OverStortinget

Jeg vil starte med å takke interpellanten for å sette en veldig viktig problemstilling på dagsordenen i Stortinget. Det er om lag 800 000 voksne pårørende i Norge som gir støtte og omsorg i en sånn grad at det faktisk påvirker deres eget liv. Pårørende er derfor utvilsomt en avgjørende ressurs i helse- og omsorgstjenesten og det systemet vi har, både på nasjonalt nivå og på det lokale nivået i kommunene. I 2023 oppga bare 44 pst. av pårørende å ha høy tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene, mens 29 pst. oppga å ha lav tillit til de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Jeg vil dvele litt ved akkurat disse tallene, for hva er årsaken til at veldig mange opplever å ha lav tillit til det kommunale helse- og omsorgssystemet? Jo, det er bl.a. at veldig mange står i en ganske hard kamp bare for at deres nære og kjære skal få helt grunnleggende tjenester. Enten det er snakk om å få avlastning, en korttidsplass eller en sykehjemsplass eller omsorgsbolig, er det veldig mange ganger man opplever å stå der som pårørende og nærmest stange hodet i veggen fordi man ikke når gjennom hos det lokale inntakskontoret. Her tror jeg vi kommer til å se et betydelig klasseskille i årene framover. Det er et klasseskille mellom dem som har ressurssterke pårørende, og dem som ikke har det. Det er et klasseskille mellom dem som har pårørende som kan stå i kampen for dem, og dem som ikke har pårørende som kan ta kampen for dem. Det er enten det er snakk om å få sykehjemsplass, omsorgsbolig eller hjemmetjenester, eller det er snakk om å få brukerstyrt personlig assistanse eller andre avlastningstiltak. Jeg tror vi kommer til å se et betydelig klasseskille der framover, og spørsmålet som melder seg da, er: Hva skal vi gjøre for å prøve å motvirke at det skal være økonomi eller geografi som avgjør hva slags hjelp man skal få? Jo, det er at politikerne må sørge for at systemet leverer på det som systemet skal levere på. Det må være en sykehjemsplass tilgjengelig når behovet oppstår. Det må være mulig å få avlastning når det er behov for det. Det må være mulig å få hjemmesykepleie. Det må være mulig å få hjelp uten at det skal være en betydelig kamp for å få hjelpetjenesten. Nå ser vi i kommune etter kommune at man sliter med økonomien. Hvor er det da man starter med å kutte? Jo, man starter med å kutte i de tjenestene som betyr mest for folk, enten det er at man legger ned sykehjemsplasser, at man gjennomgår vedtak om brukerstyrt personlig assistanse og tar ned timetallet som man får tildelt, eller at det blir kutt i avlastningstiltak og i forebyggende tiltak. Det paradoksale er at i en del sammenhenger er det tiltak som kan forebygge at både gamle og syke får behov for helsetjenester, eller tiltak som kan være med på å forebygge at pårørende blir helt utslitt, som det kuttes i først når kommunen har dårlig økonomi. Regjeringen bærer det fremste ansvaret for at man ikke har lagt nok penger på bordet for at man lokalt kan ivareta de grunnleggende tjenestene. Det er også et annet stort paradoks i denne saken. Vi har en regjering som til stadighet snakker om både kommisjoner, ekspertutvalg og nasjonale retningslinjer og planer. Det finnes altså knapt et eneste problem i møte som regjeringen tydeligvis ikke skal lage en plan for. Paradokset er at når det gjelder det overordnede pårørendearbeidet nasjonalt, foreligger det ingen planer fra denne regjeringen. Det konkrete spørsmålet jeg ønsker å stille til statsråden, er: Hva slags grep vil statsråden ta framover for å sørge for at man har en overordnet nasjonal tilnærming til pårørendearbeidet, også lokalt? Så vidt Fremskrittspartiet har registrert, finnes det ikke noen nasjonale planer for pårørendearbeidet framover. Jeg skal gå inn for landing, men det jeg vil avslutte med å snakke litt om, er pårørende som en ressurs. Etter hvert har man blitt veldig flink til å snakke om pårørende som en ressurs, men veldig mange pårørende ser ikke på seg selv som en ressurs; de ser på seg selv først og fremst som pårørende. Når vi har et system som ikke gir de gamle, syke eller andre de grunnleggende tjenestene som de trenger, går mange pårørende over fra å være pårørende til i realiteten å bli omsorgsmedarbeidere. De yter omsorg fordi det offentlige svikter. For oss i Fremskrittspartiet kommer det viktigste framover til å være at vi har nok sykehjemsplasser, og at vi har nok helsefagarbeidere og sykepleiere i kommunene. Det gjør at man kan levere de grunnleggende tjenestene til innbyggerne, sånn at de pårørende først og fremst kan få være pårørende, og ikke pleiemedarbeidere.