OverStortinget

Først vil jeg takke statsråden for en viktig redegjørelse. Jeg kommer fra Furuset. Det betyr at jeg hver uke blir minnet på at demokratiet ikke først og fremst bygges her inne, men ute i nabolagene våre – i blokkene, på T-banen, i klasserommet og på idrettsbanen. Demokratiet bygges av folk som møter hverandre i hverdagen, og som har tilgang til god informasjon og føler at stemmen deres betyr noe. Vi vet at valgdeltakelsen varierer sterkt i Oslo. I noen bydeler er nesten halvparten av de voksne innbyggerne ikke med på å bestemme. Det er ikke fordi folk ikke bryr seg, det er fordi demokratiet oppleves langt unna. Når vi ikke lever i de samme informasjonsrommene eller ikke deler den samme virkelighetsforståelsen, svekker det både fellesskapet og tilliten. Derfor handler redegjørelsen om mer enn media. Den handler om hvem som får delta i Norge, og hvem som opplever at «det politikerne snakker om», handler om dem. Som styreleder i Furuset Idrettsforening ser jeg hva som skjer når unger føler seg sett: når de får arenaer å møtes på, når de har voksne som følger dem opp, og når de merker at lokalsamfunnet vil dem vel. Jeg ser også hva som skjer når avstanden mellom ungdom og samfunnet blir for stor. Da er det andre krefter som fyller tomrommet: ekkokamre, konspirasjoner og polariserende innhold som henter kraften sin nettopp fra manglende fellesskap. Vi vet fra de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie at ord kan forvandle holdninger til handling: 22. juli, Manshaus, pride-angrepet, og sist – drapet på Tamima. Alle disse tragediene minner oss om at ytringsfriheten ikke bare er retten til å snakke. Det er også ansvaret for hvilke rammer vi legger rundt debatten, for hvem som blir definert som innenfor, og hvem som skyves ut. Det er derfor redegjørelsen er så viktig for meg som folkevalgt fra Groruddalen. Et samfunn som lever i separate virkeligheter, er et samfunn som blir sårbart. Uten trygg tilgang til pålitelig informasjon deltar folk mindre. Og når folk ikke deltar, står vi igjen med et skjevt demokrati. Så ja – mediepolitikk er demokratipolitikk, og ytringsfrihet er fellesskapspolitikk. For oss i Arbeiderpartiet handler det om dette ene: at ungene som vokser opp på Furuset, på Holmlia eller på Frogner, skal ha de samme mulighetene til å forstå, engasjere seg og påvirke, og at vi lever i den samme virkeligheten, ikke i parallelle samfunn. Vi kan ikke ha et demokrati der noen er tilskuere. Vi må ha et demokrati der alle er medspillere. Det er vår jobb å sikre rammene for det.