OverStortinget

Takk til interpellanten og Stortinget for en viktig interpellasjonsdebatt. Som jeg har sagt et par ganger, kommer jeg gjerne tilbake til Stortinget i akkurat den form og det format Stortinget ønsker, for å redegjøre nærmere for saken når vi også har Helsedirektoratets rapport på plass. Jeg har akkurat samme synspunkt når det gjelder Helsedirektoratets rolle i denne saken som jeg har når det gjelder Helsetilsynets rolle i denne saken: Alle fakta skal på bordet, det skal være full åpenhet, full transparens, ikke noen bortforklaringer. Alt må på bordet. Det er måten å gjenopprette tilliten på. Jeg må understreke igjen at jeg opplever at både Helsetilsynet og Helsedirektoratet tar dette på veldig stort alvor, at de ressurssetter det, at de forstår at dette er veldig alvorlig, og at de også agerer. Det er veldig viktig. Jeg tror det er mer vi kan gjøre nasjonalt, og det gjelder både i Helsetilsynet og i Helsedirektoratet. Som jeg redegjorde for, er det satt i gang flere strakstiltak. Det er vanskelig å spekulere i om vi hadde unngått noen av disse sakene med de strakstiltakene som nå er satt i gang, men selv om jeg sa at jeg skal være forsiktig med å spekulere, vil jeg gjøre det likevel: Jeg tror faktisk vi kunne unngått det. En del av dette handler om for svake rutiner, for dårlig oppfølging, mangelfull ledelse, at en rett og slett ikke har fokusert nok på dette oppdraget. Det tror jeg vi nå i hvert fall har kommet et riktig godt stykke framover på. Det er flere ting her som både interpellanten og representanten tar opp som handler om nasjonal lovgivning. Vi har jo gjort endringer i lover og forskrifter de siste årene for å bedre pasientsikkerheten og trygge at de som jobber i vår helsetjeneste, er egnet for det, men hvis vi kommer til at det er behov for å gjøre mer, mener jeg som sagt vi selvfølgelig skal gjøre det. Det er veldig viktig at vi nå tar ting i rekkefølge, at vi gjennomgår rapportene, og så ser hva som er mulig å få til. Vi må ikke undervurdere det internasjonale, og det er jeg veldig glad for at Stortinget også nå vektlegger. Én ting er IMI-systemet, men for å ta et annet eksempel: Hvis en lege er godkjent i utlandet, men er anklaget for straffbare forhold – det kan være under etterforskning, det kan sågar pågå en rettsprosess fra påtalemyndighetene i domstolen i det aktuelle landet – er det ikke automatikk i at det landet vil informere våre myndigheter, herunder Helsedirektoratet, om det når de spør om det. Det betyr at vi kan ha gode rutiner og gode systemer, men hvis det er mangelfull rapportering eller landet vedkommende kommer fra, ikke deler tilstrekkelig informasjon, f.eks. fordi det ikke foreligger en rettskraftig dom, vil vi fortsatt stå i en veldig utfordrende situasjon. Det er derfor jeg mener at vi kan gjøre veldig mye hjemme – og det skal vi gjøre – men vi må også løfte dette internasjonalt. Jeg håper dette har vært en øyeåpner også for det europeiske fellesskapet og for EU, som åpenbart ikke har hatt gode systemer for dette. Der skal Norge påta seg en pådriverrolle for å få til bedre løsninger enn i dag.