OverStortinget

Definisjonen på eufori er en sterk følelse av lykke, velvære og oppstemthet. Jeg kan si til representanten Moxnes at selv om jeg deler en stor entusiasme for det europeiske prosjektet, er det verken lykke eller oppstemthet jeg føler når jeg tenker på EU. Jeg har egentlig lyst til å oppfordre representanten til at vi avslutter bruken av den type merkelapper. For meg handler tettere samarbeid med Europa om å sikre norske interesser. Det handler ikke om mine indre følelser, eventuelt oppstemthet eller velvære, men rett og slett om hva jeg helt kynisk mener er den beste måten å ta vare på både norske arbeidsplasser, det norske demokratiet og friheten vår på. Hvis representanten kan avslutte dette, skal jeg også slutte å kalle representanten en fanatisk EØS-motstander – så kan vi bli enige om det videre framover. Jeg tror denne debatten er best tjent med at vi unngår den type flåsete merkelapper og heller snakker om realiteten. Det jeg da har lyst å utfordre de saklige EØS-motstanderne på, er hva som er alternativet. Representanten Remi Sølvberg var oppe her og beskrev sin togreise gjennom Storbritannia. Jeg har lyst til å utfordre representanten på om han har gjentatt den togreisen etter brexit og merket seg litt flere ting enn bare hva slags farge det var på togene, men hvordan det faktisk går med Storbritannia etter utmeldelsen av EU. For tallenes tale er ganske klar: Produktiviteten går ned. Særlig små og mellomstore bedrifter ser nå at de har vanskeligere med å få markedsadgang. Det har blitt et stort byråkrati som de må forsere. De får lavere pris, mindre betalt og må jobbe hardere. Inntektene går også ned. Det er anslått at britiske lønnsmottakere vil få en redusert inntekt på flere tusen pund innen 2035 som en direkte konsekvens av brexit. Det anslås at 40 000 arbeidsplasser har forsvunnet. Så konsekvensen av deres utenforskap er ganske dramatisk, og da snakker vi altså om et stort land som har vært i stand til å skaffe seg handelsavtaler med de fleste land som er en del av EU. Norge er et lite land. Bare å se for seg at vi skulle gjennomføre det samme her, og hva det betyr for de i dag ca. 400 000 arbeidsplassene som er direkte avhengige av dette markedet, kunne jeg gjerne tenke meg å utfordre Rødt, Senterpartiet og SV på. Det er dessverre også krefter i Arbeiderpartiet som har tatt til orde for å reforhandle EØS-avtalen. Selv om Trond Giske sto her nå og sa at den avtalen ikke burde reforhandles, tok han senest i august til orde for nettopp det. Det vi kommer tilbake til, er: Hva kan regjeringen gjøre for å gi norsk næringsliv den forutsigbarheten de trenger, når både deres samarbeidspartier og også krefter innad i eget parti ikke vil være med på å gi dem det samme?