OverStortinget

I Forsvaret sier man: «For alt vi har. Og alt vi er.» Denne debatten burde handle om nettopp det, om alt vi har som nasjon: et åpent ordskifte, fri informasjon og en offentlighet som fungerer – og om alt vi er: et folk som har tillit til hverandre og tar vare på demokratiet vårt. Det er nettopp det som gjør Norge til Norge – ikke bare de institusjonene vi har, men en kultur der helt vanlige mennesker tør å si fra, tør å spørre og tør å delta uten frykt for å miste frihet. La meg først takke kultur- og likestillingsministeren for en god redegjørelse og gode refleksjoner rundt de utfordringene vi har, og hvordan denne Arbeiderparti-regjeringen skal møte dem. Den offentlige samtalen i Norge står støtt, men den står ikke alene. Det er derfor regjeringen har lagt fram «Ytringsberedskap», en strategi som tar utgangspunkt i et enkelt, men avgjørende spørsmål: Hva trenger folk for å kunne bruke stemmen sin i et moderne samfunn? For første gang i moderne tid kan en enkelt mobilbruker i Norge motta større mengder informasjon fra anonyme aktører på et annet kontinent enn fra norske, redaktørstyrte medier. Mye av det som treffer folk, treffer dem ikke fordi det er sant, men fordi det er effektivt, fordi det engasjerer, provoserer eller manipulerer. Det er den digitale virkeligheten min generasjon vokser opp i. Det påvirker hvordan vi forstår samfunnet vårt, hverandre og politikken. Derfor må vi være ærlige: Ytringsfriheten er ikke truet av uenighet. Ytringsfriheten er truet når rammene som gjør fri meningsutveksling mulig, blir svakere. Det er det infrastrukturkravet i Grunnloven egentlig handler om, at vi som myndigheter faktisk må sikre kanaler, språk, kunnskap og tilgjengelighet, slik at ytringsfriheten kan brukes i praksis og ikke bare i teorien. Det er her mediepolitikken er helt avgjørende. Redaktørstyrte medier er fundamentet for at vi i det hele tatt kan ha en informert offentlighet, men dette fundamentet er under press – økonomisk, teknologisk og ikke minst når det gjelder generasjoner. Mens vi står her og diskuterer, vokser mange i min generasjon opp med knapt å ha et forhold til norske medier – ikke fordi vi er uinteresserte, men fordi vi får alt innhold via plattformer der nyheter konkurrerer med underholdning, rykter og påvirkningskampanjer. Hvis vi ikke klarer å fornye forbindelsen mellom min generasjon og uavhengige medier, undergraver vi på sikt både kunnskapsgrunnlaget og bærekraften i mediene. Dette er bakgrunnen for arbeidet med de nye fireårige styringssignalene. Vi må gi mediene rom til å utvikle nye formater, nye innganger og nye løsninger og sørge for at kvalitet faktisk kan konkurrere med støy. Her vet jeg at det gjøres mye bra rundt om i Medie-Norge. Arbeiderparti-regjeringen vil styrke den kritiske medieforståelsen gjennom Senter for kildebevissthet, og den oppretter et forskningssenter for langsiktig forskning på offentlig ordskifte og sikrer tilgang til ressurser og kompetanseheving for journalister i møte med kunstig intelligens. Sosiale medier og internettplattformer må ansvarliggjøres gjennom strengere EU-regelverk og styrket medietilsyn for å sikre åpenhet og ansvarlighet. Her har Norge tatt et europeisk ansvar og gått i bresjen. La meg være tydelig på én ting: De aller fleste partier her er enige om alt dette. De aller fleste forstår at ytringsfriheten trenger et økosystem, at demokratiet vårt er avhengig av at folk faktisk har tilgang til informasjon, kvalitetsjournalistikk og etterrettelig kunnskap. Likevel finnes det ett parti, FrP, som skriver i sitt partiprogram at den frie presse ikke kan være fri dersom de får mediestøtte – partiet som vil svekke eller strupe ordninger som skaper mediemangfold rundt om i vårt langstrakte land. Her mener jeg FrP bommer på noe helt grunnleggende, for ytringsfriheten er ikke bare retten til å si det man vil. Ytringsfriheten er summen av rammene som gjør en fri og opplyst samtale mulig: mediemangfold, kritisk journalistikk og redaksjoner som finnes rundt om i hele landet, ikke bare der det lønner seg kommersielt. Når FrP hevder at pressen først er fri uten støtte, overser man at store deler av Norge rett og slett vil stå uten journalistikk. En svak presse betyr en svak offentlighet. Ytringsfriheten trues ikke av uenighet, den trues når forutsetningene for meningsdannelse forvitrer, når folk får færre uavhengige kilder å stole på, når lokale saker ikke blir opplyst, når kritisk journalistikk taper mot algoritmer, bråk og støy. Det er derfor Arbeiderpartiet fører en mediepolitikk som sikrer journalistikk rundt om i hele landet, for uten en opplyst offentlighet finnes det ingen reell ytringsfrihet. Skal demokratiet vårt fungere, er vi avhengig av informasjon, vi er avhengig av at folk har muligheten til å orientere seg og kan delta i den offentlige samtalen. La oss bruke denne debatten til å diskutere hvordan vi kan styrke robustheten i den norske samtalen, slik at ytringsfriheten ikke bare overlever, men lever – for alt vi har, og alt vi er.