OverStortinget

Jeg vil takke helseministeren og kollegaene i helse- og omsorgskomiteen for en god debatt. Vi har vært inne på mange viktige temaer, men vi kunne helt sikkert ha dekket mange flere, for dette er et stort felt som favner bredt. Jeg vil gå inn på det viktigste. Jeg vil presisere det som Pårørendealliansen ga skriftlige innspill om under høringen. De har sagt at etter ti år med pårørendeprogram og fem år med en nasjonal pårørendestrategi avsluttes dette arbeidet uten at det legges fram en overordnet plan. Det er synd i en tid der pårørende skal være en viktig del av helse- og omsorgstjenesten. Pårørende står i krevende situasjoner hver dag over hele landet. De gjør en viktig innsats, men de klarer det ikke alene. Nettopp derfor er det alvorlig at den nasjonale pårørendestrategien ikke skal følges opp med den politiske tyngden, forpliktelsen og finansieringen som trengs. Voksne pårørende omtales ofte som et usynlig hjelpekorps, og barna omtales ofte som «de glemte barna». Vi har et ansvar for å se dem tidlig, før belastningen blir så stor at de selv utvikler sykdom eller faller ut av jobb og skole. Det er ingen tvil om at sykefraværet blant kvinner vil bli lavere hvis en gjør mer for pårørenderollen. Vi vet hva de etterspør – de vil bli lyttet til, de vil få informasjon, de vil møtes med respekt, og de vil få avlastning i tide. Vi vet også hva kommunene trenger. De trenger systematikk, åpenhet og gode verktøy for å utvikle tjenestene. Derfor er det urovekkende at regjeringen velger å kutte støtten til Pårørendesenteret, for det er en nasjonal diagnoseuavhengig kompetanseaktør som i praksis leverer det strategien sier er helt nødvendig. Uten en forutsigbar finansiering står de i fare for å måtte legge ned. Bare de siste ukene har de bistått Halden, Oslo og Sandnes og fått forespørsler fra Fauske, Sørlandet sykehus og Helse Fonna. Dette vil vi miste, for Pårørendesenteret er helt tydelig på at ingen av de tre tilskuddsordningene vil treffe dem. Kan statsråden garantere at det vil treffe dem? Pårørende ber ikke om luksus, de ber om å ikke bli stående alene. De ber om systemer som fungerer, avlastning som kan brukes, og tjenester som ser både pasienten og familien rundt. Pårørende er en viktig del av pasientens helsetjeneste. Vil statsråden revurdere og faktisk legge fram en helhetlig plan, som en oppfølging av pårørendestrategien? Det trengs en nasjonal overordnet plan, som flere har vært inne på i denne interpellasjonen. Og vil statsråden sikre videre finansiering av Pårørendesenteret, sånn at pårørende fortsatt har et sted som bærer sammen med dem, og kommunene har tilgang til et avgjørende kompetansemiljø i den viktige jobben de skal gjøre? Takk igjen for en fin debatt.