OverStortinget

Over hele Vesten ser vi kraftige reaksjoner på 30 års nyliberalisme, deregulering og frihandel. Politikken som ifølge høyrekreftene skulle skape velstand og fred, har ført til større klasseskiller, avindustrialisering, arbeidsløshet og håpløshet. Vi ser at krisen i kapitalismen har blitt møtt med sosialisme for dem på toppen, mens regningen er sendt til arbeidsfolk i land etter land. Det blir også stadig vanskeligere å klamre seg fast til den naive overtroen på frihandelens velsignelser. Det ser vi i realpolitikken, der land beskytter sin egen industri: USA, også før Trump, med Biden og Inflation Reduction Act, Kina med sin statskapitalisme, og nå EU. Dette erkjenner utenriksministeren når han sier at EU har behov for å beskytte sin egen industri mot urettmessig konkurranse, og at EU har rett til å beskytte sin egen industri, men da er spørsmålet: Har ikke Norge også rett til å beskytte sin industri? Om dette sier utenriksministeren ingen verdens ting. EUs interesser står han klart og tydelig opp for – Norges interesser: «största möjliga tystnad». Det må være lov å elske EU av hele sitt hjerte, men forelskelse kan gjøre blind, og det ser vi i denne saken, både fra Arbeiderpartiet og ikke minst fra Høyre. Når EU beskytter sin industri med å reise en tollmur mot oss, må regjeringen beskytte norsk industri mot EUs strømpriser. Da må regjeringen tilby norske strømpriser til bedriftene som rammes, i stedet for de importerte skyhøye europeiske strømprisene. I 30 år har EØS-partiene og EU-partiene sagt at denne avtalen sikrer tollfri markedsadgang for Norge. Det har vært selve kronargumentet for den. Det ser vi at ikke stemmer med EUs tollsjokk mot oss. Da må regjeringen ta i bruk hele verktøykassen. Hver gang Rødt har foreslått å ta tilbake kontrollen over kraften med en makspris på strøm til husholdninger og til industri, har det kommet samstemt fra Arbeiderpartiet og Høyre: Det vil være i strid med EØS-avtalen. Vel, nå innfører Tyskland rimelig strøm til tysk kraftforedlende industri. Da må vel Norge også kunne gjøre det samme med norsk kraftforedlende industri. Dette var jo det norske industrieventyret: Med rimelig strøm fra vår egen vannkraft bygde vi landet. Det var vårt viktigste konkurransefortrinn i over 100 år. Det fortrinnet er for øyeblikket avskaffet sør for Dovre, for ja-partiene har integrert vannkraften vår i EUs mislykkede energimarked, med import av skyhøye europeiske strømpriser. Nå er spørsmålet: Hva skal Arbeiderparti- og Høyre-toppene si nå? Hvordan skal de begrunne et nei til makspris på strøm til industrien, som da rammes av EUs tollmur, når EUs sterkeste land, Tyskland, sikrer rimeligere strøm til egen industri? Og merk følgende gladmelding: Vi trenger ikke bruke et øre i Norge på å subsidiere strømprisen, som Tyskland må gjøre. Det holder å sette et tak, en makspris, på det kraftselskapene kan få lov til å selge strømmen for til kunder i Norge. Eller sagt enda enklere: Det holder i grunnen at norske myndigheter bestemmer at vi skal ha norske priser på norsk strøm til kunder i Norge, i stedet for de skyhøye europeiske strømprisene. For noen år siden skrev Jan Kjærstad et brev til Jonas Gahr Støre med følgende spørsmål: «Hvordan kan det ha seg at strøm, levert av selskaper som er 90 prosent eid av det offentlige, og som det koster 12 øre pr. kilowattime å produsere, er blitt forvandlet til denne rekordhøye regningen?» Det var et meget godt spørsmål Kjærstad stilte, og det kom veldig dårlige svar fra Støre. Det er snart bare Norge som tviholder på at statlig industripolitikk er det verste som finnes – men skal vi virkelig sitte her oppe i nisseluelandet og bare fortsette med å være mer katolske enn paven? Når paven selv starter med rimelig industrikraft, bør Norge også følge etter.