OverStortinget

Jeg kan forsikre statsråden om at jeg både hører og ser veldig godt, sånn at han vet det. Jeg synes det er en annen virkelighetsbeskrivelse som statsråden kommer med her, enn den virkeligheten som både pasienter og ansatte opplever ute på sine sykehus. Når jeg problematiserer at andelen avviste i psykisk helsevern har økt så kraftig som den har, er jo det nettopp mennesker som trenger hjelp, men som ikke får det. Det er bare å se på utviklingen i sykehusøkonomien, som er et annet eksempel, der statsråden forteller at det nå er en kjempestyrking i statsbudsjettet, mens realiteten er at 90 pst. av den styrkingen regjeringen legger på bordet, er demografikostnader, altså forventet vekst, f.eks. fordi det blir flere eldre. Vi ser også at det kuttes i pasienttilbud ute, det kuttes i psykisk helsevern, det kuttes til kreftposten på UNN, det kuttes i barne- og ungdomspsykiatrien ved OUS. Statsråden må gjerne stå her og snakke om hvor mye penger han bruker, og at en gjennomfører en masse tiltak, men det er en helt annen virkelighet folk ute på gulvet opplever. Da er oppfølgingsspørsmålet mitt: Hva er grunnen til at det er annen virkelighet ute blant folk enn det er hos statsråden?