OverStortinget

Det er 80 år siden frihetsvåren 1945, og da fanger og flyktninger kom hjem og skulle bygge et nytt Europa og et nytt Norge, hadde de ett overordnet mål: Denne katastrofen måtte aldri skje igjen. Det hadde de tre hovedstrategier for å sikre. Den første var en sterk forsvarsallianse, hvor USA, Storbritannia og Kontinental-Europa garanterte for hverandres sikkerhet, og Norge sluttet seg til denne i 1949. Den andre var at man knyttet landene tettere økonomisk sammen, ikke bare gjennom Kull- og stålunionen, men også gjennom Marshall-hjelpen, og etter hvert gjennom et felles indre marked. Norge sluttet seg til det 1. januar 1994. Den tredje, og kanskje den viktigste, var at man måtte forhindre at den økonomiske krisen og sammenbruddet som 1930-tallet hadde vært preget av, og kollapsen i tilliten til etablerte partier og institusjoner, skulle skje igjen, og det gjorde man gjennom å bygge velferd og folkestyre. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men på samme tid som de siste tidsvitnene fra 1945 går ut av tiden, er alle disse tre strategiene under press. Russland har gått til krig mot Ukraina og forsøker å ta hele eller deler av landet med makt, tollbarrierer og handelskrig er blitt et virkemiddel i internasjonal økonomi, og vi ser at millioner av mennesker på vårt eget kontinent mister troen på etablerte politiske partier og systemer, føler manglende innflytelse og ikke minst manglende framtidstro og økonomisk trygghet. Det får skremmende mange til å slutte opp om ytterliggående partier, som har tatt makten i noen land og leder på meningsmålinger i andre. Vi må holde fast på disse tre store strategiene, for det første NATO som vår sikkerhetspolitiske plattform. Det er vel unødvendig å si at partier her i salen er imot NATO, men jeg vil advare sterkt mot det, også til dem som tenker at EU skal være en erstatning for dette. Jeg er helt enig med NATOs tidligere generalsekretær, Jens Stoltenberg, som advarer mot å bygge opp parallelle militære strukturer, for det vil være fordyrende og vanskeliggjøre NATOs arbeid. For det andre må vi holde fast på den økonomiske integrasjonen. Gjennom EØS-avtalen har vi ikke bare tollfrihet i EU, men kanskje det viktigste: Når en vare eller en tjeneste er godkjent i Norge, kan den fritt selges i hele EØS-området. Man kan bare forestille seg byråkratiet hvis hver enkelt vare fra Norge skal gjennom en godkjenning i alle EU-land – hvis man da ikke hadde et felles marked – eller verdikjedene som tar biter av forskjellige produkter og setter dem sammen. Det ville gjort alt forenklingsarbeidet vi driver på med, helt bortkastet, for det ville ført til en enorm økning av bedriftenes byråkrati. Så er det noen som sier at vi kan lage en ny avtale, at vi skal sette oss ned og forhandle og lage en helt ny avtale. Vel, den gangen vi laget EØS-avtalen, var det 12 EU-land og 6 EFTA-land, ganske jevnbyrdige. I dag er det altså 27 EU-land og, hva skal vi si, ett og et halvt EFTA-land på EØS-siden, Norge, Island og Liechtenstein. Det er ikke sikkert at det er vi som kommer vinnende ut av en ny forhandling. Det kan jo hende at Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria, alle disse landene som ikke var med i 1994, faktisk har noen krav å stille i en ny forhandling. Jeg mener også at EØS-avtalen trues av de overivrige EU-tilhengerne, som på inn- og utpust sier at EØS-avtalen er utilstrekkelig. Det bidrar også til uforutsigbarhet. Det er nesten sånn at det virker som enkelte gleder seg over at vi nå, etter 32 år, først fikk en sak hvor EU lager noen beskyttelsestiltak. Ja, det er ikke heldig, og det er en del av det bildet hvor man prøver å beskytte sin egen industri mot internasjonal konkurranse, som små land som Norge vil tape på, egentlig kanskje alle. Men da kommer til sjuende og sist det tredje punktet: menneskenes økonomiske utrygghet, globaliseringen som treffer veldig ulikt dem på bunnen i forhold til dem på toppen, og vår jobb med å sikre velferd, innflytelse og folkemakt. Det siste har vært min viktigste grunn til å stå utenfor EU, for jeg tror denne kolossen, med beslutninger veldig høyt oppe, fjerner beslutningene fra folk flest – men disse tre strategiene må vi altså slutte opp om, og det gjør virkelig ikke alle partier i denne salen.