OverStortinget

Jeg vil først få takke utenriksministeren for en god redegjørelse, som jeg mener gir en realistisk analyse av utviklingen i verden, i Europa, i EU og i relasjonen og samarbeidet mellom EU og Norge. Som flere har vært inne på tidligere, er vårt forhold primært regulert av EØS-avtalen og 102 tilleggsavtaler og en lang rekke samarbeid vi ønsker oss inn i. Men for hver redegjørelse som holdes, har situasjonen i verden rundt oss blitt enda litt mer alvorlig. Krigen i Europa fortsetter på stadig mer brutalt vis, og Russland viser ingen vilje til å avslutte krigen de har startet. Putin er ikke interessert i fred; han er interessert i krig. Han er redd for et Ukraina som skal lykkes i sin bestrebelse mot både EU og NATO, og han er redd for demokratiet i Ukraina og hvilke smitteeffekter det kan ha. Putin har fått brikkene akkurat dit han vil på spillebrettet, og Trump fortsetter å legge presset på Ukraina, som angripes, i stedet for på Russland, som angriper. Samtalene som foregår nå, skjer helt på russiske premisser. Å kreve å få beholde land man har stjålet, er ikke fred. Å kreve at Ukraina ikke skal få velge sin vei inn i EU og NATO, er ikke fred. Å kreve at Ukraina skal stå uten troverdige sikkerhetsgarantier, er ikke fred, og kapitulasjon er ikke fred. Det er verdt å minne om hva Etterretningstjenesten sier i sin rapport Fokus for 2025: «... vil en forhandlingsløsning på russiske premisser innebære at Russland utgjør en vedvarende trussel mot Europa.» Vi må ikke være naive. Norges og Europas støtte til Ukraina må fortsette, og den må utvikles for hele tiden å være mest mulig treffsikker og effektiv. EUs arbeid med å koordinere støtte til Ukraina er også et veldig godt bilde på EUs evne til å komme sammen i kriser. Utviklingen i og rundt Europa har gjort mye med EU de siste årene. Enten det har vært flyktningkrise, finanskrise, pandemi, brexit eller krig, har resultatet vært at EU-landene har styrket og fordypet samarbeidet, trappet opp integrasjonen og tempoet, og funnet sammen på områder som tidligere var landenes enekompetanse. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de gjør det. De ønsker å ivareta medlemmenes interesser i en mer urolig verden. EU ser nå stadig oftere saker i sammenheng. De vektlegger homogenitet i det indre marked og gjør det samtidig klarere at det skal og må være større forskjell på å være medlem og ikke være medlem av EU. For Norge betyr det at konsekvensene av utenforskapet vårt øker. EØS-avtalen og de 102 andre avtalene våre med EU blir dermed både viktigere og mer utilstrekkelige. I over 30 år har EØS-avtalen og resten av rammeverket vært avgjørende for økonomien vår, næringslivet vårt og velferden vår. Omtrent 450 000 norske arbeidsplasser i hele landet er direkte understøttet av EØS-avtalen. De store driverne i EUs utvikling nå er behovet for å øke konkurransekraften, styrke forsvar og sikkerhet og støtte Ukraina. Dette er områder der Norge har en sterk nasjonal interesse i å samarbeide så tett som overhodet mulig med EU. Det er også i Norges interesse at Europa er sterkt og kan møte ulike former for trusler. Men dette er også områder som i stor grad faller utenfor EØS-avtalen. Når uroen treffer EU, slik som konkurransesituasjonen fra Asia og USA og Russlands krig mot Ukraina, øker det sentrifugalkraften i EU. Et av de største skiftene nå er hvordan EU ser på handelspolitikken, og hvordan europeisk industri kan beskyttes. Siden Norge verken er del av handelspolitikken eller tollunionen, gir dette betydelige utfordringer for oss. Ferrolegeringssaken er et typisk eksempel på hvilken vei utviklingen går. Jeg er sterkt uenig i EUs beslutning om at beskyttelsestiltakene skal ramme Norge. På det prinsipielle plan er det alvorlig hvis forståelsen av at man kan lage to nivåer i det indre marked, blir stående. Jeg syns det er bra at utenriksministeren – til forskjell fra statsministeren – er tydelig i sin redegjørelse på at det ikke er noen garanti for at dette ikke kan treffe oss igjen. EØS-avtalen gir ikke Norge og de andre EØS-landene en automatisk beskyttelse, men når EØS-avtalen er det viktigste argumentet for å komme på innsiden av beskyttelsestiltakene, er det samtidig av vesentlig betydning hvordan vi forvalter EØS-avtalen, og vi er avhengige av politisk velvilje i EU. Sagt på en annen måte: Vi kan ikke på én og samme tid påberope oss at EØS-avtalen beskytter oss, og samtidig la være å oppfylle forpliktelsene våre etter avtalen. Vi må passe på forholdet, vi må overholde forpliktelsene våre, vi må håndtere konfliktsakene, og vi må, som utenriksministeren helt riktig sa i redegjørelsen, ta inn over oss at vi i Norge nå må forholde oss til en ny situasjon. Vi kan stå ved et veiskille i hvordan kommisjonen behandler Norge. Tida for «cherry picking» er forbi. Vi kan ikke ta inn bare det vi liker, og forvente å få det som vi vil. EU er mer opptatt av balanserte løsninger, og selv om vi er en svært nær og viktig partner for EU, kommer EU til å fortsette sin utvikling av unionen for å ta vare på interessene til dem som har bestemt seg for å være medlem. Vi merker nå på mange måter og blir konfrontert med konsekvensen av det valget vi tok for over 30 år siden. Det var et valg vi tok i en annen verden. Det var et valg vi tok med et EU som var betydelig mindre, og som hadde betydelig færre samarbeidsområder, og ikke minst var EØS-avtalen på det tidspunktet ganske dekkende for de behovene Norge hadde, og den har tjent oss svært, svært godt. Så er det ofte snakk om etterslepet, og det er med god grunn. Noe etterslep vil det alltid være, og det handler om treghet i prosesser, oversettelse, lovgivning osv., men de siste fem rettsaktene i ren energi-pakken handler om mer enn et etterslep; det er et villet etterslep. Sagt på en annen måte: Det er et løfte fra regjeringa om å la være å innføre direktivene – med andre ord å la være å oppfylle forpliktelsene våre. Vi har i mange tilfeller forsøkt å spørre regjeringa, vekslende statsråder i regjeringa, om hva som er begrunnelsen for at man kan si at man fire år fram i tid ikke skal innføre disse direktivene. Hvilke konkrete norske interesser er truet? Og ikke minst: Dette er jo forordninger – i alle fall fire av de fem – som skal innføres uten tilpasninger. Så kom Eldring-utvalget med sin rapport 11. april i fjor. Det kalte jeg den gangen en ganske brutal realitetsorientering av dem som også er imot EØS-avtalen, og jeg vil si at redegjørelsen går litt i samme spor. I Debatten på NRK i forrige uke ble det sagt fra Rødts representant at jeg nok ville bli EUs ambassadør til Norge. Det kan jeg avkrefte på det aller sterkeste. Det jeg tvert imot er grunnleggende opptatt av, er å ivareta norske interesser, og for å gjøre det i dagens verden er vi nødt til å ha en realistisk analyse og vurdering av bildet rundt oss – og en reell vurdering av hvordan vi best ivaretar norske interesser i det landskapet. Jeg må si det blir nokså hult å høre på de partiene som også er imot EØS-avtalen, når de beklager seg over det norsk industri nå møter, og som mener at det viktigste tiltaket går langs to akser: Det ene er å sikre industrien billig strøm, og det andre er å innføre straffetiltak av varierende karakter mot EU. Det industrien er opptatt av, er markedsadgang. Om de hadde hatt gratis drift, ville ikke det hjelpe om de ikke hadde noe sted å selge varene sine. Det er 70 pst. av vår eksport som går til EU. Det er jo også interessant, hvis man skal forfølge dette kraftargumentet, at mange av de samme partiene heller ikke ønsker å bygge ut mer kraft i Norge. Det andre handler om tiltak mot EU, og da vil jeg spørre: Hvem har bedt om tiltak mot EU? Hvem i industrien har gjort det? Svaret er ingen. På Debatten på NRK i forrige uke kom det heller ikke svar på det spørsmålet. Det andre er: Hvilket problem er dette ment å løse? Det vil jo bare skaffe oss flere problemer enn løsninger. Jeg mener vi er ved et veiskille, der også debatten i Norge må begynne å dreie seg om det EU vi ser i dag, det EU vi ser de 10–15 årene vi har foran oss, og hvordan vi best skal innrette norsk politikk for å ivareta det som er det aller viktigste for oss, nemlig norske interesser.