OverStortinget

Tidlig på 2000-tallet var jeg på togtur i England, og det var en selsom opplevelse. Overgangen fra trygge, røde NSB-tog i gamlelandet til den engelske floraen med forskjellige tilbydere, togselskaper med forskjellige logoer, design, billettluker, tjenester og prissystemer og ikke minst mengden innstilte og forsinkede tog var formidabel. I dag har vi et lite stykke England i Norge, nærmere bestemt på Sørlandet. Dette tar meg til det som nå står som det mest mislykkede samferdselsprosjektet i nyere tid, nemlig jernbanereformen. Den ble solgt inn som et moderne løft basert på EUs grunnidé om at markedet alltid løser alt, at oppsplitting, konkurranse og anbud skulle føre til lavere pris, bedre punktlighet, mer effektiv drift osv. I dag ser vi hva som skjedde: mer byråkrati, dårligere punktlighet, høyere kostnader – et jernbanesystem som henger dårligere sammen, oppstykket av trafikkpakker som hindrer effektiv drift. Dette er ikke bare et resultat av feilslått politikk, dette er et resultat av blind tro på EUs markedslogikk, en tro som aldri burde vært importert til vårt land. Når ESA nå forsøker å presse Norge enda lenger inn i denne modellen, skulle man tro at alle partier som er opptatt av norsk selvstyre, ville stilt seg på Norges side, men slik er det altså ikke. Fremskrittspartiet, som gjerne pynter seg med å være et EU-skeptisk parti, stiller seg på ESAs og EUs side. De heier fram konkurranse og en oppsplitting med styring fra Brussel. Når ESA åpner sak mot Norge fordi regjeringen ikke har fulgt jernbanedirektivet til punkt og prikke, er FrPs reaksjon å kritisere regjeringen og tale Brussels sak. De stiller seg dermed ikke bare i opposisjon til regjeringen, men til norsk folkestyre. At et parti som sier de vil stå opp mot EU, støtter EUs angrep på norsk jernbanepolitikk, er både paradoksalt og trist. Resultatet for jernbanereformen taler for seg selv. Statens kostnader per reisende har økt, det er mer byråkrati, et voksende antall direktørstillinger osv. Vi som tar toget hver dag, merker dette på kroppen. Flere land har reversert privatiseringen og gått tilbake til statlig drift. Land som Tyskland, Nederland, Frankrike, Danmark og Finland bruker i stor grad direktetildelinger til statlige selskap, slik Norge også nå vil gjøre. Det er fordi vi ser at konkurranse ikke fører fram. For Rødt er svaret tydelig: Vi må gjenreise jernbanen med én samlet etat som har ansvar for alt fra infrastruktur til vedlikehold. Norge fortjener en jernbane som fungerer, et demokrati som ikke presses av EU-logikk, en jernbane styrt av folkevalgte, ikke av ESA, og et land som tør å stå opp for sitt eget folkestyre.