OverStortinget

Først vil jeg takke interpellanten for å løfte dette veldig viktige området. Vi lever lenger, vi skal bo hjemme lenger og ta vare på oss selv og hverandre, og ingen kan erstatte de pårørende i omsorgen, tilstedeværelsen og det store ansvaret. Pårørende blir også viktigere enn noen gang i tiden som er foran oss. Forventningene til hva pårørende skal løse, øker. Det virker litt som om denne regjeringens strategi er å lempe ansvaret over på de pårørende og trekke teppet vekk under føttene deres. Som statsråden nevnte, trenger pårørende informasjon og veiledning, men med denne regjeringen har Pårørendesenteret måttet kjempe i flere budsjettrunder for å beholde støtten, selv om arbeidet deres har gitt gode resultater. Og når statsråden i sitt innlegg sier at man kan søke om disse pengene, henvises også Pårørendesenteret til en pott de ikke kvalifiserer til. Hvis pårørende er viktig, hvorfor prioriteres de da ned i arbeidet? Og kan statsråden love at Pårørendesenteret kvalifiserer til støtte fra de tilskuddsordningene de henvises til? Pårørende står for en innsats som tilsvarer nesten like mye som antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene til sammen. For mange er også pårørendearbeidet svært tungt, det gir bekymringer og er et stort ansvar – og 89 pst. av pårørende er kvinner. Neste år er etterkrigskullet 80 år. Stadig flere går inn i den såkalte sandwich-generasjonen, med syke foreldre som skal bistås på den ene siden, barn og barnebarn som skal følges opp på den andre siden, samtidig som man skal stå i arbeid. Og så lurer vi på hvorfor kvinner er mer sykmeldt enn menn, hvorfor kvinner går ned i stilling, og hvorfor kvinner går av med pensjon tidligere enn menn. Én ting er det vi ser, som besøkene, handling av mat, kjøring og bistand i hjemmet, men noe annet er det vi ikke ser: alle bekymringene når avslaget på sykehjemsplassen kommer, den dårlige samvittigheten for å reise på ferie, uvissheten om hjelpen fra hjemmesykepleien er nok – eller kampen som foreldre står i, som føler at de må kreve hjelp og avlastning for sitt eget barn, argumentere for hvorfor det blir for krevende, og blir kasteball i systemet, og de som ikke har nære pårørende, som blir alene, og som ikke har noen som kjemper for seg i byråkratiets irrganger. Det hjelper ikke å signere avtaler når de ikke følges opp, når støtte reduseres og øremerkede tilskudd fjernes. Pårørendesenteret står nå i fare for å måtte legge ned, kommuneøkonomien er skrapet, og vedtak om å skulle sikre bedre permisjonsordninger avvises nå blankt av regjeringen, som i grunnen avviser hele problemstillingen, nemlig at pårørenderollen kan bli så belastende at man faller delvis eller helt ut av arbeidslivet. Da hjelper det ikke med festtaler, da er det hverdagen som gjelder. Det er helt nødvendig med et helhetlig arbeid rundt dette og en systematisk oppfølging. Jeg avslutter med det og spør nok en gang: Kan man da love at det som er det aller viktigste for pårørende, nemlig informasjon og veiledning, følges opp, og at Pårørendesenteret fortsatt kan drive, som er den viktige faktoren for å sikre nettopp dette?