OverStortinget

Høyre har lenge jobbet for å skape pasientens helsetjeneste. For oss er det viktig og helt avgjørende for å lykkes med en god helse- og omsorgstjeneste. Pasientens stemme skal bli hørt, både i møtet mellom pasient og behandler og i utviklingen av helse- og omsorgstjenestene. Pårørende er også viktige deltakere i helse- og omsorgstjenestene. For pårørende innebærer pasientens helsetjeneste å være verdsatt, bli lyttet til og være en del av arbeidslaget. Spørsmålet «hva er viktig for deg?» er helt sentralt i pasientens helsetjeneste, men det samme spørsmålet må stilles til pårørende. De fleste av oss vil være pårørende flere ganger i løpet av livet. Pårørende er deg og meg – naboen og kollegaen din, vennen til sønnen din og den eldre damen som bor med en ektemann med demens. Mens noen er pårørende i korte perioder, er andre pårørende store deler av livet. En kan være pårørende til en person med små eller avgrensede behov for hjelp, eller til mennesker med omfattende bistandsbehov i en lang periode. Noen foreldre har barn med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelser eller med psykiske helseproblemer/rusproblemer. Andre opplever å være pårørende til flere personer på en gang, f.eks. til barn med alvorlig sykdom og samtidig til hjelpetrengende foreldre. Pårørende er en bærebjelke i helse- og omsorgstjenesten. De bidrar med tid, omsorg og kompetanse – ofte døgnet rundt, så de spiller en viktig rolle. Men rollen og ansvaret kan være utmattende, det kan være fortvilende, og det kan være vanskelig. For det er lett å kjenne at en ikke strekker til, og det blir ekstra vanskelig dersom du ser dem du er glad i, slite. I går møtte jeg to voksne pårørende med ulike historier, hos Sanitetskvinnenes veiledningssenter for pårørende. Felles for begge var at de står i krevende pårørendesituasjoner – en av dem med en akutt psykisk syk ektemann, den andre med et barn med ulike diagnoser som strevde med å mestre skolen. Ta oss mer på alvor, var beskjeden fra dem. Vi sitter på verdifull informasjon om pasienten, men også om hvordan dette påvirker familiene. Det bør være informasjon som tas med og verdsettes i behandlingen. Det er dessverre for mange pårørende som faller ut av arbeidslivet på veien. Hun som hadde syk ektemann, ble til slutt lagt inn selv for en periode, for legen sa det var den eneste muligheten for å gi henne avlastning fra den situasjonen hun sto i. Hun hadde rett og slett slitt seg ut og trengte skjerming. Paradokset er at den psykisk syke ektemannen ikke var syk nok til å legges inn. Tenk om hun kunne fått en større avlastning og at mannen hennes hadde fått den hjelpen han trengte. Vi må gi pårørende mer enn fine ord. Den nasjonale pårørendestrategien ble lagt fram av regjeringen Solberg nettopp for å bidra til å fremme god helse og gode tilbud for pårørende i krevende omsorgssituasjoner og bidra til at pårørende tas mer på alvor i alle deler av behandlingsløpet. Den pekte på utfordringer, behov og mulige løsninger for bedre å ivareta pårørende til syke og pleietrengende. Jeg håper helseministeren kan avklare hvordan han vil sørge for at vi ivaretar pårørende som en viktig ressurs, og hjelper dem med viktige oppgaver. Jeg ønsker en avklaring på hvordan en skal følge opp pårørendestrategien videre, og om det kommer opp til politisk behandling i Stortinget. Jeg ønsker også at helseministeren avklarer om han kommer til å legge til rette for større åpenhet om tjenestene for pårørende og at kvaliteten i tjenestene prioriteres høyt. Pårørende er viktige og må anerkjennes og gis støtte, slik at de kan ivareta sine nære uten selv å bli utslitt. I den nasjonale pårørendestrategien slås det fast at pårørende skal møtes med respekt og få nødvendig støtte slik at de kan stå i rollen over tid. Likevel mangler det fortsatt konkret oppfølging av strategien, og mange pårørende opplever at tiltakene uteblir i praksis. De står ofte alene med et stort ansvar. De mangler informasjon, de mangler avlastning, og det er manglende koordinering av tjenestene. Regjeringens forslag om å kutte støtten til Pårørendesenteret i statsbudsjettet har også vakt bekymring hos mange. Senteret har lenge vært en nasjonal ressurs som bidrar til å virkeliggjøre målene i strategien og å støtte både pårørende og fagpersoner. For kommunene som står i denne situasjonen, har det fagmiljøet vært helt avgjørende. Hvordan vil regjeringen sikre at pårørendestrategien følges opp i praksis, og at pårørende får den støtten og anerkjennelsen de trenger?