På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe en kongelig proposisjon om endringer i politiregisterloven og grenseloven m.v., testing og utvikling av informasjonssystemer.

Jeg skal være veldig kort, for nå ble det sagt veldig mye klokt. Jeg har bare lyst til å si at jeg som utenriksminister setter veldig stor pris på det aktive internasjonale arbeidet som stortingsrepresentantene utøver i alle disse parlamentariske delegasjonene. Det gir anledning til å spille inn norske synspunkter, bryne synspunkter mot hverandre og lære og hente hjem ny innsikt, kunnskap og viten om andres perspektiver til Norge, og det har vi stor glede av. For meg er det viktig at vi fra utenrikstjenestens side legger godt til rette for det politisk, i nær kontakt mellom delegasjonene, som vi ofte har glede av å møte, men også at våre ambassader og delegasjoner bidrar på en god måte. Jeg har selv erfaring fra å ha sittet i et par av disse komiteene og vet hvor viktig det er. Jeg har gjort en observasjon til, og det er at vi har et ganske godt og sivilisert ordskifte i Norge om alle spørsmål, også om utenriksspørsmål, som det vi nettopp opplevde i den debatten vi har hatt i dag. Vi er ikke enige om alt, men anerkjenner det når enighet finnes. Jeg mener at det aktive arbeidet på internasjonale arenaer bidrar til det samholdet, og det tror jeg er ekstra viktig i den tiden vi lever i. Dette er viktig i seg selv, men det er også viktig utover seg selv, så jeg skal i hvert fall si at jeg setter stor pris på det, og vi skal bidra så godt vi kan fra vår side til å gjøre det mulig. Jeg vil slutte meg til hyllesten av internasjonalt sekretariat på Stortinget, som gjør en veldig god jobb med å tilrettelegge for alt dette.

Mot slutten av debatten fikk jeg bare lyst til å understreke et viktig poeng Ruth Mariann Hop trakk fram, om det handelspolitiske landskapet, for det har også litt med denne debatten å gjøre. Jeg har lyst til å understreke noen poeng jeg var opptatt av å få fram i redegjørelsen. Det er at EU, EØS-avtalen, EFTA og vi alle har hvilt oss på et slags grunnfjell som WTO og dets forløper GATT etablerte, altså en verden som i utgangspunktet tenkte at det skulle være regelstyrt handel. Det var ikke snakk om en absolutt ukontrollert frihandel, men man skulle bygge ned tollbarrierer, og man skulle ha felles regler og ikke minst en svært viktig regel som heter bestelandsprinsippet, eller «Most-favoured-nation»-prinsippet, som sier at man skal oppføre seg likt mot land, altså at man ikke kan slenge rundt seg med ulike toller etter forgodtbefinnende. Dette skal gjøres på en organisert måte. Det er et slags førstelinjeforsvar for Norges økonomiske interesser å ivareta det. Det er grunnen til at vi investerer kraftig i arbeidet med WTO-reform, både beholde, forsvare og også videreutvikle WTO. Det blir et ministermøte med dette som tema i Kamerun om få uker, som jeg kommer til å delta på, fordi dette er så viktig for Norge. Hvordan det går, bør man også følge med på med hensyn til vår egen diskusjon om hvordan vi organiserer forholdet til EU, for det er altså ikke bare et spørsmål mellom Norge og EU i Brussel, det handler også om hvordan den grunnleggende infrastrukturen endrer seg. Hvis vi har et fortsatt fall i tiltroen til global frihandel, vil hele dette bildet stille seg i et annet lys. Jeg trekker ikke konklusjoner av det, men jeg oppfordrer alle som deltar i denne diskusjonen, til også å se hen til hva som skjer i det globale landskapet.

Når det gjelder både det siste innlegget fra representanten Slagsvold Vedum og flere innlegg om EU, tror jeg i hvert fall man kan ta én ting ut av denne debatten, og det er at den bekrefter Eldring-utvalgets poeng om at enten tar man godt vare på EØS-avtalen og de 100+ tilleggsavtalene med EU, eller så må alternativet være medlemskap. Regjeringen er tydelig på at vi ikke har noen medlemskapsprosess på gang, og vi mener at vi kan fortsette arbeidet basert på dagens tilknytningsform, men da må man ta det på alvor. Spørsmål om demokrati, f.eks., reises også. Da Slagsvold Vedum og jeg satt sammen i lykkelige år i regjering, innførte vi hundrevis av direktiver fra EU hvert eneste år som vi ikke hadde besluttet, for de var besluttet av noen andre. Så det finnes et argument for at man også kan være med og bestemme alle de reglene som gjelder oss, og det er vel der demokratidebatten kommer. Når det gjelder folkerett, vil jeg igjen takke for mange gode innlegg om det og betydningen av det for Norge. Jeg har lyst til å bruke anledningen til å si noe som også bør sies fra denne talerstolen: Etter angrepet på Iran har Iran angrepet svært mange land i Gulfen og i Midtøsten. Det inkluderer land som ikke hadde noen ting med angrepet å gjøre. Det er også angrep som treffer sivile og sivil infrastruktur, både i de landene og for så vidt i land som har vært involvert i angrepet – det er like uakseptabelt – og det er fullstendig utenfor både folkerettens og humanitærrettens regler. Når vi er opptatt av å være konsistente hele veien, er det viktig å si at i veldig mye av det som nå skjer, hvor opptil 14 land har blitt involvert – det er ikke bare de tre, USA og Israel angrep Iran, men veldig mange andre land som trekkes inn – er det viktig å vise solidaritet med de landene. Når det gjelder nordmenn, er det nå et utrykningsteam som har reist til Dubai, et annet er på vei til Oman. Vi styrker nærværet der, og vi samarbeider veldig tett med nærstående land. Jeg snakket i går med en lang rekke utenriksministerkollegaer om hvordan vi kan samordne oss bedre, og mange har de samme utfordringene som oss og sier at de har nøyaktig det samme bildet som oss. De hører fra sine medier at alle andre gjør mer, og alle prøver å gjøre mer, men det prøver vi altså å gjøre sammen. Hovedproblemet har vært begrenset adgang til luftrommet. Nå er det i ferd med å åpne seg i Dubai. Noen selskaper har evakuert, og de har da kjørt gjennom ørkenen – en veldig lang reise – til Saudi-Arabia. Det er også mulig å reise til Oman. Nå prøver vi å legge til rette for alle som trenger hjelp, så godt vi bare kan. Derfor styrker vi nærværet i en krevende region, vi samarbeider med mange andre, og noen av dem vi samarbeider med, er for øvrig i EU, som har noen felles ordninger for dette.

Jeg kan igjen si at det f.eks. ikke har vært noe statsrådbesøk til Iran siden Per Sandberg var der, og før det Børge Brende, som ikke er fra FrP, men som var i samme regjering. Igjen: Jeg sier ikke at det var valgt, jeg bare sier at vi ikke har hatt den typen kontakt, heller ingen kontakt om f.eks. næringslivsutvikling, noe som skjedde i regjeringen som Sylvi Listhaug satt i. Det er ikke slik at vi begynte å ha kontakt med Iran. Det har Norge hatt gjennomgående. Jeg mener at det er viktig å si tydelig ifra også til land som vi tar sterk avstand fra politikken til. I noen sammenhenger har det vist seg viktig. Noe jeg faktisk vil berømme den amerikanske administrasjonen for – vi er kritiske på mange punkter – er at de også har lagt seg på en linje om at man må snakke med dem som faktisk bestemmer noe. Derfor var det utvidet kontakt med en rekke land som tidligere amerikanske regjeringer ikke har hatt. Det er veldig på samme linje med det Norge mange ganger har ment, altså at man også må snakke med dem man er dypest uenig med.

Det er ingen tvil om at det er mange dilemmaer knyttet til håndteringen av Iran. Det regner jeg med at man også tenkte på i Fremskrittspartiet da man var der nede og snakket om at man kanskje kunne få et utvidet energisamarbeid, da Kjell-Børge Freiberg var der på vegne av Energidepartementet. De var også da et undertrykkende regime. Vi har nå i hvert fall vært opptatt av å avgrense oss bare til de temaene som vi mener kan gjøre verden litt bedre, f.eks. at det kan være dialog om atomprogrammet, for det kan ikke være noen tvil om dette: Det er uakseptabelt at Iran skulle få lov til å ha et atomvåpenprogram. Det er veldig mye annet som også er dypt uakseptabelt, som Irans både eksterne og interne oppførsel. Folkeretten har svar på det store spørsmålet. Det er ikke slik at menneskerettighetsbrudd gir et selvstendig grunnlag for militær intervensjon, i tråd med reglene for forholdet mellom stater. Det er ikke omstridt. Det er helt klart at det er sånn. Det er testet mange ganger, og det er grunnleggende folkerett. Det er viktig for oss at vi står på prinsippet, og man bruker andre midler for å fremme menneskerettigheter i andre land.

Det er klare og gode spørsmål som kan ha klare og gode svar. Det betyr at vi må kraftig redusere etterslepet, særlig det eldre etterslepet og det som er på det viktigste feltet. Derfor er jeg stolt av at vi i EØS-komiteen i desember hadde en rekord i kutt i etterslepet, med over 150. Det ble litt færre, fordi Stortinget siste dag kom med et litt overraskende utspill om løk, men det har vi takket være godt samarbeid med enkelte partier klart å få orden på, så vi også får implementert de reglene, heldigvis. Vi har ingen planer om noe bruk av veto eller reservasjonsrett i energisakene, men vi har mange ganger vært ærlig på at vi har en pågående diskusjon om felt som er krevende for oss, og hvor det er viktig å si at det vi er opptatt av i samarbeidet med EU her, er sammenfallende med det en del andre nordiske land har. Det er ikke snakk om noen vetorett, men det tar litt tid. Nettopp derfor prøver vi å rydde unna så mye annet som mulig, for vi har en forpliktelse om å ha minst mulig etterslep i EØS-samarbeidet vårt.

La meg først si at jeg er glad for at representanten Hermstad er enig i at dette er verdens viktigste sak. Det er viktig å si det av og til, for man blir veldig opptatt av dagsaktuelle kriger og konflikter, naturlig nok, men de kan i prinsippet forebygges, mens klima- og naturkrisen krever endret politikk. Der er vi helt enige. Derfor er jeg veldig fornøyd med at tidligere klima- og miljøminister Eide innførte Grønn bok, som gjør at vi nå har en helt annen måte å regne utslipp på inn i statsbudsjettet, særlig for ikke-kvotepliktig sektor. Det er ikke riktig at vi først og fremst driver med kvotekjøp. Først og fremst driver vi med omstilling i Norge, og vi deltar ikke minst i det felleseuropeiske kvotemarkedet. Vi ser en geopolitikk som gjør at veldig mange av våre aller nærmeste veldig gjerne vil kjøpe olje og gass fra Norge selv om de omstiller seg til grønn energi. De kommer til å trenge olje og gass, særlig gass, en god stund til. De vil ikke ha den fra Russland, av åpenbare årsaker, og det blir stadig mer krevende å forvente at den skal komme gjennom Hormuzstredet. Da er den nære naboen Norge en god leverandør, og det må man også ta innover seg.

Det er det ganske enkelt å svare på, for dette er en pågående rettsprosess i norsk høyesterett. Høyesterett har bedt EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse som de skal ta med seg i behandlingen av en sak som går i norsk høyesterett mellom to norske parter. Den dreier seg om arbeidsmiljø, men konsekvensene kan være nettopp det som representanten Slagsvold Vedum er inne på. Fordi den går i rettsvesenet, tror jeg det er veldig klokt, med hensyn til maktens tredeling, at vi avventer å kommentere det noe ytterligere inntil Høyesterett har landet sin konklusjon.

Takk for gode ord. Jeg er glad for at det er et stort flertall i salen som mener at konsistent forsvar av folkeretten fortsatt er lurt, så det noterer jeg meg. Når det gjelder ansvar for norske soldater, ligger det under forsvarsministerens ansvar, og han har uttalt seg om dette. Jeg vil både gjengi og støtte det han sier offentlig, som er at disse soldatene er i Jordan og i Irak av helt andre grunner enn denne nye krigen, bl.a. for kampen mot IS. Det er et viktig oppdrag, og vi har ikke tenkt å avslutte det oppdraget. Man vil til enhver tid se hen til sikkerheten til styrkene, men dette var gode formål før, og det er det fortsatt, og de kommer til å være der så lenge det er forsvarlig. For øvrig er det forsvarsministeren som har det endelige ordet om de spørsmålene.

Denne redegjørelsen hadde jeg jobbet med ganske lenge, og så kom det en ny krig helgen før den skulle framføres. Da kunne man jo tenkt seg at vi begynte der. Jeg gjorde ganske raskt valget at jeg ville strukturere redegjørelsen etter hva som er viktigst for oss, og derfor – etter noen innledende ord om en verdensorden som endrer seg grunnleggende – begynte jeg med Ukraina, gikk videre til NATO og EU, vårt forhold til begge, til nordområdene og til alt samarbeidet vi ser rundt oss i det nordisk-baltiske området. I går var jeg på møte i Østersjørådet, som nå er ti svært nærstående europeiske lands utenriksministere pluss Kaja Kallas fra EU, nettopp for å si at dette er de aller viktigste tingene vi driver med, de er vår hovedprioritet. Vi må også ha bånd til verden der ute, for den internasjonale ordenen vi prøver å redde og forbedre, krever at vi er partnere også med land langt borte fra egne grenser. Men prioriteten er det som skjer her i nærheten av oss.

Jeg er også svært opptatt av kunnskap. Jeg synes det er veldig godt sagt av statsministeren. Det forsøker vi å bidra med hele veien. Jeg hadde nettopp en redegjørelse hvor jeg sa ganske mye, og etter mitt syn snakket ganske ærlig, om utviklingen i vårt forhold til Europa. At EØS-avtalen er viktigere enn noensinne, men at gapet blir større, er en del av den kunnskapen. Vi prøver også dele forslag til hvordan vi kan løse det. Det har vært i alle mine europapolitiske redegjørelser, i den løpende samtalen vi har med Stortinget i Europautvalget, og for øvrig i mange andre måter å kommunisere på. Det at mitt parti ikke stemte for et forslag om å utrede EU-medlemskap, er fordi det åpenbart er et initiativ for å si at vi nå ønsker å legge grunnlaget for en ny EU-debatt. Det mener jeg bør vokse fram hvis vi skulle komme dit en gang, og det har vi ingen planer om nå. Det er jo et dypt politisk spørsmål som ikke løses ved at man bare setter ned en kommisjon for å utrede om det er lurt. Det vet vi fra tidligere runder også. Jeg tror det er lurt å tenke på det som et grunnleggende politisk spørsmål i Norge som partiene må forholde seg til sånn vi driver politikk.

Nøyaktig som jeg sa for et par minutter siden, nettopp som et eksempel: Vi har ambassadør i Moskva, og Russland har ambassadør i Norge. Vi har diplomatiske relasjoner. Vi har ikke politisk kontakt med Russland. Tvert imot har vi nå brukt historisk mye penger på å støtte Ukraina med våpen som er til for å bekjempe Russland, med en omfattende innsats for å styrke Ukraina på alle måter. Vi har en meget begrenset omgang med Russland som naboland, men vi har diplomatiske relasjoner. Det brukte jeg som et eksempel på at det faktisk noen ganger er de man er mest uenig med, man trenger å snakke med. Hvis man bare skulle snakke med dem man i utgangspunktet var enig med, kunne jeg begynt å ringe Sverige hver dag og spørre: Hur mår ni? Men det hadde ikke blitt spesielt mye effekt av det. Det er faktisk viktig å stå opp for at det skal finnes diplomati, også med land som vi er uenig med.

Absolutt ingen. Jeg har heller ikke hyllet Iran for noen fredsinnsats, men vi har bl.a. forsøkt å bidra til at det igjen skulle kunne være samtaler om å begrense deres atomvåpen, for øvrig i nært samarbeid med USA, som også ønsket en slik type kontakt, og som fram til helt nylig hadde kontakt med Iran om akkurat de temaene. For øvrig har vi vært tydelige, også når vi snakker med Iran, om alle de tingene vi ikke liker. Jeg skjønner at man har hengt seg opp i en beskrivelse fra iranske UD av hva de mener vi har snakket om. Det får stå for deres regning. Jeg har ikke drevet noen hyllest av noen fredsinnsats, for jeg vet ikke akkurat hva jeg skulle hyllet.

Takk for veldig mange gode og viktige innlegg. Jeg vil først si at det er ganske bred enighet, tror jeg, om hovedtrekkene i utenrikspolitikken og – så vidt jeg kan skjønne, fra det jeg har hørt – også hovedtrekkene av hva vi nå må gjøre litt annerledes. Derfor vil jeg takke for mange gode innlegg. Jeg vil si at representanten Slagsvold Vedums innlegg om folkeretten er et veldig, veldig godt uttrykk for det jeg tror er ganske bredt fellesgods. Dette er ikke noe vi holder oss med for å være greie med andre, dette er grunnleggende egne interesser. Det ville vært ekstremt mye farligere, og Norge ville vært et svært mye fattigere land, om vi ikke hadde folkeretten, havretten og alle andre regler som skaper grunnlaget for den type fred i riket og velstand vi har. Det å stå opp for folkeretten når den brytes, opplever jeg at det er bred støtte for. Siden det er viktigst å bruke tid på der det kunne se ut som uenighet, vil jeg si litt mer om Iran. Jeg har først lyst til å merke meg at Sylvi Listhaug gjorde et poeng av at jeg kom til Iran langt ut i talen. Det var altså fordi jeg nettopp hadde lyst til å gjøre som også representanten Eriksen Søreide var inne på. Det er viktig å prioritere, og Ukraina er sak nummer én. Det å ta vare på sikkerheten i våre egne områder, NATO, EU og nordområdene kom først. Det var en bevisst prioritering, før jeg kom til Midtøsten, som jeg mener jeg behandlet grundig og gjennomtenkt. I Listhaugs innlegg på 15 minutter tok det over 13 minutter før Ukraina ble nevnt, og det fikk vel kanskje 32 sekunders omtale. Hvis man først skal bruke den måten å regne på, som jeg mener er litt lite dyp, vil jeg si at man da også kan analysere hva Listhaug synes var viktigst å snakke om. Det var mest viktig å kritisere norsk diplomati, ikke å snakke om verden der ute. Når det gjelder Iran, vil jeg si at det ikke er noen tvil om at prestestyret og regimet i Iran er et ekstremt brutalt, undertrykkende regime. Det har det vært i mange tiår. Dette har vi fordømt om og om igjen, og vi hadde tydelig fordømmelse av de ekstreme overgrepene vi så i januar, mot studenter og andre som gikk ut i gatene. Jeg sa i mitt innlegg at jeg både forstår at mange iranere ser håp, og at jeg også ønsker en annen framtid for Iran. Det skal det ikke være noen tvil om. Det er altså ikke slik at det at et regime bryter menneskerettighetene endrer på det grunnleggende i folkeretten, som er regler, ikke minst da regler mellom stater. Hvis vi mener alvor med kritikken av Russland i Ukraina og forsvaret for Kongeriket Danmark og Grønland, må vi være konsistente. Det er altså ikke rom i folkeretten for regimeendringskrig. Dette oppfyller ikke kriteriene for forebyggende eller forkjøpsangrep, og det har heller ikke hjemmel i FNs sikkerhetsråd, så det er sikker folkerett å si at dette angrepet ikke var i tråd med folkeretten. Det er det faktisk veldig mange land som er enig med oss i. Det er en misforståelse, tror jeg, om at flere europeiske land angivelig har støttet dette folkerettslig. Jeg har ikke funnet ett. Tvert imot har land som Frankrike, Storbritannia og Canada vært ganske tydelige på at angrepet ikke har hjemmel i folkeretten, og de har blitt tydeligere med tid. Jeg hadde sans for Moxnes’ hyllest av Carney. Jeg var og hørte på den talen, og han sa veldig bra at vi må si fra når folkeretten brytes. Likevel vil jeg, med stor kjærlighet vil Canada, si at det tok noen dager før de ble så tydelige som man kanskje skulle forvente, mens vi var tydelige fra dag én. Jeg er glad de nå er enige med oss når det gjelder det folkerettslige grunnlaget for det angrepet. Så ble vi kritisert for kontakt med Iran. Det er riktig at vi har diplomatiske relasjoner til Iran, selv om vi er dypt uenige med det de driver med, akkurat som vi har ambassadør i Moskva og en russisk ambassadør i Norge. Det er ikke slik at vi driver og bruker utkasting av ambassadører som virkemiddel. Den kontakten er ene og alene innrettet mot å forsøke å bidra til f.eks. forhandlede løsninger. Den siste statsråden som var i Iran, var Per Sandberg. Han var så vidt jeg vet medlem av en regjering Sylvi kjenner godt. Før det var det Børge Brende. Det er ikke en kritikk, jeg bare nevner at det er de to siste statsrådene som har vært på besøk. Kjell-Børge Freiberg var i Iran – ikke for å snakke om fred og menneskerettigheter, men for å snakke om de omfattende mulighetene for energisamarbeid. Han var vel også den gang medlem av Fremskrittspartiet. Det er ikke slik at vi har begynt å ha kontakt med Iran, dette har man gjort over tid, men vi er veldig tydelige på hva vi bruker den kontakten til. Så var det mange andre spørsmål, som jeg kommer tilbake til når jeg har mer tid.

«Den tid jeg vokste opp i, var en frihetens gullalder». Slik starter Stefan Zweig sin roman Verden av i går – en europeers erindringer. Denne boken skrev han i eksil under andre verdenskrig. Zweig ble født inn i en velstående jødisk familie i Wien i 1881. Gullalderen i sitatet henspiller på tiden før første verdenskrig, en tid preget av optimisme og framtidstro. Zweig opplevde deretter den første verdenskrigen, krisene i mellomkrigstiden, framveksten av nasjonalisme og hat. Han sto midt oppe i andre verdenskrig da han skrev denne boken. Den tiden vi har vokst opp i, etter andre verdenskrig, har på mange måter også vært en gullalder. Fra ruinene av verdenskrigene vokste en ny internasjonal orden fram, med FN-pakten og den moderne folkeretten, med NATO, forankret i FN-paktens rett til selvforsvar, med Europarådet, som var opphavet til den europeiske menneskerettskonvensjonen, og med frihandel og økonomisk integrasjon i Europa. Dette har utgjort grunnpilarene i norsk utenrikspolitikk i 80 år: FN og folkeretten på den ene siden og den transatlantiske alliansen, med USA som vår viktigste sikkerhetsgarantist, på den andre. Disse to pilarene er ikke to ulike spor, de er snarere to sider av samme sak. Det handler i bunn og grunn om én ting: at forholdet mellom stater skal være regulert av et sett med felles regler. Disse reglene er grunnleggende i vår interesse. Vår velstand har vokst fram på demokrati, rettsstat og frihandel. Sammen med folkerettens regler og institusjoner utgjør disse prinsippene grunnmuren i den liberale verdensordenen. Denne verdensordenen har ofte blitt omtalt som Pax Americana, fordi USA i stor grad har påtatt seg rollen som garantist. Denne ordenen har definert vår gullalder. Nå er denne liberale verdensordenen under sterkt press. I min utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget i fjor åpnet jeg med å si at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Et år senere må jeg konstatere at situasjonen ikke er forbedret. Den er snarere ytterligere tilspisset. Står vi derved ved veis ende av vår tids gullalder? Russlands ulovlige og ødeleggende angrepskrig i Ukraina fortsetter med full styrke. Denne helgen så vi starten på en ny regional storkrig i Midtøsten. Dette er svært bekymringsfullt. Jeg vil komme tilbake til denne saken litt senere i redegjørelsen. Et år inn i Trumps andre presidentperiode har vi sett en kraftig amerikansk reorientering. Vi ser et mer uforutsigbart USA. Det siste året har vi sett flere eksempler på at også USA utfordrer både maktforbudet i folkeretten så vel som andre staters suverenitet. Det er kombinasjonen av alle disse forholdene som gjør situasjonen vi nå står i, så alvorlig. Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden. Det må vi ta innover oss, men nostalgi er ingen strategi. Den verdensordenen vi nøt godt av siden andre verdenskrig, var på ingen måte perfekt. Det er nok av eksempler på at gullalderen etter andre verdenskrig ikke var en gullalder for alle. Det er heller ikke naturgitt at denne gullalderen må ende på like dramatisk vis som forrige gang. Det finnes et mulighetsrom. Hva er så mulighetsrommet for norsk utenrikspolitikk i 2026? Det er det jeg vil snakke om her i dag. La meg starte med det som også i dag er vår sak nummer én. Russlands folkerettsstridige krig i Ukraina fortsetter med full styrke. Det er nå tolv år siden annekteringen av Krym og fire år siden fullskalainvasjonen. Russland fører krig mot Ukraina, men målet er også å bryte ned sikkerhetsordenen i Europa. Russland forblir den dimensjonerende trusselen for europeisk sikkerhet, fred og stabilitet. I en verden med mye uro må vi fokusere på det som er aller viktigst. Min første utenlandsreise i år gikk nettopp til Ukraina. Der opplevde jeg iskalde dager under russiske luftangrep. Dette ga et lite innblikk i hvordan Russland fortsetter å ramme livene til millioner av ukrainere hver eneste dag. Russland forsøker å knekke den ukrainske befolkningens vilje til å stå imot, bl.a. gjennom massive angrep mot ukrainsk energiforsyning, men ingen ting tyder på at Russland lykkes med å knekke ukrainernes motstandsvilje – snarere tvert imot. Norge og andre alliertes støtte til Ukraina forblir avgjørende for å hjelpe Ukraina med å stå imot Russlands utmattelseskrig. I 2026 bidrar vi med 70 mrd. kr til militære formål og 15 mrd. kr til sivile formål i Ukraina. Gjennom den militære støtten bidrar vi til å bygge opp Ukrainas egen forsvars- og avskrekkingsevne. I den sivile støtten er energisikkerhet en hovedprioritering. Jeg er stolt og glad over at vi i Norge har bred politisk enighet om støtten til Ukraina. Dette er en modell flere andre land ser til. Norge skal fortsette å være en langsiktig partner, og vi jobber iherdig for å sikre alliert og europeisk samhold om Ukraina-støtten. Samtidig pågår det nå fredssamtaler. En fredsavtale må ivareta Ukrainas selvstendighet, suverenitet og evne til å forsvare seg selv. Det er positivt at USA er engasjert i arbeidet for en fredsavtale i Ukraina. Fortsatt amerikansk støtte er viktig for Ukraina i deres forsvarskamp mot Russlands aggresjon. Ukraina må imidlertid selv legge premissene for en fredsavtale og hvordan den kan gis legitimitet i egen befolkning. Det er også viktig at Europa engasjerer seg i utmeislingen av en fredsløsning. Norge har vært aktivt med på å bygge den nye koalisjonen av villige. Det er dessverre lite som tyder på at Russland ønsker fred. Vi ser et Kreml som er villig til å ta store tap for minimale territorielle seire. Samtidig ser vi at den russiske økonomien sliter tungt. Sanksjonene virker. Vi er nødt til å opprettholde presset på Russland for å endre deres krigskalkyle. Det er ikke umulig at det kommer på plass en våpenhvile i løpet av 2026, men om det blir en våpenhvile, må vi bidra til at Ukraina ikke igjen blir utsatt for ny aggresjon. Varig fred er kun mulig dersom freden kan forsvares. Norge skal derfor bidra til å styrke det ukrainske forsvaret også etter at en våpenhvile er på plass. Vi har åpnet for å bidra til sikkerhetsgarantier i Ukraina ved en eventuell våpenhvile. Statsminister Støre og President Zelenskyj har nylig lansert arbeidet med en strategisk partnerskapsavtale mellom Norge og Ukraina til gjensidig, langsiktig nytte. Måten denne krigen ender på, vil kaste lange skygger inn i Etterkrigs-Europa. Vi må nå planlegge for å ta tak i Ukrainas gjenoppbygging og vekst så snart en våpenhvile er på plass. Tross all sin lidelse og grusomhet kan krig paradoksalt nok også virke som en sammenbindende kraft i et samfunn. Når krigen tar slutt, vil det være store utfordringer å ta tak i for å bygge opp landet. Motsetninger internt i landet kan blusse opp. En klar plan for gjenoppbygging og vekst i Ukraina vil gi håp om en bedre framtid. Det vil også være viktig for europeisk sikkerhet og stabilitet. Når krigen en dag tar slutt, må vi regne med at Russland fortsatt vil være en autoritær stat med imperialistiske ambisjoner. Norge fører en fast og forutsigbar russlandspolitikk. Vi må avskrekke Russland fra å true vår egen og våre alliertes sikkerhet. Samtidig skal vi, innenfor rammen av NATO, bidra til å redusere risiko for konflikt og misforståelser. Vi styrker forsvarsevnen, og vi bygger nasjonal beredskap og motstandskraft for å håndtere nye og komplekse trusler. Samtidig som krigen fortsetter i Ukraina, har den internasjonale dagsorden hittil i år i stor grad vært dominert av USA. Vi står overfor en ledelse i USA som tar avstand fra mye av det som har vært vårt felles verdigrunnlag i moderne tid. Disse endringene påvirker også etablerte normer for samkvem mellom stater og respekt for territoriell integritet og suverenitet. Dette krever at vi står opp for våre verdier, og sier fra når vi er uenige. Det har vi også gjort. Vi må erkjenne at vårt partnerskap med USA blir et annerledes partnerskap. Vi blir stilt overfor nye dilemmaer i den utenrikspolitiske tenkningen. Mens vi tidligere har vært vant til å se på frihandel, folkerett og menneskerettigheter som en pakke, er bildet blitt mer komplekst. Vi kan ikke like enkelt dele verden inn i dem vi er enige med, og dem vi er uenige med. Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA. Vårt bilaterale forsvarssamarbeid med USA er avgjørende for å trygge Norge. Dette samarbeidet forblir tett og viktig. NATOs kapasiteter er helt sentrale med hensyn til avskrekking og forsvar i nord. Det er derfor fortsatt i både Norges og Europas interesse å styrke NATO og bevare et så godt og stabilt forhold til USA som mulig. Den russiske nordflåten og store deler av Russlands kjernevåpenarsenal befinner seg i vårt nabolag, på Kola-halvøya. Disse våpnene er ikke først og fremst rettet mot Norge, men mot Nord-Amerika. Det gjør at USA har en sterk egeninteresse i å samarbeide med oss i nord. Som statsministeren sa i sin sikkerhetspolitiske redegjørelse her i Stortinget i februar, knytter dette Norge tett til beskyttelsen av det amerikanske «homeland». Vi må derfor klare å beholde et langsiktig perspektiv på vårt samarbeid med USA. Vi må håndtere utspillene som kommer, på en klok måte, og vi må demonstrere at europeisk samhold er sterkere enn noen gang. Et troverdig forsvar av Norge og våre nærområder er avhengig av støtte og forsterkninger fra allierte. Dette gjelder særlig i relasjon til våre maritime områder, men favner bredt, også for NATOs kollektive forsvar av vår region. Norge, Europa og USA har langsiktig interesse av et tett samarbeid. USA har bekreftet at de står ved sine NATO-forpliktelser. Særlig viktig er den kjernefysiske sikkerhetsgarantien. Samtidig har Trump-administrasjonen utløst usikkerhet om USAs videre rolle i forsvaret av Europa. Dette er egentlig ikke nytt. USA har lenge vært tydelige på at Europa må ta et større ansvar for konvensjonelt forsvar, og det gjør vi. Europa tar mer ansvar og styrker den europeiske pilaren i NATO. Dette gjøres bl.a. ved at alle medlemsland har forpliktet seg til å bruke 5 pst. av BNP på forsvarsrelaterte u

På slutten av denne debatten vil jeg takke alle som har hatt ordet, for veldig gode, viktige og ganske samstemte innlegg. Jeg håper både tamiler og andre med røtter i Sri Lanka tar med seg at her har det vært ganske tverrpolitisk enighet hos de partiene som har engasjert seg, om betydningen av å følge med i det som skjer i Sri Lanka. Det er også et budskap dit, og jeg vil igjen takke Gunaratnam for å ha satt dette på dagsordenen. Til representanten Lyngstad: Det var et godt og viktig innlegg om et veldig alvorlig tema – veldig mye vold, en brutal borgerkrig og også veldig mye seksuell vold. Det er også viktig, det som igjen ble nevnt av interpellanten, dette med kulturell utslettelse og forsøk på å undergrave historie og religiøse bygninger. Dette har gått i mange retninger. Dette er jo en strid som opprinnelig har gått i borgerkrigen mellom singalesere, hovedsakelig buddhister, tamiler, hovedsakelig hinduer, men hvor også både kristne og muslimer har blitt rammet, og gudshus fra mange religioner og andre kulturelle uttrykk har blitt rammet. Det er veldig viktig å være klar over at det også er en del av den type konflikter. Jeg tror alle her er enige om utålmodigheten og betydningen av at man kommer videre, og at man nå leverer på løftene. Jeg tror ikke det er riktig å si at regjeringen til Dissanayake ikke bryr seg. Mitt inntrykk er at dette var alvorlig mente løfter, ikke bare for å vinne valget, men at det tar tid å gjennomføre dem. Referansen til at en tidligere etterretningssjef nylig har blitt arrestert, er jo i og for seg et eksempel på at rettsvesenet til tider fungerer, og at man altså forsøker å stille folk til ansvar. Det kan jo være et tidlig, og kanskje sjeldent, eksempel på at en viss slik rettferdighet faktisk finner sted. Det er jo ingen grunn til å miste håpet her, men når man skal presse på, tror jeg man også skal anerkjenne at det er gitt en del løfter som faktisk er gode. Det er et ganske bredt flertall bak regjeringen. Det burde være mulig å gjennomføre løftene. Da gjelder det ikke bare å presse på, men også å gi råd og være en støttespiller i det arbeidet både opp mot regjeringen, og – som vi alltid ønsker – overfor sivilsamfunn, opposisjon og andre, slik at man kan få et velfungerende Sri Lanka i det lange løp. Jeg takker for en god debatt om et viktig tema med en sjelden grad av tverrpolitisk enighet. Til representanten Gulati vil jeg si spesielt at de svarene jeg kan gi i dag, kan jeg gi fordi Norge har en omfattende freds- og forsoningsinnsats og erfaring på godt og vondt – det har til dels også vært krevende – og en omfattende bistand. Det er jo derfor vi har noe å svare med. Det tolker jeg da som er sterkt innlegg til støtte for at det er litt viktig å engasjere seg også i land som ligger et stykke unna Norge.

Jeg vil da bruke anledningen til å sende en hilsen til alle av srilankisk herkomst, tamiler og andre, som følger denne debatten og som naturligvis er engasjert i disse spørsmålene, ved å si at Norge er til stede. Min statssekretær reiser i neste uke, og han vil igjen ta opp disse spørsmålene. Det er selvfølgelig slik at srilankisk politikk bestemmes på Sri Lanka, men samtidig er det slik at med vårt langvarige engasjement for og i det landet, og det forhold at det er mange av srilankisk herkomst i vårt land, er vi opptatt av disse spørsmålene. Vi ønsker å gi råd, vi ønsker å uttrykke forventninger, vi ønsker å støtte opp om sivilsamfunn, og vi ønsker også en politisk utvikling som gjør at landet igjen kan forenes og forsones og se framover. Siden jeg er noen år eldre enn representanten Gunaratnam, kan jeg si at jeg husker at man før borgerkrigene snakket om Sri Lanka som et av de mest lovende utviklingslandene. De hadde en veldig høy «human development index», det var et land som var kommet langt, men som dessverre ble revet i stykker av en brutal borgerkrig og mistet det som ellers kunne ha vært mange gode år. Det er en god påminnelse om alvoret i at man ikke klarer å løse den typen interetniske og interreligiøse spørsmål på andre måter, og man kan da dele erfaringer vi har samlet fra mange andre fredsprosesser om hvordan man gjør det, bl.a. med tanke på overgangsjustis. Det kan skje enten i form av et rettsoppgjør eller en sannhetskommisjon, eller et forsøk på å komme fram til en form for enighet om hva som en gang skjedde. Det er ofte bra i seg selv, men også bra for at et land kan se framover mot en mer samlet framtid. Vi tenker på dere som følger med med særlig interesse for Sri Lanka, og vi kommer til å fortsette vårt arbeid langs de linjer jeg trakk opp i mitt hovedsvar.

La meg først rette en varm takk til representanten Gunaratnam for å ta opp dette viktige spørsmålet. Det er jo veldig mange mennesker i Norge med røtter i Sri Lanka. Mange nordmenn kjenner godt til Sri Lanka, og Norge har vært engasjert. Det er veldig riktig og naturlig at vi diskuterer utviklingen i Sri Lanka her i Stortinget gjennom denne interpellasjonen. Sri Lankas president, Dissanayake, med sin venstreorienterte koalisjon, National People’s Power, vant valget høsten 2024 med bred støtte, også i nord og nordøst i landet, områder som tradisjonelt har stemt på lokale partier. Det var altså en bred koalisjon som vant valget, med løfter om en ny politikk. I valgkampen kom løfter om en mer rettferdig økonomisk politikk og å ta tak i mange langvarige menneskerettighetsutfordringer som ikke har vært tilstrekkelig adressert. Over ett år etter valget er det en gryende utålmodighet i befolkningen om både innfrielse av valgløfter og viktige reformer. Antikorrupsjon var et viktig krav under de store protestene i 2022 og sto sentralt i valgkampen som ledet fram til dette valget, et valg som på mange måter også var et oppgjør med tradisjonelle partier, dominert av familier som veldig ofte har byttet på makten i srilankisk politikk. Dissanayake-regjeringen har introdusert ny korrupsjonslovgivning, og flere profilerte politikere og tjenestemenn har faktisk blitt arrestert siden 2024. Valgkampløfter om opphevelse av den kontroversielle antiterrorloven, PTA, lar imidlertid vente på seg. Loven, som fortsatt er på plass, gir vide fullmakter som har blitt misbrukt til å slå ned på menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister. Regjeringen sier at et nytt lovforslag er forestående, men opposisjonen frykter at problematiske aspekter med antiterrorloven vil videreføres. I likhet med tidligere presidenter har president Dissanayake så langt ikke fremmet tiltak for å ansvarliggjøre folk etter omfattende menneskerettighetsbrudd begått under borgerkrigen. Vi skal huske på at dette var en borgerkrig som varte i et kvart århundre. Det var en svært blodig borgerkrig med veldig mange ofre – både folk som ble drept og skadet, og også store og mange sår på folks sinn – mellom regjeringen og de separatistiske tamiltigrene. Norge legger vekt på å fortsette dialogen med srilankiske myndigheter om deres arbeid for forsoning, overgangsjustis og menneskerettigheter. Selv om Sri Lanka er et flerkulturelt samfunn, opplever kristne, muslimer og hinduer jevnlig diskriminering, trakassering og til dels også vold. Vår ambassade i New Delhi besøker Sri Lanka jevnlig og opprettholder tett kontakt på politisk nivå, og også med sivilsamfunnsorganisasjoner og andre relevante aktører. Menneskerettighetssituasjonen reises med myndighetene, og vi henter innspill fra diasporamiljøer, interreligiøse nettverk og andre initiativer som fremmer fred, forsoning og menneskerettigheter på Sri Lanka. Blant annet ved å støtte Menneskerettighetsfondet har Norge styrket arbeidet til lokale menneskerettighetsforkjempere i deres innsats for å dokumentere brudd og for å gi juridisk bistand. Norge støtter også tiltak for å bekjempe straffrihet og for å få bedre tilgang til rettssystemet. Norge har konsistent støttet resolusjoner om Sri Lanka fra FNs menneskerettighetsråd, som for øvrig møtes i disse dager. Det er behov for å fortsette forsoningsarbeidet etter borgerkrigen, spore opp forsvunne og sikre overgangsjustis. Det er også viktig å sikre minoritetenes rettigheter og representasjon, inkludert på lokalt nivå og på provinsnivå. Dette må være et inkluderende arbeid. Vi forsøker å fremme ansvarlighet, rettferdighet og reell forsoning, inkludert som medforslagsstiller til den siste resolusjonen om dette, i oktober 2025. Utenriksdepartementets statssekretær, Andreas Kravik, skal besøke Sri Lanka neste uke, og det legges opp til et bredt program med bl.a. flere møter på politisk nivå. Alle de temaene jeg nå har berørt her, vil også være en naturlig del av hans program. Norge har et godt forhold til Sri Lanka, også etter nedleggelsen av ambassaden i 2023. Vi har et utviklingssamarbeid som består av en portefølje som inkluderer faglig samarbeid innenfor fiskerisektoren, jobbskaping, næringsutvikling, styresett, demokrati, forsoning og likestilling. Innsatsen her går også til de tidligere krigsherjede områdene i nord og nordøst, der storparten av den norsk-srilankiske diasporaen har sin herkomst. Det norske avtrykket er selvfølgelig lavere enn da vi hadde en stedlig ambassade, men vi gjør det vi kan for å sørge for å være til stede. Jeg vil til slutt si at vi var veldig tidlig ute i forbindelse med syklonen Ditwah, som rammet landet i november, og bidro bl.a. med 20 mill. kr i humanitær støtte til Sri Lanka. Det er midler som har gått til Røde Kors-bevegelsen og FN-systemet.

Nettopp EUs nye arktiske strategi er et godt eksempel på hvordan man kan påvirke prosessene. Her har vi meldt oss på tidlig og snakket med dem vi finner, både i Kommisjonen, i Parlamentet og i Rådet, som er opptatt av dette med arktiske spørsmål, som nå er veldig høyt på dagsordenen. Her har vi åpenbart kompetanse: Vi bor i Arktis og har jobbet med arktiske problemstillinger om både klima og miljø, men også med sikkerhetspolitiske, utenrikspolitiske og befolkningspolitiske spørsmål knyttet til Arktis, og vi kommer med innspill. Jeg er ganske optimistisk om at vi denne gangen vil ha mer gjennomslag. Blant annet var Kaja Kallas, EUs utenrikssjef, i Nord-Norge sammen med meg for kort tid siden og hadde en grundig gjennomgang av dette. Hvis vi sier at her er vi relevante for dere i EU, og vi har kunnskap å bringe til torgs, da kan man påvirke. Samtidig vil jeg alltid være enig i at det er klart at medlemsland har en annen form for innflytelse, men de har jo da valgt hele pakken.

Dette er viktig, og jeg er opptatt av å være ærlig i disse krevende spørsmålene. Det er selvfølgelig slik at medlemsland har mer innflytelse enn ikke-medlemsland – å si noe annet ville være meningsløst – men vi jobber altså for å være så tett på som mulig. Den erfaringen vi har bygget opp gjennom mange år, er at hvis man er tidlig inne i prosesser, hvis man har gode ideer og kunnskapsbaserte innspill og ikke minst velger sine slag, da kan man påvirke saker i en tidlig fase og ganske like mot slutten. Det er nettopp det handlingsrommet som Eldring-utvalget så forbilledlig drøfter, og som ofte blir misforstått i Norge dit hen at når EU er ferdig, kan man velge fra en slags meny hva man har lyst til å være med på. Det er ikke det avtalen sier. Det skal være et felles regelverk i Europa, men man har altså muligheten hvis man kjenner sin besøkelsestid tidligere i prosessen. Det krever imidlertid en særegen form for kompetanse, og den vil jeg da også si at Norge, ved både Utenriksdepartementet og mange andre departementer, har utviklet for å ha den tilknytningsformen vi har valgt – med de ulemper og fordeler den måtte innebære.

Ja, det er helt riktig, jeg deler den oppfatningen. Det er først og fremst vi som kan EØS på rams, og det er derfor også hele tiden vår oppgave å sørge for at også nye generasjoner av politikere i EU blir kjent med, forstår og forholder seg til de reglene som gjelder i EØS. Det er et daglig arbeid, og det er ingen tvil om at det er en kunnskap som må opprettholdes, for de aller fleste disse menneskene ellers møter i sin politikkutforming, er jo andre medlemmer. Vi har en litt annen tilknytningsform. Vi er – både ifølge oss selv, men mye mer interessant: ifølge EU – det nærmeste utenforlandet til EU, men nettopp de utfordringene har vi. Jeg vil gratulere MDG med en god prosess. Jeg mener at det er veldig logisk for et grønt parti å innta samme standpunkt som grønne partier ellers i Europa har: at man må ha mer europeisk samarbeid. Det kan man da ta enten i form av et medlemskap eller et i hvert fall tett og nært samarbeid. Jeg undres til stadighet over dem som mener at man burde holde seg lenger unna EU av miljø- og klimagrunner, når resten av verden ser til EU som et slags fyrtårn i det praktiske arbeidet på dette feltet.

Jeg er opptatt av politisk ledelse, og jeg er veldig opptatt av å si at vi er i en krevende situasjon, mer krevende enn på veldig lenge. Gapet mellom det vi er med på gjennom EØS – pluss 100 tilleggsavtaler – og EU, er blitt større. Vi må jobbe hardere. Det er mitt svar på det i den nåværende situasjonen, og det har jeg vært veldig tydelig på over lengre tid, og opptatt av å være ærlig om det, og å si at svaret på det er å stå opp for å forsvare EØS-avtalen og videreutvikle samarbeidet med EU. Selv om vi nå skulle ha startet en prosess mot medlemskap, så er det mange år fram. Vi har en rekke utfordringer her og nå som må løses her og nå. Jeg er tilhenger av et politisk ordskifte. Det er klart at enkeltpersoner betyr noe i politikken, men i mitt parti, i hvert fall, så møtes vi da til landsmøter og tenker om politikken. Dette er en type spørsmål som – om det skulle bli aktuelt en dag – ville kreve at man tok en stor partipolitisk behandling av det. Det regner jeg også med gjelder andre partier i Norge, at det er sånn man behandler så dype spørsmål, og ikke bare gjennom en slags teknisk utredning.

Mitt svar på det er egentlig det samme: Jeg mener at dette er dypt politiske spørsmål. Det har seg slik at jeg deler representanten Rajas vurdering av de spørsmålene. Mange vil jo mene at Sverige og Danmark og Finland har mer innflytelse på sin hverdag fordi de er med og bestemmer over de reglene som uansett gjelder for dem, men som vi da ikke er med på å ha bestemmelse over. Det er et politisk utsagn, som vi faktisk er enige om, men det er et politisk utsagn. Det er mer enn en slags teknisk sannhet, for dette kan man vurdere fra flere ulike sider. Det er også mitt poeng, at det å forsøke å sette dette bort til en slags komité som skal finne det riktige svaret, ikke er svaret på et så dypt politisk spørsmål som dette. Men jeg er veldig opptatt av å si at vi trenger all den kunnskap vi kan få, og vi har mange kanaler for det. Og allerede neste uke kommer jeg tilbake med årets utenrikspolitiske redegjørelse. Der kommer jeg til å si en del ting om nettopp dette, med en invitasjon til debatt som vi kan ha her i salen på torsdag, som en av de første anledningene til å gå videre inn i dybden i dette.

Jeg vil understreke, for det første, at jeg er veldig opptatt av en kunnskapsbasert og opplyst debatt, og jeg mener at alt som kan bidra til det i utgangspunktet er positivt. Men det å sette ned en utredning om spørsmålet om medlemskap, tror jeg veldig fort vil bli oppfattet som et signal om at det er den veien man nå skal, og det er altså etter min mening et dypt politisk spørsmål. Vi har erfaring fra både 1972 og årene før det, og 1994 og årene før det, for hvordan dette utviklet seg som en dypt politisk spørsmål i alle partier. Jeg mener at det er der det hører hjemme, i det vanlige politiske ordskiftet, og at dette ikke er en sak der man på en slags teknisk måte kan utrede seg fram til det riktige spørsmålet. Så det er egentlig en dyp tro på betydningen av det opplyste ordskiftet som gjør at jeg mener at det ville være en litt rar inngang akkurat nå. Men jeg vil bruke enhver anledning til å bidra – i den grad vi kan gjøre det fra Utenriksdepartementet – til en opplyst debatt om hva som skjer i Europa, og om hva som ligger i vår tilknytningsform, både muligheter og begrensninger, og hvordan vi kan utnytte den bedre.

EØS-avtalen er bærebjelken i Norges forhold til Europa. Avtalen har, som Eldring-utvalget også har vist, tjent norske interesser svært godt og er i dag avgjørende både for norsk næringsliv, norsk økonomi i sin brede alminnelighet og for nordmenn som ønsker å reise, studere og jobbe i Europa. Det er altså EØS-avtalen pluss de over 100 tilleggsavtalene vi har laget gjennom de siste tre tiårene. Samtidig er jeg veldig tydelig på at vi står i en geopolitisk situasjon som er dramatisk endret. Europas betydning for oss har blitt enda større, enda viktigere. Det er enda viktigere enn det var for oss å ha et sterkt europeisk samarbeid, og det er derfor helt naturlig at vi diskuterer vårt forhold til Europa. Jeg ser tydelig i min jobb som utenriksminister at selv om EØS har fungert godt, har vår tilknytningsform også sine begrensninger. Det handler om at EU vokser i omfang, jobber på tvers av sektorer og styrker sin geopolitiske posisjon gjennom nye virkemidler. Stadig mer av politikkutviklingen i EU berører Norge direkte, selv om den ikke treffes av EØS-samarbeidet. Dette har vært et poeng jeg har framført både i utenrikspolitiske redegjørelser og i europapolitiske redegjørelser, og vil fortsette å kommunisere også framover. Det er ikke fordi EØS-avtalen ikke også har utvidet seg, men fordi EU-samarbeidet dreier seg om så mye mer. Dette må vi ta inn over oss. Samtidig er det ikke flertall i denne sal for noen annen tilknytningsform, og det er et politisk faktum vi skal forholde oss til. Det er også viktig for oss å understreke at regjeringens program, det mandatet jeg har som utenriksminister, og det regjeringen ønsker å gjøre, er å prioritere å ivareta norske interesser i forhold til EU best mulig. Det betyr å forsvare, bevare og videreutvikle EØS-avtalen og de andre avtalene og inngå flere avtaler når EU-samarbeidet utvider seg. Det må altså gjøres nettopp på grunnlag av kunnskap, og den kunnskapen prøver vi hele tiden å formidle gjennom både statsministerens sikkerhetspolitiske redegjørelse, min utenrikspolitiske redegjørelse i neste uke, europapolitiske redegjørelser, det løpende arbeidet i Europa-utvalget og i en rekke andre fora. Det er svært viktig at vi forstår hva som skjer i Europa nå, og hva som skjer i verden, som igjen påvirker Europa. Men det å lage en spesifikk utredning om medlemskap mener jeg er å starte i feil ende, for dette er et dypt politisk spørsmål, og det har alltid vært diskutert og vil bli diskutert som et grunnleggende politisk spørsmål. Vi har nettopp hatt Eldring-utvalget, som er anbefalt lesning. Jeg tror det fortsatt er representanter som med fordel kan studere det enda nøyere. Regjeringens svar er at vi skal være EUs nærmeste og mest pålitelige partner. Dette er i norsk interesse, det er det vi ønsker å bruke ressursene på nå. Vi trenger ikke å utrede oss fram til det som er et grunnleggende politisk spørsmål, men det å ha en debatt om Europa, det ønsker jeg velkommen hver eneste dag.

Jeg er 100 pst. enig i både at dette er viktig, og at det er blitt fokusert mye mer på det. Jeg vil si at statsminister Støre og hans regjering snakker om habilitetsspørsmål hele tiden. Det er nå blitt et helt annet og mye mer systematisk opplegg enn det var for til og med få år siden, med tanke på at man f.eks. aktivt må forholde seg til habilitet i hver enkelt beslutning man tar i regjering, inkludert om man sitter i regjering og forholder seg til noe som er på en annen statsråds område. Man kan ha indirekte inhabilitet via noen andre. Dette tenker vi masse på. Jeg mener at jeg stort sett gjør det riktig, men så har jeg sett at i denne saken, som handler om min sønn, som for et par uker siden begynte som studentpraktikant ved ambassaden i Paris, burde jeg håndtert min habilitet annerledes. Jeg var krystallklar på at jeg var inhabil. Det var ingen tvil, jeg visste jo fra første stund at jeg var inhabil. Jeg tenkte at i denne saken, som handler om en studentpraktikant, en slags «intern» eller en hospitant, var det viktigste jeg kunne gjøre, å holde meg helt unna, slik at jeg ikke påvirket. Det var altså feil valg, og da har jeg stått fram og sagt at det var en feil. Jeg vil tydeliggjøre at sånn skal det ikke være, og lære av det.

Svaret på det er ja. Vi skylder folk full åpenhet. Jeg skal, fra min nåværende plass, bidra til det så godt jeg kan. Jeg er veldig glad for at representanten Melby, og jeg vil virkelig anerkjenne henne for det, påpeker det helt åpenbare her. Av de menneskene vi snakker om akkurat nå, i forbindelse med Epstein-saken, er det veldig mange flere som har sittet i denne salen enn det er som har vært på aspirantkurs i Utenriksdepartementet. La oss være tydelig på at det så langt først og fremst er politikere. Så har vi selvfølgelig en egen sak om Mona Juul. Det sagt: Jeg vil ikke at det skal høres ut som jeg ikke har tenkt å gå dypt inn i hva som også kan ha vært i Utenriksdepartementet, men jeg må gjenta, som sjef for Utenriksdepartementet, at det er veldig mange lojale, dyktige, flinke medarbeidere som står på, ofte i krevende situasjoner, i vanskelige land, under krevende familieforhold når en er hjemme og en er ute, og de fortjener ikke at det blir en kollektiv forståelse av at utenrikstjenesten gjør noe galt. Jeg har ansvar for å si det, og så har jeg ansvar for å passe på at det som har vært galt, kommer på bordet.

Jeg må bare først si igjen at vi har et eget konstitusjonelt område i UD som ligger under utviklingsministeren, men dette spørsmålet er så allmennpolitisk at jeg likevel kan si et klart og tydelig ja. Dette ligger veldig klart i Arbeiderpartiets politikk, som er gjenspeilet i regjeringens politikk. Vi skal bruke en 1 pst. på bistand. Det betyr at vi bruker 99 pst. av alt på oss selv og 1 pst. på andre. Jeg mener at for et rikt land som Norge er det helt rimelig. Så må vi sørge for at vi bruker de pengene på den smartest mulige måten, også i lys av at det nå er kraftige reduksjoner ellers. Det er noe utviklingsministeren vil komme tilbake til i en egen melding. Jeg er veldig glad for og vil virkelig anerkjenne tydeliggjøringen fra representanten Hermstad og MDG på at vi nå ikke må bruke det at det har vært åpenbare feil til å underbygge at bistand ikke virker, at vi bør trekke oss tilbake fra internasjonalt samarbeid og bare tenke på oss selv. Jeg tror det til slutt skaper en farligere verden også for oss selv og kanskje mange flere flyktninger som kommer til Norge, f.eks. Det vil jo Fremskrittspartiet heller ikke sette pris på.

For meg er det viktig at vi tar innover oss at det er ganske alvorlige ting som kom fram i Epstein-filene. Hele Epstein-sakskomplekset er jo fullt av helt grusomme ting, inkludert overgrep mot barn og unge kvinner, masse penger som har skiftet eier på ulovlig vis, og masse bytte av innflytelse. Det at nordmenn har vært borti deler av det komplekset, kanskje mye av det, er veldig alvorlig, og det må vi lære av. Jeg tror det er lurt å ikke forskuttere hva som blir de operative utfallene av undersøkelsene og granskingene som nå gjøres. Det vil ikke utelukke at det kan være behov for en ny diskusjon om den typen spørsmål. Vi har ikke noen ny politikk på det akkurat nå, men jeg tror vi skal være åpne for alt mulig. Til om man skal ha institusjonelle uttrykk utover det vi har nå, har ikke jeg et standpunkt i nå, men – igjen – jeg skjønner at det spørsmålet reises, og jeg tror vi skal gå inn i alt dette med et åpent sinn. Det jeg føler er min jobb som statsråd og utenriksminister nå, er å bidra til at vi kan få den åpenheten som trengs for å komme dit.

Svaret på det er ja. Ikke bare er det ja; det har vi allerede gjort. Jeg har vært ekstremt tydelig i dag, og gjentar det gjerne her: Jeg har gjort en feil. Den skulle jeg ikke ha gjort. Jeg har forklart hva den feilen besto i. Den hadde de beste intensjoner, for jeg ville ikke på noen måte gi inntrykk og påvirke at min sønn skulle få en studentpraktikantstilling. Men jeg skulle håndtert annerledes, det har jeg vært veldig tydelig på i dag. Jeg tar det på meg. I samråd med utenriksråden har vi allerede sagt at det er helt åpenbart at man må tydeliggjøre dette med avledet habilitet også når det gjelder dette, som jo ikke er ansettelser som sådan, men som likevel treffes av avledet habilitet, som er et viktig prinsipp. Jeg sier at jeg har gjort en feil, og jeg tar ansvaret for den feilen. Man bør unngå å gjøre feil, men hvis man likevel gjøre feil, bør man ta ansvar for det, si ifra om det og tydeliggjøre at det var feil, og si hva man skal gjøre med det. Noe av det jeg skal gjøre med det, er nettopp det representanten Hermstad spør om; vi må sørge for at det er godt kjent også i vårt system.

Jeg føler at jeg tydeliggjorde mitt syn på det i det skriftlige svaret til representanten Hermstad, og jeg takker for det spørsmålet. Jeg kan også si det igjen: Det er ekstremt viktig at vi slår ring om en folkerettsbasert orden med FN-pakten i sentrum, som sier tre viktige ting: Man skal ikke angripe, annektere eller gå løs på andre land, man skal ha menneskerettigheter i hvert land, og man skal ha samarbeid om økonomiske spørsmål og felles problemer, som helse, klima og utvikling. Det trenger vi å styrke, ikke svekke. Både FN, regionale organisasjoner og hele denne konstruksjonen har sine feil og mangler. Jeg er bl.a. tungt involvert i en WTO-reform, altså Verdens handelsorganisasjon, om dagen. Målet er å styrke de institusjonene, ikke svekke dem, og derfor var vi et av de første landene, vel, som tydeliggjorde det som nå stort sett er et felles vesteuropeisk standpunkt, nemlig at vi ikke kommer til å bli med i Board of Peace. Selv om vi gjerne samarbeider med USA og alle andre som vil lage fred i Gaza og i Midtøsten, er vi ikke interessert i den konstruksjonen, som helt riktig kan se ut som å være ment å ville erstatte FN.

På dette punktet er jeg dypt uenig i det som framkom av den e-postutvekslingen, åpenbart det Jeffrey Epstein skrev, men også svaret, hvis man skal forstå det som støtte. Nå jeg ikke helt sikker på om jeg leser det slik, men det er egentlig ikke min jobb på å tolke det, dette er jo Børge som leder av en organisasjon, ikke på vegne av Norge. Det er i hvert fall ikke noen tvil om at det vi jobber med nå på inn- og utpust og all den tid vi har, når vi ikke driver med gransking, er å forsøke å ta vare på den internasjonale kulturen vi har, forbedre og styrke den, for vi trenger mellomstatlig samarbeid mellom land. Vi trenger FN. Vi trenger internasjonale organisasjoner, europeisk samarbeid, og når de er i spill, må vi styrke dem. At det finnes samtalearenaer og debattarenaer utover det, er ikke dårlig. Vi så jo hvor stor oppmerksomhet det var rundt ikke minst president Trump og statsminister Carney og andre viktige talere i Davos, men det er selvfølgelig ikke sånn at den typen organisasjoner kan erstatte det formelle, mellomstatlige samarbeidet.

Jeg mener et prinsipielt riktig svar på det spørsmålet er at det jo er noe av det vi nå må finne ut av. Utenriksdepartementet har ekstremt mange dyktige, lojale, ærlige, grundige og gode medarbeidere land og strand rundt, hele verden rundt og i Oslo, som gjør jobben sin veldig grundig og godt. Det er veldig viktig å ikke skjære alle dem over en kam, og jeg er veldig opptatt av at de skal vite at vi vet at de fleste av de navnene som nå snakkes om, er tidligere politikere, ikke UD-diplomater i ordets forstand. Så må jeg også si at det med disse spørsmålene rundt IPI også er forgreninger til Utenriksdepartementet som vi må se nærmere på. Det er en del av komplekset. Det er allerede et etablert faktum at det særlig i den tidlige perioden var en del forhold rundt de bevilgningene som ikke tåler nåtidens skarpe lys så godt som de burde, for å si det sånn foreløpig. Det er grunnen til at vi undersøker det, ikke bare for å undersøke hva som har skjedd, men også for å fortsette å lære og bli flinkere i framtiden.

Utenriksdepartementet har i mange år, sammen med Riksarkivaren, vært tydelig på at arkivet som nå er i Terje Rød-Larsens eie, og som berører Oslo-avtalen, burde vært utlevert. Det har blitt forespurt gjentatte ganger, både fra UD og fra Riksarkivaren. Jeg gjentar: Det er vårt syn at det burde komme til UD. Men jeg har også lyst til å si en ting til, hvor jeg er enig med Moxnes. Jeg er faktisk kanskje en av utenriksministrene fra den perioden som tidligst og tydeligst har sagt at Oslo-prosessen har blitt litt oversolgt, at det var svakheter og skjevheter i den. Jeg mener at Hilde Henriksen Waages analyser har mye for seg, ikke at jeg vil gå god for alt, men jeg mener det har en god del for seg. Nettopp det at vi beveget oss til å anerkjenne Palestina uten å vente på en endelig løsning, var jo et brudd med et av grunnprinsippene fra Oslo-avtalen som statsminister Støre og jeg tok hovedansvaret for, som jeg opplever at partiet Rødt og mange andre var enig i. Det er jo faktisk en utvikling i norsk Midtøsten-politikk som beveger seg vekk fra det som var doktrinen fra 1993.

Igjen stiller Moxnes gode spørsmål. Det spørsmålet stilte jeg også. Det er derfor jeg – som jeg skal gjøre i sånne saker – har gjort en vurdering og konsultert med utenriksråd og rettsavdeling om habilitet med hensyn til Mona Juul. Vi har konkludert med at jeg er habil overfor Mona Juul. Det er riktig at vi jobbet sammen som politiske kollegaer, og jeg har selvfølgelig kjent Mona Juul som en diplomat i mange år, men vi har ingen bånd eller personlige relasjoner som gjør at jeg blir inhabil i den saken. Det er også en del andre spørsmål, f.eks. for den tiden jeg selv var utenriksminister. Det er åpenbart ikke så lett å granske sine egne beslutninger utenfra, så det er et annet spørsmål, men når det gjelder Mona Juul, har jeg gjort den vurderingen. Det er helt rimelig å spørre om det, men det har vi tenkt gjennom at jeg faktisk kan. Det er fordi dette er spørsmål Utenriksdepartementet vil få på bordet. I tillegg til at Riksrevisjonen har vurdert, skal Økokrim vurdere, PST ser på saken, Stortinget skal ha kontrollsak, og det skal granskes, så jeg tror ikke det blir mangel på spørsmål om akkurat dette som nå nevnes når det gjelder Mona Juul, Terje Rød-Larsen og eventuelt Jeffrey Epstein.

Definitivt. Selvsagt vil jeg det. Nå er det altså slik at det er både opprettet en kontrollsak i kontrollkomiteen og enighet om å sette ned en granskingskommisjon. Kontrollkomiteen sitter jo her, men jeg forstår at dette mandatet skal utformes endelig i morgen. Utenriksdepartementet og jeg personlig er klar til å levere ut den informasjonen som blir etterspurt. I tillegg til det – uavhengig av det – vil jeg fortsette mine egne undersøkelser om de samme forholdene, for representanten Moxnes stiller igjen her riktige og viktige spørsmål som jeg kjenner igjen. Det er spørsmål vi alle må stille, til f.eks. tidligere ambassadør Mona Juuls kunnskap om og kjennskap til hva Epstein drev med, men også hva hennes ektemann, Terje Rød-Larsen, gjør. Det er jo en grunn til at hun nå ikke lenger er ambassadør. Alt det som har å gjøre med gransking og undersøkelse av det, vil offentliggjøres, men det vil være forhold rundt hennes personalsak som ikke kan offentliggjøres på den måten. Når det gjelder sikkerhetsklarering, er ikke det noe som gjøres i Utenriksdepartementet, men av Sivil klareringsmyndighet i Moss – det er et uavhengig organ.

Dette er faktisk veldig gode og viktige spørsmål. Jeg minner om at Mona Juul i dag ikke er ambassadør, hun har ikke tilgang til gradert informasjon, hun er fritatt fra arbeidsplikt. Det betyr at hun ikke har adgang til sin tidligere ambassade, og hun er i en prosess med omfattende samtaler med Utenriksdepartementet, i tillegg til andre prosesser. Det er status i dag. Vurderingene som ble gjort i 2019, eller på våren 2021, knyttet til både nye avsløringer og Riksrevisjonens rapport om disse, ble gjort under regjeringen Solberg. Jeg verken har eller skal ha tilgang til de politiske vurderingene som ble gjort da. Det er spørsmål som må og vil bli stilt til daværende utenriksminister, Ine Eriksen Søreide. Det er litt av poenget med disse ulike undersøkelsene, gjennomgangene og granskingene som nå skjer. Jeg vil si at jeg synes det er gode spørsmål, som jeg tror stilles av mange flere enn representanten.

Jeg hører at representanten Vedum har lest seg godt opp på Terje Tvedts skrivninger om det humanitære kompleks. Nettopp fordi den type spørsmål kan stilles, for man må jo forholde seg til at den type spørsmål kan stilles og faktisk blir stilt, er det viktig at vi har habilitetsregler, at vi har kontrollmekanismer, at vi følger med på hva vi driver med, og at de som f.eks. har en bakgrunn fra en organisasjon utenfor Norge, også tenker gjennom sin habilitet og husker på at man må vurdere habilitet i behandlingen av slike saker. Hvis man tar habilitetsregelverket på alvor, og hvis man faktisk forholder seg til det, tar man jo tak i det problemet. Derfor har jeg alltid vært veldig bevisst på det, og det er jeg veldig glad for å kunne si. Da jeg f.eks. kom tilbake som statsråd andre gang, da som klimaminister, og satt i samme regjering som representanten Slagsvold Vedum, sa jeg fra meg alle sånn verv med en gang. Jeg orienterte den daværende departementsråden i Klima- og miljødepartementet, og jeg skriftliggjorde mine habilitetsvurderinger knyttet til tidligere verv for å være på den riktige siden av dette.

Kategorisk nei, absolutt ikke – jeg hadde overhodet ingen kontakt med Børge Brende om det på noen som helst måte. Jeg visste ikke om det engang, for dette lå i en annen del av organisasjonen enn der jeg var. Det var altså ikke slik at man ga penger til World Economic Forum. Det ble opprettet noe som heter Tropical Forest Alliance, som er en del av arbeidet med regnskogbevaring. Den organisasjonen Norge er med i, helt uavhengig av meg, valgte å plassere sekretariatet – én person – hos World Economic Forum. Organisasjonen og Norge gir penger til Tropical Forest Alliance, som igjen bidrar til å finansiere det sekretariatet. Jeg var ikke borti det på noen måte da jeg var i World Economic Forum. Det var en annen del av organisasjonen. Men det hadde heller ikke vært noe problem om jeg hadde vært der, for det er, mener jeg, et godt formål å bevare regnskog. Det er ikke subsidier. World Economic Forum trenger virkelig ikke statlige penger til sin drift. Det er et sekretariat som er plassert der, og jeg var ikke involvert i det, og jeg hadde ikke kontakt med Børge Brende om det.

Historikken rundt det er at organisasjonen i sin nåværende form går tilbake til tidlig på 2000-tallet – det var en Henry Dunant-stiftelse før det, men i sin nåværende form – siden ca. 2002, etter hukommelsen. Da var Norge og Sveits initiativtakere, som statene Norge og Sveits. Vi var enige om at den skulle bli plassert i Sveits på grunn av de særlige nøytralitetsreglene som gjelder i Sveits, som gir en god del fordeler når det gjelder å opptre fra et nøytralt land. Det ble etablert som en stiftelse, og det er en stiftelse hvor styret har det oppdraget. Alltid når jeg har sittet i styret, har jeg opplevd at en av mine jobber er å passe på at organisasjonen forvalter penger og aktivitet på en riktig måte. Det er ikke noe overraskende ved det. Når det gjelder dialogen, har de ansatte i organisasjonen dialog om enkeltprosjekter overfor Sveits, EU, Sverige, Norge og andre land som er bidragsytere, på helt vanlig måte. Dette er ikke så mystisk som representanten Vedum prøver å få det til. Men fordi det kan reises spørsmål, har jeg alltid vurdert min habilitet og diskutert med den til enhver tid sittende departementsråd at jeg har sittet der, og hva det betyr.

Det kan være veldig nyttig å opplyse at ingen av de pengene som bevilges fra Norge til organisasjoner, enten det er frivillige organisasjoner, mellomstatlige organisasjoner eller andre typer organisasjoner i utlandet, gjøres av folk som sitter i styret. De bevilgningene gjøres av tjenestemenn i Utenriksdepartementet, som handler på instruks fra den til enhver tid sittende regjering, og der er det kontrollordninger, som alle andre steder. På grunn av det spesielle oppdraget knyttet til internasjonale fredsprosesser, er dette en stiftelse, og som det gjerne er i den type stiftelser, er det et styre som oppnevner seg selv. Vi var altså med – som stat – på å opprette denne organisasjonen, og det har hele tiden vært en enighet om at det skal være en erfaren norsk representant i det styret, en som selvfølgelig har tillit fra, men som ikke er en del av den sittende regjering. Så det er ikke oppnevnt i et regjeringsvedtak, det er helt riktig, men pengebruken er altså styrt etter helt alminnelige prosesser for rapportering.

Det senteret, Centre for Humanitarian Dialogue, som det heter i dag, er opprettet av Norge og Sveits og har nå veldig mange bidragsytere, og Norge er fortsatt en av de store. Helt siden opprettelsen har det vært et poeng at det skal sitte en nordmann i styret, nettopp fordi vi både var initiativtaker og en viktig bidragsyter. Det har også vært et veldig viktig poeng – jeg vil understreke det – at på grunn av formålet med denne organisasjonen er det et ulønnet verv. Man mottar altså ingen penger eller fordeler utover den interesse det har å drive med disse spørsmålene. Det er et ulønnet verv som man gjør helt gratis. Hvorfor det sitter nordmenn med erfaring fra utenrikspolitikk i det styret, er fordi man ønsker å ha en hånd på rattet, se hva de norske – og andre – pengene brukes til, og dette er en del av den utøvende norske utenrikspolitikken. Når det gjerne har vært sånn at det har vært en representant for den til enhver tid sittende opposisjon, er det fordi det ikke skal være direkte koblet til regjeringen, men fordi det likevel skal være norsk tilstedeværelse i denne organisasjonen.

Det er definitivt ikke sånn og skal definitivt ikke være sånn at man må vente på media eller avsløringer i utlandet. Det er helt riktig. Da vi ble kjent med de betydelig verre forholdene som nå blir avdekket gjennom Epstein-filene, satte jeg umiddelbart i gang to prosesser internt i UD. De pågår fortsatt, selv om det nå også blir gransking og kontrollprosesser, og selv om Økokrim og PST også har åpnet saker. Den ene dreier seg om Mona Juul, hennes forhold til UD og alle de tingene hun har vært borti. Den andre prosessen er støtten til IPI, og der tror jeg det er mye mer å finne. Det som har vært gjennomgått – og jeg minner om at det bare var perioden 2005–2012 og ikke perioden fram til 2018, da dette ble avsluttet – har først og fremst fokusert på tilskuddsforvaltning, hvor man fant feil, hvor man fant inhabilitet og problematikk som har vært tidligere. Men det vi må se på nå, er den kontakten som går utover bare tilskuddsforvaltning, og der kan det godt være at vi finner mye, og det skal vi til bunns i.

La meg gjenta: Når det gjelder bistandsforvaltning som sådan, så tilligger det utviklingsminister Åsmund Aukrust, men jeg kan glede representanten Frølich med at han nå har annonsert at han vil lage en melding om norsk bistandspolitikk, slik at man kan få en grundig gjennomgang med Stortinget om nettopp disse spørsmålene. Jeg er veldig sikker på at hans formål med det er nettopp å snakke om f.eks. resultatorientering. Det er helt riktig, som representanten Frølich sier, at jeg også har ansvar for deler av dette, definert til noen regioner og noen temaer. Så det kan jeg svare for. Der er vi nå ekstremt opptatt av at når USAID, altså det amerikanske bistandsdepartementet, tilsvarende Norad i Norge, nå i praksis er lagt ned – det utgjorde 30–40 pst., kanskje opp mot 50 pst., av internasjonal bistand på ulike felt, i tillegg er det veldig mange land som kutter – er det viktig at vi opprettholder, men også tenker strategisk igjennom hva vi, som en av de store donorene, gjør da, i en tid da mye annen bistand endrer seg. Det er grunnen til at utviklingsministeren ønsker en melding om bistanden.

Disse spørsmålene er spesifikt til utviklingsministeren. Vi har to statsråder i Utenriksdepartementet. Vi har definerte konstitusjonelle ansvarsområder. Det som har med bistandsforvaltning å gjøre, ligger helt og holdent hos Åsmund Aukrust, som er utviklingsminister. Derfor er det han så må spørres om dette med bistandsportal, rett og slett fordi jeg tror det er et viktig prinsipp at man svarer for det ansvaret man har innenfor sitt saksområde og ikke blander seg unødig inn i andres saksområder. Så jeg vil oppfordre representanten Frølich om å gjenta det spørsmålet til utviklingsminister Åsmund Aukrust neste gang han har anledning til å spørre ham.

Her var det mange og gode spørsmål. Vi har definitivt formidlet dette veldig klart og med stor kraft til både Irans ambassadør, selvfølgelig, og til iranske myndigheter langt over hans nivå. Vi var offentlig ute, både sammen med andre og alene, når det gjaldt å fordømme de ekstreme overgrepene som skjedde mot tapre frihetsforkjempere – ungdommer og studenter som ville ha et fritt Iran – og vi mener at de overgrepene må fordømmes på det aller sterkeste. Det er også blitt gjort. Når det gjelder utenriksminister Abbas Araghchi deltakelse på Oslo Forum i fjor, var jo det fordi hele poenget vårt her er at folk må snakke sammen. Dette var midt oppi opptakten til det som kunne ha blitt viktige forhandlinger om atomprogrammet. Dette var sterkt støttet av USA, og det var like før vi hadde møter mellom USA og Iran, som faktisk kunne ha funnet sted i Oslo – i stedet ble det tolvdagerskrigen og bombing. Nå er det igjen dialog om dette atomprogrammet mellom USA og Iran. Vi støtter det og mener det er bra.

UD har i veldig mange år gjennom skiftende regjeringer vært tydelig på at de dokumentene som har vært i privat eie, eller privat opphold, hos Terje Rød-Larsen, skulle vært utlevert. UD hadde møte med Riksantikvaren for godt over ti år siden, jeg tror det er tolv–tretten år siden, hvor det ble tydeliggjort at denne saken måtte følges opp. Riksantikvaren skulle ta kontakt med Terje Rød-Larsen. UD støttet at Terje Rød-Larsen burde utlevere det, og jeg bruker anledningen til å gjenta at disse arkivene burde vært i UD og ikke hos Terje Rød-Larsen.

Til påstanden om USA og EU: De største bidragsyterne til Palestina gjennom alle disse årene har vært USA og EU. Vi har ledet giverlandsgruppen. Vi er store per capita, men vi er selvfølgelig ikke på samme størrelsesnivå som den støtten som er gitt fra USA og EU til Palestina. Dette er noe verdenssamfunnet har gjort i fellesskap, hvor særlig vestlige land som vi er nære, har vært hovedbidragsyterne. Etter hvert har heldigvis også golfstater og en del arabiske land bidratt. Det er nettopp disse landene vi har samarbeid med, både om finansiering og om kritisk dialog om en del av de spørsmålene som det trengs kritisk dialog om. Når det gjelder 7. oktober og UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, ble det på grunn av de påstandene som kom fra israelsk hold, satt ned en internasjonal gransking ledet av den tidligere franske utenriksministeren Cathrine Colonna, som gikk dypt inn i dette. Først: UNRWA hadde allerede sagt opp en del av de menneskene som ble påstått var involvert. I granskingen fant man veldig lite belegg for en del av de påstandene som kom fra Israel, og de fant også veldig lite samarbeid med israelsk etterretning om å gi informasjon om dette.

Norske penger har aldri gått til noe som heter «pay for slay». Det er noe vi hører fra den israelske høyresiden med jevne mellomrom, nå også her, og det er en påstand jeg er dypt uenig i. Det har vært omfattende dialog med palestinske myndigheter om hvordan man håndterer en del av den støtten som er gitt til ofre, og til f.eks. familiemedlemmer av folk som sitter i fengsel. Det har også vært veldig omfattende samtaler og prosesser rundt lærebøker i Palestina. Det kunne for øvrig av og til være interessant å se på lærebøker i Israel, som også sier mye interessant om historien i forhold til nabolandene. Dette er imidlertid ting vi har vært bevisst på hele tiden. Så er det ekstremt viktig å si – og det er et nesten samlet verdenssamfunn som er enig i det – at det blir ikke endelig fred i Midtøsten før man også får en palestinsk stat. Den må for all del ikke springe ut av Hamas, men av de palestinske selvstyremyndighetene, som har tatt avstand fra vold og terror, og som har sagt seg villig til å lage en stat som skal leve i fred og harmoni med Israel – og der er president Abbas den øverste sjef.

Jeg mener det jeg sier, nemlig at det er viktig at man også i slike saker har full orden på f.eks. bevilgninger, på prosjektoppnåelse, på målstyring, på habilitet – den type spørsmål. Men jeg mener ja, det er riktig at Norge, som er en overskuddsnasjon, fortsetter å ta medansvar internasjonalt. Vi har bygget opp relevant kompetanse som er høyt verdsatt, som f.eks. nå er tungt inne i Ukraina. Det er ikke bare pengene til våpen og sivil støtte, vi er tungt inne i arbeidet med de prosessene Ukraina trenger for å komme nærmere fred, basert bl.a. på den erfaringen som er bygget opp gjennom mange år gjennom Norges freds- og forsoningsinnsats. Det er mange andre eksempler også. Dette er verdsatt og viktig. Jeg vil for all del understreke at jeg håper virkelig ikke vi nå skal gå bort fra tanken om at vi har et solidarisk medansvar for hvordan det går med verden der ute, men vi skal bli flinkere til å passe på at penger brukes riktig, og at man er opptatt av å ikke ha uriktige bindinger mellom disse organisasjonene.

La meg først presisere at vi har en egen utviklingsminister, Åsmund Aukrust, som ikke er her i dag. En del av de spørsmålene ligger i hans del av Utenriksdepartementet, så han er også riktig adressat for en del av de spørsmålene som representanten Listhaug nå stilte. Jeg tror imidlertid vi står oss på å være veldig ærlige på at det som er rullet opp i forbindelse med Epstein-filene, viser at det i hvert fall er deler av dette som skulle vært håndtert annerledes. Det er egentlig i seg selv ikke en ny innsikt, for det sa også Riksrevisjonen i sin gjennomgang. Så hvis spørsmålet er om alt har vært på stell, kommer ikke jeg til å stå her og si at alt har vært på stell, for det kan jeg ikke si. Da må jeg vite mer, og det er også grunnen til at vi – mitt parti, nå – sammen med Fremskrittspartiet og mange andre er blitt enige om at det skal være en kontrollprosess i kontroll- og konstitusjonskomiteen og høring, slik at vi får kastet lys over dette. Så bruker Listhaug anledningen til å gå løs på et bistandsnivå som hun har vært imot, men som de fleste andre partier har vært for. La oss ikke blande disse sakene sammen. Det er ikke en nyhet at Fremskrittspartiet vil gi mindre til bistand. Det visste jeg før Epstein-filene kom.

Det er riktig at vi har, i internasjonal sammenheng, et høyt nivå på bistanden. Vi har et stort bistandsfaglig miljø. Det kjenner jeg ganske godt, det er helt riktig, både fra utsiden og innsiden, og vi har vært opptatt av å være en god verdensborger, ta del i internasjonale prosesser, ofte med folk som har politisk erfaring fra Norge. For mange partier – i hvert fall for mange andre partier enn representantens parti – er det slik at det man gjør hjemme, og det man gjør ute, henger sammen, for hvis man vil ha et bedre samfunn hjemme, vil man gjerne ha et bedre samfunn ute også. Men det er ekstremt viktig at man er tydelig og klar på habilitet, på regler, på hvordan bevilgninger skjer, på kontroll og på etterprøving, og jeg har fulgt det systemet lenge nok til å si meg enig med en gang. Det har blitt bedre med tiden. Det har absolutt vært tilfeller i vår historie hvor dette ikke har vært tydelig nok i praksis, og det mener jeg at den til enhver tid sittende regjering må ta ansvar for. Vi tar ansvar for det som skjer i vår tid – den regjeringen Sylvi Listhaug var en del av, må ta ansvar for de åtte årene de satt.

Jeg mener at det absolutt er et potensielt problem når folk beveger seg mellom ulike stillinger. Det er også derfor man har habilitetsregler, karanteneregler, andre regler om offentlig innsyn, og hele det systemet vi har i Norge, som er et av de strengeste i verden. Slik jeg ser det, er ikke problemet regelverket, men at regelverket ikke alltid har vært godt nok praktisert. Det har skjedd både under skiftende regjeringer og sikkert også en del andre mennesker. Dette er for så vidt helt alminnelig, også i utlandet, når det gjelder dem som inntar toppstillinger. Da Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO, f.eks., gjorde han det basert på en lang norsk politisk karriere. Det gjelder også alle andre som har vært generalsekretær i NATO, f.eks., og det har også skjedd når det gjelder generalsekretær i Europarådet, og andre steder. Men da er det ekstremt viktig at man er bevisst på hvilken rolle man har nå, hvilke regler som gjelder der, og hvilke regler som gjelder hvis man kommer videre til en annen stilling. Jeg har alltid vært opptatt av at den typen spørsmål må man både se på selv, drøfte med andre og tydeliggjøre fordi habilitet er viktig.

Jeg gjentar at det er kommet fram svært graverende ting. Det kom fram graverende ting om Terje Rød-Larsens tid i International Peace Institute og den støtten de hadde fått, allerede i Riksrevisjonens grundige rapport, som så på perioden 2005–2012. Støtten fortsatte jo mange år etter det, men ble avsluttet i 2018, under en regjering som Sylvi Listhaug også var medlem av. Det er bra at den ble avsluttet, men før det var det gitt veldig mye penger til IPI, også under den regjeringen. Vi har en felles interesse i å gå inn og se på hva som har skjedd her, og det er kommet fram nye ting som er enda mer graverende enn de tingene vi allerede visste var graverende. Jeg skal være den første til å si at her skal vi gjøre det vi kan, for å bringe full åpenhet i alt dette, og det er både riktig og viktig. Jeg har aldri vært imot at dette skal granskes. Vi var imot det konkrete forslaget Fremskrittspartiet la fram. Nå har jeg forstått at det har vært en god prosess i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som også mitt parti har støttet. Det mener jeg er riktig, og jeg skal bidra til den.

De sakene som er kommet fram i lyset av Epstein-filene, og som berører en rekke nordmenn, er ekstremt graverende. Det er ingen tvil om at det er riktig å gå dypt inn i det og finne ut hva som ligger i dette, hva mer som kan ha skjedd, og hva slags lærdom vi vil trekke – og det er vi jo tungt inne i. Jeg konstaterer at Stortinget har bestemt seg for å granske dette. Det mener jeg er riktig. Det mente jeg også i forrige uke, i den debatten vi var i sammen. Regjeringen sa nei til det konkrete forslaget som Fremskrittspartiet hadde lagt fram, men at det bør granskes, og at vi må komme til bunns i det, er jeg 100 pst. enig i. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at vi får den åpenheten som er mulig om de spørsmålene som også berører Utenriksdepartementet. Jeg er glad for at representanten Listhaug påpeker at de konkrete navnene som så langt er kommet fram, i stor grad er tidligere politikere, folk som har tjenestegjort her i Stortinget og i offentlige roller, og ikke tjenestekvinner og -menn i UD, selv om det i hvert fall er én, altså Mona Juul, som jeg nå har tatt ut av tjeneste. Hun er fritatt for arbeidsplikt, og hun har ikke lenger adgang til gradert informasjon. Vi har en pågående personalsak som kan ende med enda mer dramatiske konsekvenser for henne, i tillegg til politisak, fra Økokrim og fra PST. Så kommer også Stortinget. Jeg har i dag sagt at jeg gjorde en feil med hensyn til at jeg holdt meg helt unna en sak om at min sønn ble studentpraktikant i Paris. Jeg ville ikke på noen måte påvirke den saken, for det skal ikke være sånn at det er en fordel å være sønn av utenriksministeren. Jeg skulle håndtert det på en annen måte, og det har jeg vært tydelig på før i dag, men jeg mener at det er urimelig å blande disse sakene sammen. Dette er to helt forskjellige ting. Jeg mener at når folk gjør feil, må de stå fram og si det. Det har jeg gjort i dag. Jeg ville få alle kort på bordet. Det er nettopp fordi feil kan skje, de bør ikke skje, og vi gjør alt vi kan for å unngå det, men skjer de, må man stå fram og snakke om dem.

Vi gjør det vi kan gjennom alle kanaler, via direkte kontakt med de øverste myndighetene i dagens Syria, men også med andre grupper, både for å si at ethvert overgrep mot sivilbefolkningen er uakseptabelt, enhver utvikling som undergraver rettighetene til medlemmer av de ulike minoritetene er uakseptabelt, og for samtidig å oppfordre alle til å samarbeide om å få til et Syria for alle syrere – igjen: et inkluderende, men ikke sekterisk Syria. Det er egentlig et ganske kjent fenomen at etter en mangeårig borgerkrig vil ulike grupper ha ulike syn på i hvilken grad de skal gå inn og integrere seg med folk de historisk har kjempet mot. Det er det lett å ha empati for, og derfor er den beste kjøreregelen å holde seg til prinsippet om menneskerettigheter for alle mennesker, demokratisk medbestemmelse, kulturelle rettigheter, politiske og andre rettigheter for alle borgerne av Syria og innføre et inkluderende prosjekt. Det jobber vi for, og da må vi understreke – ved enhver anledning – at vold og overgrep mot sivilbefolkningen alltid er uakseptabelt og må fordømmes.

Jeg følger den situasjonen ganske nøye. Jeg har vært i Syria, flere av mine folk har vært der, og vår ambassadør er inne akkurat nå. Vi har nær kontakt med egentlig alle gruppene, for Norge har et langvarig engasjement opp mot alle, og det vi ser i Syria, er åpenbart et komplekst bilde. Men det er bred internasjonal enighet og bred enighet blant de fleste syrere om at det er en god idé å prøve å komme framover i en syriskledet prosess, som har utgangspunkt i den nye presidenten al-Sharaas ledelse, og at forventningene er at det skal være en inkluderende ledelse for alle syrere. Det er også det han sier. Jeg har i flere samtaler med ham personlig også snakket om betydningen av å gjøre dette inkluderende, men ikke sekterisk, for det er jo land i nærområdene til Syria som har valgt å lage en politisk løsning hvor man nærmest stemmer på partier etter hvilken etnisitet eller region man tilhører. Det er heller ingen god løsning. Så dette er et bilde som blir til mens vi snakker om det, men som jeg tror likevel er det beste håpet for et samlet Syria på sikt.

Jeg vil begynne med å si at jeg fullt ut deler representanten Moxnes’ bekymring over sivilbefolkningen i nordøst-Syria etter de siste ukers kamper mellom overgangsregjeringen og kurdiskledede Syrian Democratic Forces, SDF. Da disse kampene tiltok i midten av januar, tok jeg umiddelbart kontakt med Syrias utenriksminister, min kollega al-Shaibani, med en sterk oppfordring om å beskytte sivile, sørge for humanitær tilgang og bidra til å løse konflikten gjennom dialog. Det er jo slik at etter Bashar al-Assads fall fra makten inngikk Syrias nye overgangsregjering og SDF en avtale som innebærer at kurdiske sivile og militære institusjoner skal integreres i den syriske statsadministrasjonen, og avtalen skal bidra til at alle syrere, inkludert kurdere, skal representeres og inkluderes i den syriske staten. I oppfølgingen av avtalen, som kom i mars i fjor, har dialog og kamphandlinger gjentatte ganger avløst hverandre. Vi har sett en tilpasset situasjon med en svært skjør våpenhvile. Samtidig er det fortsatte forsøk på å få våpenhvilen til å vare og få disse samtalene til å gå videre. Utfordringen er at man nå ønsker å bidra til at man endelig får en sammenhengende syrisk stat for alle syrere, som er syrisk eid og syrisk ledet – det inkluderer alawitter, kurdere, drusere og arabere, alle som bor der – uten at dette betyr at man får en sekterisk, fragmentert stat. Det er en ny situasjon. Jeg snakket med USAs spesialutsending Tom Barrack så sent som i morges om akkurat dette, for jeg mener at han har rett i at utfordringen nå er å bistå kurderne i å finne sin plass i dette nye Syria, og samtidig hele tiden understreke betydningen av respekt for deres politiske rettigheter som individer i det nye Syria, men også som medlemmer av den kurdiske minoriteten når det gjelder språk, kulturelle rettigheter, osv. Koalisjonen, den globale anti-ISIL-koalisjonen, har jo hatt som formål å bekjempe og svekke den internasjonale terrorgruppen ISIL gjennom internasjonalt militært samarbeid. Det er helt riktig at Syrian Democratic Forces, SDF, lenge har spilt en sentral rolle i denne kampen. Nå er det jo slik at staten Syria er blitt med i anti-ISIL-koalisjonen, og det er nok det Barrack viser til, at nå er det samarbeidet noe man kan gjøre med det som i dag er den syriske staten, som – ideelt sett – skal ta opp i seg de ulike gruppene som tidligere har vært i Syria. Det er det som er det komplekse bildet vi snakker om nå. Fra vår side håper vi på at overgangsregjeringen og SDF gjennom forhandlinger kan komme fram til en varig løsning som gir trygghet for begge parter – og alle parter i Syria. Ethvert overgrep mot sivilbefolkningen er uakseptabelt, og det er viktig at overgangsregjeringen følger opp løfter og vedtak om å sikre kurdernes politiske og kulturelle rettigheter i det nye Syria.

La meg først slå fast at NATO har 32 medlemsland. Det er ingen tvil om hvilket som er det største, nemlig USA, men det er altså 31 andre land. De har også forpliktelser overfor hverandre. Garantien er gjensidig mellom alle de 32 landene som er med. Selv i en helt hypotetisk situasjon hvor forholdet mellom USA og de andre landene ble dårligere, gjenstår resten av den forpliktelsen mellom de andre. Man har altså kommandostrukturer, protokoller, rutiner, erfaringer og øvelser som går langt utenpå det noen andre har når det gjelder kollektivt forsvar. Derfor er vårt kollektive forsvar solid forankret i NATO, og det vil det fortsatt være. Likevel: Det er helt riktig at EU blir viktigere i sikkerhetspolitikken – ikke som et alternativ, men som en fordypning og forsterkning av samarbeidet mellom de europeiske landene. Der er det viktig at både Norge, Storbritannia og Island – altså NATO-land utenfor EU – har et tettest mulig samarbeid med dem om de tingene som hører hjemme i EU, som den europeiske pilaren innenfor det brede transatlantiske samarbeidet.

Det er absolutt ingen uenighet mellom forsvarsministeren og meg her. Vi kommer til å jobbe det vi kan for å ta vare på NATO og det transatlantiske fellesskapet, som er viktig for vår sikkerhet. Det er også riktig, som representanten Hermstad påpeker, at nettopp artikkel 1 i NATO-pakten slår fast både hvordan NATO-pakten er basert på FN-pakten, og hvordan man skal avstå fra bruk av makt og til og med trusler om bruk av makt også innad mellom medlemslandene. Det er det jeg viser til med ideen om NATO – det er rett og slett bare å redegjøre for hva NATO-pakten sier. NATO er viktig for oss, og det er grunnen til at vi nå gjør det vi kan for å unngå at dette skal gå i en utvikling ingen ønsker seg, med veldig tydelig støtte for Kongeriket Danmarks suverenitet og respekt for at spørsmål mellom Grønland og Danmark innenfor riksfellesskapet må avklares av dem og dem alene, ingen andre. Jeg er veldig glad for at nesten alle de 31 medlemslandene i NATO som ikke er USA, også har kommet med tilsvarende støtteerklæringer ikke bare til Danmark, men også til prinsippet om nasjonal suverenitet.

La meg først bekrefte at det er flere ting i den nye sikkerhetsstrategien til USA vi ikke kjenner oss igjen i, og kanskje særlig beskrivelsen av tilstanden i Europa. Man snakker om et Europa som nærmest er i et slags sivilisatorisk sammenbrudd, på vei mot undergangen, med fokus på såkalt mangel på ytringsfrihet, altfor mye innvandring og en rekke andre ting vi kjenner igjen fra MAGA-bevegelsen i USA. Dette er strengt tatt ikke nye toner. Vi hørte en del av det samme da visepresident Vance holdt tale til Sikkerhetskonferansen i München i fjor, men på dette feltet er det viktig både å imøtegå påstandene og stå sammen med våre nærmeste i Europa om å slå fast at utviklingen i Europa som sådan, i europeiske land, er opp til demokratisk valgte myndigheter i de landene. Det er også flere ting rundt oppfattelsen av multilateralt samarbeid vi ikke kjenner oss igjen i. Vi tror det er best for både store, mellomstore og små land at verden er styrt av noen felles regler, og da må man stå opp for dem konsistent hver gang de brytes. Vi tror også det er lurt å ta vare på og videreutvikle multilateralt samarbeid. På det feltet kjenner vi oss ikke igjen i og er uenig i beskrivelsen representanten Hermstad viser til. Det er andre deler av denne nasjonale sikkerhetsstrategien vi er mer positive til, bl.a. understrekingen av at det transatlantiske samarbeidet fortsatt er viktig for Europa. Trump-administrasjonen, som mange tidligere administrasjoner, har vært opptatt av at Europa skal ta større del av ansvaret for sin egen sikkerhet. Det er vi enig i, og vi er jo både i Norge og andre land i gang med å styrke både forsvar, sikkerhet og beredskap og ikke minst bygge sterkere bånd til Europa, forstått som både EU og også europeiske enkeltland og grupper av europeiske land, som de nordeuropeiske landene, NB8 – det nordisk-baltiske samarbeidet – osv. Svaret på dette er fortsatt å investere i alliansen alle steder vi kan, men også styrke båndene til Europa, stå opp for prinsipper vi synes er viktige, og passe på at Norge har flere ben å stå på i sin sikkerhets- og utenrikspolitikk.

For det første vil jeg takke for en god debatt og si at for oss som driver den utøvende utenriks-, utviklings- og forsvarspolitikken i Norge, er det veldig fint å konstatere at det er så bred enighet om de grunnleggende prinsippene. Vi har en fornuftig og god diskusjon om det det kanskje er noe uenighet om, men basert på den plattformen at Norge i en krevende tid møter verden på en gjennomgående veldig samlet og helhetlig måte. Det er viktig utenrikspolitisk kapital, og det mener jeg er bra for vårt samfunn, så det har jeg lyst til å ta med meg herfra. Jeg følte behov for å kommentere representanten Vedums innlegg om vann- og avløpsdirektivet. Først må jeg presisere at vi innførte det direktivet for veldig mange år siden. Det blir nå oppdatert i henhold til nyere miljøkrav. Vi har hatt unntak fra å gjennomføre mye av det direktivet, og det er grunnen til at våre avløp er betydelig dårligere renset enn i omtrent alle andre land i Europa. Det er grunnen til at Oslofjorden dør. Det er ikke vann som kommer utenfra, for det som kommer fra f.eks. Polen, Tyskland og Danmark, er gjennomgående renere. Det er det vi slipper ut selv, som først og fremst har bidratt til Oslofjordens død. Lignende tendenser ser vi i Trondheimsfjorden og rundt Agder, som også ble nevnt i innlegget. Det at det blir en del kostnader ved gjennomføringen av dette oppdaterte direktivet, har å gjøre med at vi i veldig mange år har ligget veldig langt bak når det gjelder å ta vare på miljøet. Jeg mener det er ganske rimelig at vi også gjør opp for oss når vi gjør vårt fornødne – som er det som er årsaken til avløp – og bidrar til å ta vare på naturen, i tråd med det vi nå vet skjer når det f.eks. blir overskudd av nitrogen, som går ut over sunn helse. Her tror jeg EU er inne på noe fornuftig, og jeg er glad for at vi kan komme til å gjennomføre også vann- og avløpsdirektivet. Hvis det er dette som er nivået på uenigheten i utenrikspolitikken, skal vi nok klare oss godt her i landet, også i det krevende året som kommer. Jeg har lyst til å ønske alle som har jobbet med dette feltet, en god jul og et godt nytt år.

For det første er jeg veldig glad for – og nå er utviklingsministeren her og kan svare mye mer detaljert på disse spørsmålene – at vi opprettholder vårt høye nivå på bistand. Det legges veldig merke til, og som vi snart vil få høre fra utviklingsministeren, kommer vi til å tenke på nettopp hvordan vi skal bruke de pengene enda smartere og på en enda mer strategisk måte, fordi det er så mye mindre annen bistand rundt omkring. Det er helt riktig at andre land, som f.eks. Kina, da får et økt potensial. Vi er for øvrig opptatt av at nye aktører som kommer inn, også bruker de multilaterale kanalene. Det vi i noen grad ser, er at de nye bistandsgiverne ofte gir bistand direkte og i mindre grad trekker på det multilaterale. Der har vi lang og god erfaring, og vi har et godt forhold til mange av de landene. Det er en sentral del av debatten om videre bistand: at en del av dette fortsatt kan kanaliseres gjennom multilaterale fond og programmer. Det er viktig å ha et høyt bistandsnivå, det er viktig å bruke det strategisk, og det er viktig å ta inn over seg konsekvensen av at mange vestlige givere nå faller bort.

Jeg er glad for at det legges vekt på det som skjer i Belarus. Jeg har nær og hyppig kontakt med Svetlana Tikhanovskaja og hennes mann, som nå også er sluppet løs, som er demokratilederne. Også nobelprisvinner Bjaljatski ble nettopp sluppet løs. Dette fondet ble egentlig etablert fordi Norge startet med en første bevilgning, og vi er veldig glade for at det har bidratt nettopp til å ivareta flere belarusiske fanger etter hvert som de kommer ut, også med tanke på spørsmål om f.eks. fysisk, psykiatrisk og medisinsk bistand. Samtidig er det viktig at flere land bidrar til dette fondet. Jeg vil ikke utelukke noe som helst på sikt, men det budsjettet vi legger fram nå, er det budsjettet vi legger fram nå, og der står det hva bevilgningene går til. Likevel fokuserer vi løpende på Belarus, og jeg trakk det spesielt fram i forbindelse med det nylig avholdte OSSE-ministermøtet, hvor Tikhanovskaja var til stede. Jeg hadde det med i mitt innlegg, og jeg deltok på et arrangement for å øke støtten til bl.a. dette fondet.

For tre dager siden var det et møte med alle partilederne i Stortinget – som Hermstad var med på, så vidt jeg vet – hvor dette ble diskutert. Vi har en veldig bred tradisjon som er etablert over de siste årene, for å snakke om dette i det formatet. Jeg er veldig glad for at det er enighet om at vi skal gi hele 85 mrd. kr til Ukraina i militær og sivil støtte neste år. For å sette størrelsesordenen på dette er det slik at hvis man ser det over to år, som EU-lånet er, tilsvarer det 17 pst. av dette lånet, men det er altså ikke lån, men gavebistand, som er mye mer verdt i det lange løp. Jeg tror vi der ligger på et høyt nivå. Det er ingen ting i veien for at vi kan ha videre samtaler om dette, men da tror jeg vi skal ta det i de egnede foraene. Når man bruker det tallet, har jeg lyst til å minne om at det altså er brutto økning i gassinntekter forutsatt at man vet hva prisen ellers ville vært, noe man aldri kan vite. Samtidig var det jo et betydelig fall i alle andre inntekter fra fondet, for dette var en tid hvor det gikk dårlig i verdensøkonomien, så det er ikke en helt riktig gjengivelse av nettoeffekten av krigen når det gjelder norsk opptjening.

Det er riktig at vi mener at Israel har et medansvar for gjenoppbyggingen, og vi kommer til å framføre det der det er naturlig, og i det som er riktige arenaer for det. Det finnes sikkert gode argumenter både for og imot å delta i Sør-Afrikas sak om brudd på konvensjonen for å forebygge folkemord, men det dreier seg ikke om erstatningsansvar for gjenoppbygging. Det er om andre typer spørsmål, så da måtte man enten ta det opp i en egen erstatningskommisjon eller f.eks. via gjenoppbyggingskonferansen som snart skal holdes for Gaza. Vi kommer til å gjøre det på den mest meningsfylte måten. Det hjelper jo bare litt at Norge mener det – man må få med seg noen andre, og derfor blir det naturlig å søke partnere som kan bidra til å fremme det i egnede fora. Det vil vi komme tilbake til etter hvert som prosessen med gjenoppbygging av Gaza kommer videre.

EU-landene utøver sin nasjonale kontroll sammen gjennom EU. Norge gjør det sammen med EFTA-land, så vi har en avtale med Mercosur som ikke er norsk, men omfatter Island, Liechtenstein, Sveits og Norge i fellesskap gjennom EFTA. Det er jeg veldig glad for, og jeg er glad for at vi har fått denne avtalen på plass. Det er interessant, og jeg merker meg disse demonstrasjonene i Brussel. De er demonstrasjoner for den landbrukspolitikken EU har ført fram til nå, som Senterpartiet – sist jeg sjekket – har vært skeptisk til. Man ønsker å videreføre den landbrukspolitikken EU har ført til nå. Imidlertid er det utfordringer ikke bare når det gjelder Mercosur, men også fordi man nå flytter penger fra det enormt store landbrukssubsidiebudsjettet – som har vært hovedutgiften i EU – til en del annet som følge av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Jeg skjønner at europeiske bønder reagerer på det, akkurat som jeg skjønner det når norske bønder ønsker mer subsidier i Norge. Jeg har vært glad for – i samarbeid med tidligere finansminister Vedum – å sørge for at de får det, men dette er jo ikke et spørsmål om nasjonal eller ikke, men et spørsmål om hva slags politikk man fører.

Vi vil følge det opp helt i tråd med den langvarige politikken vi har hatt mot straffrihet, og med de tilleggene vi ble enige om da det ble flertall for budsjettavtalen. Når det gjelder å følge opp den stadig mer voldelige bosetteraktiviteten, må det gjøres – om ikke i nasjonal rett, så på andre måter – ved at vi styrker Den internasjonale straffedomstolen, ICC, med mer ressurser, men også ved klar støtte til deres rett til å arbeide uavhengig, som domstoler jo skal. Vi skal også ta til orde internasjonalt for det medansvar Israel har for gjenoppbyggingen av Gaza, både den fysiske og den økonomiske, men også for å bidra til at vi kommer videre til noe som ikke bare er en skjør våpenhvile, men en ekte fred. Det gjelder ikke bare i Gaza, men i hele Palestina, for det er litt for vanlig at man snakker om Gaza som om det var et eget land. Det er altså Palestina som skal bygges. Gaza, Vestbredden og deler av Jerusalem er en del av det vi ser som et selvstendig, fritt Palestina i framtiden.

Igjen: Når det gjelder de utestående rettsaktene i ren energi-pakken, er det altså pågående samtaler. Det er også en pågående prosess i EU om sentrale spørsmål fordi flere EU-land, og nordiske EU-land, har nøyaktig de samme bekymringene som oss. Vi følger den diskusjonen nøye fordi vi er Europas største energileverandør. Vi er stormakten i Europa nå, etter at Russland falt bort, på energi. Derfor bryr vi oss litt om hvordan disse systemene er, men det er en pågående diskusjon som min kollega energiministeren driver. Dette vedtaket, som Høyre støttet før jul, førte til at åtte rettsakter måtte trekkes fra implementering, for det finnes ikke noe direktiv om løk i EU – det fantes et direktiv om matsikkerhet. Det førte altså til at vi ble satt på vent, nettopp da jeg forsøkte å få gjennom over 150 direktiver. Da vil jeg foreslå at man selv kan begynne med å bidra til å finne en løsning på akkurat det, så får vi etterslepet ned gradvis og systematisk. Jeg inviterer Høyre til et konstruktivt samarbeid om det ut fra felles interesse om redusert etterslep.

Jeg vil dele svaret mitt i to – og først si at de konkrete spørsmålene vi fortsatt jobber med når det gjelder de utestående delene av ren energi-pakken, har å gjøre med strømstyringssystemet i Europa, og ikke minst det spørsmålet som også andre nordiske land er opptatt av, nemlig om Tyskland fortsatt skal ha ett eller flere prisområder. Det betyr ganske mye for prisutviklingen i våre områder. Dette er en pågående diskusjon i Europa, men vi har også samtaler med Kommisjonen om de spørsmålene. For øvrig vil jeg vise til alle mine svar på akkurat det samme spørsmålet fra akkurat den samme representanten, Eriksen Søreide, over mange måneder. De gjelder fortsatt. Så er det slik at vi prøver å få ned etterslepet generelt, og da er det ikke alltid noen drahjelp at det kommer løse forslag i salen, at man etter at man har vært i Europautvalget og fått tilslutning til en rekke direktiver, får et overraskende forslag om ikke å være med på en stor pakke av direktiver om matsikkerhet fordi noen bønder er bekymret for løk. Dette er altså et spørsmål hvor vi har hatt mange års utsettelse, som nå har gått ut. Da vil jeg gjerne oppfordre representanten Eriksen Søreide til å bidra til at vi får denne type saker raskt igjennom når vi har kommet fram til dette i Europautvalget.

Hvis jeg hørte riktig, spurte representanten om vi har en høyere tollsats mot USA. Det har vi jo ikke, for Norge har faktisk null toll på nesten alle varer, unntatt et kraftig unntak når det gjelder landbruksvarer. Som det har vært bred enighet om i mange år, er det f.eks. ingen toll på industrivarer. Når det gjelder tollen inn mot USA, er det 15 pst., som de fleste andre europeiske land, men med den forskjellen at for EU har man da fått til at det er en «cap», som det heter, mens vi kan ha enkelte typer toll på toppen. Det EU imidlertid måtte gjøre, og også mange andre land, var å inngå en avtale hvor man ga masse andre innrømmelser og forpliktelser, som vi enn så lenge ikke har gjort. Vi er fortsatt i samtaler, men vi har en relativt gunstig totalsituasjon i handelen med USA, som for øvrig er en liten del av vår samlede utenrikshandel – for man må også se på hva de landene som fikk en litt lavere sats, har måttet gi f.eks. av løfter om enorme investeringer i USA.

Jeg deler 100 pst. representanten Gulatis bekymring for dette. Det kan ikke være sånn at fordi folk – forståelig – har sterke meninger om det som skjer i Midtøsten, skal det ramme norske jøder. Norske jøder og jøder generelt har altså ikke et kollektivt ansvar for det den israelske regjeringen velger å gjøre, og det er det viktig at vi minner alle vi snakker med, om. Jeg vil si at særlig de som er aller mest engasjert i Palestinas sak, som jeg mener man bør være, har et ekstra stort ansvar for å gjøre det skillet opp mot alle miljøer man er i kontakt med. For det skal ikke være slik at en gruppe i Norge, en religiøs minoritet, våre jøder, skal oppleve det som noe mindre trygt å bo i Norge enn andre mennesker gjør. Der mener jeg altså vi skal gjøre det vi kan. Vi gir betydelig fysisk beskyttelse, men det er også veldig viktig at vi gir en politisk og sosial samfunnsmessig beskyttelse av våre jøder her i Norge.

Vi lever, som flere talere har sagt, i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et tungt og vanskelig år bak oss i 2025, og det er ingen grunn til å tro at 2026 blir noe enklere. Snarere tvert imot: Det er en rekke trender som ser ut til å forsterke seg, og som gjør at våre omgivelser blir mer utrygge, ikke mer trygge. Derfor er det viktig at det er en så bred enighet om en kraftig styrking av Forsvaret og et tungt sikkerhetspolitisk preg rundt hele dette budsjettet, og jeg ønsker velkommen alle dem som har understreket nettopp det poenget. La meg først si litt om det som skjedde i natt og lånet EU nå gir til Ukraina. Jeg ønsker varmt velkommen at man ble enig om et lån på 1 000 mrd. norske kroner. Det er et stort beløp, og Ukraina trenger de pengene nå, så det er bra at de kom fram til det. Jeg vil legge til at jeg også opplever at måten de valgte å løse dette på, var god, for dette er et mer tradisjonelt EU-lån, innenfor det som heter «headspace», hvor alle EU-land, minus tre, garanterer for lånet. Det er fortsatt slik at man ser for seg at Russland en gang i framtiden betaler krigsskadeerstatning, og det sies da at Ukraina ikke skal innfri lånet før det eventuelt er utløst. Men dette er penger som nå forankres i reelle garantier fra medlemslandene, mer i tråd med hvordan EU også ellers tar opp lån. Det tror jeg er en ærlig måte å si det på. Det finnes ikke gratis penger, heller ikke i EU, og jeg er glad de har løst det på denne måten. Det støtter vi varmt. Det er altså 1 000 mrd. kr som skal brukes over to år. Det er mange penger. Jeg vil likevel minne om at det norske bidraget over to år, hvis vi tar 2025 og 2026, med det budsjettet vi nå ligger an til å vedta, altså er 170 mrd. kr. Det tilsvarer 17 pst. av hele EU-lånet. Det er altså et meget stort bidrag, både i absolutt betydning og relativt til det EU som helhet bidrar med. Det har også den fordelen at det er penger Ukraina får, altså at det er gavebistand. Det skal ikke betales tilbake, det øker ikke Ukrainas gjeldsbyrde, og det vil heller ikke redusere kredittverdighet, slik det gjør å ta opp andre typer lån. Så jeg mener vi kan være svært stolte over det nivået vi har på bistand til Ukraina. Jeg er også glad for at vi er i stand til å gi det som ekte penger – cash, her og nå – som er det som er aller nyttigst for Ukraina. Samtidig er jeg glad for at EU, som i mindre grad har den type likviditet tilgjengelig, tar opp et stort lån. Det gjør at Ukrainas krigsinnsats vil bli styrket. Det er viktig, særlig fordi alle vi som håper på en snarlig fred, noe ukrainerne er mer opptatt av enn noen, er opptatt av at den freden må være både rettferdig og varig, og da må Ukraina kunne forhandle ut fra styrke. Så er det et annet gjennomgående tema i dette budsjettet, og det er at vi er utfordret ikke bare sikkerhetspolitisk, men også handelspolitisk. Det blåser stormer på det handelspolitiske havet, og i en slik virkelighet er Europa og vår EØS-avtale, og alt som følger av den, viktigere enn det noen gang har vært. Ferro-saken, som vi diskuterte for ikke lenge siden, viser at vi må fortsette å jobbe enda hardere for å koble oss på det som nå skjer i EU, i en mer krevende tid, innen rammen av vår eksisterende tilknytningsform. EØS-midlene er et viktig bidrag til å ivareta det verdifellesskapet vi har, for det er i den tiden vi nå lever i, særlig i Europa vi finner likesinnede med tanke på rettsstat, demokrati, minoritetsvern og toleranse. EØS-midlene, som brukes i nært samarbeid med EUs medlemsland, de 15 mindre rike medlemslandene, og ofte i samspill med Europarådet, er et viktig bidrag til det. Jeg er glad for at vi også har romslige bevilgninger der. Til slutt: For Norge er det viktig at folkeretten respekteres. Derfor vil jeg også slutte meg til dem som har snakket om betydningen av at vi nå står opp for Den internasjonale straffedomstolen med mer penger, men også med tydelig politisk støtte. Dette er en domstol som har backing fra 125 land fra alle deler av verden, og som alle vestlige land, med unntak av USA og Tyrkia – alle medlemmer av EU, unntatt Ungarn, og alle andre som er naturlige samarbeidspartnere – støtter opp om, men som nå utfordres, både av Russland og dessverre også av vår nære allierte USA, som har begynt å ilegge personlige sanksjoner mot dommere i ICC. Dette er en tid for å stå opp for det internasjonale rettssystemet, også når det blåser som verst.

Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i at regjeringen selv har bestemt. Dette er jo de retningslinjene vi har, som er forankret i Stortinget, og det er omfattende internasjonal enighet om hvordan man definerer det. Det er vanskelig å si at et våpensystem er under mange ulike lands eksportkontrollregelverk samtidig. Det ville skapt stor forvirring om hvordan dette skulle fungere. En må ha regler for å definere om et våpen, en type ammunisjon eller flerbruksmateriell er norsk og underligger norsk eksportkontrollovgivning, eller svensk, dansk, tysk eller amerikansk eksportkontrollovgivning, for den er forskjellig mellom land. Skulle vi ikke operere sånn, kunne vi altså ikke være med i bl.a. internasjonale våpenutviklingsprogrammer, noe vi var svært opptatt av at vi skulle være da vi f.eks. kjøpte F-35, og når vi nå kjøper fregatter. Det er viktig for norsk industri og for norsk kompetanse at man kan være med på det. Da må det være noen regler som gjør at dette fungerer i en verden som faktisk trenger våpen.

Jeg føler behov for å opplyse representanten Moxnes om at det er noe som heter markedet. Der er den beste prioriteringsmekanismen at man bruker penger på det man synes er viktigst, og vi bruker altså enormt store summer på å sørge for at Ukraina får våpen. Det er en tydelig prioritering. Det vi ikke gjør, er å nekte andre, f.eks. allierte som ønsker våpen, som også er bekymret for den situasjonen de er i, å kjøpe norske våpen. Derfor er det lurt å skille mellom det som går på prioriterte anskaffelser, donasjoner osv. Jeg har lyst til å si at jeg tror det er viktig ikke å blande sammen volum og verdi. Veldig mye av det vi har gitt til Ukraina, er bra utstyr som har vært brukt, som vi har nedskrevet, og noen ganger til og med avskrevet økonomisk, men som gjør stor nytte for seg i Ukraina. Veldig mange andre steder er det jo nye produkter som har nypris i disse statistikkene. Hvis man bare leser økonomisk verdi, vil man egentlig ikke få helt inntrykk av hva volumet er, eller den militære nytten i en praktisk krig.

Norge står helt i front sammen med et knippe land i Norden – og Tyskland – for å sørge for å skaffe mest mulig relevante våpen til Ukraina. Det skjer gjennom donasjoner av materiell vi allerede har, og selv har avhendet, det skjer gjennom nye kjøp, det skjer gjennom investeringer i ukrainsk forsvarsteknologi og -industri, og det skjer nå også gjennom PURL-programmet, som går ut på at europeiske land kjøper militært utstyr som bare USA produserer, og gir det til Ukraina. Det er en veldig tydelig prioritering. Når vi nå sitter og diskuterer eksportkontrollregelverket, er det for å sørge for at de som vil eksportere, sender en søknad, og så får man den søknaden enten avslått eller innvilget i henhold til de reglene Stortinget har satt. Dette er altså handel med lovlige varer som det er lov til å selge hvis man får den lisensen, og ikke hvis man ikke får den lisensen.

Jeg må igjen gjenta at de to eksemplene som meg bekjent gjentas mest, er for det første en del gamle håndholdte M72-missiler som ble solgt til USA for mange år siden, og som ble videreeksportert til Israel, for øvrig før Gaza-krigen, fra USA – det var altså amerikansk eiendom. Dette ligger langt tilbake i tid, og Nammo har gitt en del kommentarer om hva som er tilfellet der, som jeg bare viser til. Det at vi da vi kjøpte F-35-kampfly – eller når vi inngår i andre kontrakter – var med på å utvikle deler av flyet, gjør altså ikke flyet norsk. Da gjelder eksportkontrollregelverket til det landet som hovedsakelig bidrar til produksjonen – det er amerikansk. Derfor viser ikke eksemplene at det er noe galt med vårt system, og det er ikke slik at vi ikke tar ATT på alvor. Poenget er at den hele tiden ligger til grunn for det arbeidet vi gjør, og det gjøres løpende vurderinger opp mot konkrete saker.

Det er i høyeste grad en problemstilling, og den berører vi, eller de som jobber med dette, hver eneste dag, for dette er en konstant forpliktelse. Det er til stadighet gjennomgang – det er en løpende gjennomgang – av både kriterier, land og hvordan land oppfører seg i forhold til kriteriene, og dette gjøres i forbindelse med de enkelte beslutningene om eksportkontroll, så avtalen er allerede tatt hensyn til i det regelverket vi har. I stor grad var avtalen også kompatibel med det regelverket vi hadde før, og i den grad det var annerledes, ble det tatt hensyn til, så det er ikke behov for en selvstendig utredning av dette. Så vil jeg igjen si at det er et gjentakende tema at man i denne sal snakker om norske våpen og re-eksport på måter som ikke stemmer med regelverket. Det å ha en komponent i et internasjonalt system som hovedsakelig går fra et annet land, er ikke re-eksport, det er noe annet. De reglene som gjelder for det som defineres som – etter en nær og klar beskrivelse – norske våpen, mener jeg vi holder oss klart innenfor, og DEKSA gjør en god jobb for å sørge for at det er tilfellet.

Arms Trade Treaty, ATT, eller våpenhandelsavtalen, var jeg med på å forhandle fram i en tidlig fase, og vi forpliktet oss til den i 2014, etter at man hadde jobbet med den i flere år. Da Norge implementerte avtalen i norsk lov i 2014, ble våre forpliktelser etter denne avtalen gjennomgått. Det ble vurdert at avtalen inneholdt elementer og bestemmelser som allerede var omfattet av eksportkontrollregelverket, og at avtalen ikke krevde endringer i lov eller forskrift, mens artiklene 6 og 7 i avtalen ble tatt inn i UDs retningslinjer for saksbehandlingen, som bidrar til et ryddig og helhetlig regelverk. Dette ble også godt mottatt av Stortinget. Jeg vil si at forslaget er helt riktig, men det er allerede tilfellet – vi har gått igjennom sammenhengen mellom vårt system og våpenhandelsavtalen.

Den årlige meldingen om eksport av forsvarsmateriell fra Norge ble lagt fram i juni. Jeg ønsker denne innstillingen og debatten velkommen. Som veldig mange har påpekt, lever vi i en særdeles krevende tid, den farligste på 80 år, med krig og enorme sivile lidelser i både Ukraina, Midtøsten, Sudan og mange andre steder. Russlands angrepskrig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen i vår tid. Ukrainas framtid og den framtidige sikkerheten i Europa avhenger derfor av fortsatt sterk og utvetydig våpenstøtte. Litt av utviklingen på dette feltet siden sist er at vi i 2024 åpnet for direktesalg av forsvarsmateriell fra norske bedrifter til Ukraina, altså på toppen av alle donasjonene. I mars i år åpnet regjeringen også for teknologioverføring fra norske forsvarsbedrifter til Ukraina, for å styrke Ukrainas evne til selv å produsere forsvarsmateriell. Jeg er svært glad for at Stortinget har støttet regjeringen i disse viktige beslutningene, som var viktige justeringer i norsk eksportkontrollregelverk. Det er alltid debatt rundt norsk våpeneksportpolitikk. Det skal det være. Vi ønsker den velkommen. De enorme lidelsene i f.eks. Gaza, som følge av krigen mellom Israel og Hamas, berører oss alle. Da vil jeg igjen minne om at Norge absolutt ikke tillater eksport til Israel av våpen, ammunisjon eller av flerbruksvarer til militær bruk. Dette er jo en gjenganger i disse diskusjonene, hvor mange av de samme spørsmålene stilles, og hvor man også får de samme svarene. Det er f.eks. ikke slik at F-35-fly er norske våpen. Det er amerikanske våpen med ikke-selvstendige norske deler i. Det inngår i et stort samarbeid mellom flere land. Der gjelder amerikansk eksportkontroll. Da blir det ikke riktig å snakke om re-eksport når det gjelder den typen systemer vi er med i. Det er også viktig igjen å minne om at det alltid kreves dokumentasjon om sluttbruker ved eksport av forsvarsmateriell fra Norge – noen ganger i tradisjonelle sluttbrukererklæringer, andre ganger på andre måter, gjerne sammen med allierte, men det er aldri slik at man ikke ber om dokumentasjon om sluttbruker. Det er også slik at skulle vi endre det systemet, burde vi gjøre det på tvers i NATO. Det var for en del år siden forsøk på å gjøre noen justeringer, som falt. Jeg tror ikke det er lurt at vi har vårt eget system for akkurat det. Der tror jeg det er viktig å videreføre en lang tradisjon, som jeg mener vi i mange omganger har redegjort for hvordan fungerer. Vi eksporterte i 2024 forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester til militær bruk for om lag 16 mrd. kr. Det er en økning på 36 pst. fra året før. Over 90 pst. går til våre NATO-allierte og andre land i Europa. Samlet sett utgjør eksport til Midtøsten ca. 1 pst., så det er ikke riktig å gi inntrykk av at det først og fremst går til land i Midtøsten. Landet Qatar er nevnt, og det som gjorde at det noen år var ganske høye tall for Qatar, var et luftforsvarssystem de kjøpte. Det salget er nå i stor grad gjennomført, og derfor faller også eksporten til Qatar. Jeg kan minne om at Qatar i nyere tid er angrepet både av Iran og av Israel, så de har med andre ord god grunn til å holde seg med et luftforsvarssystem med norske elementer. Det er svært viktig at vi har en levedyktig nasjonal forsvarsindustri. Det har vi. Jeg er stolt av den norske forsvarsindustrien. Vi trenger det selv, våre allierte trenger det, Ukraina trenger det, og det er en viktig del av norsk industri. Jeg er også veldig glad for at vi opprettet DEKSA, Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner. Det var en god idé. Det var riktig å sette dette ut til et direktorat. De har kommet godt i gang. Det er riktig at noen av våre leverandører skulle ønsket seg raskere saksbehandling. Det tar vi på alvor og jobber med. DEKSA jobber med det, og vi mener at de fortsatt skal styrkes. Det er også slik at grunnen til det er at volumet har gått kraftig opp, samtidig som betydningen av å følge med på alle verdens ulike sanksjonsregler og unngå feilgrep er blitt større. Summen av det betyr at det har blitt veldig mye mer arbeid. Samtidig som vi har fått en mer dedikert, profesjonell organisasjon, har også arbeidsmengden økt. Til representanten Moxnes: Når det gjelder behandling av søknader, får Ukraina-relaterte søknader prioritet i saksgangen, men det er ikke slik at eksportkontrollvirkemidlene brukes til å bestemme hvem som skal få først utover det, for det måtte så gå langt inn i f.eks. eierskapspolitikken, og det er en annen statsråds ansvarsområde. Eksportkontrollen skal sørge for at man oppfyller de regler Stortinget har satt for eksport, altså på hvilke betingelser og til hvem eksport av forsvarsmateriell, ammunisjon og flerbruksvarer kan skje.

Jeg er helt enig i at dette er en viktig del av alt fredsarbeid, for veldig mange fredsprosesser skjer nettopp i land hvor det er en religiøs dimensjon, eller hvor det i hvert fall er en påstått religiøs dimensjon. Noen ganger er det det, noen ganger er den brukt som en del av mobiliseringen av konflikter. Derfor er det umulig å drive dette arbeidet uten å ta hensyn også til det. Vi har en egen spesialutsending for trosfrihet og religiøs dialog – som, så vidt jeg vet, akkurat nå er i Midtøsten og snakker med noen kristne grupper i Palestina, i hvert fall gjorde han det i går. Dette er en del av vårt løpende arbeid. Jeg har også selv – fra da jeg var FNs fredsmekler på Kypros – erfaring med at det var viktig å trekke på de religiøse miljøene der. De var en veldig viktig partner, nettopp fordi de kunne si at hvis noen kom og sa at denne konflikten var religiøs, skulle de være de første til å si at de ikke fant noen hjemmel i verken den ene eller andre skriften for at dette hadde noe med religion å gjøre.

Jeg vil begynne med å si at det er svært viktig at folkeretten styrkes på det feltet. Vi støtter det. Det er riktig at vi har bekreftet det. Det jeg også kan si, er at dette nå er på høring, og det er et konkret arbeid med å forberede gjennomføring i norsk lov når høringsprosessen er over. Om det er før jul, er jeg faktisk ikke helt sikker på, men det er i hvert fall nært forestående, og det skal skje uten ugrunnet opphold, for her har representanten Moxnes helt rett i at dette er det viktig å få på plass.

Jeg sier hjertelig takk for julegaven fra SV. Vi står sammen i at arbeid for fred er svært viktig. Jeg kan egentlig ta et konkret eksempel på noe vi jobber med akkurat nå, der jeg vil si at vi har tatt litt ledelse. I forbindelse med arbeidet for rettferdig og varig fred i Ukraina har Norge satt på dagsordenen i de relevante organisasjonene at vi også må tenke på fred i Europa etter at den krigen er slutt. Vi må altså ikke bare tenke på at den tar slutt, men hvordan vi skal få sikkerhetsarkitektur og noen prinsipper på plass igjen i Europa, slik vi gjorde i 1975, med Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE, som vi i dag kjenner som OSSE. Det er en organisasjon som kanskje ikke i dag framstår som den mest dynamiske organisasjonen man møter, men som kanskje har et potensial for å gjøre dette slik at man også låser inn en fredsavtale i Ukraina på en slik måte at det blir fred på vårt kontinent. Det er et konkret eksempel på å tenke langsiktig. Det dukker jo opp kriger og konflikter man ikke vet om på forhånd, så fredsarbeid må også kreve at man ikke bare ser til langtidsplanen, men griper muligheter der man ser dem.

Det er i hvert fall viktig at man tydeliggjør ved enhver anledning at fred er en helt sentral målsetting for egentlig all norsk utenrikspolitikk. Det er en av bærebjelkene, og da snakker vi – som jeg var innom i stad – om mye mer enn det som har fred i overskriften sin. Statsministeren har allerede fortalt at regjeringens plan for Norge kommer om kort tid, og det vil da også handle om Norges internasjonale innsats for at landet skal være trygt og vi skal kunne leve i en tryggere verden. Jeg vil også si at jeg tror det er lurt å se på dette som elementer av en helhet, uten at alt nødvendigvis skal ha denne overskriften fred. For eksempel det at man tror på folkeretten, at man står opp for FN når regler blir brutt, men også at man står sammen som allierte i NATO for å være forutsigbar og for å forebygge angrep, er jo også på en måte en form for fredsarbeid. Det er et ganske bredt felt. Jeg vil egentlig vise til en helhetlig norsk utenrikspolitikk som forsøker å oppnå fred hele veien.

Til det spørsmålet vil jeg si at det er både viktig og samtidig til dels krevende, så spørsmålet er helt presist. Vi har nå i mange tiår levd i den forestillingen at alle de verdier vi har satt høyt, kom sammen som en pakke – at hvis man var for folkeretten med tanke på hvordan stater skulle forholde seg til hverandre, var man automatisk også for menneskerettigheter i land. Det man jo ser, er at man kan ha parter som er helt enig i prinsippene om suverenitet, men som ikke nødvendigvis er enige om hvordan staten skal se ut på innsiden – og det kan også være folk man er partner med i fredsprosesser. Vår erfaring, som vi tar med inn i de samtalene, er at det er viktig å sørge for forhold mellom land – det er jo dessverre mer kriger mellom land enn vi har vært vant til – og samarbeide med dem som er opptatt av det, men at varig fred også står seg på at man har både demokratisk utvikling og menneskerettigheter. Det er riktig at det er et mindre universelt standpunkt nå enn vi kanskje trodde det var for noen år siden.

Jeg vil takke representanten Eriksen Søreide for et godt og viktig spørsmål. Vi ser jo en framvekst av en rekke stater, og den som kanskje har utmerket seg spesielt mye i nyere tid, er Qatar. Det har vi løst ved at vi faktisk har gått inn og samarbeidet veldig tett med Qatar. Det er ikke fordi Norge og Qatar er to identiske land, som representanten er godt klar over, men fordi vi på en måte kan tilføre andre roller innenfor et felles arbeid. Andre jeg vil nevne i den regionen, er både Tyrkia, Oman og Saudi-Arabia. I andre regioner er det flere. Da snakker vi ikke bare om megling i Midtøsten, men også global innsats. Først og fremst vil jeg si at det er mer konflikt i verden, og da trenger vi mer fredsmegling, så jeg ønsker dem velkommen, men vi er også opptatt av å skape et miljø som i fellesskap diskuterer noen grunnleggende prinsipper og tilnærminger. Representanten kjenner jo f.eks. veldig godt til Oslo Forum. Arbeidet som er rundt det, er jo nettopp for at man skal kunne møtes og lære av erfaringer, men kanskje indirekte også bidra til noen felles standarder for megling.

Det er en svært stor fordel for den til enhver tid sittende regjering, utenriksminister og diplomatiske korps at det er så bred enighet i salen om grunnprinsippene rundt det vi snakker om nå. Det er en kapital i seg selv, som Norge har. Som bl.a. representanten Eriksen Søreide helt riktig påpeker: Det faktum at lange prosesser ofte har gått over regjeringer, men hvor all diskresjon og retning opprettholdes, også fordi man har kanaler for å snakke om slikt underveis, er en svært viktig del av det norske fredsarbeidet og den høye tilliten vi har. Det føler jeg på i veldig mange ulike sammenhenger, fra veldig mange ulike typer land, aktører, organisasjoner og parter i konflikter, og det er et uttrykk for at man har sett at man kan snakke med Norge, og at Norge ikke vil snakke høyt om prosessen før man er enige om det. Man vil ta vare på konfidensialitet også mellom parter, og jeg må si i denne sal at det er ekstremt viktig å ta vare på det. Derfor var det vårt ønske å kunne diskutere dette gjennom denne meldingen, og jeg er glad vi har fått den fram. Til de flere gode innleggene om at fred er mer enn dette: Det er jeg grunnleggende enig i. Vi har altså skrevet en stortingsmelding om freds- og konfliktdiplomatiet, som er dagens tema, men svært mye av norsk utenrikspolitikk har jo fred som hovedformål. Det gjelder utviklingspolitikken, altså bruken av bistand alene og sammen med andre, og arbeidet for nedrustning og våpenbegrensningsavtaler, ikke minst der vi har spilt en nøkkelrolle i mange av dem som faktisk har blitt noe av, som antipersonellminekonvensjonen og klaseminekonvensjonen, Arms Trade Treaty, altså våpenhandelsavtalen, og flere. Vi er veldig opptatt av at hvis folk bryter dem, eventuelt trekker seg fra dem, skal vi være konsistente og tydelige på at det ikke er bra. Det er viktig å bygge opp de folkerettslige instrumentene, ikke rive dem ned. Det mener jeg også at vi har vist mer enn mange andre for øvrig likesinnede land, for vi er opptatt av konsistens på tvers. Rett og slett: Det å arbeide gjennomgående for folkerett, menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett er også en viktig del av det bredere fredsarbeidet, for hvis alle land i verden fulgte FN-pakten, hadde vi ikke hatt mellomstatlige konflikter. Hvis menneskerettighetene hadde blitt praktisert som de skal i alle land, hadde i hvert fall risikoen for konflikter i land om ikke blitt borte, så vært betydelig lavere. Det er også fredsarbeid. Når vi snakker om det mer konkrete fredsdiplomatiet, som er dagens tema, er det en gjennomgående dynamisk prosess, hvor man lærer både av det som lykkes – vi har jo lykkes med en del – og av prosesser som ikke har ført fram. Det er en konstant læreprosess. Det er helt riktig, som det bl.a. ble framført av Margit Bye fra MDG, at vi må ta inn over oss at det ikke bare er nye typer konflikter, men konflikter med nye typer virkemidler, f.eks. bruken av informasjonsteknologi og cyberangrep. Der har man hele spekteret, fra cyberangrep som en våpentype man nå må ta hensyn til, men også manipulasjon og bruk av sosiale medier har blitt et mye større tema i moderne fredsprosesser enn det kanskje var for 20–30 år siden. Dette er nettopp sentrale temaer vi tar inn. Jeg vil også slutte meg til følgende, som vel bl.a. representanten Melby tok opp: Det er viktig å være diskret og tilretteleggende i noen prosesser, men man skal også vite når man skal si fra. Det gjør også at det i noen prosesser er unaturlig å ta en tilretteleggerrolle. For eksempel er vi tungt og aktivt inne med støtte til Ukraina i å forberede dem på de fredsforhandlingene vi håper vil komme med Russland, men det ville ikke på noen måte vært naturlig at vi skulle være dem som la til rette for forhandlinger mellom Ukraina og Russland. Her har vi tatt et tydelig parti for Ukraina, så da er vi mer i rollen som bistandsadvokat enn forliksdommer, for å oversette til vanlig rettstenkning – det er vi som har forsøkt å gjøre det. Da vi arbeidet med å få til det valget som faktisk ble gjennomført for ikke så lenge siden i Venezuela, var det en viktig prosess vi førte sammen med bl.a. Qatar, men da vi så at myndighetene ikke respekterte utfallet av det valget, må vi samtidig være i stand til å si at det ikke er akseptabelt, at valget må respekteres, og at de som faktisk vant valget, må få makten.

Jeg vil bare begynne med å takke for en god debatt. Det er vel opptil flere representanter som har beholdt det standpunktet de hadde før de kom inn i salen, men det er likevel fint å ha en løpende runde om vårt viktigste forhold. I den verden vi nå lever i, gjelder det å forstå hva vi er med på, hva vi ikke er med på, og hva vi eventuelt kan gjøre med det. Jeg har bare et par kommentarer til. Siden jeg var enig med Moxnes i stad om at KIK faktisk eksisterer, vil jeg også si at jeg er enig med representanten Vedum i et viktig poeng. Vedum og jeg var våpenbrødre for en del år siden da han var landbruksminister, jeg var utenriksminister og vi innførte ostetoll. Da mente vi at vi hadde rett til dette, men det ble bestridt av EU-siden. Jeg hadde tøffe samtaler med den daværende handelskommissæren, Karel De Gucht, for å forklare at dette var innenfor regelverket. Jeg mener vi vant den debatten, og ostetollen består, fordi vi faktisk brukte regelverket til å innføre en toll som beskytter landbruket. Jeg er sterkt enig i at skal vi ha et landbruk i hele landet, trenger vi både tollvern og subsidienivå. Det gir også et stort rom for å utvikle det landbruket. Det er helt i tråd med avtalen. Likevel: Man kan ikke både være for det og mene det er helt urimelig at andre også bruker toll. Det vi gjør, er å utfordre en tolkning. Det er altså en tolkningsstrid vi har – en alvorlig tolkningsstrid. Vi er uenig med EU, men vi tester altså grensene for hva den felles handelspolitikken og tollunionen vi ikke er med i, gjør, og hva EØS-avtalen gjør. Det er en viktig avklaring, for vi trenger nettopp den forutsigbarheten. Eriksen Søreide svarte godt på det med veto. Det finnes en mulighet for ikke å ta inn en del av regelverket, men det har nettopp de konsekvensene. Jeg vet ikke om noen i norsk industri som synes vi skal gjøre det nå. Hvis noen finner noen, kan de ringe og si fra, men det er ikke mitt inntrykk. De som har sluppet litt lett unna i denne debatten, er KrF. Jonas Andersen Sayed mente at vi skal holde tilbake EØS-midler. Det ville for det første være et klart brudd på avtalen. Da er det liksom ikke noen tvil om at det er et brudd. Jeg har også lyst til å minne om at de midlene ikke går til Brussel, de går til demokratitiltak, til rettsvern, til minoritetsrettigheter. Vi er faktisk nå den største bidragsyteren til å holde sivilsamfunnet oppe i land hvor dette er utfordret. Det er de som vil tape hvis vi skal bruke EØS-midlene som straffetiltak. Det mener jeg er uttrykk for en slags Ole Brumm-politikk, for her sier KrF først at de slår ring om EØS-avtalen, og så skal de begynne å slå hull på den ved å gå løs på noe av det viktigste i vårt forhold til de mindre bemidlede EU-landene, som er at vi tar et medansvar for deres utvikling, all den tid vi har tjent så mye på selve EØS-avtalen.

Jeg fikk litt déjà vu fra mine ungdomsår da jeg hørte om krisen i kapitalismen – eller «krisa i kappitalismen», som det het den gangen – som ble brukt så ofte av Rødts forgjengerparti AKP (m-l) at det ble forkortet til KIK, slik at man slapp å si det hele tiden. Her har faktisk Moxnes et poeng: Det er en krise i kapitalismen nå, i den forstand at den regelstyrte frihandelen som vi har tjent så uendelig bra på som en liten, åpen økonomi, er i dyp trøbbel. Det er også riktig – og der vil jeg gi Moxnes rett – at de 30 årene med globalisering vi nå har lagt bak oss, også skapte stor ulikhet. Globaliseringen gjorde egentlig to ting: Den skapte masse vekst, og verdens og nesten alle lands BNP gikk opp, men så gikk ulikheten også opp. Det som har vært veldig fint med den norske, nordiske og særlig nordeuropeiske tilnærmingen til dette, som avviker fra f.eks. den anglosaksiske og mange andre lands, er at vi har kombinert fordelene med en åpen frihandel – nemlig adgang til markeder og at vi har etablert oss slik at det meste av det vi produserer, går til utlandet, og det meste av det vi konsumerer, kommer fra utlandet – med en klok fordelingspolitikk og distriktspolitikk som har tatt hele landet i bruk. Det dreier seg altså om sammenhengen mellom en aktiv offentlig sektor som har lagt til rette for fordeling, og et næringsliv som har kunnet være en vellykket deltager i en globalisert økonomi. Fra første dag etter andre verdenskrig har vi vært med det på arbeidet, som Trond Giske illustrerte svært godt, også for å bidra til å åpne markedene. Vi var med som et av landene som etablerte GATT – altså Generalavtalen for tolltariffer og handel – som var forgjengeren til Verdens handelsorganisasjon, WTO, for å bygge ned 1930-tallets høye tollmurer. Vi var med og etablerte WTO, vi var med og etablerte EFTA i 1960, og etter hvert slo EFTA og EU pjaltene sammen i EØS, nettopp fordi vi trenger den markedsadgangen. Det vi imidlertid er uenige om, er at en helt sentral del av premisset for at dette har lykkes, er at vi har adgang til markedene på en regelstyrt måte. Det vi nå ser, er at på grunn av de trendene både representanten Moxnes og jeg observerer, blir EU mer opptatt av å beskytte sin industri, noe de prøver å gjøre i tråd med WTO-avtalen, og de kommer selv til at de må gjøre det på en måte som treffer alle land. Alle land som har handelsavtaler, rammes jo åpenbart alle som én, så det hadde i hvert fall ikke hjulpet. Vi har da, mener vi, et argument i EØS-avtalen, og det er det vi jobber videre med.

La meg si at jeg er helt enig med representanten Melby i at dette kanskje er det viktigste problemet i denne saken. Nå er det mer og mer som tyder på at den konkrete effekten av tiltakene som EU kom med i forrige uke, er begrenset – noen mener til og med positiv – for norsk industri, fordi prisen på varene vi eksporterer, vil gå opp. Selv om volumet kanskje går litt ned, får man mer penger til sammen. Problemet er nettopp forutsigbarheten. Problemet er om dette skaper et inntrykk av at dette er noe som kan skje om igjen, noe som kan skje på nye felt, at det fortsetter lenger enn nødvendig, og at EØS-avtalen ikke er en så trygg ramme som den har vært. Da kan jeg i hvert fall si med absolutt sikkerhet at de forslagene som Senterpartiet og Rødt, og faktisk til og med Kristelig Folkeparti, kommer med her, i hvert fall vil virke mot sin hensikt. De øker usikkerheten istedenfor å svekke den, så vi kan begynne med å ikke høre på dem. Etter det mener jeg at det er ved å jobbe systematisk med våre EFTA- og EØS-partnere og EU-siden om å redusere usikkerheten mest mulig, og det opplever jeg at vi er i gang med. Jeg har også vært opptatt av å være ærlig på at forskjellen på hva vi er med på og ikke med på, er blitt større på grunn av verdenen der ute.

Jeg vil minne om at når det gjelder de direktivene i ren energi-pakken som kanskje har mest å gjøre med å få ned utslipp, f.eks. fornybardirektivet, så er det implementert. For øvrig lå vi ganske godt an på forhånd også, til og med med bygningsenergidirektivet og flere andre, som vi jo tar inn. Jeg er enig i at det er viktig at den europeiske klimapolitikken og den europeiske energipolitikken henger nøye sammen. Det er helt riktig. Overordnet sett er det slik at vi trenger et samarbeid om energi i Europa også for å løse Europas klimautfordringer. Så mener vi, i likhet med Sverige og Finland, som tidligere nevnt, at vi har noen erfaringer med styring av et internasjonalt strømsystem, og dette kan være lurt også for landene i EU. Her er vi for øvrig helt enig med ACER, som har nøyaktig samme syn som oss, nemlig at det bør bli flere prissoner i Tyskland. Det er noe de gjør for at man skal kunne bruke mer fornybar energi og mindre fossil energi.

Jeg kan ikke helt forstå at jeg kan ha blitt forstått sånn, men poenget er at vi kan sikre billigere strøm. Det er ved å bygge ut nok strøm, slik at vi får en god balanse mellom tilbud og etterspørsel, og det er ved å legge til rette for at det kan inngås fastpriskontrakter for industrien og norgespris for forbrukerne. Er det noe vi driver med, så er det jo det. Derfor er den strømmen som er tilgjengelig i markedet for norsk industri, betydelig billigere enn den er f.eks. i Tyskland – selv om dette industrikraftregimet som Moxnes og Klassekampen er så begeistret for, skulle bli innført. Så vi har en gunstig konkurransesituasjon, men det jobbes hele tiden med å få til en bedre balanse i dette, og da vil jeg vise til mine svar på dette med energidirektivene. Det er bl.a. den type hensyn som gjør at vi mener at vi skal vente litt med å implementere deler av dem. Så vi står opp for norsk industri også der. De problemene vi har snakket om her, har ingenting å gjøre med prisen på strøm. Vi har jo tilgang på markedet. Det er litt sånn «klippe klippe» fra Rødt her, for når vi sier markedsadgang, så kommer Rødt med strømpris, og det var ikke det som var problemet akkurat her.

Det aner meg at representanten Slagsvold Vedum vet svaret på dette, for dette diskuterte vi hyppig da vi satt i regjering. Det er altså ikke slik at de begynner å regulere dette nå. Dette har vært regulert i mange år i EU. Det som skjer, er at reguleringer vi for mange år siden sluttet oss til, nå blir strengere. Da er det ikke vetoretten som er relevant, men vi har altså, i tråd med det vi i fellesskap ble enige om, fått til både noen utsettelser av implementering og noen litt svakere krav. Det betyr at Norge har bedt EU om å regulere litt mindre strengt, f.eks. utslipp av nitrogen til vann. Men det er altså slik – og her tror jeg vi alle som har hatt noe med en regjering å gjøre de siste 30 årene, skal ta litt kollektiv skyld – at vi har de dårligste rensekravene i hele Nord-Europa. Oslofjorden dør, bl.a. fordi vi ikke har gjort den rensingen vi burde ha gjort, og nå må vi ta det igjen. Det hadde vært billigere om vi hadde fulgt reglene tidligere, men nå blir det strengere regler, og vi må forholde oss til det. Dette er jo rett og slett for å ta vare på naturen rundt oss og gjøre opp for oss når vi slipper ut våre etterlatenskaper i kloakken.

Hvis det er ett felt som ikke egner seg spesielt godt for regulering i et marked på 5,5 millioner mennesker, så er det ting som har å gjøre med det globale nettet og moderne teknologi. Det er grunnleggende sett tre alternative modeller for å tenke rundt dette: Det er den kinesiske, den amerikanske og den europeiske. Det å stå sammen med Europa, som har GDPR, som har en rekke personvernhensyn, og som har svært mange kriterier som man ikke ser i verken den amerikanske eller den kinesiske tilnærmingen til dette, i å ta vare på dette, mener jeg er det mest fornuftige vi kan gjøre. Men det er ikke en passiv tilpasning. Digitaliseringsministeren er sterkt engasjert i disse samtalene i Europa. Også i den verden, som ble beskrevet i flere innlegg, som er en mye hardere og tøffere verden, er det masse press fra USA. Det er ingen hemmelighet. Jeg tror det presset ville være betydelig større hvis vi skulle klare oss helt på egen hånd, enn hvis vi står sammen med dem som er oss våre nærmeste i tenkningen rundt dette.

Som representanten Eriksen Søreide vet, opererer jo i dag f.eks. Nord Pool, som ligger i Norge, og som er kraftbørsen for store deler av dette systemet, på det regelverket som er det mest moderne regelverket uansett, for det er der hele markedet er. Men det er forhold rundt styringssystemet av energi hvor vi mener vi har kloke faglige innspill, basert på veldig lang erfaring. Husk at Norden var foregangsregion i verden når det gjaldt å fullintegrere sine kraftsystemer. Det har lært oss en god del om hvordan et slikt stadig mer fornybart kraftsystem helst bør styres. Der mener jeg at det er solide, gode argumenter for at EU i enda større grad bør lære av de erfaringene vi har gjort, ikke minst når det gjelder det tyske kraftsystemet, som jeg har snakket om. Hvis hele regelverket blir slik vi ønsker, er vi jo i en ny situasjon, men dette er et av de områdene der vi velger å ta en mer grunnleggende dialog med EU. Så jobber vi nå med å få unna veldig mye annet regelverk som har ligget for lenge, og for øvrig gjennom mange regjeringer.

Jeg må nesten gi det samme svaret. Deler av ren energi-pakken var åpenbart både gunstig og i hvert fall helt uproblematisk for Norge, helt samsvarende med våre interesser. De ble implementert. Så er det deler av ren energi-pakken som har å gjøre med styringssystemet for kraft i Europa, hvor vi f.eks. mener at Tyskland – for å ta kanskje det største eksempelet av flere – som er det første landet vi kommer til når vi går ned fra det fullintegrerte, nordiske kraftsystemet, opererer med én budsone eller én prissone, mens det hadde vært svært mye bedre for utviklingen av kraftsystemet i hele Europa om det ble endret. Det er et faglig begrunnet synspunkt som jeg tror veldig mange i kraftnæringen deler med oss og Sverige og Finland. Det er en av grunnene til at vi ikke har vært klare til å implementere dette ennå, men vi er i aktiv dialog med EU om det. Energiministeren var i Brussel så sent som på fredag og møtte Dan Jørgensen, som er EUs energikommissær, om disse spørsmålene.

Det jeg har sagt, er at vi ikke har snakket om å legge ned noe veto mot disse. Vi er fortsatt i dialog om dem, og vi har synspunkter på dem. Vi er, som nevnt i forrige svar, en stor aktør på energifeltet. Vi mener at det er manglende samsvar mellom kart og terreng, og vi registrerer at det i EU også finnes en del EU-land, ikke minst Sverige og Finland, som deler våre syn på noe av det som ligger i styringssystemet for energi. Derfor er vi i en samtale med EU-kommisjonen som er sammenfallende med den diskusjonen som pågår i EU. Mens det er uavklart, utsetter vi implementeringen av disse konkrete direktivene i ren energi-pakken. Det har under mange regjeringer – både regjeringer Eriksen Søreide har sittet i, og regjeringer jeg har sittet i – vært mange etterslep, som har ligget veldig lenge, f.eks. når det gjelder GMO, som vi nå tar unna. Vi har vel i og for seg alltid hatt det sånn at det er en del direktiver som ikke har blitt implementert så raskt som artikkel 102 tilsier, men vi har altså ikke sagt at vi skal ha en evigvarende stopp for disse. Vi ønsker å ha den dialogen, for dette er viktige, tunge spørsmål der vi har sterke interesser.

Prinsipielt sett er svaret på det første spørsmålet ja, for dette er jo tiltak som er begrenset i tid. De skal jo ikke være der for alltid, men vi skulle gjerne sett at de ble avviklet raskest mulig. Vi har da disse konsultasjonene hver tredje måned, som vi har rett til etter EØS-avtalen artikkel 113. De vil vi selvfølgelig bruke, for da må EU-kommisjonen komme tilbake og forklare at disse, etter deres syn, fortsatt kan forsvares. Sånn sett vil vi jobbe videre med det. Når det gjelder det at vi nå er energistormakten i Europa, så opplever jeg at det er veldig godt kjent i EU. Det er viktig. Det har også bidratt til mer strategisk autonomi knyttet til f.eks. en mykere avvikling av den russiske eksporten, så det opplever jeg er godt kjent. Dette er også noe vi tjener enormt mye penger på. Det har jo vært svært gunstig for norsk økonomi at energiprisene i en periode var veldig høye. Nå er de på vei nedover igjen, og det er bra for hele den europeiske økonomien, inkludert oss. Men dette er de godt kjent med, ja.

At Norge er i EUs indre marked, er det jo absolutt ingen tvil om. Vi er faktisk mer integrert i EU enn noe annet ikke-medlemsland, sammen med de andre EØS-landene. Det problemet vi har nå, og hvor vi har vært veldig tydelige med å markere vår posisjon, dreier seg om en tolkningsstrid i forholdet mellom det vi er med på i det indre markedet, og det vi med viten og vilje har valgt å stå utenfor, nemlig den felles handelspolitikken og tollunionen. Det er uomtvistet at EU etter WTO-avtalen har rett til å innføre beskyttelsestiltak for sin industri under de forholdene som nå er, med overproduksjon i Asia og dumping. Vårt argument er at EØS-avtalen burde sikre oss mot at det også traff oss, og der er det altså to ulike tolkninger. Jeg mener at vår er riktig, men det er altså et uavklart spørsmål. Det har oppstått fordi vi har et bakenforliggende problem, som er en internasjonal handelsorden som er i ferd med å gå i oppløsning, i forhold til det vi er vant med. Men at vi er i det indre markedet, er det ingen tvil om.

Det er en viss spennvidde i denne debatten, så jeg har lyst til å understreke et par ting fra innledningen og kommentere noe av det som har blitt sagt. Vi får sikkert flere anledninger til det i løpet av debatten i dag. Dette var ikke på noen som helst måte en nesegrus hyllest til noe annet enn å stå opp for norske interesser. Det er helt riktig, som bl.a. representanten Moxnes sier, at vi må stå opp for norsk næringsliv, norske interesser og norske arbeidsplasser, men da må jeg minne om at veldig mye av norsk industri, inkludert denne, men også veldig mye annen norsk industri, er eksportindustri. For å kunne eksportere må man for det første kunne produsere. For det andre må man kunne ha et marked, og problemet her er jo markedsadgang. Så hvis man tror at problemet med tilgang på markeder for ferrolegeringer kan løses med mer handelskrig og mer konflikt med EU, finner man ikke mange allierte i norsk industri. Det kan jeg si, for vi har spurt, og jeg har ikke registrert at noen representanter for norsk industri har ment at svaret er straffetiltak, som ville lage et større problem overfor EU. Det skal imidlertid ikke være noen tvil om at vi har vært tydelige på dette, og det er jo nettopp fordi at det som særlig bekymrer oss, er eventuelle følgevirkninger om dette skulle skje på andre felt. La meg da være tydelig på hva EU har sagt: De har sagt at ingen slike tiltak er på gang. Vi må ikke blande dette med eksport fra EU av skrapaluminium. Det er altså ingen slike tiltak som her og nå truer med å treffe vår aluminiumseksport til EU. Men jeg har også sagt at det er viktig å være ærlig på at vi ikke har garantier, og det er derfor vi må jobbe hardt for å sørge for å maksimere vår markedsadgang på disse områdene. Det er riktig at det i EØS-avtalen artikkel 114 er rom for mottiltak. Hadde det tjent norsk industri, og hadde regjeringen og jeg ment at det ville være en fordel for norsk industri, kunne vi ha brukt dem. Vår vurdering er at det ville virke stikk mot sin hensikt, og det er grunnen til at vi ikke gjør det. Men vi skal bruke alle de mekanismene vi har, inkludert de konsultasjonene vi har rett til, ifølge EØS-avtalen artikkel 113, for å se hvordan dette utvikler seg i praksis. Som representanten Foshaug har sagt på en god måte: Arbeiderpartiets tilnærming til dette er å forsvare avtalen her hjemme, men også ute i EU, og sørge for at den er godt kjent og forstått hos våre viktigste partnere, bruke den, inkludert instrumentene i den, og supplere den. Representanten Vedum hevdet at EØS-avtalen går inn på stadig nye områder. Nei, EØS-avtalen gjør det den skal gjøre. EU, derimot, går inn på mange nye områder. EUs virkefelt har utvidet seg kraftig, og det er også grunnen til at den tidligere omtalte representanten Vedum, da han var finansminister i samme regjering som meg, samarbeidet med meg, statsministeren og alle andre om å innføre en rekke nye tilleggsavtaler – f.eks. på forsvar og sikkerhet, på industrisamarbeid, på grønn omstilling – fordi EU utvider seg. Jeg vil også takke for samarbeidet om å innføre 2 037 rettsakter i de årene Vedum var finansminister. Det var et godt arbeid, men vi trenger å sette opp farten enda litt mer når det gjelder dette. Her har alle regjeringer fulgt samme linje. Vi er nødt til å leve opp til det EØS-avtalen krever av oss, og vi skal også kreve vår rett. Det blir snakket en del om industrikraftregimet i Tyskland. Her tror jeg representanten Moxnes har forlest seg på en artikkel i Klassekampen som – med all respekt for en god avis – ikke var spesielt presis. For det første kunne de ikke regne om fra eurocent, for 5 eurocent er ikke 15 øre, men over 60 øre. Dette er noe Tyskland forsøker å få til med EU-kommisjonen, og det kan hende det blir godkjent. Da må det erstatte CO2-kompensasjonen, og det ville være svært problematisk for norsk industri. Uansett kan man allerede i dag, som industri i det dyreste området, NO2, tegne avtale om en fastpris som er betydelig lavere enn det Tyskland vil komme ned til hvis de skulle få gjennomslag for dette. Norge har et system med fastprisavtaler, og det er tilgjengelig i dag: 64 øre i NO2, som er det dyreste området. Problemet er at selv om strømmen var gratis – og her har representanten Søreide helt rett – må man fortsatt ha et marked. Jeg besøkte Elkem Bremanger for noen måneder siden. De fortalte at 1 pst. av det de produserte, gikk til Norge, mens 99 pst. gikk til utlandet, i all hovedsak til EU. Da er det en fordel at man faktisk har adgang til EU, og det er derfor EØS-avtalen er så viktig for norske arbeidsplasser.

For 75 år siden ble Schuman-erklæringen undertegnet. Den dannet grunnlaget og utgangspunktet for kull- og stålunionen og skulle gjøre krig mellom Tyskland og Frankrike umulig gjennom økonomisk integrasjon. Det ble forløperen til EU slik vi kjenner det i dag. Den første setningen i Schuman-erklæringen lyder: Verdensfreden kan ikke sikres uten at det gjøres en skapende innsats som står i forhold til de farene som truer den. Erklæringen reflekterer de store utfordringene Europa sto overfor den gangen, og at kreative politikere konstruerte nye løsninger for å møte dem. Den gangen skulle Europa bygges på nytt, etter to ødeleggende verdenskriger. EU ble bygget både i og som et bidrag til en liberal verdensorden, en verden på vei mot mer frihandel, basert på folkerett, felles spilleregler og respekt for demokrati og menneskerettigheter. Det ble også vår viktigste avtale med EU, EØS-avtalen. Da den ble undertegnet for litt over 30 år siden, var kjernen i EUs strategiske fokus å bygge det indre markedet med fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Avtalen ble til i en tid preget av stor framtidsoptimisme, få år etter at den kalde krigen hadde tatt slutt. Ved å bli en del av det indre markedet gjennom EØS-avtalen ble vi en del av det viktigste som skjedde i EU den gangen – av stor betydning for norske interesser. Vår velstand har økt som følge av det valget. Siden har vi valgt å samarbeide tett med EU på en rekke nye områder hvor det har tjent oss. Nå er den verdensordenen vi har levd i de siste 80 årene, under sterkt press. Det er krig i Europa. Geopolitiske spenninger tiltar. Handelskriger raser globalt. Europas sikkerhet, uavhengighet og konkurransekraft utfordres. I denne situasjonen er det blitt vanskeligere å være EU. Samtidig er det desto viktigere at EU finnes, for å forsvare de verdiene EU ble bygget på, både i og utenfor Europa selv. I en verden hvor det er blitt mer krevende å være EU, er det også mer utfordrende å være Norge. Vår tilknytning gjennom EØS-avtalen er sterk, men den har også begrensninger. Flere av de utfordringene vi står overfor i dag, dekkes ikke av EØS-avtalen. Gjennom å stå utenfor EU-samarbeidet har vi har selv valgt disse begrensningene. EØS var aldri ment å omfatte tollunionen og heller ikke den felles handelspolitikken i EU. Forrige uke fikk vi tydelig demonstrert at dette gapet mellom EØS-avtalen og EUs felles handelspolitikk kan sette Norge i en utsatt situasjon. Da fattet EU beslutningen om at også EØS-/EFTA-landene skulle omfattes av deres beskyttelsestiltak for ferrolegeringsindustrien. Dette er først og fremst et resultat av at verden har forandret seg dramatisk siden vi ble med i EØS for over 30 år siden. Vi må ta inn over oss at vi i Norge nå må forholde oss til en ny situasjon. Vi må møte denne situasjonen med innsats som står i forhold til de farene som truer oss, for igjen å referere til Schuman-erklæringen. Det er viktig for sikkerheten vår, for norsk konkurransekraft og for norske arbeidsplasser over hele landet. «Europe is in a fight» – slik åpnet Europakommisjonens president Ursula von der Leyen sin årlige «State of the Union»-tale 10. september. Det er, fortsetter hun, en kamp for et samlet og fredfullt kontinent, for frihet og uavhengighet, for demokratiske verdier, for retten til selvbestemmelse – en kamp for Europas framtid. Von der Leyens ord viser alvoret som preger Europa. Verken EU eller EØS har erfaring med å eksistere i en slik verden som vi nå ser. I EU arbeides det nå intenst med å tilpasse seg til en ny og mer krevende internasjonal situasjon. Vi ser et EU som vokser fram som en ganske annen handelspolitisk og sikkerhetspolitisk aktør enn tidligere. Når EU lager politikk for å møte disse nye utfordringene, gjøres dette nå i større grad gjennom den felles handelspolitikken og gjennom tverrsektorielle pakker, som har deler som ligger innenfor, og deler som ligger utenfor EØS-avtalens virkeområde. For Norge betyr det at avstanden mellom det som gjelder EU-landene, og det som dekkes av EØS-avtalen, vokser. Saken om beskyttelsestiltak på ferrolegeringer er en illustrasjon på utfordringene for Norge i en situasjon der EU har behov for å beskytte egen industri mot urettmessig konkurranse eller global overkapasitet. Slike tiltak skaper usikkerhet og uforutsigbarhet, både for vår økonomiske integrasjon og for felleseuropeiske verdikjeder som vi er en del av. Dette er altså ikke tiltak som er spesielt rettet mot Norge og Island, selv om vi treffes av dem. Vi deler mange av EUs bekymringer knyttet til konsekvensene av global overkapasitet for europeisk industri, men vår tilnærming er at tiltak må utformes slik at de også ivaretar felleseuropeiske verdikjeder og hele det indre markedet bestående av 30 land, ikke bare EUs 27. Vi har jobbet med denne saken helt siden EU varslet at de vurderte å innføre beskyttelsestiltak i desember i fjor. Det er ingen uenighet om at WTO-avtalen gir EU rett til å innføre slike beskyttelsestiltak mot tredjeland, gitt de utfordringer europeisk ferrolegeringsindustri står overfor grunnet svært billig import fra Asia. Vi har da heller ikke argumentert mot EUs rett til å beskytte egen industri. I nært samarbeid med Island og Liechtenstein har regjeringen derimot argumentert med at EØS-avtalen er til hinder for at Norge og de andre EØS-/EFTA-landene kan omfattes av disse beskyttelsestiltakene. Vi mener vilkårene i EØS-avtalens artikler 112 og 113 ikke er oppfylt, og at EU derfor ikke kan pålegge EFTA-landene beskyttelsestiltak i denne saken. Vi mente at det burde være mulig å beskytte hele det indre markedet samlet. Sammen jobbet vi systematisk, først med Kommisjonen og deretter med samtlige av EUs medlemsland, for å fremme vårt syn i denne saken. Det var lenge åpent hva som ville bli det endelige utfallet og den endelige beslutningen. Til slutt fikk Kommisjonen likevel støtte fra et tilstrekkelig antall medlemsstater, etter en rekke utsettelser og omfattende uenighet mellom medlemslandene. Kort tid etter at vi ble varslet om utfallet, møtte vi EU-siden i EØS-rådsmøtet 20. november, altså i forrige uke. EØS-rådet er det øverste politiske organet i EØS-samarbeidet. I møtet var vi svært tydelige overfor EU på at vi er sterkt uenig i deres vurdering i denne avgjørelsen. Det var viktig for oss å få forsikringer fra EU-siden om at dette var et helt spesielt tilfelle, og ikke uttrykk for noen ny linje. Det fikk vi, både fra Kommisjonen og fra Rådets formannskap. Dette var en viktig forsikring. Samtidig endrer verden seg raskt, og vi kan ikke utelukke at lignende problemstillinger vil kunne oppstå også innen andre sektorer. Selv om vi er uenig med EU om tolkningen av EØS-avtalen i denne konkrete saken, er vi helt enige om verdien av EØS-avtalen. Framover blir vår viktigste oppgave i europapolitikken å jobbe sammen med våre EØS-/EFTA-partnere opp mot EU for å ivareta integriteten til det indre markedet og dermed sikre norsk næringsliv forutsigbarhet for markedsadgang også i en ny tid. Når det gjelder oppfølgingen av denne konkrete saken, gir EØS-avtalen oss en spesiell konsultasjonsmulighet ved innføring av beskyttelsestiltak. Den innebærer at vi hver tredje måned framover skal gjennomgå disse tiltakene i EØS-komiteen. Slike konsultasjoner avholdes med sikte på å avvikle tiltakene før tiden eller å innskrenke virkeområdet av tiltakene. Dette følger vi opp. Sammen med næringen og partene i arbeidslivet skal vi se på hvordan norsk eksport påvirkes, og hva vi kan gjøre videre for å sikre best mulig forutsigbarhet for norsk næringsliv. Enkelte har tatt til orde for at vi nå bør respondere med mottiltak på EUs beslutning. Det er ikke i Norges interesse. La meg presisere: EU mener selv de handler i tråd med avtalen. Vi er uenig i deres tolkning. Vi mener vilkårene ikke er oppfylt. Det dreier seg om en juridisk uenighet i denne konkrete saken, en sak som ikke tidligere har blitt satt på spissen på denne måten. Men vi er ikke nå tjent med å bryte EØS-avtalen gjennom å innføre mottiltak. Det ville være en risikabel vei å begi seg ut på. Norge, som et lite land med åpen økonomi, er helt avhengig av markedsadgang til EU. Da bør vi ikke sette vår viktigste handelsavtale i spill. Eventuelle mottiltak i strid med EØS-avtalen vil bidra til å svekke avtalen. Det vil være å gamble med 450 000 norske arbeidsplasser. Det er uansvarlig. Jeg er glad for at dette synet også deles av våre EØS-/EFTA-partnere Island og Liechtenstein. Ikke minst har Islands utenriksminister, Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir, offentlig advart sterkt mot slike tanker. Industrien er tydelig på at det viktigste for dem er markedsadgang til det europeiske markedet. Billigere innsatsfaktorer har begrenset verdi dersom man ikke har noe marked å få solgt varene sine i. I en tid preget av økende handelspolitiske spenninger globalt er det viktig at vi står mest mulig samlet i Europa. Her har EU- og EØS-/EFTA-landene etter vårt syn klare felles interesser. Norske bedrifter er tett integrert i europeiske verdikjeder, og vi har en stor leverandørindustri. Derfor vil det også påvirke norsk næringsliv negativt hvis europeisk industri sliter med høye kostnader. Å stå utenfor EUs handelspolitikk og tollunion var ikke et problem for oss så lenge verden rundt oss utviklet seg i retning av mer regelbasert handel og stadig åpnere markeder globalt. I dagens geopolitiske situasjon, derimot, byr dette på utfordringer vi i liten grad har møtt på tidligere, gjennom mer enn 30 års samarbeid i EØS. Disse utfordringene har ingen enkle løsninger. Vi må navigere i dette nye landskapet – og både vi og EU må gjøre vanskelige avveininger. Å sikre konkurransekraften til europeisk økonomi og europeisk næringsliv er avgjørende når verden endrer seg. Det handler om å sikre fortsatt verdiskaping og konkurransekraft og samtidig ivareta sikkerhet, uavhengighet og suverenitet. Her har vi helt sammenfallende interesser med våre europeiske naboer. For Norge blir det nå viktig å unngå en utvikling der EUs virkemidler

På vegne av regjeringen har jeg den ære å overbringe 15 kongelige proposisjoner: endringar i statsbudsjettet 2025 under Utanriksdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Arbeids- og inkluderingsdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Barne- og familiedepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Energidepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Forsvarsdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Helse- og omsorgsdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Justis- og beredskapsdepartementet endringer i statsbudsjettet 2025 under Klima- og miljødepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Kommunal- og distriktsdepartementet endringer i statsbudsjettet 2025 under Kultur- og likestillingsdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Kunnskapsdepartementet endringer i statsbudsjettet 2025 under Landbruks- og matdepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Nærings- og fiskeridepartementet endringar i statsbudsjettet 2025 under Samferdselsdepartementet

For å begynne med det siste spørsmålet, fra representanten Eriksen Søreide: Det industripartnerskapet er ekstremt viktig. Jeg har vært ganske aktiv i å få det på plass selv og er glad for at vi har det. Det er altså ikke en juridisk avtale, det er en politisk enighet om å samarbeide om videreutviklingen av vår felles industri, men den er også en påminnelse til EU om at Norge er dypt integrert i europeiske verdikjeder, og at f.eks. ferrolegeringsindustrien vår er en veldig viktig del bl.a. av å øke Europas konkurransekraft. Det at man kan få det fra et nærstående land som Norge, er viktig både i sivil industri og i militær industri, hvor det skjer ganske mye. Der er den også en god ramme for de samtalene, og derfor bruker vi den selv, som myndigheter, men også i nært samarbeid med vår industri og vår fagbevegelse, som da bruker dette argumentet hos sine partnere. Mange har faktisk forståelse for det, at det altså er i EUs interesse, i tillegg til i Norges interesse, at det indre markedet fungerer etter intensjonen. Ellers kan jeg si til representanten Gunnufsen at det er en helt riktig beskrivelse av hverdagen ved mange norske hjørnesteinsbedrifter. Det samme man kan si om Eramet, kan man si om Elkem og Finnfjord der de er. De betyr veldig mye for tusenvis av arbeidsplasser, men også for lokalsamfunn – langt utover det, på grunn av alle ringvirkningene – og det er nettopp derfor regjeringen tar dette på så stort alvor. Så til Pollestads spørsmål om hva problemet er. Det har jeg forsøkt å forklare i mitt innlegg, men problemet er kategorisk ikke at dette er noen sanksjon fra EU for noe som helst. Dette er et forsøk på å forvalte en vanskeligere virkelighet også for EU i tråd med WTO-avtalen, hvor mange i EU – Kommisjonen, DG Trade, eller direktoratet for handel – mener at de må innføre beskyttelsestiltak. Det har ikke vi et selvstendig syn på, men vi vet at mange har forståelse for det, ikke minst i norsk industri. Vi er opptatt av at vi, på tross av at vi ikke er med i den felles handelspolitikken eller i tollunionen, har en EØS-avtale som skal sikre et indre marked. Det er det dette dreier seg om. Når vi da trekker inn andre deler av vårt forhold til EU, er det fordi også de, selvfølgelig, ser på helheten i det Norge gjør. Når vi er opptatt av at andre skal følge spilleregler – og kanskje også av og til gi åpninger til oss som går utover det spillereglene strengt tatt sier, som vi gjør hver gang vi fremmer våre offensive interesser – vil de se på hvordan vi leverer selv. Derfor er jeg svært opptatt av å få ned etterslep og på alle andre måter også være en lojal partner. Det er typisk norsk å holde avtaler, og det må også gjelde her. På det energipolitiske feltet, for å avslutte der, skjer det ganske mye i Europa nå. Det er bl.a. et betydelig press på Tyskland fra det i Norge så berømte ACER på å få til flere prisområder. Det hadde vært et stort framskritt for videreutvikling av vårt energisamarbeid på kraftområdet med dem om det skjedde. Dette er en diskusjon som ikke bare pågår i Norge, men også i mange EU-land.

Jeg tror det er lurt igjen å understreke at det ikke er noen uenighet i analysen av de utfordringene Norge og norsk næringsliv står overfor. Det er som representanten Eriksen Søreide helt presist sier: Dette er en konsekvens av begivenheter utenfor både EU og EFTA-landene, nemlig et annet handelspolitisk klima. Vi har faktisk ingen erfaring med, verken som EU- eller EØS-avtalemedlem, å leve i en slik verden. EF, så EU, så EØS, har alt sammen hvilt på en slags grunnpilar av en åpen verdensøkonomi – først en vestlig åpen økonomi, som etter hvert ble global – så dette er en helt ny situasjon. I denne nye situasjonen blir det mer krevende å være oss. Det blir mer krevende å være EU, men også mer krevende å være oss – det er helt riktig. Derfor bruker vi alle de virkemidlene vi har, hele veien. Jeg er også helt enig i at vi er på innsiden av mange reguleringer, og det er bra, men det er klart at det også har kostnadssider for industrien. Dette er et godt argument i samtalene med Europakommisjonen og medlemsland: at når vi påtar oss det, forventer vi også å være helt på innsiden av det indre markedet. Vi har hatt en veldig utvikling de siste årene i å bli med på mange flere ting, som nettopp CBAM, som det at vi tar ETS-klimaregelverket på stort alvor, og som det at vi er blitt mye tettere koblet på sikkerhetspolitikken, både formelt opp mot EU og gjennom koalisjonen av villige, hvor EU-land spiller en viktig rolle – og jeg vet at f.eks. kommisjonens president legger stor vekt på våre tunge bidrag der. Dette er da også ting som er på den positive siden av vektskålen når EU ser helhetlig på Norge. På minussiden er etterslep, og det er derfor vi har et veldig tungt arbeid nå for å få etterslepet ned. Det er ikke antall rettsakter som ikke er innført, som er problemet, for hvis de er to–tre måneder gamle i EU, er det helt naturlig at vi ennå ikke har innført dem i EØS-komiteen. Problemet er de rettsaktene som er store, krevende og gamle, og derfor har vi nå et særlig arbeid med å få etterslepet på dem ned. Dette er en problemstilling representanten Eriksen Søreide kjenner godt, for det var jo en god del slikt etterslep også i den tiden da hun selv var utenriksminister og hadde ansvar for europapolitikken, så dette går på tvers av regjeringer. Jeg kan bare slutte meg til at det er viktig at vi kommuniserer, at vi er en lojal partner, at vi samarbeider, og at vi vet at poenget med EØS er at regelverket skal gjelde likt. Det betyr ikke at vi ukritisk tar alt inn på første dag, men vi har nettopp innført en rekke av reglene i ren energi-pakken, og vi jobber med de andre, vel vitende om at dette også er spørsmål det går friske og høylytte diskusjoner om innad i EU, og hvor det er en fortsatt utvikling vi ønsker å bidra til.

La meg begynne med å si at representanten Eriksen Søreide tar opp et svært viktig og relevant tema, og jeg mener at hennes beskrivelse av den situasjonen vi står i, er helt presis. Det er for øvrig i veldig stor grad sammenfallende med det jeg har påpekt overfor Stortinget gjennom en rekke Europa- og EØS-redegjørelser, nemlig at deltaet mellom medlemskap og EØS-avtalen, pluss alle tilleggsavtalene, øker igjen, etter at det i mange år gikk ned. De første årene etter at vi gikk inn i EØS, var vi med på det viktigste av det som skjedde i utviklingen av EUs indre marked. Med dagens toll- og handelspolitiske situasjon merker vi forskjellen på det og medlemskap tydeligere. Det er en kjent problemstilling, og jeg slutter meg til den vurderingen. Som kjent er dette et valg Norge har tatt. Dette er den tilknytningsformen vi har, og denne regjeringen, som alle tidligere regjeringer gjennom de siste 31 årene, har jobbet for å gjøre det best mulige ut av den situasjonen som eksisterer. Noe av det som skjer, er at EU føler et økt behov for å beskytte egen industri i det krevende handelspolitiske landskapet vi nå ser. For Norge, som er en del av det indre markedet, men utenfor EUs felles handelspolitikk og tollunion, innebærer det nettopp den typen utfordringer som representanten Eriksen Søreide påpekte. Når det gjelder denne konkrete saken, er det, som det også ble beskrevet, slik at Europakommisjonen startet beskyttelsestiltaksundersøkelser om silisium og ferrolegeringer i desember i fjor, fordi EUs legeringsindustri opplevde økende import som følge av global overkapasitet. Norsk legeringsindustri merket også de samme geopolitiske endringene. Som WTO-medlem har EU anledning til å benytte beskyttelsestiltak på visse vilkår. Tiltakene kan brukes i situasjoner hvor sterk importøkning i EU skader eller truer med å skade egen industri. For regjeringen gir det imidlertid ikke mening å reise tollmurer eller på andre måter innføre restriksjoner på innsiden av det indre markedet. Det vil true markedets integritet og er i strid med intensjonen og ånden i EØS-avtalen. For regjeringen er det sentralt at EØS-avtalen skal gi tryggheten som trengs når beslutninger om investeringer i produksjon og verdikjeder tas. Det er viktig at det er tillit til EØS-avtalen, og dette er også utgangspunktet for regjeringens arbeid overfor EU. Vi tar denne saken, altså saken om ferro, på aller største alvor. Tematikken, utfordringene som er beskrevet, og den konkrete saken har høyeste prioritet i regjeringen. Vi har jobbet og jobber systematisk på alle nivåer for å hindre at Norge blir rammet. Det betyr i praksis at vi har tatt opp saken med EU-kommisjonen på alle nivåer, også høyeste nivå, og med EUs medlemsland, både i politiske samtaler på statsminister- og ministernivå og i løpende politiske dialoger. Vi har overfor EU-kommisjonen lagt fram et nøye utarbeidet tallgrunnlag som gir et annet bilde av konkurransesituasjonen i markedet. Vi har teknisk dialog med kommisjonen, der vi har presentert våre juridiske argumenter, og ambassadene våre har lagt fram norske synspunkter hos relevante motparter i praktisk talt alle europeiske hovedsteder. Vi samarbeider nært med våre EFTA- og EØS-partnere, Island og Liechtenstein, i saken. EFTA- og EØS-siden er godt koordinerte. Vi har løpende og tett dialog med norsk industri og fagbevegelse i denne saken, som igjen jobber opp mot sine allierte ute i Europa. Vi opplever at vi blir lyttet til, at våre innspill blir tatt på alvor, og at det har påvirket tenkningen rundt dette, men det er også riktig at saken ikke er avklart, og derfor er det viktig at vi fortsetter dette arbeidet så lenge det er mulig, slik at vi kommer best mulig ut av dette. Vi er enig med EU-kommisjonen om at løsningen som finnes, må være i tråd med WTO-regelverket. Samtidig er også EU opptatt av å gjøre det som trengs for å beskytte sin industri i den utfordrende situasjonen. Vi mener at det er mulig å gjøre det fullt ut, i tråd med EØS-avtalens ordlyd og intensjon. Til slutt vil jeg si at det er stadig viktigere å ta på alvor at vi må forvalte vårt eget pund på en god måte. Derfor jobber regjeringen systematisk med å redusere etterslep. Vi har fått ned mye av det gamle etterslepet. Det er helt riktig at EU ser på dette som en helhet, og det er noe vi også tar på største alvor i vår aktive europapolitikk.

For det første må jeg understreke at det jo er i strid med norske reiseråd å reise inn i Gaza på denne måten. Det betyr på ingen måte at det er forbudt, men det er altså noe vi sterkt advarer mot. Det er heller ikke i tråd med hvordan vi mener humanitær nødhjelp skal organiseres. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at samtlige deltakere på denne flotiljen visste hva som ville skje, for det samme skjer hver eneste gang: Man blir pågrepet, sitter en stund i israelsk varetekt og blir så deportert etter å ha underskrevet et dokument. Det skjer hver eneste gang, så det burde være kjent. Samtidig er vi opptatt av at alle borgere, også norske, skal behandles i tråd med menneskerettigheter og folkerett. Vi er veldig tydelig på at blokaden som sådan er i strid med folkeretten, og vi var altså i kontakt med Israel før, under og ved avslutningen av det oppholdet, slik også andre land var. Det var et samarbeid mellom mange av disse landene. Jeg kan ikke uttale meg om den subjektive opplevelsen for dem som var der, men det som skjedde med dem, er ganske nøyaktig det som skjedde med andre deltakere: De var pågrepet en stund, ble sluppet løs etter å ha underskrevet et dokument, og så ble de sendt ut på de flyene som var tilgjengelige.

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen, for det var løpende kontakt opp mot både fangene og familiene. Den med familiene ble noe forstyrret av at det også var en voldsom kampanje der fryktelig mange mennesker mailet og ringte UD med samme budskap, noe som på mange måter lammet en del av de tjenestene som skal brukes, både for de angjeldende personene og for andre nordmenn med problemer i utlandet. Det er imidlertid ingen tvil om at ambassaden hadde fullt fokus på dette fra før de ble pågrepet, og til de var ute. Når nordmenn sitter fanget i utlandet, er det det landet man sitter fanget i, som bestemmer rekkefølgen for deportasjon. Det er riktig at noen av våre ble sendt ut på et tyrkiskchartret fly og noen på et greskchartret fly. Det er landene i nærområdene som stilte opp fordi det var manglende flykapasitet på kommersielle flyvninger, som er det Israel normalt bruker. Det var mange som ble deportert samtidig, og jeg mener vi har gjort dette i tråd med gode prinsipper for konsulær innsats. Jeg er glad for at de nå er ute. Så vil jeg si at hovedfokuset vårt er på hva som nå faktisk skjer i Gaza. Det er viktig at denne saken ses i lys av at det som virkelig er dramatisk, er begivenhetene i selve Gaza. Vi er nå glad for at ordinær humanitær nødhjelp igjen kan komme inn.

La meg først si at jeg er glad for at de totalt åtte norske statsborgerne som nylig deltok i to ulike flåter på vei til Gaza og ble fengslet i Israel, er sluppet fri. Norge har i mange år tydelig kritisert Israel for blokaden av Gaza. Fra norsk side har vi gjentatte ganger gjort det klart at Israels blokade av Gaza, slik den praktiseres, er i strid med folkeretten, ettersom Israel ikke i tilstrekkelig grad etterlever sin forpliktelse til å sikre humanitær hjelp til befolkningen i Palestina. Norge har også gjennom FNs generalforsamling tatt initiativ til at Den internasjonale domstolen i Haag skal gjøre nærmere rede for hva slags forpliktelser dette innebærer for Israel hva angår FN, andre internasjonale organisasjoner og andre staters tilstedeværelse og aktiviteter i Palestina. Jeg gjør oppmerksom på at domstolen har varslet at de vil komme med en rådgivende uttalelse om dette i ettermiddag. Jeg har stor forståelse for den frustrasjonen og avmakten mange nordmenn med rette føler når vi ser hva som har utfoldet seg i Gaza de siste to årene. På grunn av den svært farlige sikkerhetssituasjonen og viktige grunnleggende prinsipper for humanitær innsats er det likevel regjeringens klare anbefaling at humanitær bistand leveres gjennom FN og andre anerkjente humanitære aktører, og i tråd med de grunnleggende humanitære prinsippene. Når det gjelder Hermstads påstand om manglende støtte, er jeg ikke enig. Vi gjorde svært mye for de norske borgerne som deltok på flåtene, og saken hadde høy prioritet i Utenriksdepartementet. UD løftet saken med israelske myndigheter ved gjentatte anledninger. Mens de norske borgerne var til havs, ga vi beskjed til Israel om at vi var bekymret for deres sikkerhet, at vi forventet at de skulle behandles ordentlig, i tråd med folkeretten, og ba om rask konsulær tilgang dersom Israel skulle pågripe dem. Etter at de ble pågrepet og fraktet til Israel, var ambassaden vår i Tel Aviv i daglig kontakt med israelske myndigheter, og ambassaden besøkte de norske borgerne i fengselet ved flere anledninger. Der tok de også opp forholdene i fengselet med relevante myndigheter i Israel. Når det gjelder rekkefølgen på hvem som ble deportert når, forstår vi at det har sammenheng med når personene signerte papirer fra israelske myndigheter i fengselet. De som signerte først, ble deportert først. Det var flere hundre i samme situasjon som ble deportert samtidig med de norske borgerne.