OverStortinget

«Jeg kommer alltid dit jeg skal gå ved å gå vekk fra der jeg har vært.» Det er godt sagt av en av vår tids store tenkere, Ole Brumm. Bøkene om Ole Brumm har vært lest siden 1926 og er oversatt til over 50 språk. Likevel har denne godteglade bjørnen i de tilsynelatende uskyldige barnebøkene vært sensurert. I Kansas ble de kritisert for å være blasfemiske fordi dyrene snakker. I Kina ble Brumm-bilder fjernet i 2017 fordi de sammenlignet figuren med Xi Jinping. Det høres fjernt ut, men også i Norge har vi vår sensurhistorie. Agnar Mykles Sangen om den røde rubin ble konfiskert. Uten en tråd av Jens Bjørneboe ble inndratt. Flere barnebøker har opp gjennom tidene blitt fjernet fra bibliotek og undervisning på grunn av moral og skiftende normer. Sensur av folke-, barne- og ungdomslitteratur skjer fortsatt i hele verden – ofte i det stille. Temaer som religion, pubertet og intime relasjoner oppfattes som tabu i mange kulturer. Samtidig er bibliotek og arkiver under press. Når økonomien svikter, mister barn tilgang til mangfoldige fortellinger uten engang å vite hva som skjer. Ser vi dette i lys av det som skjer i Norge, blir mønsteret tydeligere. Sensur handler ofte om penger, posisjoner og makt. Jeg har ikke selv tatt meg tid til å lese Hvite striper, sorte får, skrevet av Monsen og Krokfjord, men slik jeg forstår det, er dette en bok som tar opp temaer av betydelig allmenn interesse – forhold mellom politiet, offentligheten og enkeltpersoners status. Forfatterne ga Høiby muligheten til å lese, kommentere og imøtegå påstandene i god tid før utgivelsen, men han valgte likevel å ikke gjøre det. Dette er kontroversielt, for det handler ikke bare om en bok, men om publikums rett til informasjon, forfatterens frihet til å ytre seg og om hvorvidt flere juridiske virkemidler skal kunne brukes for å begrense disse. Det ble ingen dom i den saken, men en regning ble det – på 0,5 mill. kr. Det er en regning som det ikke er lett å ta for vanlige folk. Når bøker trues med inndragning, ikke fordi innholdet er ulovlig, men fordi personer med ressurser ønsker å begrense informasjonen, blir det tydelig hvordan penger og makt påvirker ytringsrommet vårt. En vanlig borger har verken midler eller tilgang til de juridiske ressursene som skal til. Denne utviklingen gjør kampen om ytringsfriheten så viktig for både voksne og barn. Når økonomi og innflytelse blir avgjørende for hvem som får ytre seg, risikerer vi at viktige stemmer tier, og at vår felles virkelighetsforståelse formes av dem som har mest å vinne.