jeg mener at vi skal ha armlengdes avstand, men samtidig styrer vi veldig tydelig, bl.a. gjennom Kulturrådets bevilgninger, der vi bestemmer om vi skal øke innkjøpsordningen for litteratur, eller om vi skal bruke penger på det frie scenekunstfeltet. Dette er en måte å styre kulturdebatten på og styre hvilke saker og felt vi ønsker å løfte fram i den kulturpolitiske debatten. (Innlegg er under arbeid)

Jeg deler representantens antydning i spørsmålet – om at det ofte bare blir en diskusjon om tall. Det er noe som ofte skyldes oss selv som politikere, for når vi diskuterer, er det ofte: Se på oss, vi er så flinke til dette, og vi bruker mye penger på det. Jeg opplever, bl.a. i møte med representantens parti Høyre, ofte diskusjoner om gaveforsterkningsordningen, der jeg gang på gang avviser det med at det ikke er noe denne regjeringen ønsker å bruke penger på, men gang på gang er det ofte den som blir temaet når vi diskuterer kulturpolitikk. Jeg er gjerne med på å diskutere kulturpolitiske mål utover bare at vi skal bruke mer penger – også hvordan vi skal utvikle kunst- og kulturpolitikken i Norge. Det har jo denne regjeringen gjort. Mangfold er et eksempel som ble satt på dagsordenen 15 år tilbake. Da var det veldig mange i partiet Høyre som mente at det var en instrumentell måte å utvikle norsk kulturpolitikk på. Jeg ønsker den debatten veldig, veldig velkommen.

Jeg er glad for at representanten og jeg kan enes om at det må være et felles mål i kulturpolitikken at vi setter kvalitet, mangfold, samhold og gode opplevelser høyt. Så kan det likevel hende at representanten har latt seg blende av tallene i statsbudsjettet som ble lagt fram i fjor. Det representanten unnlater å se i budsjettproposisjonen, er at det står veldig tydelig i innledningen om regjeringens ambisiøse mål: «Kunst, kultur, idrett og frivillighet er bærebjelker for å skape gode liv og samfunn.» Videre står det at «alle i hele landet skal ha mulighet til å delta og oppleve kunst og kultur av høy kvalitet og kunne delta i frivillig aktivitet. Regjeringens kultur- og likestillingspolitikk skal bygge opp under grunnleggende verdier i det norske samfunnet, som demokrati, ytringsfrihet, felleskap og retten til fri livsutfoldelse.» I budsjettproposisjonens rapportdel gjør vi rede for fjorårets resultater. Som et lite eksempel kan jeg nevne at det bare fra norsk kulturfond i løpet av 2024 ble gitt tilskudd til over 12 000 planlagte konserter i alle deler av landet. Dermed får vi et fantastisk kulturtilbud over hele landet, med alt fra populærmusikksjangere som metal, rock og rapp til korkonserter, klassisk, folkemusikk, jazz og kirkemusikk. Gjennom 12 000 konserter når vi et stort publikum, og gjennom 12 000 konserter får vi veldig mye kvalitet, og vi får mangfold, samhold og gode opplevelser. Vi må ikke forveksle mål og middel. Et riktig og mangfoldig kulturliv kommer ikke av seg selv. Som politikere prioriterer vi ulike virkemidler. Ett av virkemidlene er budsjetter. Regjeringen sikrer gode rammer og kulturell infrastruktur i hele landet, og så er det opp til kulturlivet selv å skape aktivitet. Men vi slipper aldri målet av syne. I desember la regjeringen fram planen for Norge, der vi igjen slår fast våre mål om at alle skal ha tilgang til kultur av høy kvalitet, og at kultur, kunst, idrett og frivillighet bidrar til å samle Norge som et fellesskap og er en viktig del av den demokratiske infrastrukturen, ytringsfriheten og den sivile motstandskraften. Det er dette vi styrer etter, og det er dette vi skal fortsette med.

Disse pengene går ikke til innkjøp av GHB, slik representanten nærmest framstiller det. Dette er penger som gis til en organisasjon som heter ChemFriendly, som veileder folk som har tilgang på ulovlige rusmidler. Det kan man like eller ikke like – jeg kan ha mine meninger om det – men dette er altså en ordning som forvaltes av Bufdir. Det ville heller ikke tatt seg ut at jeg som statsråd gikk inn i alle enkeltsaker, alle enkeltbevilgninger, og la på mine preferanser. Der må vi styre gjennom forskrift, og der må vi ha tildelingskriterier som departementet fastsetter, som direktoratet igjen følger. Derfor har jeg bedt om en gjennomgang. Det er den viktige delen av mitt svar til representanten som jeg håper at hun tar med seg. I tillegg har jeg også gjort representanten klar over at dette ikke er penger som tas fra barn og unge. Det er viktig for meg å understreke.

Igjen: Det er ikke staten som deler ut brukerutstyr til denne gruppen. For andre grupper som bruker rus, har man f.eks. brukerrom. De er også finansiert over statsbudsjettet. Det er et kommunalt tiltak bl.a. i Oslo og Bergen, der rusavhengige kan sette dosen i trygge omgivelser. Det ChemFriendly gjør, slik jeg har forstått det, er å veilede og gi informasjon knyttet til rusbruk og seksuell atferd som kan være risikodrivende. Så er dette igjen et spørsmål om kultur- og likestillingsministeren skal bestemme over de midlene som Bufdir forvalter på vegne av staten og gå inn i enkeltsaker. Det er ikke aktuelt, men, som jeg sa i mitt innledende svar til representanten, jeg har bedt om en gjennomgang av tilskuddsordningene, og dermed også en gjennomgang av tilskuddsmottakerne.

For det første: Tilskuddsordningen det her er snakk om, «Tilskudd til å styrke kjønns- og seksualitetsmangfold», er ikke en ordning direkte rettet mot barn og unge, selv om de selvfølgelig kan være en del av målgruppen. Den ligger under likestillingskapittelet i statsbudsjettet og har som formål å bedre levekår og livskvalitet for personer som bryter med normer for seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. Det handler om å styrke trygghet, aksept og helse i skeive miljøer, og om å støtte organisasjoner som jobber for denne gruppen. For det andre: Dette er en forskriftsfestet tilskuddsordning som forvaltes av Bufdir på vegne av mitt departement. Bufdir vurderer søknader opp mot de kriteriene som følger av forskriften, og tildelingene skjer innenfor disse rammene. Jeg blir orientert om tildelingene fra Bufdir, men det er direktoratet som foretar de faglige vurderingene. Mitt departement er klageinstans for ordningen, og vi går derfor ikke inn og vurderer enkeltsøknader. Samtidig er det viktig for meg å understreke at Bufdir ikke finansierer rusbruk eller utdeling av brukerutstyr. ChemFriendly har fått tidsavgrensede aktivitetsmidler – ikke driftstilskudd – til brukermedvirket opplysningsarbeid for å styrke skeives seksuelle og mentale helse. Å gi informasjon til en marginalisert gruppe er ikke det samme som å legitimere handlinger. Dette er tiltak som skal redusere skade, stigma og sosial ekskludering i en gruppe som ofte møter betydelig diskriminering. Uavhengig av denne saken har jeg allerede bedt mitt departement om å igangsette en gjennomgang av tilskuddsordninger som Bufdir forvalter på vegne av Kultur- og likestillingsdepartementet. Formålet er bl.a. å vurdere ordningene opp mot målene i statsbudsjettet og se på om det er behov for å slå sammen ordninger som har overlappende formål og målgrupper, herunder hvem som er tilskuddsmottakere. Dette er et arbeid som skal sikre god måloppnåelse og ryddighet i tilskuddsforvaltningen.

Vi har flere måter å kunne sikre et kulturelt mangfold på i kultursektoren. Der er Kulturrådet bare ett av flere virkemidler. Staten rår også over veldig mye kulturpenger når det gjelder hvem vi velger å tildele tilskudd. Der gjøres det jo politiske vurderinger som ikke er på en armlengdes avstand. Hvis Haagen Poppe skulle bli kulturminister en dag, kan det hende han ville gjøre andre prioriteringer innenfor kulturlivet enn hva undertegnede gjør, og det er en politisk vurdering. Gjennom de ulike støtteordningene i rådet har vi også politisk anledning til å opprette nye støtteordninger eller si at vi skal kutte enkelte støtteordninger. Der vil man også kunne påvirke det mangfoldet av kunst- og kulturuttrykk som benyttes i Norge.

Dette er nok mer enn en teoretisk øvelse, for så vidt meg bekjent er det flere medlemmer i ulike fagutvalg som har nordisk tilknytning. Hvis ikke jeg husker helt feil, har det også vært rådsmedlemmer som har en nordisk tilknytning og et arbeid som dreier seg om det nordiske kulturfellesskapet. Så dette er ingen teoretisk øvelse. Det vil jo være veldig uklokt om jeg som statsråd skulle oppfordre Kulturdirektoratet til å finne medlemmer fra spesifikke land. Nå er det viktig at de som er fagutvalgsmedlemmer, må kunne forstå norsk, må kunne lese norsk og må kunne gjøre seg selv forstått på norsk. Jeg er opptatt av det nordiske språkfellesskapet, og vi vet at veldig mange praktiserer dette på en utmerket måte. Dette er det full anledning til, og det opplever jeg også at Kulturrådet er klar over. Det er også noe jeg er klar over i utnevnelsen av bl.a. rådets medlemmer.

Ytringsfrihetskommisjonens sa ikke at det er utfordringer rundt ytringsfrihet og åpenhet i kultursektoren, men den omtalte på generelt grunnlag flere faktorer som kan bidra til svak uenighetskultur og lav takhøyde for kritisk diskusjon innad i kunstmiljøet. Dette er likevel noe jeg vil se nærmere på, og jeg har allerede bedt Kulturdirektoratet om å gjennomføre en undersøkelse av ytringsrommet og den kunstneriske friheten for kunstnere i Norge.

Vi har sett at det allerede har skjedd noe konkret ut av det engasjementet jeg som statsråd har vist i denne saken overfor rådet. Det er at de har gjort endringer i sine rutiner. Man kan ikke lenger sitte i et fagutvalg og samtidig søke. Rådet og direktoratet må nå få jobbe sammen og vente på denne utredningen som de har bedt dem. Jeg har hørt at den skal komme rundt september. Da må man se på hvilke tiltak man kan gjennomføre. Riksrevisjonens rapport fra 2013 begynner å bli noen år gammel. Det er klart at jeg som statsråd godt kan se hen til den, men det vil være viktig for meg faktisk å ta tak i de konkrete tingene som har skjedd i rådet nå, og som kan være med på å gjenopprette tilliten, også i framtiden.

Representanter fra Høyre har bedt Stortinget ta stilling til om regjeringen skal utrede og legge fram forslag til hvordan medlemmer fra andre nordiske land kan inngå i Kulturrådets fagutvalg, og hvorvidt det er mulig å etablere et nordisk samarbeid på feltet. De ber også Stortinget ta stilling til om regjeringen skal utrede og gjennomføre tiltak for å øke åpenheten i Kulturrådets beslutningsprosesser, f.eks. gjennom åpne og strømmede møter. Representantforslaget er forankret i et ønske om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren. Kulturrådet har siden 1965 forvaltet Norsk kulturfond på armlengdes avstand fra oss politikere. Rådet er faglig uavhengig i sitt arbeid og kan ikke instrueres når det gjelder enkeltvedtak om fordeling av tilskudd. Kulturrådet behandler rundt 10 000 søknader og påmeldte boktitler årlig. Det har vært noen saker i høst hvor det etterlatte inntrykket er at man har bevilget midler til seg selv. Jeg har forståelse for at noen reagerer når personer som får midler fra staten, også har verv i organisasjonen som tildeler midlene, selv om habilitetsreglene er fulgt. At offentligheten har tillit til at fellesskapets midler forvaltes på en god måte, er noe jeg tar på stort alvor. Dette handler om tilliten til Kulturrådet og legitimiteten til ordningene de forvalter. Derfor ba jeg Kulturrådet og Kulturdirektoratet allerede i høst om å gjennomgå sine rutiner, og det er de godt i gang med. Jeg følger saken tett. Når det gjelder representantenes forslag, er det allerede mulig å ha medlemmer fra andre nordiske land i Kulturrådets fagutvalg. Åpenhet om bevilgningene er viktig, og derfor ligger også alle Kulturrådets vedtak åpent tilgjengelig på Kulturdirektoratets nettsider. Det stemmer at fagutvalgenes møter, hvor utvalgene gjennom kollegiale diskusjoner prioriterer mellom søknadene, er lukkede. Dette er ikke unikt for Kulturrådet. For eksempel foregår også Stortingets fagkomiteers møter bak lukkede dører. Man har behov for å kunne diskutere fritt før man kommer fram til en konklusjon. Som for komitémøtene skriver også Kulturrådet protokoll om tilstedeværelse og hvilke beslutninger som ble tatt i hvert enkelt møte. Fagfellevurderinger er et godt og gjennomprøvd system som har fungert i Norsk kulturfond siden 1965. Det betyr ikke at det ikke er forbedringspotensial i 2026. Jeg setter pris på forslagsstillernes engasjement om mer åpenhet og demokrati i kultursektoren. Kulturrådet og Kulturdirektoratet er etter pålegg fra meg allerede godt i gang med å gjennomgå sine rutiner, og jeg følger saken tett.

Vi er mange som snakker om likestilling i den offentlige debatten. Det gleder meg, for det viser at folk bryr seg, og at likestilling fortsatt engasjerer bredt. Det er et sunnhetstegn for demokratiet vårt, for det finnes ingen kvikkfiks når det gjelder likestilling, og det finnes heller ingen kvikkfiksløsninger på de sammensatte utfordringene folk møter i dag. Arbeiderparti-regjeringen har store ambisjoner for likestillingen i Norge. Vi har fått til mye, og vi har en plan for jobben framover. Situasjonen i verden er at likestillingen er under press. Utviklingen går altfor sakte til at FNs likestillingsmål kan nås innen 2030. At global likestilling er under press, er ikke en uunngåelig utvikling, men et resultat av politiske valg og manglende investeringer. Ulike velorganiserte og innflytelsesrike aktører, inkludert høyreradikale krefter og enkelte religiøst motiverte organisasjoner og allianser, fremmer en konservativ agenda når det gjelder likestilling. Det mobiliseres spesielt mot seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, inkludert abortrettigheter og seksualundervisning, og grunnleggende rettigheter for LHBT+-personer. Da er det godt å kunne si at vi i Norge opprettholder vårt brede globale engasjement. Men også i Norge ser vi synkende oppslutning om likestilling, spesielt blant unge menn. CORE Survey 2025 viser en nedgang fra 2022 til 2025 i andelen som mener at likestillingen bør føres videre, både blant menn og kvinner og på tvers av aldersgrupper. Blant kvinnene mener 76 pst. at likestillingen bør føres videre, mens halvparten av mennene svarer det samme. Minst oppslutning om at likestillingen bør føres videre, ser vi blant unge menn. Så vil jeg være tydelig: Likestillingen har ikke gått for langt. Jeg tror fortsatt helhjertet på verdien av likestilling og vil fortsette jobben med å utjevne forskjeller. Det handler om å gi folk mulighet til å leve et godt liv. Jeg tror faktisk ikke man kan undervurdere økonomisk selvstendighet og et arbeidsliv der kvinner og menn har like muligheter til å delta, utvikle seg og lykkes. Norge er et foregangsland når det gjelder lik deltakelse for kvinner og menn i arbeidslivet, og det har vært og er et viktig politisk prosjekt. Det er ingen tvil om at dagens generasjon av kvinner og menn nyter godt av dette. For eksempel mener et stort flertall i den samme undersøkelsen at kvinner og menn bør dele ansvaret for hjem og familie likt. Også unge menn støtter opp om en likestilt familiemodell, og dette er interessant. Noe av det viktigste vi gjør, er å sørge for at vi leverer politikk som alle, både gutter og jenter, kvinner og menn, ser seg tjent med. Da må vi være sikre på at likestillingspolitikken også fanger opp der gutter og menn møter barrierer, faller utenfor eller kjenner på en annen type press enn jenter og kvinner. Det var også derfor regjeringen satte ned mannsutvalget i 2022, og det er derfor vi i november legger fram en melding til Stortinget om gutter og menns likestillingsutfordringer. Tiden er inne for en bredere likestillingspolitikk for kvinner og menn. Et viktig poeng med stortingsmeldingen er å anerkjenne at gutter og menn kan møte likestillingsutfordringer som skiller seg fra dem jenter og kvinner opplever. Regjeringen skal holde fanen høyt for kvinners rettigheter, og vi skal gå i front for at det også er viktig å løfte gutters og menns utfordringer. Vi skal vise at det lønner seg å ta likestilling på alvor, og vi skal vise at man kan ha to tanker i hodet på samme tid. Likestilling er ikke et nullsumspill, og et likestilt samfunn er et bedre samfunn for alle. Våre velferdsordninger har vært avgjørende for at både kvinner og menn skal få muligheten til å prioritere lønnet arbeid. Andre land kan hente inspirasjon fra Norge. Arbeiderparti-regjeringen skal ikke bakover på likestillingsfeltet. Tvert imot – vi skal framover, for vi kan, og vi skal, gjøre mer. Vi har fått OECD til å gjøre en gjennomgang av Norges arbeid med likestilling, og de har undersøkt hvordan norske myndigheter inkluderer likestillingsperspektiv i egen virksomhet. Gjennomgangen er tydelig: Vi kan bli bedre, og likestillingsarbeidet vil tjene på å ha en mer sentral posisjon. Regjeringen gjennomgår og vil vurdere anbefalingene. Det er viktig for regjeringen at virkemidlene i likestillingspolitikken er hensiktsmessig organisert. Vi ønsker å utrede ansvarsfordelingen og virkemidlene til sentrale aktører som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Diskrimineringsnemnda og tilskuddet til likestillingssentrene. Videre er et godt og effektivt håndhevingsapparat for diskrimineringssaker avgjørende for å sikre et sterkt og reelt vern mot diskriminering. Vi forbedrer apparatet. Vi vil innføre en frivillig meklingsordning i diskrimineringssaker, og vi effektiviserer saksbehandlingen i nemnda. For regjeringen står arbeidet med forebygging og bekjempelse av vold og overgrep høyt på dagsordenen, og vi har tatt en rekke grep for at politiet og hjelpeapparatet skal være rustet til å håndtere dette helt sentrale samfunnsoppdraget. Regjeringens fremste verktøy i arbeidet er opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som løper i perioden 2024–2028. Vi vil få en ny statusrapport for oppfølgingen av planen til sommeren. Krisesentrene er et av de viktigste tilbudene for de mest sårbare utsatte for vold i nære relasjoner. Vi har som mål at utsatte, uansett hvilken situasjon de er i, får et krisesentertilbud som er tilpasset deres behov. Fra 1. januar 2026 trådte endringer i krisesenterloven i kraft. Kommunene har nå en tydeligere plikt til å sørge for likeverdige alternative krisesentertilbud for personer som ikke kan bruke det vanlige botilbudet. Det er også tydeliggjort at krisesentertilbudet skal omfatte oppfølging i reetableringsfasen, i samarbeid med andre deler av tjenesteapparatet. For å støtte kommunene med å oppgradere, fornye eller utvide krisesentrene ble det etablert en ny tilskuddsordning på 20 mill. kr i 2025. Regjeringen fortsetter arbeidet med å utvikle krisesentertilbudet. For voksne utsatt for vold og overgrep er spredningen av politiets RISK-modell et viktig tiltak. Ved RISK får både den som er utsatt for vold, og den som utøver vold, tilbud om samtaler, sikkerhetsråd og veiledning. Vi har startet implementeringen av RISK-modellen i tre nye politidistrikter i tillegg til Oslo. Nye regler om omvendt voldsalarm trådte i kraft i april 2024. Det har senket terskelen og ført til en formidabel økning i bruken. Dette er et svært viktig tiltak for å beskytte den som er voldsutsatt, og flytter byrden over på voldsutøveren. I 2025 ble det ilagt rundt 400 omvendte voldsalarmer. Dette er en økning på mange hundre prosent. En fjerdedel av alle drap i Norge er partnerdrap, og langt flest som rammes, er kvinner. I 2025 ble fem personer drept av en nåværende eller tidligere partner eller kjæreste. De fem var alle kvinner. Forskning viser at det i syv av ti partnerdrap var registrert partnervold før drapet. Det betyr at det i et flertall av sakene er et betydelig potensial for forebygging. Det viktigste vi kan gjøre for å redde liv, er å forebygge at vold finner sted. Høsten 2024 satte regjeringen ned en permanent partnerdrapskommisjon som skal gjennomgå alle partnerdrap, for å avdekke systemsvikt, lære av feil og videreutvikle arbeidet med å forebygge partnervold og partnerdrap. Kunnskap fra partnerdrapskommisjonen vil sette oss bedre i stand til å forebygge partnerdrap. Første rapport ventes til høsten. Voldtekt er grov integritetskrenkende kriminalitet. En omfangsundersøkelse fra 2023 viser at en av fem kvinner i Norge har vært utsatt for voldtekt i løpet av livet. Samtykkeloven er en milepæl. Loven trådte i kraft 1. juli 2025, og det er viktig for regjeringen at den nye loven gir folk en klar og god forståelse om at bare ja betyr ja. Flere av utfordringene som voldtektsutvalget pekte på i sin rapport fra 2024, følges opp gjennom tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. I fjor redegjorde jeg for stortingsmeldingen om seksuell trakassering. Nå kan jeg følge opp med et eksempel fra Forsvaret. De siste tallene derfra viser en nedgang i uønskede hendelser fra 2022 for både mobbing og seksuell trakassering. Det viser at systematisk arbeid over tid nytter. Allikevel er tallene høye. Forsvaret fortsetter sitt arbeid og har omfattende tiltak som oppfølging av egen handlingsplan, holdningsskapende arbeid på alle nivåer og etablering av en egen varslingsenhet. Alle skal kunne være den de er og elske den de vil, uten å være redd for å bli møtt med fordommer, diskriminering eller hets. Det krever politisk handling, og derfor har regjeringen en egen handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi vet at mange skeive, særlig transpersoner, sliter med psykiske helseutfordringer og er mer utsatt for vold og overgrep. Jeg er stolt av at vi har opprettet en egen tilskuddsordning for psykisk helse og livskvalitet for personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet. Regjeringen jobber for å styrke kompetansen om kjønns- og seksualitetsmangfold i kommuner og offentlige tjenester, skoler, politiet og Forsvaret samt i minoritetsgrupper, religiøse miljøer og idretten. Vi vet at skeive er en ekstra sårbar gruppe når det gjelder hatkriminalitet og hatefulle ytringer. Norge er fokusland i Europarådets gjennomgang for 2026 av hvordan landene arbeider for å forebygge og motvirke hatefulle ytringer på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika. I februar arrangerte vi en nasjonal rundebordskonferanse sammen med Europarådet. Arbeidet vil gi oss en rapport med analyser og konkrete anbefalinger. Her i Norge har vi fremdeles høy grad av tillit, men vi må være forberedt på at dette kan utfordres. Derfor må vi forsterke og bevare vår demokratiske beredskap. I vanskelige tider er det ofte minoritetene det går hardest ut over. Det har lenge vært stor tverrpolitisk e

På vegne av regjeringen har jeg æren av å overbringe én kongelig proposisjon: samtykke til inngåelse av avtale mellom regjeringen i Kongeriket Norge og regjeringen i Folkerepublikken Kina om leie av tomt til Den kongelige norske ambassaden i Kina

Jeg føler at jeg har svart på representantens spørsmål tre ganger nå, ved at jeg velger å følge det stortingsflertallet i flere omganger har lagt til grunn for kjønnsidentitet gjennom diskrimineringsloven, og også Verdens helseorganisasjon. Jeg må si til representanten at jeg håper at hun har lest Aftenposten i dag. Der er det et innlegg fra en mamma som skriver: «Barnet vårt er ikke trans fordi det er trendy. Han er ikke er resultat at en radikal venstrepolitikk. Han er et barn som er elsket, og som ønsker å bli akseptert. Forsøk på å ivareta rettighetene til et lite mindretall truer ikke flertallets rettigheter. Problemet er ikke transpersoner, det er fordommene og hetsen de utsettes for. Min sønn er ung. Han har et bankende hjerte og store drømmer. Neste gang dere uttaler dere om transbarn: Snakk med dem det gjelder og som kjenner dette på kroppen hver eneste dag.»

Her er det vel kanskje et tilfelle av at statsråden mener noe som ikke representanten mener, og at hun er uenig med meg, et bredt stortingsflertall og også Verdens helseorganisasjon. Det får så være at KrF ikke støtter Verdens helseorganisasjon i anerkjennelsen av at ikke-binære mennesker eksisterer. Til det som går på foreldre og at man har sagt at man kan bruke ulike pronomen: Dette handler jo ikke om en oppfordring til å føre foreldre bak lyset, men det er en måte å gi barna et rom på, de som eventuelt uttrykker usikkerhet rundt egen kjønnsidentitet. Vi skal gå igjennom alt dette og komme tilbake med en ferdig veileder. Der vil også det som handler om f.eks. skifterom og toaletter være omtalt. Jeg tror det er viktig for meg å understreke at dette gjøres til en mye større debatt enn det egentlig er i Norge i dag.

Jeg oppfatter at KrF ønsker å skape et bilde av en statsråd som ikke lytter. Denne statsråden lytter til Stortingets vilje. Det stemmer at et grunnleggende premiss i arbeidet med veilederen, er at kjønn og kjønnsidentitet er mer sammensatt enn en todeling mellom kvinner og menn. Dette er anerkjent av stortingsflertallet i flere omganger, første gang i forarbeidene til diskrimineringslovgivningen i 2013, og senere i forarbeidene til gjeldende likestillings- og diskrimineringslov i 2018. Verdens helseorganisasjon – Verdens helseorganisasjon, altså! – anerkjenner også at ikke-binære personer eksisterer. Med all respekt å melde: Det er KrF som er uenig med Stortingets flertall i denne saken. Denne statsråden følger Stortingets vilje og Stortingets vedtak, der man sier at kjønn er mer enn kun kvinne og mann, og at det er mer sammensatt.

Jeg deler representantens ønske om at det må være stor tillit og støtte for å skape legitimitet ved disse faglige rådene. Så vil det alltid være noen som er uenige, og dette er nettopp ment som råd. Det vil også være ansatte i offentlig sektor som ikke vil benytte seg av disse rådene. Det er også ytringsfrihet, og man har lov til å benytte seg av dem dersom man mener at det er det korrekte. Dette er en veiledning om hvordan man kan møte folk. Noen kommer ikke til å møte noen som er ikke-binære og vil dermed aldri måtte stilles overfor det spørsmålet. Jeg er helt enig i at vi skal lytte. Stortinget har også gjennomført en skriftlig høring i forbindelse med denne saken. Der kommer det også noe vi kan ta med oss i det arbeidet for å få et bredere perspektiv på innspillene i denne debatten.

Tusen takk for spørsmålet. Det er viktig for meg å understreke at Bufdir gjennomførte høringen nettopp for å vurdere et bredt spekter av både støttende og kritiske innspill. Mange av de kritiske innspillene inneholder også konstruktive forslag. Arbeidet med veilederen pågår fortsatt, og høringsinnspillene vil ligge til grunn for eventuelle justeringer og presiseringer før den ferdigstilles. Det kommer til å være viktig for meg å gjennomgå disse. De har ikke kommet på bordet mitt ennå, for som sagt: Det har vært en høring med en påfølgende debatt i både offentligheten og komiteen, og nå også i Stortinget. Jeg vil understreke at jeg mener det er viktig for meg å lytte til dem, men jeg kan ikke gå på akkord med etablerte vedtak fra både denne salen og fra Verdens helseorganisasjon.

Det er viktig å understreke hva Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte er, og hva de ikke er. De er ikke vedtatt politikk. De innfører ingen nye plikter eller regler. De forbyr ikke ordene «jente» og «gutt». De avskaffer ikke etablerte ord eller kjønnsdelte referanser. Rådene er derimot et faglig støtteverktøy til ansatte i skole, helse, Nav, barnevern og andre tjenester – ansatte som selv har etterspurt mer kunnskap. De skal bidra til at mennesker som bryter med normer for kjønn, møtes med respekt, og at negative erfaringer forebygges. I innstillingen understreker flertallet viktigheten av at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspillene som har kommet før de endelige rådene ferdigstilles. Det skal vi selvfølgelig gjøre. Når saker blir sendt på høring, er det en demokratisk rettighet å kunne gi sitt høringssvar. Like selvsagt er det at alle innspillene blir lest og vurdert. Men det er et grunnleggende premiss i arbeidet med veilederen at kjønn og kjønnsidentitet er mer sammensatt enn en todeling mellom kvinne og mann. Dette har vært anerkjent av et stortingsflertall i flere omganger. Stortingets flertall har bl.a. gjennom likestillings- og diskrimineringsloven besluttet å gi et vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Verdens helseorganisasjon, som av mange regnes som den viktigste helseorganisasjonen i verden, anerkjenner at ikke-binære personer eksisterer. Flere skeive organisasjoner advarer om at representantforslaget vil gjøre det vanskeligere for unge skeive å møte offentlige tjenester med trygghet. Mange opplever allerede utenforskap. Faglig veiledning styrker tilliten, den svekker den ikke. De aller fleste av oss identifiserer seg som enten mann eller kvinne og som det kjønnet vi ble tildelt ved fødsel, men en svært liten og svært sårbar gruppe opplever seg selv som annerledes. I debatten om denne saken har jeg savnet et fokus på disse menneskene. Reaksjonene på Bufdirs faglige råd viser hvor polarisert debatten rundt kjønnsmangfold har blitt. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke støtter forslaget om å skrinlegge rådene.

Jeg er enig i at vi skal støtte opp om frivilligheten og organisasjoner som driver med lokal aktivitet rundt omkring i hele landet. Evalueringen viser nettopp at det er lav kjennskap til ordningen, og det er en av hovedårsakene til at midlene ikke når fram til organisasjonseide kulturbygg. I tillegg til dette må vi jobbe for at fylkeskommunene faktisk prioriterer frivilligheten, ved å styrke informasjonen og veiledningen de har. Regjeringen vil utrede om forskriften bør tydeligere frivilligheten som målgruppe, slik flere av komiteens medlemmer ber om. En slik presisering kan bidra til at fylkeskommunen prioriterer frivillige lag tydeligere innenfor dagens ordning, uten å skape unødvendig kompleksitet, med nye potter og parallelle søknadsprosesser. Jeg oppfatter Fremskrittspartiet som opptatt av mindre byråkrati, og her tror jeg vi skal gjøre det enklest mulig. Det ønsker jeg også å levere på.

Jeg tror, som sagt, at vi er mer enig enn uenig her. Det er hastigheten og takten vi kanskje er uenige om. I mitt svar til komiteen har jeg gitt beskjed og sagt at en egen momskompensasjonsordning for organisasjonseide kulturbygg kan være ett av virkemidlene som kan være aktuelle for å nå målene med bl.a. kulturarenastrategien denne regjeringen har satt i gang. Jeg er glad for at komiteens flertall har lagt opp til at en slik ordning først skal vurderes, og at jeg deretter skal komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med et bedre saksgrunnlag. Av og til kan det virke som det er konkurranse om hvilke partier som er mest opptatt av å sikre frivilligheten gode og forutsigbare rammevilkår. Det kan jeg forstå at er en konkurranse alle har lyst til å vinne. Denne regjeringen har gjort mye for frivilligheten. Blant annet har full momskompensasjon til lag og organisasjoner i hele landet vært en viktig del av det, og det skal vi bygge videre på også i framtiden.

Jeg vil takke representanten for spørsmålet og også for komiteens engasjement. Vi er nok veldig mye mer omforent i denne saken enn vi kanskje er i mange andre saker. Det er noe som er godt å ha med seg i det arbeidet. For meg er det viktig at vi må gjøre dette på en skikkelig måte. Det finnes per i dag ingen omforent definisjon av hva som er en ideell organisasjon, og usikkerheten om hvilke typer organisasjoner og bygg forslaget har til hensikt å treffe, understreker behovet for å utrede disse spørsmålene nærmere. Framfor å utvide dagens momskompensasjonsordning for frivillige organisasjoner bør man vurdere en egen og ny momskompensasjonsordning for organisasjonseide kulturbygg, jf. det som er komiteens flertallsinnstilling. Jeg er opptatt av at vi skal ha gode rammevilkår for frivilligheten. Vi må ta med oss at mange av disse organisasjonene også får momskompensasjon til aktiviteten sin, og så må vi komme tilbake til hvordan vi kan sørge for at også byggene blir inkludert i dette.

Representanter fra Senterpartiet har bedt regjeringen vurdere tiltak for å styrke frivillige og organisasjonseide kulturbygg. Forslagsstillerne ber om at slike bygg gis adgang til å søke merverdiavgiftskompensasjon også for nybygg, påbygg og ombygging, samt at regjeringen utreder en særskilt pott innenfor den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturarenaer eller på en annen måte sikrer at en større andel av midlene i ordningen tilfaller frivillige lag. I likhet med komiteen og forslagsstillerne er jeg opptatt av at frivilligheten skal ha gode og funksjonelle lokaler. Dette er også en prioritet for regjeringen. Kulturarenaer er viktige møteplasser for kulturaktivitet og frivillig virksomhet over hele landet. Tilgang til egnede kulturarenaer i hele landet styrker lokalsamfunn. Det bygger engasjement, identitet og tilhørighet og gir økt deltakelse for alle. Regjeringen har derfor igangsatt arbeidet med en kulturarenastrategi som skal sikre mer tilgjengelige og egnede kulturarenaer. En nasjonal kulturarenastrategi skal bidra til trygge og inkluderende nabolag langs fjordene, i dalførene og i byene i dette landet. Jeg er opptatt av at vi med denne strategien skal finne løsninger som gir effektiv ressursbruk i kommunene, samtidig som kulturens rolle i lokalsamfunnet utvikles. Den desentraliserte ordningen for tilskudd til kulturbygg er sentral i dette arbeidet. I strategiprosessen vil vi vurdere hvordan ordningen kan innrettes slik at den treffer bedre. Vi vil se nærmere på hvordan flere midler kommer frivillige lag og kulturbygg til gode. Regjeringen deler komiteens vurdering av at dagens vedlikeholdsetterslep er en utfordring, og at mange frivillige lag og foreninger står i krevende økonomiske situasjoner når de skal modernisere bygg for universell utforming, brannsikkerhet og energieffektivisering. Komiteens forslag om å vurdere en egen ordning for momskompensasjon til kulturbygg er i tråd med regjeringens ambisjon om gode og trygge kulturarenaer over hele landet. Samtidig er det viktig å understreke at kulturbygg er et mangfoldig felt, uten en etablert og presis definisjon i lovverket. En eventuell ny ordning må derfor utredes grundig, slik at vi får tydelige avgrensninger, unngår å uthule dagens momskompensasjonsordning for frivillige organisasjoner og sikrer at midlene treffer de frivillige miljøene ordningen er ment å styrke. Vi må også se nærmere på hva de økonomiske konsekvensene av en slik ordning vil være. I utredningen vil vi se på hvordan en særskilt ordning kan målrettes mot nødvendige oppgraderinger og modernisering, på en måte som er både forutsigbar for sektoren, håndterbar å forvalte og økonomisk forsvarlig. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når dette arbeidet er gjort.

Svaret på det er nei, for som kulturminister skal ikke jeg drive og si at noe objektivt sett er viktigere enn noe annet. Kulturministerens jobb er ikke å være meningspoliti eller å løfte fram noen uttrykk mer enn andre, kulturministerens jobb er å hegne om hele kulturfeltet i Norge. Når det gjelder å lure seg inn på en debatt der man skal si at et verk er viktigere enn et annet verk: Jeg har selvfølgelig private meninger om hva jeg liker, men at en kulturminister liker noe, er ikke det samme som at et verk har større betydning enn et annet. Ja, man kan diskutere kvalitet. Nobelprisvinnerne våre står for kvalitet gjennom å ha fått Nobelprisen. Det betyr ikke nødvendigvis at det objektivt sett er viktigere verk, for med til diskusjonen hører f.eks. også at det er mange som ikke har fått Nobelprisen, som også kan ha skrevet viktige verk i det norske litteraturfeltet. Jeg tror at vi som politikere skal vokte oss og holde armene våre unna.

Etter at jeg hørte innlegget fra representanten, er jeg litt usikker på om forslaget er i tråd med representantens innlegg. Representanten snakket mye om flerkultur og de utfordringene det kan skape når vi skal diskutere norsk kultur. Spørsmålet blir da om representanten mener at et av mine favorittband representerer norsk kultur eller flerkultur: Karpe – er det norsk kultur og vil få plass på listen til Høyre, eller er det flerkultur og blir definert utenfor en slik liste? Jeg jobber hver dag for å opprettholde og bidra til at vi får en god kulturdebatt i Norge, men også for at vi ikke bare har debatt, men også gode kulturbudsjetter. Det gjør vi nettopp gjennom å styrke scenekunstinstitusjonene våre, støtte det frie feltet og ikke gjøre kutt i Kulturfondet. Dette er en debatt som er levende, uten noen lister som dem Høyre fremmer her i Stortinget.

Jeg har lest at Høyre mener at det ikke er noen prinsipiell forskjell, men det er det. I skoleverket handler det om pensum, men det er ikke lister som føres over at dette er de viktigste verkene. Vi vil at alle barna våre skal ha en fellesskapsarena, og skolen er nettopp en slik arena, og det er naturlig at opplæringsloven og det elevene lærer på skolen, er likt over hele landet. Noe av kritikken mot dette forslaget går ut på at man heller burde satse på de kulturfaglige og estetiske fagene i skolen, og det har en sammenheng med nettopp det kunnskapsministeren ønsker å gjøre: at det i større grad fokuseres på kunst og kultur også i skolen.

Representanter fra Høyre har bedt Stortinget ta stilling til om regjeringen skal sette ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon. Med kulturkanon mener de en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv. De mener en kulturkanon vil bidra til en debatt om hvem vi er, og hvor vi kommer fra. Representantforslaget er forankret i et ønske om å ta vare på norsk kulturarv. Dette ønsket deler jeg. Vi har et fellesskap og kulturelle verdier vi må ta vare på. Jeg går likevel mot forslaget, først og fremst fordi det har preg av overstyring. Jeg mener at vi fra myndighetenes side ikke bør bestille noe som koker mangfoldet av kulturuttrykk ned til en liste. Dette vil bidra til å sementere et rådende kunst- og kulturfaglig skjønn. En debatt om hvilke kulturuttrykk som er sentrale i Norge, har i seg selv stor verdi. Men en debatt om hvilke uttrykk som skal få plass på en liste, gjør at konstruerte motsetninger får mest oppmerksomhet, og at de faktiske verkene får liten oppmerksomhet. Stortinget har allerede lagt solide rammer for at kulturpolitikken skal ta vare på norsk kultur. I 1965 opprettet Stortinget et kulturfond, fordi man mente situasjonen for norsk kultur krevde det. Industrireising og boligbygging truet viktige kulturminner. Man mente at landet ble oversvømt av billig utenlandsk kulturstoff. Bekymringene fra etterkrigstiden ga oss innkjøpsordninger som styrker norsk litteratur og film- og mediestøtte. Mye senere, i 2021, vedtok Stortinget en ny språklov som for første gang gir vern til norsk språk. Stortinget vet at norsk kulturpolitikk går ut på å sikre nettopp norsk kulturarv og fellesskapsarenaer i en liten nasjon, men det er mulig vi ikke minner hverandre om det ofte nok. Nye virkemidler må diskuteres for å få dette til, og vi må hele tiden justere oss. Min anbefaling til forslagsstillerne og alle oss andre er å lytte til orkestrenes konserter. Opplev nåværende og kommende klassikere i våre teatre, les våre nobelprisvinnere, se en av våre filmer som mottar heder og ære internasjonalt, meld dere inn i kor eller gå på kurs i tradisjonssøm. Mulighetene er mange og kulturdebatten er rik, helt uavhengig av hva som er listeført i en kanon. Vi må fortsette å bruke all vår politiske kraft til å jobbe for å bevare og utvikle et bredt og levende kulturliv i hele landet.

Denne statsråden kommer ikke til å instruere Kulturrådet eller Filminstituttet til å lage filmer eller ta initiativ til å måtte vise Ibsen på en spesiell måte. Det ville være veldig underlig, selv om det er et nasjonaljubileum for ham. Så er det klart at institusjonene står fritt til å gjøre hva de ønsker. Jeg var i Skien i går, der vi la ned tidskapsel for det nye biblioteket. Regjeringen har også bidratt med penger til disse institusjonene: 95 mill. kr til restaurering av Ibsens barndomshjem, Venstøp, som en del av Telemark Museum, og i tillegg Sølvåren Ibsen formidlingssenter ved det nye Ibsenbiblioteket i Skien – der er det også blitt gitt et betydelig beløp for å få det til. I tillegg har vi styrket og på mange måter reddet den biten som Folkemuseet gjør, med 5 mill. kr i økte driftsmidler til IBSEN Museum & Teater ved Folkemuseet. De hadde ikke midler før vi gjorde det. 2 mill. kr i økte driftsmidler går til Ibsens barndomshjem i Venstøp i Telemark. Dette betyr altså ikke at vi ikke bruker penger på Ibsen – det gjør denne regjeringen.

Reiseliv ligger ikke under denne ministerens konstitusjonelle fagområde, det tilhører bl.a. nærings- og fiskeriministeren. Så hvis man skal diskutere reiselivspolitikk og hvordan man tiltrekker seg turister, må nok representanten stile spørsmålet til en annen politiker. Det er viktig å påpeke at det etter Ibsenåret i 2006 kom mye kritikk knyttet til organisering og finansiering av jubileet. Vi ønsker ikke å kopiere modellen fra den gangen. Det som er viktig å huske på, er at Ibsen ikke bare er en av verdens mest spilte dramatikere, han er også verdens nest mest spilte dramatiker etter Shakespeare. Han står godt på egne bein internasjonalt, men det er helt naturlig at vi selvfølgelig markerer jubileet 200 år etter hans fødsel. Regjeringen har brukt betydelige midler på å støtte opp om organisasjoner, museer, og scener som bruker og har ansvar for å formidle Ibsen – Skien kommune og her i Oslo er noen eksempler.

Ibsen er viktig både for Norges og verdens kulturarv. Ibsen spilles på scener over hele verden, og det viser hans relevans og at hans verk fremdeles er viktige. Ibsens dramatikk løfter verdier som ytringsfrihet, demokrati, likestilling og individets ansvar. Dette er verdier som står sentralt i det norske samfunnet, og som er viktig i Norges møte med verden. Nasjonalbiblioteket har siden 2009 hatt ansvar for å koordinere forfatterjubileer og også ansvar for koordineringen av Ibsen-jubileet i 2028. Nasjonalbiblioteket har bred kontakt med aktører både nasjonalt og internasjonalt som vil bidra i jubileet. Nasjonalbiblioteket leder en styringsgruppe som skal sikre samordning og implementering av felles strategier for jubileet. Styringsgruppen består av norsk Folkemuseum, Nationaltheatret, Skien kommune, Grimstad kommune, NORLA og Universitetet i Oslo. Videre sørger Nasjonalbiblioteket for kunnskapsdeling, informasjon og koordinering gjennom et nasjonalt nettverk av relevante Ibsen-institusjoner og aktører. Bibliotekene vil spille en viktig rolle i jubileet. Bibliotekene er blant våre viktigste og mest inkluderende møteplasser. 200-årsjubileet for Ibsen vil markeres på biblioteker over hele landet og vil dermed nå ut til folk i alle landets kommuner. Jeg ønsker at Ibsen-jubileet 2028 skal løfte et mangfold av stemmer og perspektiver om Ibsen og synliggjøre hvorfor Ibsen fortsatt er relevant for stadig nye generasjoner.

Jeg kan forsikre representanten om at det er god kompetanse på lov og rettskildelære også i Kultur- og likestillingsdepartementet. Det er en betraktelig andel jurister som jobber med håndheving og iverksetting av de lovene Stortinget vedtar. Dermed er det også naturlig at det departementet som iverksetter Stortingets lovvedtak, også vurderer rettskildene og kompetansen på det. Det er gjort i tråd med at det er departementet som har gjort de vurderingene.

Vi må forholde oss til den hjemmelen Stortinget faktisk har vedtatt, den trådte i kraft uten betingelser om forskrift. Verken i lovteksten, i forarbeidene eller engang i det opprinnelige anmodningsvedtaket sier de at iverksettelsen må vente på en slik forskrift. Komitémerknaden som kom i ettertid, kan ikke i seg selv skape nye rettslige vilkår. Som nevnt sier heller ikke denne noe om at iverksettelsen av vedtaket må avvente en forskriftsregulering. Vår tolkning var og er at Stortinget ønsket et forskriftsarbeid, men at loven kunne og skulle tas i bruk – i tråd med den kompetansen Stortinget selv har gitt Lotteritilsynet.

Stortinget har vedtatt et lovverk som gir Lotteritilsynet mulighet til å pålegge internettilbydere å gjennomføre DNS-blokkering av nettsteder som tilbyr pengespill rettet mot det norske markedet uten tillatelse. I etterkant av lovprosessen har Stortinget i et anmodningsvedtak bedt om at hensynet til personvern og informasjonsfrihet skal reguleres ytterligere i en forskrift. Departementet har ment at dette allerede er tilfredsstillende ivaretatt gjennom lovbestemmelsen om DNS-blokkering med tilhørende forarbeider, og har redegjort for dette i flere omganger. Regjeringen tar imidlertid på alvor at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke er enig. Derfor har vi igangsatt et forskriftsarbeid om DNS-blokkering, i tråd med Stortingets ønsker. Arbeidet med forskriften er høyt prioritert i departementet, og vi håper å sende et forslag på høring i løpet av kort tid.

Hvis jeg kunne gjort noe med det ene og alene, hadde jeg gjort det, men den potten ligger hos arbeids- og inkluderingsministeren. Derfor kan jeg ikke svare på når regjeringen får gjort dette, eller om det er noe vi kommer til å prioritere det kommende året. Det er klart det er en viktig pott for å gjøre det slik at folk kan få mulighet til å delta, og det er et tema som diskuteres. Jeg kan ikke gå utover mine fullmakter og inn på arbeids- og inkluderingsministerens budsjett, selv om det selvfølgelig kunne vært et ønske fra enkelte. Vi må i totaliteten av hele statsbudsjettet se hvilke prioriteringer vi gjør, men det er klart dette er et enkelttiltak som også jeg som idrettsminister ser kan være med på å gjøre at flere mennesker kommer seg ut i aktivitet.

Denne regjeringen har prioritert både å gi penger til lagene sånn at de kan inkludere barn og unge i aktiviteter, og vi har prioritert anlegg. Vi har fått ned etterslepet på anlegg betydelig de siste fire årene. Nå er det i snitt ett års ventetid. Man må vente ett år, det er sånn vi må gjøre det, men dette er noe vi prioriterer i tildelingen av spillemidler – å satse på anlegg sånn at det bygges flere. Vi vil jo at flere av de store byene, som f.eks. Oslo, skal bygge enda mer. De bygger nesten ingen ting, og de får jo alle spillemidlene de søker om. Vi gjør også mer, som å sørge for at man har midler som går direkte til idrettskretsene som har barn som trenger spesiell inkludering. Jeg er veldig redd for at vi uthuler enerettsmodellen hvis vi begynner å gi penger over statsbudsjettet også, men dette er en samtale vi må ha i det kommende året.

Jeg vil også ønske representanten godt nytt år, og vi ser fram til å samarbeide om bl.a. dette temaet, som handler om inkludering i idretten av barn og unge. Denne regjeringen har vært opptatt av å sørge for nettopp at økonomi ikke skal være en barriere i idretten, og da ikke bare gjennom en ekstrainnsats som samarbeidspartiene våre ga i nysalderingen, men også gjennom spillemidlene, der man har gjort permanent enkelte ordninger som gis til kommuner og idrettslag i kommuner der man har barn som lever i vedvarende fattigdom. Det er også slik at antall medlemmer i Norges idrettsforbund har økt de siste årene, og det tyder jo på at flere barn og unge faktisk blir med i idretten. Ja, økonomi er en barriere, men vi må gjøre dette på flere fronter. Likevel er jeg usikker på om statsbudsjettet er veien å gå, all den tid dette er penger vi må kjempe inn hvert år. Det er vanskelig å få nok penger til alle gode formål, og derfor er spillemidlene en kjærkommen del av de pengene vi kan bruke for å inkludere barn og unge. Jeg er opptatt av at også andre ting er med på å gjøre at barn og unge kan delta i aktivitet, og det er bl.a. det denne regjeringen gjør når det gjelder billigere SFO og billigere barnehage, og også det at man gir støtte til aktiviteter i kommunene, bl.a. BUA, er med på å bidra til at barrierene blir tatt ned. Det er også andre ting som gjør at barn og unge ikke deltar, og også det tror jeg er et tema som vi må bruke tid på, for vi vet f.eks. at kvinner og jenter med innvandrerbakgrunn deltar i aktiviteter i mye mindre grad enn sine brødre. Jeg er glad for at dette er et tema og ser fram til at vi skal jobbe sammen for å få ned barrierene.

Siden representanten ber meg om å ta inn over meg noe, må jeg også be representanten om å ta inn over seg noe. Det er at dette er en veileder som har vært på høring. Den er for det første ikke innført. For det andre er det en veileder; det er ikke snakk om å bli tvunget til å omtale folk som «hen». Man kan fortsatt si «han», «hun», «gutt» og «hente». Dette er en veileder, et forslag til en veileder. Det må representanten ta inn over seg. Vi lever i et samfunn der dette har blitt et stort tema, også fordi representantens parti ønsker å importere denne debatten til Norge fra USA. Ikke-binære mennesker har eksistert til alle tider. Dette er ikke et nytt fenomen som plutselig har oppstått. Folk har vært skeive, homofile og lesbiske. Folk har levd åpent, kanskje mye mer åpent enn man gjør i dagens samfunn. Det er også noe man må ta inn over seg.

Det er noe underlig i at jeg skal måtte kommentere britiske høyesterettsdommer og britiske statsministres uttalelser. Vi har en likestillings- og diskrimineringslov i Norge som baserer seg på kjønn, der kvinner og sårbare grupper har et ekstra vern i loven. Jeg vet at det muligens finnes et stortingsflertall i denne salen som ikke ønsker å ha en likestillings- og diskrimineringslov som faktisk sier at kvinner og sårbare grupper har et spesielt vern i loven. Det er litt underlig ut fra spørsmålsstillerens spørsmål. Verdens helseorganisasjon, som mange regner som den viktigste helseorganisasjonen i verden, slår fast at ikke-binære mennesker eksisterer. Det er en veldig liten gruppe personer som ikke identifiserer seg som verken kvinne eller mann. Jeg mener det er viktig at vi viser forståelse og respekt for denne gruppen og legger til rette for at de får tilstrekkelig hjelp.

Representanten Lossius’ parti har fremmet et representantforslag om dette temaet, og det skal jeg svare Stortinget nøye på. Når det gjelder dette konkrete punktet i veilederen, må jeg bare si at dette er en veileder som ikke er vedtatt. Dette er en veileder som har vært på høring. Det er ingenting i denne veilederen som er besluttet, og dermed er det ingenting av det som representanten stiller spørsmål om, som er politikk i dag. Jeg er glad for at representanten anerkjenner transpersoner. Av og til tyder ting på at partiet KrF ikke anerkjenner at transpersoner er en virkelighet. Til og med Verdens helseorganisasjon viser til at kjønnsidentiteter kan være mangefasetterte. Når det gjelder der konkrete spørsmål om garderober, har jeg stor forståelse for at mange kan være bekymret for dette, men jeg vil understreke at dette gjelder en veldig liten gruppe. Jeg er opptatt av at hvis vi skal videreføre den veilederen som har vært på høring, må dette også tas med, og vi må også sørge for at hvis det i det hele tatt skal gjøres, så skal det gjøres på en skikkelig måte.

Hypotetiske spørsmål er vanskelige å besvare. Det viktigste er at på samme måte som representanten sier at man ikke bombastisk kan si at dette alternativet vil ta kortere tid, har jeg overfor Statsbygg vært veldig opptatt av at jeg ønsker fortgang også i oppussingen av nasjonalteaterbygningen. Da må vi også ta et hurtig valg – og også et godt valg, et faglig godt fundert valg, når det gjelder hvor biscenene skal ligge, slik at man kan sette i gang byggingen av biscener, eventuelt oppussing av biscener og oppussing av Hovedscenen. Jeg ønsker at denne saken skal få en endelig løsning der vi har et teater som kan stå i 100 nye år, som kan gi folk teateropplevelser av høy kvalitet. Uansett kommer denne saken til å lande i Stortinget til slutt, og da håper jeg selvfølgelig på et bredt politisk flertall for den løsningen vi kommer fram til.

Nå vet jeg ikke om vi skal bruke Nytt på nytt som referanse til hva man mener – det er kanskje stortingssalen som er stedet. Men ja, jeg mener det jeg mener om at vi har et flott nasjonalteater. Det skal vi videreutvikle, og vi er helt enig i at det viktigste hensynet for framtidens nasjonalteater er kulturpolitikken, og at det ikke er byutviklingshensyn som er det viktigste når vi velger hva som skal være den framtidige løsningen for Nationaltheatret. I innledningen, hovedspørsmålet, sa representanten at nasjonsbyggingen startet da. Med fare for kanskje å ta feil, tror jeg at Den Nationale Scene, DNS, ble bygd før Nationaltheatret, så nasjonsbyggingen har foregått flere steder i landet. Men hovedstaden er ekstremt viktig for nasjonsbyggingen, teateret skal stå på denne plassen, og de kulturpolitiske hensynene kommer til å være det som veier tyngst i valget av framtidig løsning for Nationaltheatret

Jeg tror vi skal være forsiktige med å si hvem sin skyld det er at Nationaltheatret er i den situasjonen det er i. Det har vært mange statsråder som har hatt ansvar for Nationaltheatret som ikke har tatt en beslutning. Denne statsråden har tatt en beslutning og sagt at vi går for minimumsalternativet, med biscener utenfor dagens nasjonalteaterbygning. Jeg mener det er viktig at vi skal gjøre konkrete og tydelige vurderinger av flere forhold, f.eks. bygningsmassen – hvilken type bygningsmasse man skal ha for å utføre teatervirksomhet de kommende årene. Vi må ta hensyn til teaterets ønsker og behov. De får ikke alt de ønsker. Det har denne regjeringen vist, ved at vi faktisk sa nei til Tullinløkka-alternativet, som var det prefererte alternativet for de aller, aller fleste knyttet til teateret. Jeg er opptatt av at vi skal ha fortgang i saken, og denne saken har vært en del av debatten og offentligheten i veldig mange år. Derfor mener jeg at de alternativene vi har på bordet nå, er de mest realistiske å gå videre med.

Som representanten sa, kommer dette forslaget inn i ellevte – kanskje også tolvte – time. Dette er jo ikke en diskusjon som har vært ny, så i så måte burde dette forslaget kanskje ha kommet enda tidligere, all den tid denne debatten har pågått. Likevel: Den eksterne kvalitetssikringsrapporten gikk igjennom det forslaget som ble levert inn, så det er gjort en vurdering av det. Kvalitetssikringsrapporten pekte på stor usikkerhet og risiko knyttet til kostnader ved forslaget fra Horn-gruppen. I kvalitetssikringen er det også pekt på mangler når det gjelder kapasitet og funksjonalitet. Dersom vi skulle ha gjort en fullstendig kvalitetssikring av et forslag som ble levert inn i ellevte/tolvte time, ville denne prosessen ha blitt ytterligere forsinket. Nå har regjeringen tatt en beslutning, knyttet til oppussing av et minimumsalternativ og lokalisering av scene 2 og scene 3 utenfor nasjonalteaterbygningen. Der har vi sagt at vi skal gjøre en avklaringsfase og komme tilbake til valg av biscener innen ett år. Nå er det allerede gått et halvt år siden det, så jeg håper at vi skal kunne nærme oss en teaterløsning som ikke vil ta 18 år, men som vil stå i nye 100 år for kommende generasjoner.

Jeg er glad for at vi står sammen med Senterpartiet i behovet for å ha en enerettsmodell, og det var det som var bakgrunnen for å innføre tapsgrenser. Sånn det har vært tidligere, har man kunnet gå fra hall til hall og tape ganske mye penger. Vi vet at det ikke går ut over sånne som meg og Maren Grøthe, men det er andre som da opplever å tape. Vi ser at det er et stort engasjement rundt hvordan det har slått ut, og det er selvfølgelig noe vi har løpende dialog om. Vi har hatt flere møter med lag og organisasjoner knyttet til dette. Jeg kan ikke si om vi skal gjøre kompenserende tiltak eller endre tapsgrensen her og nå, men dette er noe vi følger med på. Vi får også henvendelser knyttet til det og er åpne for å ha en dialog.

Skattefradrag er ikke mitt konstitusjonelle område, det ligger under Finansdepartementet. Sånn sett kan jeg ikke svare for akkurat det, men jeg må si at det har vært sådd tvil om de tallene som brukes, stemmer. Blant annet har man gått inn i de tallene og sett at man har brukt tall fra bl.a. Aker sykehus, om det de har fått i skattefradrag for gaver. Jeg kommer ikke til å svare på om regjeringen kommer til å gjøre det, for det er ikke mitt område. Jeg må si at vi ser at folk fortsatt gir penger til frivillige lag og organisasjoner. Det denne regjeringen gjør, er å gi full momskompensasjon, noe som Silje Hjemdals parti aldri ga til frivillige lag og organisasjoner.

Norsk Tipping er et selskap under Kulturdepartementet, og det er styret i Norsk Tipping som må gjøre de vurderingene. Det kan ikke jeg som statsråd gjøre når det gjelder kompensasjon. Vi er helt enig i at det er beklagelig at Norsk Tipping flere ganger de siste årene har opplevd feil i sine tekniske systemer. Det er veldig uheldig, og også irriterende, at når det skjer, betyr det at det er mindre penger til idrett, kultur, helseformål og frivillighet. Det viktigste med enerettsmodellen er likevel at vi begrenser de sosiale problemene knyttet til pengespill. Det unnlater representanten Hjemdal å ta innover seg, at det er det som er hovedformål nummer én med enerettsmodellen. Nummer to er at det er en fin ting at vi kan bruke pengene til å fordele overskuddet. Men formålet med enerettsmodellen er å beskytte de gruppene som kan være utsatt for spilleavhengighet.

For det første må jeg si at ja, det har vært en kjent problemstilling med pantelotteriet og postkodelotteriet. Derfor har vi flere ganger hevet omsetningstaket, og det unnlater jo representanten å nevne i sin spørsmålsstilling. I tillegg har denne regjeringen gjort det som den forrige regjeringen ikke klarte, selv om det begynner å bli ganske mange år siden, nemlig å innføre full momskompensasjon. Å snakke om det er noe annet enn faktisk å gjøre det, og denne regjeringen gjør det. Når det gjelder Norsk Tipping, har vi en enerettsmodell som representanten er imot. Jeg opplever at hun ønsker å svekke den enerettsmodellen vi har i samfunnet vårt. Det er svært alvorlig, det som har skjedd i Norsk Tipping. Jeg har vært helt tydelig på at den tilliten må gjenopprettes, av flere grunner. Den viktigste er selvfølgelig at vi har en enerettsmodell som beskytter dem som er spilleavhengig. Det er en enerettsmodell som denne representanten ikke støtter. Hun ønsker frislipp av utenlandske spillaktører i det norske markedet. Det kan ikke jeg være med på. Vi skal gjenopprette tilliten til Norsk Tipping.

Her tror jeg at jeg må be representanten om å være litt varsom i tolkningen av hvem jeg møter og ikke møter. Det er slik at vi har hatt god dialog med begge organisasjonene knyttet til dette i forkant, der de har fått et svar, et skriftlig svar. Begge fikk et skriftlig svar fra meg om at omsetningstaket ikke kom til å bli hevet. Så hadde jeg et behov for å ha et møte med Røde Kors etter de oppslagene som hadde vært, for å gjøre ettertrykkelig klart for den nye lederen i Røde Kors at vi hadde vært veldig tydelig og gitt dem beskjed om dette 2. desember i fjor. Dette var ikke noe nytt for Røde Kors – det var viktig for meg å understreke i møtet. I tillegg var det viktig for meg å understreke i møtet at det var viktig at vi beskytter enerettsmodellen. Jeg tror alle som kjenner meg, vet at jeg møter mange og ikke prøver å forskjellsbehandle, men dette er en ny prosess for dette årets pantelotteri og kodelotteri. Vi må komme tilbake til om vi skal ha et møte med dem eller ha en prosess som den vi hadde i fjor, der vi ga en skriftlig tilbakemelding på henvendelsene deres.

Først må jeg ønske representanten godt nyttår. Det er tydelig at representanten har brukt god tid på å lage en historie rundt hvordan denne regjeringen behandler frivilligheten, som jeg ikke helt kan slutte meg til. Når det gjelder Pantelotteriet, hadde vi en diskusjon om dette også rett før jul. Pantelotteriet er et supplement til den enerettsmodellen vi har, som representantens parti for øvrig er imot, og som gjør at Norsk Tipping kan fordele overskuddet. Vi har tillatt en del private lotterier, og Pantelotteriet er ett av dem. For at de skal kunne eksistere, må man ha en beløpsgrense, et omsetningstak, som staten da setter gjennom forskrift. Vi har også økt i tråd med KPI, konsumprisindeksen, som gjør at også Pantelotteriet har kunnet få økte inntekter, og at man ikke må endre forskriften hvert år. Jeg hadde et møte med Røde Kors rett før jul, der vi var veldig enige om at det er viktig for oss at enerettsmodellen beskyttes – en modell også Røde Kors nyter godt av. Jeg skjønner at Røde Kors ønsker å få mest mulig inntekter til sitt viktige arbeid, og hvordan beløpsgrensen settes, og om den settes, er noe vi skal ha en dialog med Røde Kors om. Det er ikke noe jeg har tenkt å diskutere åpent her i Stortinget, for det er en dialog vi har med Pantelotteriet.

Jeg er glad for at KrF også er opptatt av frivilligsentralene, og jeg ser at de har lagt inn et forslag om styrking. Også dette flertallet som nå får vedtatt sitt budsjettforslag, har lagt inn en styrking, som jeg er glad for. Jeg har også en dialog med frivilligsentralene rundt hvordan vi kan gjøre rammevilkårene mer forutsigbare. Antall frivilligsentraler har økt betydelig de siste årene, så vi må se om alle frivilligsentralene som eksisterer, gjør jobben som kreves. Der har vi en god dialog. Vi må finne det nivået. Så til det siste, skattefradrag: Jeg vet at det har blitt brukt tall som at ulike organisasjoner har mistet rundt 7,5 mrd. kr i inntekter fra skattefradrag. Det tallet er feil, for Fundraising Norge har bl.a. tatt med Akershus universitetssykehus på listen over mottakere fra skattefradragsordningen. Hvis man tar vekk det, viser tallene at det har vært en jevn økning i perioden 2022–2024.

Mitt parti har også i sitt partiprogram et ønske om å regelstyre momskompensasjonen. Dette er noe vi selvfølgelig ønsker å gjøre. Som første regjering noensinne har vi innfridd full momskompensasjon. Da er det veldig lett at representanten synes det skal være et angrepspunkt at vi ikke har gitt full regelstyring. Vi lever i en økonomisk krevende tid. Vi må foreta harde prioriteringer. Denne regjeringen har vist gang på gang at vi prioriterer frivilligheten, og jeg har også intensjoner om å følge opp de løftene som kultur- og likestillingsminister. Jeg skjønner at det er lett å si at man ikke skal snakke om fortiden, og jeg kan være helt enig med representanten i at snøen som falt i fjor, ikke alltid er like interessant, men det er interessant når man prøver å gjøre full momskompensasjon til et problem, når man selv kuttet i sin tid og ikke ønsker å snakke om det.

For å ta de siste 14 dagene: Nei, det utgjør ikke den store forskjellen, men så blir det én måned, så blir det to måneder, så blir det tre måneder. Det er det som er prinsippet med å sette en grense. Den grensen visste Røde Kors om 2. desember i fjor, og den må de altså forholde seg til. Så til spørsmål nummer to, om momskompensasjon og regelstyring: Denne regjeringen var, sammen med Senterpartiet, den første regjeringen som innførte full momskompensasjon for frivillige lag og organisasjoner i dette landet. Representantens parti var medlem av en regjering som gjorde et kutt i sitt siste budsjett før de gikk av. Det er ikke å sikre forutsigbarhet for frivilligheten. Det er lett å være i opposisjon. Det er et privilegium å kunne si at man har alle de pengene man har, men det er når man faktisk bevilger de pengene, at man viser om man faktisk mener det. Denne regjeringen er den første i historien som har levert, og det har vi også intensjoner om å gjøre i fortsettelsen.

Røde Kors er heldig som får lov til å ha Pantelotteriet, som er et privat lotteri, der 56 pst. av disse 410 mill. kr går til Røde Kors og 44 pst. går til Thon Gruppen. Vi har tillatt private lotterier som en del av enerettsmodellen, men det er en balanse. Vi skal ikke gjøre det slik at denne typen lotterier får en større markedsandel enn de har hos Norsk Tipping. Ingen blir spilleavhengig av å pante flasker, men vi må ivareta den enerettsmodellen vi har – en enerettsmodell representantens parti er imot og ønsker å svekke. Røde Kors mottar over en halv milliard kroner over statsbudsjettet i ulike støtteordninger. Den 2. desember i fjor fikk Røde Kors beskjed om at grensen var satt til 410 mill. kr. Denne grensen er økt flere ganger, og vi har også justert dette lotteriet etter KPI, konsumprisindeksen. Å si at vi ikke støtter frivilligheten, blir veldig feil i denne sammenhengen.

Regjeringens mål er å gi trygghet for framtiden og muligheter for alle. Det handler om trygg økonomi, trygghet for helse og trygghet for landet. Det handler om at vi alle skal kunne finne vår plass i samfunnet og ha like muligheter for å delta og bli inkludert. Regjeringens kultur- og likestillingspolitikk skal bygge opp under de grunnleggende verdiene i det norske samfunnet, slik som demokrati, ytringsfrihet, fellesskap og retten til fri livsutfoldelse. Kulturen er en del av vårt felles forsvar. Det er kulturen som gjør oss til hvem vi er. Ja, dypest sett er det kulturen vår vi forsvarer når det handler om å ta vare på landet vårt. Derfor prioriterer regjeringen kultur og frivillighet også i krevende økonomiske tider. Neste års kultur- og likestillingsbudsjett er på 27,1 mrd. kr. Det er en økning på 1,3 mrd. kr, eller 5,1 pst., på årets budsjett – på samme måte som denne regjeringen hvert år har sørget for realvekst i kulturbudsjettet. Bevilgningene over Kultur- og likestillingsdepartementets budsjett favner en bredde av virkemidler og tiltak og er innrettet mot frivillige organisasjoner, kulturinstitusjoner, kunstnere, medievirksomheter og aktører som fremmer arbeidet med likestilling. I budsjettsammenheng snakker vi ofte om enkelttildelinger eller budsjettøkninger, men jeg synes det er vel så viktig å presentere de store linjene. Frivillig innsats har en uvurderlig betydning for samfunnet vårt og for barn og unges oppvekstvilkår i nærmiljøet. Regjeringen vil sikre frivillige organisasjoner gode og forutsigbare rammevilkår, slik at alle gis like muligheter til å delta i meningsfulle fritidsaktiviteter. Noe av det første vi gjorde da vi overtok i 2021, var å innfri løftet om full momskompensasjon for frivilligheten. Det har vi fulgt opp i alle årene siden. I neste års budsjett har vi foreslått å bevilge 3,1 mrd. kr til ordningen, som er en fordobling fra Solberg-regjeringens siste budsjettforslag. Regjeringen vil gjennomføre et kulturløft for hele landet, med særlig satsing på lokal og regional kultur. I 2026 vil nær 6,3 mrd. kr bli fordelt i driftstilskudd til musikk- og scenekunstinstitusjoner og museer i alle landsdeler. I tillegg fordeles ca. 1 mrd. kr i tilskudd til ulike kulturorganisasjoner, kompetansesentre og kunstscener. Blant annet styrker vi nå dansefeltet med 10 mill. kr. Samlet utgjør disse bevilgningene vår kulturelle infrastruktur, som skal sikre at hele befolkningen har tilgang på kunst og kultur av høy kvalitet. I budsjettavtalen er det dessuten kommet påplussinger som vil komme ulike kulturtiltak til gode. Jeg er særlig glad for at det er enighet om å styrke det lokale og regionale kulturlivet ytterligere gjennom å øke tilskuddene til regionale kulturfond. Regjeringen vil verne om ytringsfriheten og legge til rette for et mangfold av redaktørstyrte medier. Polarisering og spredning av desinformasjon kan være en direkte trussel mot demokratiet vårt. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet har fått på plass målrettede satsinger som ledd i regjeringens strategi for å styrke den sivile motstandskraften mot desinformasjon. Deltakelse, trygghet, inkludering og mangfold er en forutsetning for et likestilt og demokratisk samfunn. Jeg er glad for å leve i et land der vi vet å verdsette frie ytringer, og jeg er stolt av å være kultur- og likestillingsminister med ansvar for gode støtteordninger som er innrettet mot det brede mangfoldet i kulturlivet og frivilligheten. Avslutningsvis vil jeg takke komiteen for godt arbeid og særlig berømme de partiene som har forhandlet seg fram til enighet om å gjøre et godt kulturbudsjett enda bedre.

Denne dagen har mange ventet på. Endelig er vi her. Endelig skal Stortinget ta stilling til om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Endelig skjer det. Dette er en merkedag. Det er en merkedag for menneskene som denne konvensjonen er til for, som i løpet av livet vil være mange av oss. Det er en merkedag for organisasjonene som i flere år har kjempet for å få denne konvensjonen inn der den hører hjemme, i menneskerettsloven. Sjelden har det vel vært så mange mennesker på galleriet under en debatt i stortingssalen. Det er også en merkedag for meg som kultur- og likestillingsminister. Jeg er stolt og glad for at konvensjonen får sin rettmessige plass i lovverket. Det er rett at en slik inkorporering ikke gir nye rettigheter og plikter. Inkorporeringen handler om noe annet. Jeg registrerer at det blir sagt at alle i denne salen er for dette, men vi har troen på lovgivningens normative kraft. Det har noe å si om vi inkorporerer eller ikke, og det har noe å si at vi inkorporerer i en lov med forrang. Inkorporering handler om å gi det sterkeste signalet vi kan gi om at vi tar rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser på største alvor. Det handler om oppfyllelse av rettigheter som allerede eksisterer. Det handler om en konvensjon vi allerede er bundet av. Vi må snu diskusjonen. Hvorfor snakkes det ikke mer om hvilken ressurs personer med funksjonsnedsettelser kan være, og hvilke gevinster det gir å øke bevisstheten om deres rettigheter? Norge mangler arbeidskraft. Vi må få flere ut i arbeid, og vi vet at omtrent en tredjedel av ikke-sysselsatte personer med funksjonsnedsettelser ønsker å komme i arbeid. En økning på 15 pst. i sysselsettingsraten i denne gruppen vil gi 26,7 mrd. kr i samfunnsøkonomisk gevinst over en tiårsperiode. Vi må slutte å snakke om de av oss med en funksjonsnedsettelse som en utgiftspost. Vi må se hvilket potensial som ligger i bedre inkludering – for den enkelte som får brukt sine evner, men også for samfunnet. Dette er en historisk dag og en historisk enighet som jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være en del av.

Det kan godt hende at det er konsekvensen av den gjennomgangen vi gjør nå. Jeg ønsker ikke å forskuttere det, men dersom det viser seg at det er regelverket som gjør at man har den dårlige praksisen, må vi se på det. Det er også viktig for meg å understreke at Kulturrådet forvalter nesten 1 mrd. kr i løpet av et år. De tilfellene vi har sett på, utgjør et lite tall. Det betyr ikke at vi ikke skal ta det på alvor. Jeg bagatelliserer det ikke, det er veldig viktig at vi tar det på alvor, men i det store og hele gjør rådet en veldig god og viktig jobb, og de gjør den på en skikkelig måte. Det må vi ikke miste av syne mens vi har denne viktige diskusjonen. Jeg er opptatt av at vi må ha legitimitet i hele rådet, i alle ordningene, og en av konsekvensene av den gjennomgangen vi gjør nå, kan være at vi må se på regelverket.

Nå skisserer representanten dette veldig generelt, uten å komme med konkrete eksempel, så det er vanskelig for meg å gå inn i et eksempel som ikke er så utbrodert. Likevel: På generelt grunnlag er jeg imot kanselleringskultur. Jeg mener vi skal ha stor takhøyde for et ytringsmangfold. Vi må tåle å være uenige, og de meningene som vi kanskje ikke selv alltid liker eller setter pris på, må vi hegne ekstra om, for hvis ikke de som har de meningene, kommer til orde, forsvinner de fra offentligheten og inn i kaninhull eller i kjellere, alt etter som, og da er det vanskelig å få dem opp i debatten. Dette må vi tåle.

Jeg synes det er veldig bra at representanten tar opp det som handler om ytringsfrihet og ytringsrom, også blant kunstnere. Det var også et tema som ble satt på dagsordenen i ytringsfrihetskommisjonens arbeid. Vi vet at Norge er et lite land der det ofte er tette bindinger, og det må vi forhindre at skjer. Også i kultursektoren er det viktig at man har takhøyde for å kunne være uenig, og at man ikke får reprimander senere fordi man ikke har tildelt til den eller den. Jeg er opptatt av at Kulturrådet må ha tillit, og den tilliten har fått seg en bulk de siste månedene med alle de sakene som bl.a. har kommet fram i mediene. Derfor er jeg opptatt av at de nå må gå gjennom rutinene sine, se på praksisen og se om den må endres – og mye tyder jo på at deler av den praksisen absolutt må endres. Jeg kommer til å følge dem opp i den kontakten som det er naturlig at departementet har med rådet, og sørge for at de endringene gjøres.

Det er viktig å understreke hva Kulturrådet er. Kulturrådet er et organ som består av folk med kompetanse på kunst og kultur. De skal gjøre fagfellevurderinger, og så gjøre tildelinger i tråd med prinsippet om armlengdes avstand. Det er ikke kulturministeren som bestemmer hvilke dansekompanier eller hvilke kunstnere som får tilskudd fra rådet, og derfor er det kunstnere som er satt til denne oppgaven. Noe av det man nå ser på, er nettopp dette: Skal det være aktive kunstnere som har verv eller bindinger? Kan de sitte i disse fagutvalgene eller lede fagutvalgene? Det er jo lederskapet som er blitt satt ekstra i fokus, for selv om lederen erklærer seg inhabil, sitter rådet eller utvalget og behandler disse søknadene. Dette er noe vi ser på nå, og jeg er, i likhet med representanten Langfeldt, opptatt av at vi må sikre at det til enhver tid er tillit og legitimitet i de tildelingene som rådet gjør.

Jeg tror også at professor Jan Fridthjof Bernt har sagt at habilitetsreglene i denne saken er fulgt, så det er også viktig å ta med seg. Likevel: Selv om reglene er fulgt, er jeg og representanten enig i at man må ha tillit til de tildelingene Kulturrådet gjør. Derfor har vi bedt Kulturrådet gå igjennom og se på hvilke andre måter man kan tildele pengene på. I ytterste konsekvens er det departementet som da eventuelt må gå inn og si at de må gjøre det på denne eller denne måten, hvis ikke Kulturrådet kommer fram til en løsning som jeg mener besvarer den utfordringen vi har, knyttet til tillit og legitimitet i tildeling av midler. Representanten Morgan Langfeldt har også stilt et skriftlig spørsmål til meg knyttet til en av de tildelingene, der jeg svarer at jeg er opptatt av at vi må lage bedre ordninger for å opprettholde tilliten i Kulturrådet, slik som det er i dag.

Nå er det viktig at vi også må være grundige på at forvaltningsloven er fulgt. Det er f.eks. andre regler for en statsråds habilitet. Også statssekretærer og alle andre i departementet vil være inhabile dersom jeg skulle være inhabil. Når det gjelder kollegiale organer, er det andre regler, men selv om det er andre regler og de reglene er fulgt, er det grunn til å se på hvordan dette gjennomføres i praksis i Kulturrådet. Vi vil at de pengene som deles ut, skal ha legitimitet og vekke tillit, og da har jeg forståelse for at det reageres på at personer som får midler fra staten, også har verv i de organisasjonene. Det skjønner jeg. Derfor er også dette én ting jeg har bedt Kulturrådet om å gå igjennom for å se på hvilken praksis man kan ha rundt disse spørsmålene.

Jeg tror det siste spørsmålet til Hjemdal egner seg mer for et skriftlig spørsmål, og jeg er med glede tilgjengelig for å svare på det i skriftlig form, for den oversikten har jeg ikke. Ett av de umiddelbare tiltakene er jo nettopp at vi har bedt Kulturrådet skjerpe krav til oppfølging av rapporter og søknader om utsettelse av gjennomføringsperioden for prosjekter som har fått tilskudd, slik at vi unngår at folk blir sittende med penger på bok, og at prosjektene ikke blir gjennomført. Jeg er opptatt av at alle pengene som Kulturrådet tildeler, brukes til kunst og kultur, og at de ikke skal stå på en konto. Derfor har vi bedt Kulturrådet om å iverksette disse tiltakene.

Jeg tar disse sakene på stort alvor. Offentligheten skal ha tillit til at fellesskapets midler forvaltes på en god måte. Dette handler om tilliten til Kulturrådet og legitimiteten til det de forvalter. Forvaltningsloven lager regler for habilitet. Så vidt jeg kan se og har blitt opplyst om, har man fulgt reglene ved habilitet, men likevel er det grunn til å være ekstra oppmerksom på disse tildelingene, fordi det nettopp rokker ved den tilliten. Derfor har jeg bedt Kulturrådet om en gjennomgang der de ser på hvordan de gjennomfører og praktiserer reglene knyttet til både tildeling og oppfølging av tilskudd. Dette er de godt i gang med. Som også representanten Hjemdal er opptatt av, er vi avhengig av tillit. Jeg tenker at vi skal la dem gjøre den gjennomgangen, men jeg kommer ikke til å slippe Kulturrådet med det. Jeg kommer til å følge det tett opp, for jeg er også opptatt av at når det gjelder de pengene Kulturrådet forvalter, som går til kunstnere rundt omkring i landet, skal man ha høy tillit. Hvis man ikke har det, rokker det ved hele systemet.

Jeg vil takke Stortinget for debatten, og så ønsker jeg å oppklare et par små ting på tampen. For det første er det sånn at pressestøtten tildeles på objektive kriterier, og det er det viktig å legge til grunn. Det er ikke sånn at det er den politiske fargen til en regjering som avgjør hvilke aviser som får pressestøtte i Norge. Det kan være pressestøtte til aviser som denne statsråden leser, og det kan være pressestøtte til aviser som denne statsråden på ingen måte leser. Det er ikke interessant. Det interessante er at det er objektive kriterier. Det er en grunn til at Norge topper pressefrihetsindeksen. Det har noe å gjøre med hvilken type mediepolitikk som føres, og som det heldigvis er et bredt flertall for i denne salen. Så vil jeg si noe om dette som handler om NRK og effektivitet og drift. Det er jo ikke slik at staten som eier ikke stiller krav til NRK. Det gjør vi i generalforsamling. Jeg vet at referatene fra generalforsamling kanskje ikke er det mest spennende å lese for denne salen, men jeg kan jo anbefale å lese dem. Der gir vi bl.a. i oppdrag at man må gå igjennom den effektive driften. I den siste evalueringen som Oslo Economics har gjort, skriver de: «Vår evaluering viser at NRK de seneste årene har gjennomført flere konkrete grep for å forbedre og effektivisere virksomheten. Vi finner at effektiviseringsarbeidet er høyt prioritert i NRKs ledelse og godt forankret i de ulike avdelingene. Siden forrige evaluering i 2021 har NRK opprettholdt høy måloppnåelse med reelt sett lavere ressursbruk, som isolert kan tyde på at virksomheten har blitt mer effektiv.» Det er viktig ha dette med seg i debatten. Helt avslutningsvis: Jeg er glad for at Stortinget ønsker å ta den vakten sammen med meg som forsvarer for ytringsfriheten. Men da må vi huske på en ting: Vi må alle være konsekvente på vegne av ytringsfriheten. Vi kan ikke bare gå i fakkeltog, eller bare kjempe for visse typer ytringer. Vi må tåle at vi er uenige, og da må vi også kunne tåle å snakke om hverandre uten at vi tar det som en stor fornærmelse. I denne salen skal vi iallfall ha stor takhøyde for debatt, og det opplever jeg at vi har. Vi må også huske å forsvare dem vi er uenige med, at de skal kunne mene det de mener. Det er jeg opptatt av, og jeg tror kanskje vi ikke er like gode til å trene den muskelen som vi er på å forsvare dem vi er enige med. Jeg er glad for at jeg har bred støtte til å ta kampen for å bevare og utvikle ytringsfriheten i Norge og kjempe for at vi fortsatt har en stor og uavhengig presse i Norge.

Dette er et høyst aktuelt tema. Det er ingenting jeg har fått beskjed om, eller ikke har fått beskjed om. Jeg tror finansministeren er klar over at jeg kan jobbe for de sakene jeg ønsker, og for å lage en ordning som sørger for at mediebransjen kan ha innovasjon og bruke lyd og bilde også i framtiden. Verbalforslag er jo bra – så lenge det ikke ligger penger bak dem. Det må legges penger i potten. Jeg kan også være veldig for noe uten å legge det i budsjettet. Så lenge man ikke legger penger i det, har det ingen effekt. Jeg har stor respekt for Stortinget, for det er Stortingets flertall og budsjettflertallet som til slutt kommer til å bestemme hvilken politikk denne regjeringen skal føre. Som medlem av regjeringen vil jeg selvfølgelig føre enhver politikk som dette stortinget vedtar og pålegger regjeringen å gjennomføre.

Jeg har registrert at Fremskrittspartiet har skrevet i programmet sitt at de ønsker å gjeninnføre plattformnøytral moms, men i deres 2025-budsjett lå det ikke et forslag om å gjeninnføre det. Vi har ikke sett det alternative budsjettet for 2026. Det blir spennende å se om det foreslås der. Tilbake til hva regjeringen har gjort eller ikke gjort, og hvilke skuffer vi gjemmer ulike saker i: Jeg har hele tiden sagt at jeg er veldig enig med mediebransjen i at det ikke er et godt mediepolitisk virkemiddel å ikke ha plattformnøytral moms. Så har jeg sagt at det er vanskelig å gjeninnføre noe som har blitt fjernet, men at vi sammen må sørge for at vi kan finne andre alternative virkemidler som gjør at vi kan opprettholde innovasjonsgraden i mediebransjen. Interne dialoger og diskusjoner i regjering kan jeg heller ikke referere til Stortinget. Dette jobber vi med, og i de fireårige styringssignalene er det helt naturlig at dette vil få en stor plass.

Vi har gitt Medietilsynet flere oppdrag knyttet til de fireårige styringssignalene, og et av de oppdragene er nettopp å sørge for hvordan vi kan nå ut til flere yngre lesere og seere. Det er en viktig del av det oppdraget vi har gitt til Medietilsynet. Det vil vi komme tilbake til. Det er jo en politisk uenighet mellom mitt parti og Fremskrittspartiet – eller egentlig mellom alle de andre partiene på Stortinget og Fremskrittspartiet – som gjelder NRK og hvilken rolle NRK skal ha. Vi ønsker å ha en allmennkringkaster. Det er gjort flere analyser av hvordan NRK påvirker mediemarkedet, og den seneste analysen, fra Oslo Economics, viser at dette ikke hemmer konkurransen. Med Fremskrittspartiet på vakt ville NRK ha mistet 3 mrd. kr over natten. I tillegg er det ikke bare NRK Fremskrittspartiet ønsker å kutte i. De kutter også 300 mill. kr i mediestøtten generelt. Vi er nok uenige om hvilke virkemidler vi trenger for å ha en åpen og opplyst samtale, der pressen har pressefrihet.

Redaktørstyrte medier er sannhetssøkende, men de er ikke ufeilbarlige – feil skjer. Det viktige er hvordan disse feilene håndteres. Når det gjelder det nevnte klippet fra Supernytt, har NRK selv oppdaget feilen og rettet innslaget. Det er tegn på at redaksjonelle kontrollmekanismer fungerer. NRK har også redegjort for saken i egne kanaler og i Kringkastingsrådet, der det ikke er funnet flere tilsvarende feil. NRK-plakaten slår fast at NRK skal være redaksjonelt uavhengig og velbalansert over tid. Det er grunnleggende prinsipper for NRKs allmennkringkasteroppdrag. Som eier av NRK er det min oppgave å verne om redaksjonell uavhengighet og ikke gripe inn i redaksjonelle vurderinger.

Først vil jeg takke for at jeg fikk muligheten til å holde en redegjørelse om ytringsfrihet og mediepolitikk i Stortinget forrige torsdag. Vi lever i et land der samtalen kan være åpen, og der tilliten binder oss sammen. Det er lett å tro at dette er en selvfølge fordi det fungerer så godt, men historien minner oss på at det som virker urokkelig i dag, kan være skjørt i morgen. Ytringsfriheten er ikke pynt på demokratiets fasade – den er selve fundamentet. Når mennesker finner informasjonen de trenger og kan stole på, når de slipper til, og når de tør å delta, blomstrer demokratiet. I motsatt fall kan demokratiet visne. Med dette som bakteppe har regjeringen lagt fram «Ytringsberedskap», en nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. Den bygger på Grunnloven § 100 sjette ledd, som pålegger myndighetene å legge til rette for at ytringsfriheten kan utøves i praksis. Dette er ikke bare et juridisk prinsipp – det er et demokratisk ansvar. Infrastrukturkravet innebærer at det må finnes fungerende kanaler for informasjon og meningsutveksling, og at flest mulig faktisk har mulighet til å delta i offentligheten. Det handler om tilgjengelighet, kunnskap, mangfold og tillit. Uavhengige medier, språk, åpenhet og universell utforming er bærebjelker. Når disse svekkes, svekkes også evnen vår til å lytte, forstå og delta. En konkret del av dette ansvaret består i at vi må være på vakt mot det som kan skade den offentlige samtalen. Vi må være på vakt mot forvrengning og manipulering av meningsdannelsen. Desinformasjon er ikke noe nytt, men algoritmer og kunstig intelligens gjør spredningen raskere, mer effektiv og mer skjult. Det handler ikke bare om falske nyheter. Det kan dreie seg om forsøk på å undergrave tilliten og stabiliteten i selve demokratiet. Derfor har vi lansert en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Den peker på en rekke verktøy som kan sette befolkningen i stand til å håndtere desinformasjon gjennom kunnskap, samarbeid og regulering, uten å gå på akkord med ytringsfriheten. Et av de viktigste verktøyene i kampen mot desinformasjon er en kraftfull mediepolitikk. Redaktørstyrte medier er grunnmuren i vår offentlige samtale. De sikrer offentligheten tilgang til et mangfold av uavhengige kilder til informasjon, nyheter og debatt. Uten dem får desinformasjonen fritt spillerom. Vi står nå foran en viktig oppgave: De nye fireårige styringssignalene i mediepolitikken skal legges fram i neste års budsjett. Vi skal arbeide for å gi mediene rammer som gjør dem i stand til å levere på sitt samfunnsoppdrag, også i en tid med presset økonomi og endrede medievaner. De redaktørstyrte mediene må nå de unge. De er engasjert, men de møter nyhetene på en helt annen måte enn oss andre. Allerede i dag ser vi hvordan meningsdannelsen i økende grad formes av innhold drevet av helt andre motiver enn journalistikkens. Uten en fornyet forbindelse til de oppvoksende generasjonene kan denne utviklingen skyte fart samtidig som medienes livsgrunnlag forvitrer. Derfor ser vi nå på tiltak som kan stimulere til nyhetsbruk blant ungdom, og som gir mediene mulighet til å utvikle nye formater og løsninger. Foreløpig står vi på trygg grunn, men denne grunnen kan smuldre over tid. Demokratiet vårt hviler på en samtale som er åpen, opplyst og tilgjengelig for alle. Denne samtalen kommer ikke av seg selv. Den krever rom og vedlikehold. La oss bruke denne debatten til å se framover, til å diskutere hvordan vi sammen kan styrke ytringsberedskapen, styrke motstandskraften mot desinformasjon og styrke mediene for framtiden. Jeg ser fram til en åpen og opplyst debatt om hvordan vi sammen kan sørge for at den offentlige samtalen forblir sterk, fri og levende.

På vegne av regjeringen er det en ære å legge fram en kongelig proposisjon om endringer i sikkerhetsloven – opplysningsplikt ved autorisasjon.

Vi ser verden stadig mer gjennom sosiale medier. Algoritmene bryr seg ikke om nyanser. De framhever ofte det som vekker følelser, ikke det som vekker refleksjon. Med kunstig intelligens blir skillet mellom sant og usant stadig mer uklart. Samtidig opplever vi krig i Europa på fjerde året, og vi står i en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et åpent og liberalt demokrati, et samfunn preget av tillit mellom folk, myndigheter og institusjoner. Vi har en god fellesskole, høy utdanning og et mangfold av redaktørstyrte medier. Ytringsfriheten står sterkt og har et sterkt vern. Dette er ikke bare fine ord. Det er egenskaper som gjør samfunnet motstandsdyktig, som gir oss trygghet og stabilitet, også i møte med desinformasjon og skjult påvirkning. Den nasjonale sikkerhetsstrategien peker på at algoritmestyrte plattformer har bidratt til polarisering og spredning av desinformasjon og skjult påvirkning i flere land. Dette kan svekke tillit og true demokratiske samtaler og verdiene samfunnet vårt bygger på. Vi har mye å beskytte. Derfor må vi fortsatt jobbe for et motstandsdyktig samfunn. Ytringsfriheten er ikke først og fremst et abstrakt ideal. Den er et driftssystem for demokratiet: en kombinasjon av regler, institusjoner og kultur som må fungere samtidig for at borgerne faktisk skal kunne delta, påvirke og ansvarliggjøre makten. Vår grunnlov konkretiserer dette. Grunnloven § 100 pålegger myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Oppfyllelsen av denne plikten er målbar. Hvis folk ikke finner informasjonen de trenger, hvis de ikke kommer til orde når det gjelder, eller hvis de holder munn fordi kostnaden ved å ytre seg oppleves for høy, da svikter vi. Ytringsfriheten kan ikke bare være formelt vernet av grunnlov og konvensjoner, den må være reelt i bruk i samfunnet vårt. Den må bestå flere prøver samtidig: Det dreier seg om tilgangen til relevant informasjon, tilknytningen til fellesskapets arenaer og tryggheten til å delta i offentligheten. Når disse prøvene bestås for flest mulig, har samfunnet en ytringsberedskap. Norge har et levende demokrati preget av bred deltakelse og høy grad av tillit. Vi har vært flinke til å verne om ytringsfriheten. For niende år på rad topper Norge pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. Oppslutningen om ytringsfriheten som verdi er stor. Ytringsfrihetskommisjonen konkluderte i 2022 med at «ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag». Denne privilegerte posisjonen forplikter. Vi har alle et ansvar for å ta vare på denne store samfunnsverdien. Ikke minst må vi følge med på utviklingen. Vårt mål er at konklusjonen fra ytringsfrihetskommisjonen skal stå seg også i framtiden, for når stormen først kommer, kan det være for sent. Med dette som utgangspunkt la regjeringen i september fram strategien Ytringsberedskap – Nasjonal strategi for en åpen og opplyst offentlig samtale. Strategien tar opp hvordan vi på best mulig måte kan forvalte og videreutvikle den åpne og opplyste offentlige samtalen. Regjeringens innsats utfyller og virker sammen med innsatsen fra sivilsamfunnet, næringslivet og den enkelte. Strategien diskuterer de ulike arenaene for ytringer og informasjon og redegjør for hvordan regjeringen legger til rette for disse gjennom økonomiske, rettslige og andre virkemidler. Ytringsrommets infrastruktur er mangfoldig, og det samme gjelder regjeringens arbeid. Redaktørstyrte medier trenger forutsigbare rammer – økonomiske og rettslige. Kun da vil de være i stand til å fungere som mangfoldige og uavhengige kilder til informasjon. Internett, tekplattformer og sosiale medier er i dag en hovedvei for informasjonsflyt. Gjennomføring av en rekke EU-regelverk i norsk rett er derfor ikke teknisk juss i utkanten; det er kjernepolitikk for ytringsfriheten. Reguleringene skal ikke styre, kneble eller sensurere meningsutveksling; de skal sørge for åpenhet, ansvarlighet og rimelige spilleregler. Regjeringens satsinger på språkpolitikk, lesing og universell utforming er bærebjelker for ytringsrommet. Armlengdeprinsippet i kulturpolitikken, demokratiopplæringen i skolen, akademisk frihet og åpen tilgang til forskning, et mangfoldig sivilsamfunn og et arbeidsliv med stor takhøyde for ytringer og saklig uenighet – alt dette er sentrale delsystemer av infrastrukturen som må fungere hvis helheten skal fungere. I sum: Infrastrukturen er det som gjør det mulig å finne, forstå og formidle på tvers av geografi, alder, bakgrunn og funksjonsevne. Når denne infrastrukturen svikter, hjelper det lite med vakre erklæringer og festtaler. Strategien redegjør også for hvordan regjeringen vil jobbe for å legge til rette for en sunn ytringskultur. Dette er et komplisert spørsmål, og det dreier seg om noe annet enn den rettslige rammen for ytringsfriheten. En sunn ytringskultur er ikke noe som kan vedtas. Vi kan likevel berede grunnen. Ytringskultur skapes i møtet mellom mennesker, i måten vi snakker med og om hverandre på. Den krever toleranse, mangfold og stor takhøyde. En sunn ytringskultur kjennetegnes ikke av fravær av konflikt, men av et uenighetsfellesskap. Uenighet, motsetninger og heftig diskusjon er derfor ikke problemer som skal løses. Det er demokrati i praksis. Å stå trygt plantet i uenighet krever trening og øvelse, og skolen og andre ungdomsarenaer ruster ungdom til å håndtere saklig konflikt. Men dette gjelder ikke bare ungdom. Vi må alle øve tålemusklene våre, også i møte med sjokkerende, fornærmende og forstyrrende ytringer. Det er likevel legitimt og nødvendig å ha visse grenser for ytringer. De rettslige rammene for inngrep følger av Grunnloven og menneskerettighetene og vil alltid ligge i bunnen. Det finnes en rekke bestemmelser som avgrenser ytringsfriheten, der brudd sanksjoneres med straff eller erstatningsansvar. Disse kan være begrunnet i avveiningen mot andre interesser og rettigheter, men de kan også være begrunnet i ytringsfriheten selv. For eksempel gir bestemmelsen om hatefulle ytringer i straffeloven § 185 spesielt utsatte minoritetsgrupper et vern. Den kan derfor bidra til å sikre minoriteter en reell mulighet til deltakelse i offentligheten. Temaet som diskuteres i strategien, er likevel ikke de rettslige rammene. Strategien tar i stedet opp når forbud, straff og andre tiltak bør og ikke bør brukes som virkemiddel for å oppnå samfunnsmessige mål. En hovedkonklusjon fra ytringsfrihetskommisjonen var at mer straff og flere forbud ikke er løsningen på utfordringene i ytringsrommet. I strategien slår vi derfor fast at regjeringen skal ha en høy terskel for å gå inn for nye forbud, straffebestemmelser eller andre rettslige sanksjoner mot ytringer. Som samfunn skal vi ha en høy terskel for hvilke ytringer vi slår ned på rettslig. Vi må også jobbe for å få med oss så mange som mulig i det offentlige ordskiftet. Regjeringen har forpliktende strategier og handlingsplaner mot diskriminering i ulike former, og vi følger opp stortingsmeldinger mot seksuell trakassering, ekstremisme og radikalisering. Målet er å bryte ned barrierer mot deltakelse i vår felles offentlighet. For noen handler barrierene om sjikane, for andre om mangel på tid, penger og nettverk og for noen om at «sånne som meg» rett og slett ikke blir hørt. En moderne ytringsfrihetspolitikk må se disse barrierene samlet. Strategien omtaler også åpenhet, innsyn og medvirkning. Åpenhet er ikke kun et ideal, det er en arbeidsmetode som sikrer ytrings- og ikke minst informasjonsfriheten. Offentlighetsloven, prinsippet om meroffentlighet, videreutvikling av eInnsyn, åpen kommunikasjon i forvaltningen og gode høringsprosesser er mekanismer som lar offentligheten kontrolleres av fellesskapet. Når innsyn, åpenhet og medvirkning fungerer, styrker vi pressens mulighet til å utføre sin rolle som «offentlig vaktbikkje» og borgernes mulighet til å følge en sak fra utredning til beslutning. Vi trenger dessuten kunnskap om ytringsfriheten, ytringsrommet, ytringskulturen og ytringsberedskapen. Vi trenger et oppdatert kunnskapsgrunnlag som holder tritt med utviklingen rundt oss, og som følger den over tid. Regjeringen skal derfor bidra til opprettelse av et forskningssenter som skal drive langsiktig forskning på det offentlige ordskiftet. Vi slår også fast behovet for beredskap mot forvrengning og manipulering av meningsdannelsen. Desinformasjon, informasjonskløfter og polarisering er fenomener som har fått stor oppmerksomhet de siste årene, og som kan påvirke kvaliteten på den offentlige samtalen. Desinformasjon har alltid eksistert. Fenomenet har kanskje endret navn gjennom tidene, men det er ikke noe nytt. Det som derimot er nytt, er hvordan teknologi har endret måten desinformasjon produseres og spres på. I dag skjer det raskere, mer effektivt og ofte mer skjult. Aktører som ønsker å undergrave demokratiske prosesser, tillit og stabilitet, tar i bruk stadig mer avansert teknologi og mer sofistikerte metoder. Her til lands er det ikke avdekket forsøk på fremmedstatlig valgpåvirkning, men internasjonalt ser vi at trusselen vokser. I Romania ble presidentvalget i fjor annullert grunnet påvirkningsforsøk og desinformasjon. Dette er ikke en isolert hendelse. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt har vi sett lignende forsøk på å manipulere borgere i land som USA, Frankrike og Georgia, for å nevne noen. Samtidig ser vi at enkelte land klarer å stå imot, slik Moldova gjorde tidligere i høst. Med framveksten av generativ kunstig intelligens og en anspent sikkerhetspolitisk situasjon må vi forberede oss på nye former for digital krigføring. Internett og sosiale medier blir brukt for å true nasjonale fellesskap og demokratiske samtaler. I dag er det globale plattformselskaper som står for en stor del av informasjonsflyten. De har ikke nødvendigvis tatt ansvar for hvordan tjenestene deres påvirker demokratiet og samfunnet. I juni var Norge vertskap for den internasjonale FN-konferansen Internet Governance Forum. I en tid hvor autoritære stater forsøker å få kontroll over internett, motvirk