OverStortinget

Jeg fikk litt déjà vu fra mine ungdomsår da jeg hørte om krisen i kapitalismen – eller «krisa i kappitalismen», som det het den gangen – som ble brukt så ofte av Rødts forgjengerparti AKP (m-l) at det ble forkortet til KIK, slik at man slapp å si det hele tiden. Her har faktisk Moxnes et poeng: Det er en krise i kapitalismen nå, i den forstand at den regelstyrte frihandelen som vi har tjent så uendelig bra på som en liten, åpen økonomi, er i dyp trøbbel. Det er også riktig – og der vil jeg gi Moxnes rett – at de 30 årene med globalisering vi nå har lagt bak oss, også skapte stor ulikhet. Globaliseringen gjorde egentlig to ting: Den skapte masse vekst, og verdens og nesten alle lands BNP gikk opp, men så gikk ulikheten også opp. Det som har vært veldig fint med den norske, nordiske og særlig nordeuropeiske tilnærmingen til dette, som avviker fra f.eks. den anglosaksiske og mange andre lands, er at vi har kombinert fordelene med en åpen frihandel – nemlig adgang til markeder og at vi har etablert oss slik at det meste av det vi produserer, går til utlandet, og det meste av det vi konsumerer, kommer fra utlandet – med en klok fordelingspolitikk og distriktspolitikk som har tatt hele landet i bruk. Det dreier seg altså om sammenhengen mellom en aktiv offentlig sektor som har lagt til rette for fordeling, og et næringsliv som har kunnet være en vellykket deltager i en globalisert økonomi. Fra første dag etter andre verdenskrig har vi vært med det på arbeidet, som Trond Giske illustrerte svært godt, også for å bidra til å åpne markedene. Vi var med som et av landene som etablerte GATT – altså Generalavtalen for tolltariffer og handel – som var forgjengeren til Verdens handelsorganisasjon, WTO, for å bygge ned 1930-tallets høye tollmurer. Vi var med og etablerte WTO, vi var med og etablerte EFTA i 1960, og etter hvert slo EFTA og EU pjaltene sammen i EØS, nettopp fordi vi trenger den markedsadgangen. Det vi imidlertid er uenige om, er at en helt sentral del av premisset for at dette har lykkes, er at vi har adgang til markedene på en regelstyrt måte. Det vi nå ser, er at på grunn av de trendene både representanten Moxnes og jeg observerer, blir EU mer opptatt av å beskytte sin industri, noe de prøver å gjøre i tråd med WTO-avtalen, og de kommer selv til at de må gjøre det på en måte som treffer alle land. Alle land som har handelsavtaler, rammes jo åpenbart alle som én, så det hadde i hvert fall ikke hjulpet. Vi har da, mener vi, et argument i EØS-avtalen, og det er det vi jobber videre med.