Etter at sentralbankloven trådte i kraft i 2020, har vi stått i flere debatter om mulige interessekonflikter, departementet sin rolle og rekkevidden av sentralbankens uavhengighet og informasjonsplikt. På bakgrunn av disse erfaringene har Stortinget pekt på behovet for presisering av regelverket på flere punkter. Og i flere av forslagene i denne saken følger regjeringen opp anmodningsvedtak fra Stortinget, bl.a. om informasjonsplikten, om ansettelse av daglig leder for SPU, og om hvem som kan sitte i sentralbankens styrende organer. I tillegg foreslås det endringer som gir staten adgang til midlertidige lån i Norges Bank i ekstraordinære situasjoner, basert på erfaringene vi har fra pandemien og krigen i Europa. For Arbeiderpartiet er det positivt at komiteen i all hovedsak er enig i denne saken. Sentralbanken er en veldig viktig institusjon for landet vårt, med et avgjørende ansvar for pengepolitikken, for finansiell stabilitet og for forvaltningen av fellesskapets verdier. Derfor er det en styrke når det samler seg bred tilslutning i Stortinget om hvordan sentralbanken skal styres. Vi støtter flere av regjeringens forslag som klargjør roller og ansvar, og som bidrar til å videreutvikle lovverket. Samtidig er flertallet enige om ikke å gjennomføre regjeringens forslag om å endre regelverket for tilsynet med Norges Bank. Arbeiderpartiet mener det er viktig at offentligheten har innsikt i styringen og kontrollen med sentralbanken. Åpenhet om hvordan tilsynet utøves, og hvilke vurderinger som blir gjort, er en forutsetning for tillit. Da er det bra at saker og saksforhold omtales i offentlig tilgjengelig dokumentasjon. Det mener vi bidrar til transparens og etterprøvbarhet, og dermed sikrer en tydelig demokratisk forankring av kontrollen med en institusjon av så stor betydning for landet vårt.

For meg handler Melkøya først og fremst om de arbeidsplassene der folk går på jobb hver eneste dag, om de jobbene som er grunnlaget for fellesskapet og lokalsamfunnene, særlig der alternativene ellers er få. Jeg er Oslo-politiker, men dialekten min avslører at jeg har røtter fra kysten på Nord-Vestlandet, der petroleums- og leverandørindustrien ikke er abstrakte begrep, men selve grunnlaget for at folk kan bli boende, skape familier og bygge gode lokalsamfunn. Fremskrittspartiets vingling i denne saken er problematisk. Debatten handler ikke lenger bare om energi og klima. Det er også blitt et spørsmål om politisk ansvarlighet, og om næringslivet og Distrikts-Norge kan stole på de vedtakene som fattes av norske myndigheter. FrP går nå inn for et forslag som i realiteten stanser Snøhvit Future-prosjektet, et prosjekt som har fått nødvendige tillatelser etter grundige prosesser, og et prosjekt det for lengst er investert milliarder av kroner i. Arbeidet med elektrifisering av Melkøya er allerede halvveis, med forpliktende kostnader på over 15 mrd. kr. Å late som om dette bare er et nytt politisk forslag vi kan trekke i nødbremsen på, mener jeg er å ignorere realitetene. Flertallet i energi- og miljøkomiteen er tydelig: Prosjektet har kommet så langt at det ikke lenger er forsvarlig å stoppe det. Da må også Stortinget ta konsekvensene av det når vi behandler saken. Stabile og forutsigbare rammevilkår for industrien er bærebjelken i norsk økonomi. Det er først og fremst næringspolitikk. Hvis staten ikke står ved sine egne vedtak, fattet i tråd med de lovene Stortinget har vedtatt, sender vi et farlig signal: at store investeringer i Norge kan bli verdiløse hvis det blåser politisk motvind. Langs hele kysten – også på Nord-Vestlandet – finnes det tilsvarende anlegg og leverandørmiljøer som er bygget opp over tid, nettopp fordi staten har gitt klare tillatelser og lovet forutsigbarhet. Anlegg som Nyhamna og Tjeldbergodden er eksempler på industri som hele lokalsamfunn er avhengige av, direkte eller indirekte. Når prosjekter er godt i gang, kan vi ikke begynne å så tvil om rammevilkår. Det vil påvirke investeringsklimaet i hele landet, langt utover Melkøya og Finnmark. Ja, det finnes også klare rettssikkerhetshensyn her, men poenget er politisk: Det er uansvarlig å skape usikkerhet om etablerte prosjekter som er i full gang, og som staten selv har godkjent. Derfor er ikke Fremskrittspartiets tilnærming bare vinglete, den er skadelig for tilliten til politikken og for næringsutviklingen i Norge.

Først vil jeg takke statsråden for en viktig redegjørelse. Jeg kommer fra Furuset. Det betyr at jeg hver uke blir minnet på at demokratiet ikke først og fremst bygges her inne, men ute i nabolagene våre – i blokkene, på T-banen, i klasserommet og på idrettsbanen. Demokratiet bygges av folk som møter hverandre i hverdagen, og som har tilgang til god informasjon og føler at stemmen deres betyr noe. Vi vet at valgdeltakelsen varierer sterkt i Oslo. I noen bydeler er nesten halvparten av de voksne innbyggerne ikke med på å bestemme. Det er ikke fordi folk ikke bryr seg, det er fordi demokratiet oppleves langt unna. Når vi ikke lever i de samme informasjonsrommene eller ikke deler den samme virkelighetsforståelsen, svekker det både fellesskapet og tilliten. Derfor handler redegjørelsen om mer enn media. Den handler om hvem som får delta i Norge, og hvem som opplever at «det politikerne snakker om», handler om dem. Som styreleder i Furuset Idrettsforening ser jeg hva som skjer når unger føler seg sett: når de får arenaer å møtes på, når de har voksne som følger dem opp, og når de merker at lokalsamfunnet vil dem vel. Jeg ser også hva som skjer når avstanden mellom ungdom og samfunnet blir for stor. Da er det andre krefter som fyller tomrommet: ekkokamre, konspirasjoner og polariserende innhold som henter kraften sin nettopp fra manglende fellesskap. Vi vet fra de mørkeste kapitlene i nyere norsk historie at ord kan forvandle holdninger til handling: 22. juli, Manshaus, pride-angrepet, og sist – drapet på Tamima. Alle disse tragediene minner oss om at ytringsfriheten ikke bare er retten til å snakke. Det er også ansvaret for hvilke rammer vi legger rundt debatten, for hvem som blir definert som innenfor, og hvem som skyves ut. Det er derfor redegjørelsen er så viktig for meg som folkevalgt fra Groruddalen. Et samfunn som lever i separate virkeligheter, er et samfunn som blir sårbart. Uten trygg tilgang til pålitelig informasjon deltar folk mindre. Og når folk ikke deltar, står vi igjen med et skjevt demokrati. Så ja – mediepolitikk er demokratipolitikk, og ytringsfrihet er fellesskapspolitikk. For oss i Arbeiderpartiet handler det om dette ene: at ungene som vokser opp på Furuset, på Holmlia eller på Frogner, skal ha de samme mulighetene til å forstå, engasjere seg og påvirke, og at vi lever i den samme virkeligheten, ikke i parallelle samfunn. Vi kan ikke ha et demokrati der noen er tilskuere. Vi må ha et demokrati der alle er medspillere. Det er vår jobb å sikre rammene for det.