OverStortinget

Det er vanskelig å ta regjeringens strategi og statsrådens redegjørelse på alvor når de to som i dag sitter med størst makt i landet, sviktet ytringsfriheten da det virkelig gjaldt. Dette preger hele debatten. La oss se tilbake til 2006. Da avisen Magazinet publiserte Muhammed-karikaturene, som opprinnelig sto i Jyllands-Posten, ble Norge trukket inn i en voldsbølge. Norske flagg ble brent, ambassaden i Damaskus ble angrepet, norske soldater i Afghanistan ble utsatt for brannbomber, folk ble skadet, og liv gikk tapt. I en slik situasjon skulle norske myndigheter stå rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten. Det gjorde de ikke. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å beklage at muslimer følte seg krenket, samtidig som Utenriksdepartementet sendte ut talepunkter som antydet at publiseringen kunne være hets eller hatefulle ytringer. Det ble kraftig kritisert, både av VG og av KrFs Jon Lilletun. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold mente det var forkastelig å sidestille dem som bruker ytringsfriheten, med dem som truer den med vold. Støre hevdet videre at ingen toneangivende norske medier hadde trykket tegningene, til tross for at flere store aviser hadde publisert dem i journalistisk kontekst. Likevel ble Vebjørn Selbekk og Magazinet stående alene, utsatt for dødstrusler og med politibeskyttelse. Daværende statsminister Jens Stoltenberg var ikke noe bedre. Han kalte publiseringen for en gal handling og koblet den til demonstrantenes angrep på ambassaden. Mange oppfattet dette som en form for skyldplassering, ikke som et forsvar for en grunnleggende demokratisk verdi. I ettertid har flere erkjent at de tok feil i 2006. Det er modig, og det står det respekt av, men hva med Støre og Stoltenberg, som i dag leder landet med større makt og ansvar enn noen gang? Er de villige til å erkjenne at de sviktet ytringsfriheten da den virkelig sto under press, og at deres uttalelser bidro til å kaste Selbekk og hans familie under bussen? Skal regjeringen ha troverdighet i sin strategi for ytringsfrihet og mot desinformasjon, må de først rydde opp i egen historikk, for kampen mot desinformasjon og for ytringsfrihet starter ikke med lovverk eller teknologiselskaper. Den starter med integritet. Det handler om å stå opp for prinsipper når det faktisk koster noe. Jeg er også bekymret for meningsmangfoldet. Samfunnsdebattanter, journalister og politikere opplever hets og trusler som gjør det vanskelig å stå i debattene. Mange vegrer seg for å ytre kontroversielle meninger, ikke fordi de ikke har rett til det, men fordi konsekvensene kan bli for store. Vi ser stadig eksempler på unge samfunnsengasjerte som distanserer seg fra det offentlige ordskiftet fordi de opplever hat og hets. Vi ser hvordan kanselleringskulturen hemmer det meningsmangfoldet vi ønsker. Vi så det f.eks. da en student ved Universitetet i Oslo ble varslet på av egne medstudenter fordi han sa seg enig med Charlie Kirk i et verdispørsmål. Han ble senere kalt inn på teppet av skoleledelsen. Et levende demokrati trenger en offentlig samtale der folk tør å delta, også med kontroversielle eller ubehagelige synspunkter. Min tredje bekymring handler om desinformasjon. Ingen ønsker falsk informasjon og manipulering i offentligheten, men vi må være varsomme med hvordan myndighetene møter utfordringen. Strategier som bygger på overvåkning, statlig kontroll eller vurdering av hva som er sant og usant, kan lett undergrave ytringsfriheten og meningsmangfoldet. Her synes jeg regjeringens strategi har gode refleksjoner. Desinformasjon bekjempes ikke først og fremst med sensur, men gjennom opplysning, kritisk tenkning og åpen debatt. Borgerne må styrkes med kunnskap og kildekritikk, ikke gjøres til objekter for statlig kontroll. Pressefriheten, meningsmangfoldet og kampen mot desinformasjon henger sammen. Vi krever et samfunn der folk tør å stå opp for sine meninger, der integritet veier tyngre enn frykt, og der staten bidrar til å styrke meningsmangfoldet, ikke begrense det. Dette må være kjernen i en strategi for ytringsfrihet.