OverStortinget

Kommuneøkonomien er krevende. Som jeg har sagt i flere svar tidligere i dag, handler det først og fremst om de store endringene i befolkningssammensetning som vi står oppe i i Norge, og som de kommunene som ikke allerede står oppe i det, vil stå oppe i innen få år. Vi blir flere eldre, vi blir færre unge, og i mer enn 200 kommuner blir det færre i yrkesaktiv alder framover. Det stiller Kommune-Norge, som er så sentralt i velferdsstaten vår, overfor store utfordringer, og da må vi bidra med to ting. Det ene er forutsigbare, trygge økonomiske rammer for kommunesektoren. Det andre er at vi må få gjort noe med den statlige detaljstyringen. Kommunene må få større frihet til å bruke ressursene sine godt, ellers vil de ikke klare å levere de gode velferdstjenestene som ikke minst Stortinget ønsker at kommunene skal levere. Jeg har selv vært ordfører. I den sammenhengen kan jeg understreke at selv om Lurøy kommune, som jeg var ordfører i fra 2011 til 2015, hadde god kontroll på økonomien og hadde styrt godt over mange år – jeg skal ikke rippe opp i hvem som hadde hatt ordføreren, jeg var bare i fire år, men det var trygg økonomisk styring over mange, mange år – var vi heller ikke i en situasjon der jeg som ordfører mente at vi fikk for mye penger. Jeg tror nok at man skal være forsiktig med å la seg fornærme, og jeg synes kanskje at flere har karikert uttalelser fra flere av Arbeiderpartiets fremste tillitsvalgte de siste dagene. Det er helt åpenbart at i den situasjonen som vi står i, må alle ta ansvar – ta det ansvaret de har. Jeg må ta mitt ansvar, Stortinget må ta sitt ansvar, fylkespolitikerne må ta sitt ansvar, og kommunepolitikerne må ta sitt ansvar. Jeg oppfattet at det var det tydelige budskapet som Arbeiderpartiets parlamentariske leder hadde. Jeg ser at noen karikerer det og framstiller det på en helt annen måte. Det blir ikke mer sant av den grunn.