OverStortinget

Som sørlending husker jeg godt hvordan den anonyme Facebook-siden Sørlandsnyhetene fikk raljere og sette dagsordenen i det offentlige ordskiftet før lokalvalget i 2019 i Kristiansand. Under dekke av å være det eneste alternativet til Fædrelandsvennen gikk siden til målrettede angrep på enkeltpolitikere, grove karakterdrap og forvrengning av sannheten. Dette var noe nytt i Norge og fikk direkte konsekvens for valgresultatet. De store redaktørstyrte mediene visste ikke hvordan de skulle agere, og valgte taushet. Siden har de angret, for dette var bare forsmaken. Siden 2019 har algoritmenes kraft bare blitt enda sterkere. De belønner sinne framfor sannhet, kunstig intelligens visker ut skillet mellom ekte og falsk, og den teknologiske utviklingen er nå så hurtig og akselererende at den får det foregående århundret til å framstå som den mørke middelalder. Kunstig intelligens utfordrer alle sider av samfunnet, og aller mest utfordrer den oss lovgivere. For det første er det krevende å regulere de store tekgigantene som opererer internasjonalt, og for det andre er et liberalt demokrati dømt til å havne bakpå i lovregulering av et felt hvor endring foregår fra dag til dag. Det er vanskelig å regulere noe som ennå ikke finnes. Det smerter alltid for et grunnleggende liberalt menneske å innrømme at flere reguleringer er veien å gå, men nå står faktisk kampen om noe så grunnleggende som sannheten. Da snakker jeg ikke om den subjektive sannheten som kommentarfeltkrigere og folk som faller ned i altfor dype kaninhull, forfekter og har overbevist seg selv om at er rett. Jeg mener at samfunnet tåler dem, og jeg tar kampen for konspirasjonsteoretikernes rett til å skape seg alternative sannheter. Den kampen fordrer imidlertid at vi setter dem som samfunnet har gitt en særlig rolle i å stå opp for den objektive sannheten – nemlig redaktørstyrte medier – i stand til å konkurrere med tekgigantene og digitale flater uten moderatorer, ikke minst for å nå de unge. I en moderne kontekst kan ikke ytringsfriheten forstås som en rett til å få sine meninger spredt ut til flest mulig, for når så grunnleggende verdier er under press, er det enkelt for en konservativ høyremann å innrømme at både regulering og offentlig initierte ordninger er nødvendige for å kunne styrke den kritiske medieforståelsen i befolkningen. Ytringsfriheten vår hviler på institusjonene, frie medier og klare lover – ikke på gode intensjoner og en fjern idé om at dersom alle bare holder fingrene av fatet, blir alt såre vel. Jeg vet utmerket vel at de grensedragningene vi skal foreta, kommer til å stille oss lovgivere på prøve. Det gjelder ikke minst hvordan vi skal forholde oss til forbudet mot forhåndssensur og unngå regler som gjør at ytringsrommet blir smalere, for det er det motsatte som er målet. Selv om politikerne i denne sal i stor grad er enige om disse overordnede visjonene, pågår det politiske og realpolitiske kamper. I statsbudsjettet for 2023 ble merverdiavgiftsfritaket for elektroniske nyhetstjenester avviklet. Dette var i hovedsak for å hindre at tv-kanalpakker og strømmetjenester kunne selges med redusert moms, men samtidig begrenset det hvor mye video- og lydinnhold en avis kunne ha og fortsatt omsettes avgiftsfritt. Nå er de livredde i mediebransjen for å produsere for mye av det innholdet vi vet at unge mediebrukere foretrekker. Høyre forventer at regjeringen i det minste møter aktørene i feltet for å få en felles forståelse av hva som er mulig å avgrense, og hvor mye dette vil koste. Mens Fremskrittspartiet vil selge NRK, vil Høyre beholde et offentlig finansiert, reklamefritt og allment tilgjengelig NRK, men jeg tillater meg i denne sammenheng og i samme åndedrag også å komme med en velment henstilling: Både redaktørstyrte medier og andre som har fått det ansvar og privilegium det er å ha en slags samfunnsakseptert høyhetsrett til å forvalte sannheten, må vokte seg for ikke selv å bli moralvoktere eller aktører som selv forvrenger sannheten, slik vi f.eks. opplevde med kryssklippingen av Donald Trumps tale. Det ansvaret kan ikke understrekes kraftig nok. Ekte liberalere må være opptatt av å flytte makt og ressurser fra virale klikk til redaktørstyrt journalistikk. Grunnloven § 100 gir ikke bare borgere rett til å ytre seg, den pålegger også myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Kun da unngår vi nye Sørlandsnyhetene.