Først en stor takk til Strifeldt og FrP for å tydeliggjøre så klart forskjellene i landbrukspolitikken. Fra et samarbeid med bondeorganisasjonene, hvor vi lager en avtale, utvikler landbruket i Norge, er det en veldig tydelig markedsliberalistisk linje, og det er «fair enough» – det er FrPs syn. Av og til har jeg imidlertid inntrykk av at FrP egentlig markedsfører seg mer under overskriften «ta vare på Norge». Og noe av det vakreste og fineste med Norge er at det bor folk overalt. Det er kulturlandskap overalt. Det er mattradisjoner, bosetting og ikke minst beredskap: Vi har mat til egen bruk, ikke bare til sivilsamfunnet, men også til Forsvaret. Nå har vi økt forsvarsbudsjettet med 60 mrd. kr i året, og så har altså FrP ikke tenkt å være med på tre–fire milliarder til å sikre det mest grunnleggende i beredskap, nemlig mat. Hva er forklaringen på dette enorme avviket?

Vi er like bekymret som andre for kostnadsveksten når det gjelder både strøm, drivstoff og andre ting. Spørsmålet er: Hvordan når man best dem som trenger det mest? Det var det vi var usikre på da vi diskuterte dette i vår, før noen, litt overraskende, kom fram til en enighet og trumfet det igjennom. Jeg legger merke til at Hoksrud ikke svarte på det faktum at da man satt med samferdselsministeren, finansministeren og nesten halve regjeringen, brukte man ikke det til å få ned avgiftene for folk flest. For det FrP hver gang velger når man har makt, er dem på toppen. Man hadde altså bortimot 30 mrd. kr i skattekutt, og likevel økte utgiftene for vanlige folk – bompenger, barnehageprisene økte med 40 pst., pensjonistene var fattigere i 2021 enn i 2013. Hvor ble det av alle disse pengene? Jo, de gikk til Sylvi Listhaugs naboer på beste Oslo vest. Det er de FrP velger når det virkelig gjelder.

Dette er egentlig en debatt om hvorvidt drivstoffkjedene satte ned prisen tilsvarende avgiftskuttet, ikke avgiftskuttet i seg selv, men siden det nå har blitt en debatt om det, kan vi først fastslå at årsaken til høye drivstoffpriser verken er avgiftene under Solberg-regjeringen eller under Støre-regjeringen, men Donald Trump. La meg også si det sånn: Det er ikke akkurat i Arbeiderpartiets eller de rød-grønnes rekker man finner de ivrigste tilhengerne av Donald Trump i Norge. Det er en vanvittig politikk og en meningsløs krig. Man har brukt enorme summer på bombing og krigføring. Det er store menneskelige lidelser, store økonomiske tap, og man oppnår kanskje til slutt å få åpnet Hormuzstredet, som jo var åpent før man begynte denne krigen. Man kan ikke la disse avgiftsdebattene gå helt upåtalt. Sannheten er at en rekke avgifter under Solberg-regjeringen økte ganske kraftig. Da vi kom til budsjettframlegget for 2021, fra Solberg-regjeringen, hvor FrP da hadde hatt finansministeren i seks av de sju årene, var avgiftsnivået 6,7 mrd. kr høyere enn i 2013. Elavgiften økte, drivstoffavgiften økte, pendlerfradraget ble kuttet, sukkeravgiften økte, flypassasjeravgiften økte, og man fikk til og med oppå elavgiften sørget for to nye utenlandskabler, som har ført til den situasjonen vi har i strømmarkedet. Med den «track record»-en ville jeg kanskje gått litt stillere i dørene, spesielt hvis jeg het Hoksrud og satt i den regjeringen i en periode. Det er riktig at man i det siste budsjettet før man skulle til valg i 2021, fikk til noen kutt, men da vi overtok høsten 2021, la vi altså fram et statsbudsjett med 2,3 mrd. kr lavere avgifter enn det Solberg-regjeringen hadde lagt fram. Vi kan gjerne ta en liten håndbak om avgiftspolitikken. Jeg husker jeg gikk valgkamp mot FrP hjemme i Trøndelag i 2013. Da lovte FrPs kandidat at bare de fikk kloa i regjeringsmakten, skulle alle bompenger forsvinne. De fikk både finansministeren og samferdselsministeren, men bompengeavgiftene økte år for år.

Virkningene av Donald Trumps og Benjamin Netanyahus krigshandlinger i Gulfen merkes over en hel verden, også her i Norge. Land rundt omkring i verden som produserer strømmen sin på diesel eller fossile brensler, har mange timers strømavbrudd. Næringslivet rammes, og private personer rammes. Men vi merker det som sagt også her. Ulike løsninger ble diskutert. Det ble gjort et vedtak. Det tar vi til etterretning. Finanskomiteen ordnet opp i revidert, slik at vi holder balanse og pengebruk under kontroll, og det er en midlertidig løsning som ble vedtatt. Denne debatten dreier seg ikke om det var rett eller ikke. Den dreier seg om hvorvidt bensinkjedene/drivstoffkjedene tok muligheten til å ta en ekstra profitt i denne perioden. Det er all grunn til å stille spørsmål ved det. Konkurransetilsynet advarte, som det står i merknadene her, og det er sånn at erfaringene med avgiftslette kan være at forretningsleddene tar en ekstraordinær profitt. Grunnen til at vi ikke er med på en spesiell gransking av dette, er at det som sagt er et midlertidig tiltak. Vi har organer som skal følge opp konkurransen i bransjen. Vi mener at disse organene får håndtere saken. Likevel synes jeg det er hyggelig – jeg må si det som sosialdemokrat – at særlig Rødt og SV er så opptatt av at man ikke tar ekstra profitt i leddene, og at konkurransen fungerer godt. Det er jo et kjent sosialdemokratisk syn at vi bruker privat sektor til å få effektive markeder, og at konkurransen er det som hindrer at bedrifter tar ut ekstra profitt, at prisene holdes nede, og at forbrukerne ivaretas. Sånn sett synes jeg at merknadene fra SV og Rødt peker i riktig retning. Forslag til tiltak som begrenser drivstoffkjedenes profitt på salg av bensin og diesel – forslag nr. 3, fra SV, Senterpartiet og Rødt – innfris nettopp ved at man sikrer at det ikke er prissamarbeid, at man sikrer at det er muligheter for konkurrenter til å etablere seg, og sørger for at det er god konkurranse i markedet. Sånn sett bruker vi markedet der det fungerer godt, og så bruker vi offentlig styring og offentlige tjenester der det fungerer godt. Det lover bra for et bredt rød-grønt samarbeid at vi samler oss om slike gode sosialdemokratiske løsninger.

Dette er flere debatter på én gang. Én ting er strøm og tilgangen på den, og der tror jeg vi er nødt til å gjøre noe. Vi er nødt til å gjøre noe med køordningen for hvem som skal få strøm. Det er ikke sikkert vi bare skal ha først til mølla, men også se på samfunnsnytte, sysselsetting, verdiskaping osv. Men, som statsråden sier, er det et annet departement, og sånn sett egentlig også en annen debatt. Det jeg tok ordet for, er disse mindretallsforslagene. Fremskrittspartiet skal ikke bare fjerne særnorske klimakrav, men de skal generelt redusere norske klimamål for å ivareta norsk næringslivs konkurransekraft, og Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti skal ikke bare ha en kompensasjon for dem som skal omstille seg bort fra fossile energibærere, men en generell kompensasjon der omstillingen vil være for kostbar. Én ting er der du må fortsette å drive, og det ikke er mulig å omstille seg ennå på grunn av teknologiske barrierer. Fiskefartøy er et sånt område, kraftkrevende industri for CO2-kompensasjon og flere slike ordninger. Det kan ikke være sånn at absolutt all CO2-utslipp som ikke blir omstilt, skal kompenseres. Da er hele hensikten med CO2-avgiften borte, for poenget er at man skal omstille seg bort fra fossile utslipp og over på andre områder. Noen ganger kan det være innenfor en bedrift fordi en finner ny teknologi. Andre ganger kan det hende at virksomheten må opphøre fordi den er uforenlig med klimamålene våre, fordi det rett og slett er andre muligheter som presser seg fram for å berge klimaet og for å være konkurransedyktig. Verdiskaping og konkurranseevne må til sjuende og sist bygge på det som kommer til å være framtidens internasjonale reguleringer. Det er kanskje en fordel for norsk næringsliv å være et lite hestehode foran. Hvis vi tviholder på gammel teknologi for såkalt å bevare konkurransekraft, kan det gå virkelig dårlig. På 1980-tallet var Kodak suverene innenfor foto, de hadde 90 pst. av markedet, de hadde 145 000 ansatte og de hadde 13 mrd. kr i omsetning. 20 år etter var de konkurs, og det på tross av at Kodak faktisk fant opp det første digitale kameraet på 1970-tallet. Men de fant ut at nei, de måttet holde igjen, for de hadde jo allerede en etablert konkurranse for vanlig analog film. Det viste seg å være en fryktelig dårlig strategi. Det er mulig at de spurte sine lokale myndigheter om kompensasjon og skattelette for å bedre sin konkurransekraft. I enden gikk det fullstendig galt. Hvis en tviholder på gammel teknologi for å være såkalt konkurransekraftige, kommer en til sjuende og sist til å tape all konkurransekraft, og derfor er tilnærmingen regjeringen har – pragmatisk inn mot enkeltbedrifter og pragmatisk inn imot enkeltnæringer, men samtidig fast på at det må omstilling til – den helt korrekte også for næringslivets konkurransekraft.

Først en takk til saksordføreren for godt arbeid – for ryddig og kunnskapsrik ledelse av denne saken, som har endt opp med en enstemmig komité. Ikke minst også takk for at han uttaler navnet Giske riktig – det er også veldig godt. Sammenligningen med øya synes jeg egentlig passer godt. Giske er en liten øy, 2,5 kvadratkilometer – beskjeden og gjør ikke så mye ut av seg, akkurat som undertegnede. Det er to kommentarer jeg vil knytte til disse merknadene. Det ene er ros til regjeringen for at man midt oppe i en internasjonal vanskelig situasjon opprettholder en dialog med Russland rundt god forvaltning av våre fiskeriressurser. Det er ikke ukontroversielt, men helt nødvendig for at vi skal ivareta våre interesser, men også fiskebestandene. Vi vet fra andre steder i verden hvor dette har gått dårligere, også for så vidt i Europa, at man har mistet store bestander og dermed skapt dårligere grunnlag for verdiskaping på lengre sikt. Det er utfordrende, som komiteen også skriver, men helt nødvendig at regjeringen opprettholder de samtalene og de enighetene. Det andre er, som også saksordføreren var inne på, en merknad om å understreke Norges rett til å forvalte fiskeressursene i egne områder, og at EUs posisjoner er utfordrende. Jeg er overrasket over at ikke FrP er med på de merknadene. Det er mulig å være med på de merknadene uavhengig av hva man mener om EU-medlemskap. MDG, som jo for tiden markerer seg som et meget EU-ivrig parti, er med på de merknadene. Det kunne Høyre og FrP vært også. Høyre er vel kanskje vel så ivrig på EU, og det sitter kanskje langt inne å si noe kritisk om denne fantastiske organisasjonen og deres fiskeriforvaltning, men jeg er svært overrasket over at FrP ikke er tydelig på norsk selvråderett og norsk forvaltning over fiskeriressursene.

Jeg fortsetter å utfordre våre opposisjonspartier for å se om det er mulig å få til en reell næringspolitisk debatt i denne salen. I den forrige saken var det veldig om å gjøre å være næringsnøytral, ikke plukke vinnere, og holde seg lengst mulig unna. Her vil man tvert imot ha en aktiv, offensiv strategi for den maritime næringen. Man kan ikke alltid få i pose og sekk, og her kommer man til kjernen. Nei, staten skal ikke plukke vinnere i form av enkeltbedrifter. Det må markedet til sjuende og sist avgjøre. Så er det enkeltbedrifter som får støtte og hjelp. Det avgjør eksportråd, Innovasjon Norge, de institusjonene vi har for å utføre det. Det Norge gjør, er å si at et lite land med 5,5 millioner innbyggere ikke kan bli best på alt, men vi har noen fantastiske næringer vi har et stort potensial i. Maritim næring er en av dem, olje og gass helt åpenbart, havbruk, reiseliv – bare for å nevne noen hvor vi er verdensledende og sterke, og har muligheter som gir oss et stort sysselsettings- og verdiskapingspotensial. Det er her Høyre og FrP egentlig ofte går seg bort, fordi man mener at staten ikke skal ha noen rolle rundt disse satsingsnæringene, men tvert imot er det forskning, utdanning, tilrettelegging, eksportstrategier og garantiordninger som gjør at disse næringene blomstrer og lykkes. Statsråden ramser jo opp: Investeringsnivået i Norge er rekordhøyt, sysselsettingen er rekordhøy, arbeidsløsheten er rekordlav, eksportindustrien går godt, børsen setter nye rekorder. Hvis vi sammenligner med enhver regjering og ethvert styre før oss, går det fryktelig godt. Det som er så unikt med den maritime næringen, er ikke bare at den er verdensledende og har teknologi som er suveren, og som kan konkurrere med bedrifter verden over. Det er at den er fullkommen. Den er fullstendig. Vi har hele kjeden. Vi har forskning, innovasjon og utdanning, vi har verftene, vi har utstyrsleverandørene, vi har forskerne, vi har forsikringsselskapene, vi har bankene, vi har sertifiseringsorganene, vi har rederiene, vi har sjøfolkene, og vi har teknikerne. Vi har absolutt alle ledd. Når Fellesforbundet, Rederiforbundet, Norsk Industri og andre setter seg sammen, snakker vi om den mest fullstendige næringsklyngen vi har i Norge. Er det et område hvor vi stadig har nye strategier, er det dette, så her slår man inn åpne dører. Ikke minst: Da det plutselig var full stopp under krisen i 2009/2010, sikret vi gjennom en offentlig, statlig næringspolitikk at disse kompetansemiljøene ble holdt i hevd, og at de kunne gå for full rulle igjen når dørene åpnet seg. Her gjør faktisk regjeringen og flertallet en god jobb.

Ordningen er slik at Innovasjon Norge og styret der i stor grad bestemmer sin struktur selv. Vi som er gamle nok til å huske at det het Distriktenes utbyggingsfond, savner vel iblant – kanskje ikke først og fremst på kontorstrukturen, men på blikket og ordningene – en enda sterkere distriktsprofil. De store prosjektene i de sentrale strøkene har god tilgang på kapital. Det er litt annerledes i distriktet. Det synes jeg Innovasjon Norge skal ta som signal fra denne salen. Tre av de fem partiene som danner grunnlag for den regjeringen vi har nå, sender et veldig klart signal, og jeg regner med at Innovasjon Norge følger med på debatten i Stortinget. Grunnen til at jeg tegnet meg, var merknadene fra Høyre, FrP og KrF. Sjelden ser vi egentlig et så tydelig skille i næringspolitikken som det Høyre, FrP og KrF skriver rett ut. Det er jo som å høre et ekko av Thatcher og Reagan. Det står at det er skatter og avgifter, regler og reguleringer som ødelegger for næringslivet, og jo mindre det blir av det, jo bedre blir det. Det som er litt spesielt, er at det er få i næringslivet som er enig i det. Tvert imot har statens bidrag, tilrettelegging og hjelp vært avgjørende for mange næringer. Tenk på de kravene og reguleringene til helse, sikkerhet og miljø som vi har stilt til oljenæringen, og som gjør at vi i dag har verdens mest konkurransedyktige næring, som får oppdrag verden over. Det hadde ikke skjedd hvis vi hadde latt amerikansk cowboyvirksomhet fra 70-tallet styre hele butikken. Tenk på verftene våre, som trenger eksportgarantier for å ta store kontrakter ute i verden. Det er helt umulig for sparebanken lokalt i Haugesund eller Ålesund å ta den garantien. Staten må stille opp og skaffe masse inntekter til lokalsamfunnet. Det er helt umulig uten statens bidrag. Eller tenk på det vi nå gjør på oppdrett, hvor vi skal forske på fôr og miljøløsninger, og hvor vi sammen med næringen legge til rette for at det kan bli Norges største næring den gangen olje og gass går ned. Eller tenk på eksportnæringene våre, hvor vi markedsfører norske bedrifter og produkter verden over. Statsråden har reiser, og vi har kontorer som kan brukes av små og mellomstore bedrifter som ikke har eget salgsapparat i Kina, Japan, USA, Sør-Amerika eller hvor det skulle være. Når man sier at man gjennom redusert statlig innblanding skal oppnå disse resultatene, og at den stadige veksten i statlige låne-, subsidie- og garantiordninger er forstyrrende for markedsmekanismen og en risiko for skattebetalerne, er det altså en avgrunn mellom det flertallet som nå styrer, og opposisjonen. Det mest overraskende er kanskje at KrF, som en gang var et distriktsparti, også har sluttet seg til dette. Men det er rene ord for pengene fra Høyre og FrP, og det er en fin diskusjon å ta også ute i Bedrifts-Norge.

Det er en del herk med EØS-avtalen. Det er irriterende når utslippsregler passer bedre for Rhinen enn for Atlanterhavet, og at hellingsreglene for tuneller eller andre ting ikke passer norske forhold, men jeg er 100 prosent sikker på at det herket hadde blitt mange ganger større hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen. Én ting er tollbarrierer og rett og slett tilgang på markedet, men at en vare eller en tjeneste er godkjent i ett land og dermed kan selges fritt i hele området, er en enorm byråkratisk besparelse. Man kan bare forestille seg hvordan det ville vært hvis norske bedrifter, enten de selger ferdigprodukter eller delprodukter inn i det europeiske markedet, hver eneste gang måtte sørge for at de var godkjent også etter reglene i ulike europeiske land. Det hadde vært et byråkrati uten sidestykke, og det slipper vi ved at vi er en del av EØS. Da må vi også akseptere at det skal være en håndhevelse av de felles reglene. Ja, vi skulle gjerne noen ganger, enten det gjelder en kommune eller et fylke, eller kanskje til og med staten, stukket noen ekstra skattelettelser eller noen støttemidler inn i en bedrift, sånn at de kunne vinne konkurransen mot utenlandske konkurrenter – jeg skjønner det argumentet – men problemet er bare at hvis 80 millioner mennesker i Tyskland eller 50 millioner mennesker i Frankrike gjør det samme overfor norske bedrifter, kommer norske bedrifter desto dårligere ut. Den kampen er jeg ganske sikker på at vi er dømt til å tape. Vi tjener på å ha felles regler. Her er det en grunnleggende forskjell, som kom veldig godt fram i replikkvekslingen mellom Senterpartiet og statsråden, og det er jo at vi er for EØS-avtalen, og Senterpartiet er imot den. Det er helt fair å være imot EØS-avtalen, men å ta kampen om hvert eneste direktiv og hver eneste regel er veldig rart, og jeg synes at Senterpartiet ofte velger feil kamper – og dette er én av dem. Dette er ikke store prinsipielle endringer, og det at man raskere kan avvise klager på f.eks. statsstøtte, eller kan begrense den saksbehandlingen, kan jeg ikke se at er en svekkelse av EØS-avtalen, sett med norske øyne. ESA kan allerede nå dra på uanmeldte inspeksjoner, de kan pålegge bøter – de kan gjøre mye for å sørge for at det regelverket som er, overholdes. Det sies at dette bør prøves mot Grunnloven. Vel, Stortinget vedtok den 1. juni 2015 å grunnlovfeste Høyesteretts mulighet til å teste lover eller anvendelsen av lover opp mot Grunnloven. De har sågar en plikt til å gjøre det. I mai 2020 forsterket vi den prøvingsretten i § 89. Så dersom en enkeltaktør mener seg urettferdig behandlet, eller hvis man ønsker at Høyesterett skal behandle et spørsmål om hvorvidt loven er grunnlovsstridig, har Høyesterett fullt ut den muligheten, selv om vi ikke bruker § 83 til å be Høyesterett om en slik vurdering.

Trond Giske (A) [12:52:16] (ordfører for saken): Hadde alle gjort som næringskomiteen, hadde de lange voteringene gått raskere, for her er nok en enstemmig innstilling uten mindretallsforslag. Vi slutter oss, som samlet komité, til å gi samtykke til den partnerskapsavtalen som ble inngått 23. juni i 2025 mellom EFTA-landene og Malaysia. Jeg har selv hatt gleden av å ha vært i Malaysia med en delegasjon ledet av kronprinsen, og nå ser jeg at han er aktiv i Asia igjen, og det er veldig positivt. Dette er en sterkt voksende region, både befolkningsmessig og økonomisk, og vi har store muligheter til å få til god handel med denne regionen. Vi har allerede handelsavtaler med Filippinene, Hongkong, India og med Malaysias naboer Indonesia og Singapore. Vi har avtale med Sør-Korea, og vi driver også og forhandler med Vietnam og Thailand, så vi har snart dekket alle de store økonomiene i Sørøst-Asia – bortsett fra to. Den ene er Japan, og der er man nå aktiv, ser jeg. Det er noen store utfordringer med Japan, særlig på landbruk og fisk, men det hadde vært veldig bra i en verden hvor vi ikke får til så mye på det globale plan. Utenriksministeren var selv i Kamerun, om noen av oss har interesse av å følge med. Gleden ble ikke så stor, for det ble ganske resultatløst. Disse handelsavtalene sikrer oss, og det er veldig positivt for norske bedrifter at man får til mange avtaler i en region, for da kan man etablere seg i Kualalumpur og drive virksomhet i både Malaysia, Indonesia, Singapore og Thailand. Den andre store aktøren er Kina, og der er det vel en handelsavtale som er mer eller mindre ferdig. Det er en forhandling som har pågått i mange år. Jeg hadde også gleden av å bidra i det arbeidet. Det ble en liten stopp i noen år, men jeg ser egentlig ingen grunn til at ikke også denne avtalen kan fullføres og implementeres. Vi handler med Kina som aldri før. Det er faktisk vårt sterkest voksende marked for sjømat. Vi ser i avisen, senest i dag, at det er en kø av statsråder som reiser til Kina. Næringskomiteen skal dit i september. Jeg vil si at også der hadde Norge tjent på en regulert handel og en avtale som satte rammer rundt vårt økonomiske samkvem med Kina. Men Malaysia er i mål, og det er all grunn til å gratulere alle som har forhandlet det fram og gitt oss et nytt ben å stå på.

Trond Giske (A) [12:40:00] (ordfører for saken): Også i denne saken kan vi legge fram en enstemmig innstilling. Det er bra. Det er bred enighet om at handelsavtaler er en god måte å regulere vår økonomiske kontakt med omverdenen på. Det kalles frihandelsavtale, men det kunne like godt hett regulert handel, for det er det det handler om. Det handler om at våre bedrifter og økonomiske aktører får en forutsigbarhet, en garanti mot vilkårlighet, som igjen gjør at vi kan utvide samarbeidet med andre land. Det er veldig fornuftig å handle. Vi produserer ting billigere enn andre land på noen områder, andre har store fordeler og verdiskaping på andre felt, så bytter vi varer, og alle får økt levestandard. Det er ikke noen automatikk i at den økte levestandarden blir jevnt fordelt, så i mange land kommer dette en elite til gode, det er det ikke noen tvil om, men det forsterker bare behovet for god sosialdemokratisk fordelingspolitikk også i andre land. Handel åpner også for kontakt, og det er i seg selv positivt. Dialog om arbeidstakerrettigheter, miljøspørsmål, likestilling og ressursforvaltning er en viktig del av den kontakten vi har med andre land når vi framforhandler handelsavtaler. Likevel er det ikke et mål å politisere handelsavtaler i størst mulig grad – tvert imot. Vi har sett nå hvordan handelsavtaler blir brukt både som brekkstang og som pressmiddel. Det skaper stor ustabilitet, det skaper usikkerhet, og det skaper konflikter. Vi ønsker selvfølgelig å ta opp en masse saker når vi forhandler handelsavtaler, men jeg tror at Norge, som et lite land, ikke er tjent med at dette politiseres i for høy grad. Jeg har hatt gleden av å forvalte forhandlinger om handelsavtaler gjennom fire år i Nærings- og handelsdepartementet, og jeg synes departementet har klart godt balansegangen mellom å ta vare på norske næringsinteresser og samtidig ta opp alle de politiske sakene som mange ønsker at man skal ta opp. Man har en nær kontakt med næringslivet, man vet hva som er viktigst i en handelsforhandling, og man kan balansere ut alle kravene om ulike politiske saker fra mange sektorer og mange departementer. Dette har vært en god modell. Det er ikke alltid så lett å få omforente standpunkter på alle områder, heller ikke i EFTA, selv om det er få partnere. Sveits har forbløffende liten interesse for fiskerettigheter, mens vi har tilsvarende liten interesse for farmasøytisk industri. Det er ulike næringsstrukturer i EFTA-landene. Likevel har vi kommet fram til felles forhandlingsstandpunkter og felles avtaler. Jeg har registrert at noen mener at det hadde vært en fordel å ha dette i EU. Jeg ser ikke at de felles forhandlingsstandpunktene hadde kommet til å bli særlig lettere om vi skulle forhandlet med 27 land før vi kunne begynne med Malaysia, Ukraina, Vietnam, India eller hvem det nå skulle være. Vi har noen mindretallsmerknader også i disse sakene. Jeg skal kort kommentere vårt syn på det. Vi synes det er veldig bra at vi øker handelen med Ukraina. Selvfølgelig er det helt riktig at det er andre og bedre måter å hjelpe Ukraina på, og det gjør vi jo – i titalls-milliarder-klassen, får vi si: våpen, støtte til sivilsamfunnet, infrastruktur og så videre. Men det at Ukraina er et stort jordbruksland, bør ikke brukes som et argument mot å handle med Ukraina. Ukraina har blitt kalt verdens kornkammer, og det er klart at korn er en viktig eksportartikkel for landet. Regjeringen har gjort endringer i hvem som forvalter handelsavtalen. Det er regjeringens prerogativ å kunne bestemme det selv, men jeg vil advare mot å ytterligere politisere handelsavtalediskusjoner. Det har tjent oss godt at det har vært en avgrensing. Det er ikke en positiv utvikling hvis det nå blir en enda tettere kobling mellom ulike politiske utenriksspørsmål og disse handelsforhandlingene.

Det er kanskje ikke så stor uenighet som det virker som. Når vi forhandler handelsavtaler, tar vi jo opp arbeidsrettigheter, vi tar opp miljøspørsmål, vi tar opp menneskerettigheter og mye annet, og handel i seg selv åpner også for kontakt på en rekke områder, også med sivilsamfunnet, og ikke minst tar kanskje norske bedrifter også med seg norsk arbeidslivskultur. Det jeg reagerer på, er at man på en måte tar stilling til hva f.eks. Brasil skal gjøre. Jeg hører Rødt omtale dette som mindre land, men Brasil har vel rundt 220 millioner innbyggere. Ved sist valg var det over 60 millioner mennesker som stemte på president Lula, som styrer Brasil. Nå sier da Brasil, ved en gammel fagforeningskjempe – en som står opp for menneskerettigheter i Brasil og inngår avtaler om bevaring av regnskog med oss – at dette er en avtale som er ønskelig for dem og bidrar til at de lettere får selge sine produkter i et norsk marked. Da tenker jeg at ja, vi skal hele tiden være på lag med sivilsamfunn, miljøorganisasjoner, menneskerettighetsorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og andre rundt omkring i verden, men akkurat dette med å gi andre land tilgang til våre markeder mot at vi også får tilgang til deres – vi er f.eks. en stor oljeinvestor i Brasil – tenker jeg er noe vi trygt kan overlate til dem å vurdere om er i deres interesse.

Vi får anledning til å diskutere handelspolitikk i tre forskjellige sammenhenger nå, med tre ulike handelsavtaler som skal godkjennes. I denne omgang vil jeg begrense meg til å kommentere det som er uenigheten, hvor et mindretall har forslag som går langt i å si at vi må konsekvensutrede handelsavtalen, ikke bare på vegne av oss selv, men også på vegne av de landene på andre siden som synes at dette er en god idé. For meg virker det litt – ja, for å bruke et ord som kanskje noen av disse partiene har brukt – imperialistisk at vi i Norge skal sitte og bestemme hva som er riktig politikk for Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. Så kan man si at jo, disse regimene overkjører sin egen befolkning, det er autoritære regimer som ikke lytter til sivilsamfunnet. Men sist jeg sjekket, har i hvert fall Brasil og Uruguay presidenter som tilhører den samme – skal vi si – siden som partiene som her har innvendinger mot at Brasil og Uruguay inngår en slik avtale med Norge. Det er helt sikkert mye å gjøre både på miljøsiden, på menneskerettighetssiden, på arbeidsrettighetssiden og i mange andre ting i Sør-Amerika, men hvis disse landene selv mener at en slik handelsavtale med Norge tjener deres økonomi, skaper flere arbeidsplasser og gjør det lettere å selge sine produkter til Norge, synes jeg det er en litt merkelig inngang å si at vi skal overprøve det fra norsk side.

Det er enighet om mye, og det er bra. Et lite land trenger felles innsats for å utnytte dette store potensialet. Jeg synes likevel man ikke skal slippe helt unna med å skrive ting som rett og slett er i strid med hverandre. For i forslag 12, fra Høyre og FrP, skriver man at «Stortinget ber regjeringen sikre stabile og konkurransedyktige rammevilkår (…) gjennomgang og reduksjon av skatter og avgifter som svekker investeringsevnen». Spørsmålet er da: Hvilke skatter og avgifter er det man vil fjerne, som skal øke investeringsevnen? Det kan neppe være eiendomsskatten eller eventuelle lokale arealskatter, for i forslag 6, fra de samme partiene, står det at «Stortinget ber regjeringen forbedre incentivene for vertskommuner som åpner for næringsvirksomhet (...)». Her sier man jo det motsatte, at kommunen skal sitte igjen med mer av overskuddet. Er det da statens eller grunneiers eierandel Høyre og FrP vil svekke? Det ville jo være ganske oppsiktsvekkende, vil jeg si, hvis Høyre og FrP vil frata eiendomsrett til mineralressursene. Formuesskatten har ingen påvirkning om man investerer i gruver, eller investerer i andre ting. Når man har formuesskatt, bør man investere i det som er mest mulig lønnsomt, både for å få overskudd og for å betale formuesskatt. Selskapsskatten er rekordlav, og Høyre og FrP har hittil ikke kjempet for det. Så det er et ubesvart spørsmål. Er dette bare noe man må ha med som et siste punkt i forslagsrekken, at skatter og avgifter må ned, eller er det en konkret tanke om hva man skal gjennomføre for såkalt å øke investeringsevnen?

Det fortelles en historie om en politiker som sitter inne og hører at det går et tog forbi med korps og demonstranter, som springer ut og foran toget for å gi inntrykk av at det var akkurat han som hadde ledet an i denne marsjen. Det samme inntrykket får jeg når jeg leser både merknader og forslag fra Høyre og FrP i denne innstillingen. Det ser ut som de har gått gjennom hva regjeringen driver med, og så skyndet seg å fremme en rekke romertallsforslag for å vise at det egentlig var de som fant på at vi måtte ha en mineralstrategi, forenkle saksbehandlingen, sørge for raskere framdrift og for at dette blir en viktig næring. Noen ganger blir det direkte komisk, som når man fremmer romertallsforslag som man ikke engang rekker å få votert over i salen før det er gjennomført av regjeringen. Det tror jeg i mine 25 år på Stortinget jeg aldri før har opplevd. Mineralnæringen kommer til å bli veldig viktig framover. Det er sagt mye om tilgangen på kritiske mineraler og sjeldne jordarter, osv., men det er viktig også å minne om at det, som all annen næringsvirksomhet, må være en lønnsom næring. Næring har det ved seg at det må gå med overskudd, ikke med tilskudd. Ja, det er kjempeviktig at vi bidrar til Europas sikkerhet og forsyning, men vi må også sørge for at det er verdiskaping. Lønnsomheten øker heller ikke automatisk av at det blir et statlig selskap. Det er rammebetingelsene rundt det, saksbehandlingen og markedene som avgjør. Mineralnæringen i Norge har et velfortjent dårlig rykte. 300 års virksomhet etterlot døde elver, lokal forurensning, giftige metaller og stoffer i bakken. Opprydningen har kostet mange millioner, og den kostnaden ble lagt på fellesskapet. I dag har vi en moderne minerallovgiving som sørger for at det er aktørene selv som må sette av penger og bidra til at det blir opprydning. Bare det er en trygghet for lokalsamfunnene som skal gi plass til ny næringsvirksomhet. Vi så ingenting fra kongen i Danmark når det måtte ryddes opp i Røros eller Løkken eller andre steder; verdiene var tatt ut for lengst. Vi har ny lovgiving, vi har ny teknologi, og vi har nye muligheter, men det kommer til å kreve at private aktører også engasjerer seg. Statlige selskap er vel og bra, men vi må sørge for at vi bruker den kompetansen som finnes. Jeg synes det er spesielt når Høyre og FrP til og med foreslår at man skal ha en reduksjon av skatter og avgifter som bidrar til disse investeringene. Hvis det er formuesskatten de tenker på, vil ikke den påvirke om pengene går til dette prosjektet eller til andre. Selskapsskatten i Norge er lavere enn i mange andre land, og det har ikke vært Høyre og FrP som har gjennomført de endringene.

Vi må ha en debatt om EU, sier Høyres leder. Nå har jeg sittet og hørt på henne både i salen og på kontoret, og jeg synes vi har en veldig god debatt om både EU, Europa, EØS og verden for øvrig – det har vi egentlig hatt i veldig mange år. Det er et skille mellom det og å sette i gang en søknad, forhandle i flere år, ha folkeavstemning og kamp om et EU-medlemskap. Når det ikke er flertall i folket, ikke har vært det på mange år, og antakelig heller ikke er flertall i denne salen, er det veldig merkelig å skulle presse fram en EU-prosess. Det bør være forankret i et bredt folkeflertall. Vi får fortsette debatten om hvordan vi skal forholde oss til den nye virkeligheten i Europa, og utenriksministerens redegjørelse var et godt oppspill til det. Det er store spørsmål: Vi går fra en unipolar til en multipolar verden, fra en sterk europeisk økonomi til at Asia overtar mer og mer, vi har en konvensjonell krig i Europa, store klimaendringer som skal løses, og også populisme. Vi feiret vel også i Norge at Orbán måtte ut av sine kontorer, men vi kan fort få en Bardella i Frankrike eller en Farage i Storbritannia, og det ville jo være langt mer alvorlig enn hvem som styrer Ungarn. Vi må være tøffe mot høyreekstremisme, men også tøffe mot årsakene til det. Hvorfor stemmer arbeidsfolk over halve Europa på høyrepopulistiske partier? Det er fordi de ikke opplever trygghet, økonomisk framgang eller innflytelse. Kanskje er det å flytte makt bort fra folk også et problem i den sammenhengen. EØS-avtalen er vår hjørnestein i samarbeidet med EU. Det er av og til en litt uhellig allianse mellom ytre ja-side og ytre nei-side, der det sies at et EØS-medlemskap er et EU-medlemskap uten innflytelse, og dermed undergraver man på en måte EØS-avtalen fra begge sider. Den har fungert som et meget godt kompromiss. Vi har sikret næringslivet, bedriftene, markedsadgang, samtidig som vi har sluppet de tingene som noen av oss mener er mest problematisk med et EU-medlemskap. En ting i redegjørelsen til utenriksministeren stusser jeg litt over, for han sier at vi i handelspolitikken står langt mer alene enn i sikkerhetspolitikken. Vel, det gjør vi på en måte, men vi lager jo en rekke handelsavtaler som er gode for Norge. Fordelen med å stå utenfor EU er nettopp at vi, når vi forhandler med India, Kina, Mercosur, Vietnam, med alle land rundt omkring vi har avtale med, gjør vi det ut fra hva som er norske interesser, viktige norske næringer, og hva som ivaretar norske arbeidsplasser på en god måte. Det er faktisk en fordel og ikke en ulempe ved å stå utenfor EU.

Det er selvfølgelig slik at likestilling skapes i den enkelte familie og hos den enkelte person, men av og til trenger en litt hjelp. I veldig mange år var hele fødselspermisjonen i Norge 18 uker. Det var den også da Kåre Willoch ble statsminister sammen med KrF. Fram til 1986 var den 18 uker, så kom Gro. Nå er den ett år. Vi fikk pappaperm, men mammapermen er fortsatt pliktig lenger enn den opprinnelige totale permisjonen var før Arbeiderpartiet begynte utvidelsen. Jeg kan ikke se annet enn at når man snakker om den rigide tredelingen, må det være et angrep på pappapermen. Vi er for at kvinner kan ta over to tredjedeler av fødselspermisjonen, men vi er imot at ett av kjønnene kan ta hele fødselspermisjonen. Verken menn eller kvinner skal ta den. Veldig mange velger selvfølgelig at kvinner kan ta lengst. Om det er en myk familiepolitikk setter jeg pris på det, og det kommer vi til å slåss for fortsatt.

Det var Lossius som fikk meg inspirert til et innlegg til, men først litt om denne LIM-debatten. Det er helt riktig, som en foregående taler sa, at det er Arbeiderpartiet som har styrket den potten. Nå er den vel på 41,9 mill. kr, tror jeg. Det er også helt riktig at det er IMDi som fordeler pengene, og vi skal kanskje ikke blande oss borti det, men personlig må jeg si jeg synes det er rart at LIM ikke får støtte. Jeg synes det arbeidet som Født Fri – Shabana Rehman – og LIM har gjort, er et viktig arbeid som bidrar til likestilling. Så til Lossius: Jeg tror at hvis man går gjennom innlegget mitt, vil man se at sitatene fra Lossius var ganske ordrett det hun sa. Hun snakket om en rigid tredeling. Nei, det er ikke en rigid tredeling. Det er en avsatt kvote til far på 19 uker, hvis man tar 80 pst. lønn, og så er det en avsatt kvote til mor på 19 uker, pluss de tre ukene før fødsel. Resten kan man fordele som man vil. Det er altså fullt mulig å ta 42 uker til mor og 19 uker til far. Det er mer enn to tredjedeler av permisjonen. Det Lossius taler for, er at barnefamilier bør ha mer tid med ungene sine, både mor og far. Det er jeg kjempeenig i. Vi må ha et arbeidsliv som gir rom for det. Vi må ha inntekter for de lavtlønte som gjør at også de kan gå ned i stilling hvis de ønsker det, men det må gjelde både mor og far. Å se for seg at man skal ta fra pappapermen for å gi til mor – det tror jeg i lengden gir mindre likestilling også for mor, for fedrekvoten bidrar til at far tar et større ansvar i hjemmet. Arbeiderpartiet har slåss for et fleksibelt uttak av fødselspermisjonen. Man kan ta den som en redusert stilling over tre år, hvis man ønsker det. Det er fullt mulig. Det er kjempeviktig å slåss for full sykelønn også når barna blir syke. Jeg har ikke inntrykk av at det på høyresiden er samstemmighet og full enighet der. Vi må ha et mer likestilt arbeidsliv, og vi må ha et mer likestilt familieliv. Trygge foreldre gir trygge barn. Det gjelder også mors trygge inntekt. Det er som Silje Hjemdal og Tone Trøen sier: Av og til får vi til noe sammen. Fra 2001 til 2005 fikk vi til et svært barnehageforlik. Det er det største likestillingstiltaket i vår generasjon. Det ble enstemmig vedtatt. Det var riktignok motstand fra regjeringspartiene, både Høyre og KrF, men Laila Dåvøy fra KrF, som da var barne- og familieminister og likestillingsminister, stilte opp og gjorde jobben. KrF stilte opp for full barnehagedekning. Stemmene innad i KrF var også den gangen at dette kom til å gå ut over barna, akkurat som Lossius sier nå. Heldigvis var Laila Dåvøy framtidsrettet. Heldigvis fikk vi til det forliket. Jeg skulle ønske dagens KrF var på samme linje.

En god likestillingspolitikk angår alle sektorer. En skole som gir både guttene og jentene like muligheter, en bistandspolitikk som bidrar til å stoppe brutal undertrykking av kvinner i verden, en justissektor som slåss mot vold og overgrep i nære relasjoner og ellers, og en helsepolitikk som tar kvinnesykdommer på alvor. Her må jeg si – det var et spørsmål til statsråden tidligere – at regjeringen er flinkere enn Stortinget. Der går elleve statsråder sammen og lager en strategi; i denne debatten er mange komiteer rett og slett fraværende. Det er riktig, som likestillingsministeren sier, at vi har lyktes med likestillingspolitikken, men jeg kjenner igjen mange av temaene fra den gangen jeg selv var nestleder i denne komiteen, for 20 år siden. Vi har ikke kommet langt nok. Ett av områdene vi ikke har kommet langt nok på, er i arbeidslivet. Selv om vi har fått en høy yrkesandel blant kvinner, er vi et av de vestlige landene med størst kjønnsskille innad i arbeidslivet. Ungdom viser fortsatt tydelige kjønnsdelte preferanser når de velger utdanning, og det gjør at vi mister viktig kompetanse, og at tjenestene våre blir dårligere enn de ellers ville vært. Vi trenger mange menn i helse- og omsorgssektoren og innen barneomsorg. Vi trenger kvinner innen håndverksfag og tekniske fag. Vi vet også at det er et utdanningsgap. Guttene gjør det dårligere på skolen, 60 pst. av studentene i høyere utdanning er kvinner, og blant årets søknader er 61,5 pst. av søkerne kvinner. Hva skyldes det? Er det forventninger blant foreldre, forventninger blant venner? Vi har fortsatt kjønnsulikhet som påvirker den oppvoksende generasjonen. Den andre delen hvor vi ikke har lyktes, er at kvinnenes inntog i arbeidslivet ikke er blitt møtt av et tilsvarende mannlig inntog i hjemmet. Pappapermen er et viktig tiltak for å bidra til at vi får til det, og de gjentatte angrepene fra deler av høyresiden, også i debatten her, ville ha bidratt til å svekke likestillingen. Lossius sier at kvinner som ønsker å ta mest av fødselspermisjonen, må få lov til det, men sånn er det jo. Med 80 pst. lønn er 19 uker avsatt til menn. Det betyr at det altså er tilbake 42 uker som kvinnen kan ta. Så det er å slå inn åpne dører å si at kvinner kan ta mest. Arbeiderpartiet har satt arbeidslinjen foran familielinjen, sier Lossius – som om det er en motsetning mellom at kvinner deltar i arbeidslivet, og en god familiepolitikk. Jeg har tre døtre selv. Jeg tror de er like trygge selv om både mor og far er yrkesaktive, og de blir mer trygge av at både mor og far tar ansvar for barneomsorgen. Mange mødre ønsker mer tid med barna sine, sier Lossius. Jeg skal fortelle en overraskelse: Mange fedre ønsker mer tid med barna sine. Og enda viktigere: Mange barn ønsker mer tid med fedrene sine. Det taler for et arbeidsliv og ordninger som gir både mor og far mulighet til å kombinere arbeid og permisjon, og Arbeiderpartiet kommer til å være en forkjemper for det også framover.

Jeg takker for svaret og håper at Listhaug kan vise til ett eneste land i verden som har lyktes bedre gjennom en privatiseringsmodell med å gi alle unger en likeverdig sjanse. Det er imidlertid ikke bare barna FrP er kritisk til. Det viktigste med planen for Norge er jo at vi viser det vi gjør når vi sitter i regjering. De åtte årene FrP satt i regjering, og de fleste av dem med finansministeren, opplevde også de eldre svekkede forhold. Pensjonistene i Norge var fattigere etter åtte år med FrP i regjering, og ikke bare som støtteparti, men som styrende for den økonomiske politikken. Først da FrP var ute av regjering, stemte de for Arbeiderpartiets forslag, som sikrer at pensjonistene alltid får økt kjøpekraft når lønnstakerne får økt kjøpekraft. Er Sylvi Listhaug enig i at det er bedre for pensjonistene i Norge at FrP er ute av regjering, og at planen for Norge også må trygge de eldres økonomi med gode pensjoner?

Arbeiderpartiet er stolt av Norge, og av at det er et av verdens beste land å bo i. Noe av det som gjør oss stolte, er at vi har en skole som gir alle unger en likeverdig sjanse i livet. Om du har vokst opp i et hjem med sykdom, fattigdom eller omsorgssvikt, skal du vite at du kommer til den samme skolen som legedatteren eller direktørsønnen. Her møtes muslimer og kristne, fattige og rike, de som er skoleflinke og de som er bedre i det praktiske. Vi skaper et fellesskap som gjør at når vi reiser ut og møter andre, sier vi: Dette er unikt i verden. I FrPs program – og vi kan løfte blikket når vi snakker om en plan for Norge – står det i første setning om skolegang at FrP er mot enhetsskolen, mot den skolen som har gitt alle en sjanse. Man ønsker mer privatisering; man ønsker å vri pengene til privatskolene og sørge for at ungenes skolegang er avhengig av foreldres valg og om du kommer inn på den rette skolen. Hva er årsaken til at FrPs plan for Norge er å bygge ned noe av det fineste og stolteste ved det norske samfunnet?

Jeg tror det vil glede alle våre kollegaer om vi nå drar på med en time debatt om salget av Cermaq på en fredag ettermiddag før jul. Jeg skal bare kort få historien rett her. Vi ba om en fullmakt i 2013 til å selge Cermaq for å kunne fusjonere med en av de store, og den gang var Marine Harvest den aktuelle. Vi tok Cermaq av børs for å oppnå en best mulig løsning for det statlige eierskapet rent forretningsmessig, men også for å få en forankring av selskapet, hovedkontor osv., i Norge. Så tapte vi valget i 2013. Høyre og Fremskrittspartiet tok over, og i stedet for å jobbe videre med en fusjon valgte man salg. Hvem kjøpte? Jo, Mitsubishi i Japan. Dette er et veldig godt eksempel på hva som skjer. Ja, man kan kanskje senke formuesskatten noe eller beklage seg over at noen milliardærer har flyttet til Sveits, men å tro at norske miljøer kan ta over store eierskap i Hydro og Equinor, eller i f.eks. Statnett eller Statkraft, er helt utopisk. Høyresiden blir av og til litt fornærmet når vi sier at det er salg av Norge, men når man noen ganger til og med foreslår å selge Statskog, som eier en femtedel av den norske landjorda, er jo det bokstavelig talt salg av Norge. Det er også et salg ut av Norge. Vi trenger ikke kapitalen, for vi plasserer altså flere hundre milliarder kroner hvert eneste år i et stort oljefond. Pengene vi tjener selv, må vi bare omplassere i andre eierskap, i bedrifter. Det eneste man kan lese ut av dette, er at FrP er sterkt imot å eie norske bedrifter, men er veldig for å eie amerikanske bedrifter. Det synes jeg er litt unasjonalt.

En budsjettdebatt blir jo litt nærsynt, for den handler om det budsjettet som skal gjelde for neste år. Heldigvis er ikke uenighetene så store. Man mister likevel litt det store blikket. I 70 år har den borgerlige opposisjonen til det som veldig ofte har vært Arbeiderparti-regjeringen, sagt at skattene er for høye, velferdsstaten er for sterk, staten eier for mye, eller arbeidstakerrettighetene er for omfattende, men ser man på den økonomiske utviklingen i Norge, har den vært helt fabelaktig. Vi har bortimot det høyeste BNP per innbygger i verden. Vi har et levende og sterkt næringsliv med teknologi i verdensklasse. Vi har lav arbeidsløshet. I dag kom tallene – 2,1 pst. Vi trenger bare å reise over til Sverige for å se en helt annen virkelighet. Vi har opprettholdt spredt bosetning, og vi har hatt en klok forvaltning av naturressursene. Dette har ikke kommet av seg selv, det kunne gått helt annerledes. Det har kommet av kloke valg av politikere før oss: en god distriktspolitikk, tilgang på kapital og en balanse mellom velferd og marked som har gitt både et sterkt næringsliv, god fordeling og trygghet for befolkningen. Det er akkurat denne balansen det er så vanskelig å finne den rette oppskriften på. Mange land har gått i grøfta med altfor sterkt marked og altfor svak velferd. Det har gitt et godt næringsliv, men det har også gitt mange hundre millioner mennesker rundt omkring, også i den vestlige verden, som lever i fattigdom og utrygghet. Men den andre grøfta, med en altfor omfattende stat og et næringsliv som ikke er konkurransedyktig, er heller ikke bra. Det er balansen som gir vinneroppskriften. Det er også en fordel for et sterkt næringsliv med gratis skole til ungene, med et helsevesen som tar seg av arbeidstakerne når de blir syke, eller sykepenger som sikrer at folk ikke trenger å slite seg ut på jobb når de er dårlige. Budsjettet tar Norge i riktig retning, men vi tar kanskje ikke skrittene fort nok for alle partier. Senterpartiet er nesten litt overrasket over at budsjettforliket i deres øyne ble bedre enn det opprinnelige budsjettet. Det hadde jo vært oppsiktsvekkende om Senterpartiet hadde bidratt til et budsjett som ble dårligere enn det opprinnelige. Det er nå ofte sånn med forlik at man plusser litt på det alle er enige om. Noen ganger er det også veldig bra å stå sammen. Når vi er ute og snakker med bedriftene, snakker de ikke om lavere skatt, de snakker om forutsigbar skatt. Så jeg håper det største opposisjonspartiet, FrP, tar til vettet: at de blir med på et bredt skatteforlik og sørger for at næringslivet får den forutsigbarheten de ønsker seg, og at vi tar vare på den fantastiske norske oppskriften på hvordan vi kombinerer sterkt næringsliv og god velferd.

Dette er helt konkrete problemstillinger. Oppigjennom årene har FrP foreslått å selge oss ned i Equinor, Hydro og Statkraft. Siv Jensen hadde ikke før overtatt som finansminister før hun solgte et flott fiskerioppdrettsselskap som heter Cermaq. Hvem overtok det? Det var Japan, ved Mitsubishi. Hun solgte det for 5 mrd. kr, og i dag hadde det antakelig vært verdt 20 mrd. kr. Så det er ikke bare unasjonalt, det er også utrolig dårlig forretningsvirksomhet. Så må man spørre seg: Hva skal vi gjøre med all kapitalen hvis vi selger de norske selskapene? Vi har jo nok kapital. Vi har investert 22 000 mrd. kr i oljefondet. Vi eier nesten 2 pst. av verdens aksjer, men så skal vi altså selge oss ned i Hydro og kjøpe oss opp i et utenlandsk aluminiumsselskap, og selge oss ned i Equinor og kjøpe oss opp i BP? Dette er både en ulogisk forretningspolitikk og veldig dårlig politikk for Norge, som bør eie seg selv. FrP bør forklare denne salgspolitikken.

En fordel med at Norge er så rikt, er at vi slipper å være leilending i eget land. I stedet for å se på at utenlandske selskaper tar over land, vann, fisk, malm, olje og kraft, kan vi eie selv. Vi har bygd opp solide selskaper som forvalter dette eierskapet, og det gir store inntekter på statsbudsjettet, som også FrP bruker til gode formål. Men gang på gang foreslår FrP å redusere det statlige eierskapet og å selge norske selskaper. Vi vet også at når norske selskaper blir lagt ut for salg, finnes det ikke norske miljøer som er store nok til å ta de eierandelene. Det er utenlandske selskaper som kjøper dem. Hvorfor setter ikke FrP Norge først og sørger for at vi eier vårt eget land, men ønsker i stedet å selge landet, bit for bit, til utenlandske kapitalkrefter? Vi burde ta vare på Norge og eie det selv.

Det er 80 år siden frihetsvåren 1945, og da fanger og flyktninger kom hjem og skulle bygge et nytt Europa og et nytt Norge, hadde de ett overordnet mål: Denne katastrofen måtte aldri skje igjen. Det hadde de tre hovedstrategier for å sikre. Den første var en sterk forsvarsallianse, hvor USA, Storbritannia og Kontinental-Europa garanterte for hverandres sikkerhet, og Norge sluttet seg til denne i 1949. Den andre var at man knyttet landene tettere økonomisk sammen, ikke bare gjennom Kull- og stålunionen, men også gjennom Marshall-hjelpen, og etter hvert gjennom et felles indre marked. Norge sluttet seg til det 1. januar 1994. Den tredje, og kanskje den viktigste, var at man måtte forhindre at den økonomiske krisen og sammenbruddet som 1930-tallet hadde vært preget av, og kollapsen i tilliten til etablerte partier og institusjoner, skulle skje igjen, og det gjorde man gjennom å bygge velferd og folkestyre. Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men på samme tid som de siste tidsvitnene fra 1945 går ut av tiden, er alle disse tre strategiene under press. Russland har gått til krig mot Ukraina og forsøker å ta hele eller deler av landet med makt, tollbarrierer og handelskrig er blitt et virkemiddel i internasjonal økonomi, og vi ser at millioner av mennesker på vårt eget kontinent mister troen på etablerte politiske partier og systemer, føler manglende innflytelse og ikke minst manglende framtidstro og økonomisk trygghet. Det får skremmende mange til å slutte opp om ytterliggående partier, som har tatt makten i noen land og leder på meningsmålinger i andre. Vi må holde fast på disse tre store strategiene, for det første NATO som vår sikkerhetspolitiske plattform. Det er vel unødvendig å si at partier her i salen er imot NATO, men jeg vil advare sterkt mot det, også til dem som tenker at EU skal være en erstatning for dette. Jeg er helt enig med NATOs tidligere generalsekretær, Jens Stoltenberg, som advarer mot å bygge opp parallelle militære strukturer, for det vil være fordyrende og vanskeliggjøre NATOs arbeid. For det andre må vi holde fast på den økonomiske integrasjonen. Gjennom EØS-avtalen har vi ikke bare tollfrihet i EU, men kanskje det viktigste: Når en vare eller en tjeneste er godkjent i Norge, kan den fritt selges i hele EØS-området. Man kan bare forestille seg byråkratiet hvis hver enkelt vare fra Norge skal gjennom en godkjenning i alle EU-land – hvis man da ikke hadde et felles marked – eller verdikjedene som tar biter av forskjellige produkter og setter dem sammen. Det ville gjort alt forenklingsarbeidet vi driver på med, helt bortkastet, for det ville ført til en enorm økning av bedriftenes byråkrati. Så er det noen som sier at vi kan lage en ny avtale, at vi skal sette oss ned og forhandle og lage en helt ny avtale. Vel, den gangen vi laget EØS-avtalen, var det 12 EU-land og 6 EFTA-land, ganske jevnbyrdige. I dag er det altså 27 EU-land og, hva skal vi si, ett og et halvt EFTA-land på EØS-siden, Norge, Island og Liechtenstein. Det er ikke sikkert at det er vi som kommer vinnende ut av en ny forhandling. Det kan jo hende at Polen, Tsjekkia, Slovakia, Romania, Bulgaria, alle disse landene som ikke var med i 1994, faktisk har noen krav å stille i en ny forhandling. Jeg mener også at EØS-avtalen trues av de overivrige EU-tilhengerne, som på inn- og utpust sier at EØS-avtalen er utilstrekkelig. Det bidrar også til uforutsigbarhet. Det er nesten sånn at det virker som enkelte gleder seg over at vi nå, etter 32 år, først fikk en sak hvor EU lager noen beskyttelsestiltak. Ja, det er ikke heldig, og det er en del av det bildet hvor man prøver å beskytte sin egen industri mot internasjonal konkurranse, som små land som Norge vil tape på, egentlig kanskje alle. Men da kommer til sjuende og sist det tredje punktet: menneskenes økonomiske utrygghet, globaliseringen som treffer veldig ulikt dem på bunnen i forhold til dem på toppen, og vår jobb med å sikre velferd, innflytelse og folkemakt. Det siste har vært min viktigste grunn til å stå utenfor EU, for jeg tror denne kolossen, med beslutninger veldig høyt oppe, fjerner beslutningene fra folk flest – men disse tre strategiene må vi altså slutte opp om, og det gjør virkelig ikke alle partier i denne salen.

To dager etter min 23-årsdag falt Berlinmuren. Den liberale markedsøkonomien hadde vunnet. Vi trodde på fred, optimisme og vekst. I dag ser vi en annen verden med krig, økonomisk utrygghet, økte forskjeller og større avmakt, og, som Tonje Brenna sa, en ny generasjon som har mistet håpet om å få det bedre. Forfatteren Carsten Jensen skriver at hvis de likegyldige og de håpløse blir mange nok, setter de sistnevnte fyr på verden. I mange land stormer ytre høyre fram – i Italia, i Frankrike, i USA, i Tyskland. Kommentator Martin Wolf fra Financial Times sier det slik: Høyrepopulismen vil vinne fordi den lever av frykt og sinne. Håp krever tillit. Frykt trenger ikke det, det krever bare en fiende. Vårt svar på folks uro må være sterkere fellesskap, mer demokrati og nytt håp. Det sies i debatten at Arbeiderpartiet mangler visjoner, men kan det tenkes noe mer visjonært enn å gjenreise håpet om en bedre framtid, at vi skal slåss for de verdiene som har bygd Norge, at vi skal skape et samfunn som gir alle arbeid, bedre råd og god velferd, og at en ny generasjon kan vokse opp i trygghet? Skal vi nå målene, må vi vise at demokratisk deltakelse kan forme samfunnet. Når vi ser et barnevern som svikter, opprørende lederlønninger, boligmangel for unge, fattigdom i Norge eller frafall i skolen, skal vårt budskap være at dette kan vi gjøre noe med, sammen. Politikk virker, men da må vi også vise at vi har vilje til styring, ikke overlate viktige beslutninger til markedet eller til ansiktsløse byråkrater som ikke står til valg overfor befolkningen. Vi må også gi alle en mulighet til å bli hørt og møtt med respekt. Kommentator John Olav Egeland skriver det slik: «Folk som føler seg marginalisert mister tilliten til de politiske institusjonene og prosessene. Når rettsstaten og det liberale demokratiet ikke leverer respekt og reell frihet, står andre krefter klare til å overta.» – Utjevning av økonomiske forskjeller og geografiske forskjeller, ja, men også utjevning av respekt og innflytelse. Trontaledebatten kalles opposisjonens debatt. Her kan opposisjonen beskrive sitt alternativ. Det har det vært lite av – i en opposisjon som er splittet og spriker og ikke presenterer løsninger. I stedet er det vi som beskriver visjonen og fortsetter kampen for et Norge med små forskjeller og stor tillit.

Det er ikke påstander, det er fakta. Pensjonistene i Norge var fattigere i 2021, etter sju år med Siv Jensen som finansminister, enn de var i 2013. Nå har pensjonistene fått økt kjøpekraft med Arbeiderpartiet. Barnehageprisen er redusert med to tredeler siden vi overtok etter FrP. Under FrP økte den. Det var ikke bare dette: Arbeidsløse ble fratatt feriepengene. Uføre ble fratatt barnetillegget. Ungene ble fratatt brillestøtte, funksjonshemmede mistet støtte til bil og – rosinen i pølsa – bompengene i Norge økte med 50 pst. mens FrP satt med både finansministeren og samferdselsministeren. Jeg skjønner at FrP ikke ser på arbeidsløse, uføre, barn som trenger briller, eller funksjonshemmede som folk flest, men bilister og pensjonister – hva var grunnen til at FrP skulle slå hardest ned på dem da de satt i regjering?

Det viktigste i politikken er hva man gjør når man har makt til å handle. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, økte barnehageprisen i Norge med 40 pst. Under Arbeiderpartiet er den kuttet til en tredjedel, med 20 000 kr i året. Er Limi enig i at det for barnefamiliene var best at Fremskrittspartiet ikke hadde makta? Under Arbeiderpartiets styre er fagforeningsfradraget økt kraftig. Fremskrittspartiet vil fjerne hele fradraget. Er Limi enig i at det for fagorganiserte er best at Fremskrittspartiet ikke har makta? Fremskrittspartiet styrte Norge, ble pensjonistene faktisk fattigere. Under Arbeiderpartiet har pensjonistene fått mer igjen i lommeboka. Er Limi enig i at det for pensjonistene er best at Fremskrittspartiet er i opposisjon? Det er 600 000 barnefamilier, én million pensjonister, to millioner fagorganiserte – det er vel det som kan kalles folk flest.